Azawakh

 

 

Tuaregene omtaler denne hunden som idii n'illeli. De flotteste og mest eksotiske eksemplarene blir kalt oskas eller idii-idii. I Norge og ellers i verden kalles den azawakh, men det ville kanskje vært mer korrekt å kalle den vestafrikansk jaktmynde, siden typen stammer fra landområder som regnes som sentrale i Vest-Afrika.

Azawakh regnes som tuaregenes jakthund og er egentlig en endemisk landrase for det søndre Sahara og sentrale deler av Sahel – en hundetype som lever naturlig i et begrenset geografisk landområde.

Tuaregene er opprinnelig et berbisk nomadefolk som utvandret til det sørlige Sahara og Sahel fra mer nordlige strøk i Afrika, trolig Libya. Man antar at de har bragt med seg denne spesielle hunden fra disse strøkene, men man kjenner ikke til noen detaljer omkring tiden før utvandringen. Man vet imidlertid at nomadiske tuareger i mer enn 1 000 år har holdt slike hunder, og da spesielt i visse områder av Mali, Burkina Faso og Niger. Det gjør rasen unik i verdenssammenheng, fordi man kan være rimelig sikker på at denne hunden har endret seg svært lite i dette tidsrommet. Azawakh regnes derfor som den mest opprinnelige av alle myndene.

Azawakh er en primitiv hund som må betegnes som en kynologisk sjeldenhet, men ingen vet nøyaktig når og hvor den oppsto. Den kan vise seg å være like gammel som saluki og sloughi, og har således trolig sitt ur-opphav i Orienten, uten at dette er særlig godt dokumentert. Kunnskapen om avl og utvelgelse har tradisjonelt gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner. I sitt naturlige habitat lever disse hundene i en slags fri pariahhundtilværelse, der de kan formere seg fritt. Tuaregenes utvelgelsesprinsipper sørger imidlertid for at kun et fåtall valper får leve opp. Hundene er landsbyhøvdingens eiendom og regnes som svært verdifulle.

I mangel av kunnskap om rasens egenart ble hundetypen i mange år kalt tuareg sloughi, i det man trodde at den var en sydlig variant av sloughi. Etterhvert innså man imidlertid at dette var en egen hunderase, med helt andre og mer primitive kvaliteter enn sloughi. Moderne forskning med DNA har siden fastslått at azawakh har mer til felles med tradisjonelle pariahunder av sub-saharisk opprinnelse (såkalte bush- og senjihunder, for eksempel basenji, enn med nesten alle andre mynder, som den ellers kun har et fjernt slektskap med (til tross for store morfologiske likheter med disse). Studien viser at azawakh og sloughi er slektninger, men altså ikke like nære som det man tidligere trodde.^[3] Begge stammer imidlertid fra basale linjer, sammen med noen ytterst få andre hunder.^[4][5]

I en nylig publisert genomisk studie i det vitenskapelige tidsskriftet Cell Reports, konkluderer Parker et al. (2017) med at de omkring 400 hunderasene som eksisterer kan deles inn i 23 klader. Studien omfattet 1 346 rasehunder fra 161 hunderaser, fordelt over alle kontinenter (unntatt Antarktika). Prøvene for alle raser ble dessuten samlet inn fra både Nord-Amerika, Europa, Afrika og Asia. Studien viser at azawakh tilhører en klade bestående av blant annet saluki, sloughi, levriero meridionale og afghanske mynde, men kladen inkluderer også podencoer, komondor, kuvasz og anatolsk gjeterhund med flere. Likeledes viser studien at azawakh og basenji deler en unik haplotype, som ikke deles av noen andre mynder, men bekrefter genflyt mellom disse to afrikanske urhundene. Basenji, på sin side, danner en klade alene.^[6]

Azawakh har en sjelden glucose-fosfat-isomerase allel B variant (GPI^B) som foruten hos sloughi og en håndfull andre sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske) bare opptrer hos rever, sjakaler og italiensk ulv. Tilstedeværelsen av GPI-B antyder en urgammel differensiering av azawakh fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag).^[7]

Hunderasen er oppkalt etter Azaouaghdalen i Gaoregionen (Mali), som ligger på den nigerianske høysletten. Det var der denne hunden først ble «oppdaget» av oss i vesten, og det er der man siden har funnet de mest enhetlige representantene for rasen.

Til Europa kom rasen først mot slutten av 1960-tallet, og da spesielt til Frankrike, som derav regnes som rasens hjemland og står ansvarlig for rasestandarden. Opprinnelseslandet er imidlertid Mali. Tidlig på 1970-tallet ble det dessuten importert hunder til både Tyskland og det tidligere Jugoslavia, der det ble igangsatt avlsarbeide. Franske og tysk-jugoslaviske linjer er derfor de mest framtredende i dag, selv om også andre land har begynt et visst oppdrett med rasen. Den første rasestandarden ble publisert i 1981 under navnet «sloughi-azawakh», men fra 1986 het den kun azawakh.

De første azawakhene kom til Skandinavia fra Tyskland i 1989/1990, da to hunder ble importert til Sverige. Det skulle imidlertid gå mange år før det første valpekullet ble født her. Det så dagens lys i Sverige den 29. september 2001. Den første azawakhen kom til Norge i 1995, dette var en tispe født i Tyskland.^{[trenger referanse]} Pr. januar 2005 var kun 2 eksemplarer av rasen blitt innført hit, begge tisper. Siden ble en hannhund (valp) ble imidlertid importert fra Skottland til Stavanger-distriktet på høstparten i 2005, og det ble importert en tispevalp fra Tyskland i januar 2006. I 2008 kom nok en tispe fra Tyskland, hun skulle siden bli mor til Norges første Azawakh-kull. Det første kullet i Norge ble født 2. juli i 2011 hos Kennel El-Adini.^[8]

 

 

Det er europeere, som gjennom selektiv avl, har gjort denne hunden til en vanlig hunderase, gjennom å gi den en definert rasestandard og drive avl etter vestlige prinsipper. Standarden er basert på sju individer som opprinnelig ble importert til Frankrike mot slutten av 1960-tallet. Hunderasen som sådan er basert på grunnleggende avl med 13 individer, for det meste importert til Europa på 1970- og 1980-tallet, blant annet de sju som opprinnelig ble importert til Frankrike.

Tuaregene beskriver disse hundene slik^{[trenger referanse]}:

«Raske nok til å fange en gasell, hare eller villsau, modige nok til å skremme store rovdyr, utrettelige som en kamel og vakre som en arabisk hest.»

Om man ser bort fra at denne hunden har hengende ører, er den trolig den hunderasen som anatomisk sett, både gjennom sitt ekstreme ytre og sin karakteristiske haleføring, gir størst assosiasjoner til tesem – selveste urmynden.

Standarden har i senere tid møtt sterk kritikk fra flere kynologer og forskere, fordi den ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til den opprinnelige landrasen, verken eksteriørmessig eller atferdsmessig. Man kan derfor se at såkalte raserene individer i henhold til dagens rasestandard (datert 22. august 1994) er i ferd med å gi moderne avlsindivider uønskede avvik i forhold til den opprinnelige landrasen. Dette gjelder spesielt hundens primitive atferd, men også ekteriørmessige detaljer som størrelse og utfarging er avvikende. FCI har blant annet utelatt å godkjenne mange av landrasens naturlige utfarginger. Gjeldende rasestandard er derfor under sterkt press for å bli endret, slik at den for framtiden vil kunne ivareta rasens egenart.

Azawakh er en mellomstor korthåret kvadratisk mynde med ekstreme proporsjoner. For ukyndige kan disse hundene virke nærmest utsultede, men de skal være så slanke.^{[trenger referanse]} Hannene blir normalt 64–74 cm i skulderhøyde og veier typisk 20–25 kg, mens tispene er cirka 4 cm lavere og skal veie omkring 15–20 kg.

Kroppen er kvadratisk med rett overlinje og godt markert manke. Kort lende, markerte hofteben, som ofte er høyere eller minst like høy som manken. Opptrukket buklinje og rommelig brystkasse med godt hvelvede og tydelig synlige ribben. Halen er lang, tynn og tørr, og behåret med hvit haletipp. Den bæres enten hengende som en sabel eller i en høy krøll over ryggen. Beina er lange og tørre og lårene lange og muskuløse med flat muskulatur. Lange, muskuløse skuldre med meget åpen skuldervinkel. Meget åpne vinkler i bakbena.

Hodet er langt, tørt og godt utmeislet og bæres på en stolt måte.^{[trenger referanse]} Skallen er nesten flat og langstrakt, med svakt markert pannefure og godt markert nakkeknøl. Meget svak stopp. Sort eller brun nesebrusk. Den har tynne, tørre lepper som er sorte eller brune, og lange, kraftige kjever med forstørrede rovtenner. Halsen er lang, elegant og muskuløs, lett buet og tørr. Øynene er mandelformede og skråner svakt oppover, ganske store og mørke, eller ravfarget i nyanse med pelsfargen. Ørene er relativt små og henger tett inntil kinnet, ganske brede ved ansatsen, trekantede med avrundede spisser. De heves når hunden er oppmerksom. ^{[trenger referanse]}

Pelsen, som helt mangler underull, er kort og glatt tilliggende til kroppen. Den kan variere i farge fra nærmest hvit, krem-hvit og sandfarget via rød og rød-brun til nærmest sort i alle nyanser og kombinasjoner, men FCI godtar kun farger i spekteret lys sobel til mørk rødbrun. Sort brindling er tillatt, men såkalt partyfarging (polkadott) tillates ikke, selv om dette er en naturlig utfarging hos den opprinnelige landrasen. Sort ansiktsmaske, hvitt bliss og hvitt i brystet er tillatt. Hvite sokker er ønskelig, og hvite tegninger på tærne er obligatorisk for rasestandarden, men dette ikke like naturlig hos den opprinnelige landrasen.

 

Azawakh har opprinnelig blitt avlet som vokterhund og jakthund, og den er i dag den eneste mynderasen som klassifiseres som vakthund.

Vokterhundegenskapene hos denne hunden er sterke.^{[trenger referanse]} I sitt naturlige habitat vokser valpene opp sammen med buskapen og knytter sterke bånd til disse. Hundene vil siden vokte og beskytte husdyra mot ville rovpattedyr og uønskede inntrengere, sammen med landsbybeboernes andre eiendeler, fordi de regnes som en del av flokken. Rasen, som gjerne vokter i flokk, har en konfronterende atferd og vil aktivt angripe de som ikke respekterer dens territorium. Denne typen vokterhunder kalles gjerne territorialvoktere. I dette begrepet ligger det at hundene snarere vokter et territorium enn husdyra, i kontrast til såkalte flokkvoktere.

Som jakthund ligger rasens styrke i en kombinasjon av dens samarbeidsegenskaper, hurtighet, spenst, stamina og størrelse. Den brukes til hetsjakt på all slags ørkenvilt (helst parvis eller i små flokker på 3-5 hunder), men denne jaktformen er ikke lenger tillatt i mange vestlige land. Et rasetypisk særtrekk er at denne hunden aldri dreper byttet selv, men kun nedlegger det og holder det fast til eieren kommer. Dette har vært en nødvendig egenskap å utvikle i de varme strøkene tuaregene tradisjonelt jakter, om ikke kjøttet skulle bli ødelagt.

En azawakh er typisk svært spenstig og smidig. Bevegelsene er nærmest katteaktige og feminine.^{[trenger referanse]} Den tilhører ikke de hurtigste myndene hva toppfart angår over en rett kort strekning, men den kan allikevel oppnå en topphastighet på mer enn 60 km/t. I ulent terreng er den usedvanlig fotsikker og bevegelig, og den kan gjøre lynhurtige manøvrere i stor fart. Rasen tilhører også de mest utholdende myndene og kan holde en jakt gående i 4–5 timer i strekk om den er skikkelig trent. Den tåler dessuten intens varme og (til tross for den tynne pelsen) kulde ned mot −10 °celsius.

Azawakh kan utgjøre en ypperlig familiehund for folk med erfaring og kunnskap om primitive hunder, men den bør definitivt ikke være et førstevalg for andre. Den krever mye oppmerksomhet og tidlig og grundig sosialisering om den skal bli en harmonisk utstillingshund. Den er også meget godt egnet til lure coursing og en rekke andre former for hundesport, men den er kanskje ikke et like typisk valg for en som ønsker seg en terapihund, selv om noen også har lykkes med det.^{[trenger referanse]}

Man må uansett være klar over at dette er en hunderase med svært lange tradisjoner som vakthund. Den vil instinktivt vokte i og rundt hjemmet og det habitat den regner som sitt domene (bil, hytte, campingvogn m.v.), selv om graden nok vil kunne variere fra individ til individ.^{[trenger referanse]}

 

 

 

Azawakh er en nådeløs hund med sterk flokkmentalitet og psyke, stor voktertrang og et heftig, men reservert temperament. Den har beholdt en stor grad av primitiv atferd, noe som blant annet medvirker til at overlevesestrangen er høyt utviklet. Dette er en type atferd som gjør rasen uegnet som familiehund for folk flest, selv om de «rette menneskene» kan finne «den perfekte familiehunden» nettopp blant denne typen hunder. Azawakh har imidlertid utpreget rovdyratferd (stimuleres i lateral hypothalamus) i forhold til mange andre hunder, noe mange mennesker kan oppfatte som tradisjonell sinneatferd (stimuleres i medial hypothalamus). Rovdyratferden gir seg typisk utslag i et kraftfullt og utagerende kroppsspråk og territorial atferd med dominant holdning.

Skal man holde en slik hund må man ta en rekke hensyn, som andre hundeeiere gjerne ikke tenker særlig mye over. Det ekstreme utseendet gjør sitt til at hunden ofte tiltrekker seg stor oppmerksomhet. Rasens primitive holdning gjør imidlertid møter med fremmede vanskelig. Det strider mot dens natur å bli konfrontert av andre enn sine egne, noe den tydelig tilkjenngir gjennom kroppsspråket. Dette er klassisk rovdyradferd som ikke må forveksles med tomme trusler og redsel. Den vil forsvare seg og «flokkens interesser» uten nølen og om nødvendig med livet som innsats. Det må heller ikke forveksles med vanlig aggresjon, for den vil ikke selv oppsøke slike situasjoner.^[9]

En azawakhs tillit er noe man må gjøre seg fortjent til. Den bygger på gjensidig respekt og forståelse og tar tid å bygge opp. En azawakh vil aldri møte en fremmed med logrende hale og vennlige slikk, men med vaktsomhet og stor skepsis, ofte tilkjennegitt med høylytt snerring og dyp knurring. Fremmede vil således ikke få oppleve denne hundens umåtelige hengivenhet og toleranse, slik den gjerne er overfor familien og dens aller nærmeste venner, selv om også slike hunder selvsagt kan trenes opp til å bli håndtert av andre. Om man skal ha den på utstilling er dette også en absolutt nødvendighet, men alle kan som regel se at den trives svært dårlig når den håndteres av fremmede, eksempelvis en eksteriørdømmer. Tidlig og mye sosialisering er nøkkelen til dette.

Den letteste måten å skape tillit og respekt til en azawakh skjer fra valpestadiet av. Den trenger en tydelig, men mild og balansert leder som gir den klare grenser og kommuniserer på en så naturlig måte som mulig med den. Den trenger å kjenne sin plass i flokken og må behandles som et fullverdig og respektert medlem om den skal trives. I den grad man lykkes kan man oppleve den nærmest perfekte familiehund. Om man derimot velger å dominere den psykisk og fysisk vil man aldri få oppleve hva som bor i denne flotte hunden.

Rasens kroppsspråk er ofte mer komplekst enn hos hunder flest. Den ligner på ville hundedyrs måte å kommunisere på. Lydforrådet er variert, tydelig og gjerne svært vokalt. Den varsler med ulike lyder og intensitet, alt etter hva den ser, hører eller lukter. Den skiller også mellom varsling på eget domene og nøytral grunn, der den ikke er like voktsom. Det er selvsagt individuelle forskjeller hundene i mellom, men vokaliseringen kan medføre problemer om en bor i ei blokk eller i tett bymessig bebyggelse.

Azawakh regnes som tolerant og flink med egne barn, men må kontinuerlig kontrolleres når andre er til stede. Den er typisk leken og inviterer ofte selv til lek. Den elsker å løpe løs, noe den også trenger for å holde seg i god fysisk form. Når den ferdes løs i skog og mark vil den normalt holde seg innen synsvidde, og om man treffer på andre folk vil den på grunn av sin primitive natur normalt trekke seg unna, selv om den kanskje vil varsle. Slike hunder bør imidlertid aldri slippes løs der det ferdes mye folk eller andre dyr.

Hunderasen deler flere særtrekk med andre urhunder:

• intens mistenksomhet til det ukjente
• ekstremt vokterinstinkt
• sterk flokkmentalitet og stor jaktlyst
• kompleks sosial hierarkiordning
• tisper graver instinktivt hi (fødegrop) nær valping
• unik vokalisering (sang)
• fleksible håndledd (gripeevne), nakke og skuldre

Azawakh er en utrydningstruet landrase. Organisasjonen Accociation Burkinabé Idi du Sahel (A.B.I.S.)^[10] har arbeidet for å redde den i dens naturlige habitat, blant de muslimske nomadene i Sør-Sahara og Sahel.

Denne hunderasen er naturlig territorial og kan virke aggressiv og pågående overfor fremmede, men den regnes ikke som farlig. Atferdens skyldes rasens naturlige skepsis til fremmede elementer, og har med dens overlevelesinstinkt å gjøre. Slik atferd er naturlig blant ville, semiville og primitive hunder, som normalt bare blir farlige dersom de tvinges til å forsvare seg.

Noe av det mest kritiske for rasens framtid er vestens tendens til å ville endre dens primitive karakter, for slik å gjøre den mer attraktiv og tilgjengelig for et større publikum. Endringer i atferden vil trolig føre til at tuaregenes 1 000 årige tradisjon med å forme denne spesielle hunden går tapt. Alt nå kan man registrere forskjell mellom hunder som lever i sitt naturlige habitat og hunder som er avlet fram etter eksteriørmessige prinsipper her i vesten.

• (en) Azawakh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Azawakh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Norsk Myndeklubb
• The Azawakh Database