Auschwitzprosessen i Frankfurt

Juristen Fritz Bauer ble i 1956 leder av statsadvokatembetet i delstaten Hessen, hentet dit av ministerpresident Georg August Zinn. Der tok han initiativ til Auschwitzprosessen i Frankfurt, som var rettet mot SS-personell i Auschwitz-Birkenau. Bakgrunn for initiativet var blant annet dokumenter om henrettelser i Auschwitz kom Bauer i hende 1958. Dokumentene angå navn både på ofre og gjerningsmenn. I 1959 ba Fritz tysk høyesterett om å få alle sakene overført til domstolen Landgericht i Frankfurt, i stedet for at sakene ble ført spredt rundt i Tyskland. Påtalemakten i Frankfurt fikk da jurisdiksjon for alle saker som gjaldt Auschwitz.^{[3][10][11][12]}

Til etterforskningen før Auschwitz-prosessen valgte Bauer tre jurister, Joachim Kügler, Georg Friedrich Vogel og Gerhard Wiese, som var for unge til å ha vært involvert i nazismen.^[13][14][15] Bauer førte ikke selv saken i Frankfurt, men som leder av statsadvokatembetet hadde han oppsyn med saken og støttet juristene som var i retten.^[3]

Bauers venn Thomas Harlan medvirket i Auschwitzprosessene til å fremskaffe skriftlige beviser mot de mistenkte.^[16][17][18] Thomas Harlan var sønn av propagandafilmskaperen Veit Harlan.^[19] Vaktene i Auschwitz var pålagt å se Veit Harlans propagandafilm Blod og gull.^[20]

Arrestasjonen av Richard Baer i 1960 var en stor seier for påtalemakten i Frankfurt: Etter at to Auschwitz-kommandanter var henrettet i Polen etter krigen var Baer den høyest rangerte i live. Baer blant de 24 opprinnelig tiltalte i Frankfurt. Han døde i varetekt sommeren 1963 to måneder etter at tiltalen var klar. Baers død innebar at påtalemaktene ikke kunne stille hele hierarkiet i Auschwitz for retten som planlagt. Baers død gjorde det også lettere for forsvarerne å trekke i tvil at underordnete hadde frihet til å ta egne avgjørelser.^[3][21][22]

Vesttyske domstoler la til grunn at det var grunnlovsstridig å dømme etter nye lover ifølge paragraf 103. Domstolene insisterte på å følge den tyske straffeloven av 1871 som fortsatt gjaldt under Det tredje riket da holocaust pågikk. Tiltaler mindre enn mord var foreldet i 1960 og det ble dermed betraktelig vanskeligere å tiltale og dømme noen for deltakelse i holocaust etter 1960: Det var ikke nok å bevise at personen hadde drept en person eller flere tusen. Domfellelse for mord (tysk: Mord) i motsetning til Totschlag krevde både at selve drapet måtte bevises og at gjerningspersonen hadde en «blodtørstig» sinnstilstand ved at motivet var seksuelt, grådighet, spesielt ondskapsfullt (grausam) eller gjort for å skjule en annen kriminell handling.^[b] Tysk høyesterett hadde definert blodtørst som «unaturlig glede ved å drepe». Ondskapsfullt drap ble også definert subjektivt ved at gjerningsmannen på en kaldblodig og nådeløs måte påførte særlig smerte. Dersom blodtørst ikke kunne bevises (selv om gjerningspersonen forsto at handlingen var ulovlig), så ville dommen være relativt mild.^[4][5][23]

Vesttyske domstoler gjenvant sin juridiske autonomi fra okkupasjonsmaktene fra 1950 til 1955. De sluttet da å dømme for forbrytelser mot menneskeheten slik de tidligere var forpliktet til ifølge Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 og gikk over til å behandle sakene som vanlige mord etter tysk straffelov (tysk: Strafgesetzbuch) av 1871. Ved Auschwitzprosessene i Frankfurt definerte domstolen de tiltalte som medvirkende gjerningspersoner og ikke som hovedpersoner, noe som ga relativt milde dommer.^[4][5][23]

Tysk lov skjelnet mellom gjerningsperson (Täterschaft) og medvirkning (Gehilfe), og de som medvirket kunne få en mild straff avhengig av formildende omstendigheter. Domstolen hadde som utgangspunkt at det var rettferdig at medvirkning skulle gi mindre straff enn hovedgjerningsperson. Den tyske høyesteretts såkalte Staschinski-kjennelse innebar at medvirkning forekommer når personen samarbeider eller hjelper til som et verktøy for en utenforstående vilje. Den tiltaltes subjektive tilstand i gjerningsøyeblikket ville dermed være avgjørende. En konsekvens av Staschinski-kjennelsen var at tjenestemenn på lavere nivå ofte bare ble dømt for medvirkning.^[5]

Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz.^[4]

I de første og største sakene tok Bauer ut 22 tiltaler mot mistenkte gjerningspersoner. De fleste sakene endte med relativt lave straffer, for medvirkning til drap fordi retten mente de tiltalte stort sett fulgte ordre og ikke myrdet på eget initiativ. Bauer var skuffet over de milde dommene. Rettens argumentasjon la ansvaret på øverste ledere (som var døde) eller et fåtall sadister på laveste nivå, mens mange andre gikk fri eller fikk milde straffer. Bauer argumenterte for at det for straffansvar ikke var nødvendig å konstatere en direkte medvirkning til drapene, da det dreide seg om en industrialisert drapsprosess. Først langt senere ble dette synspunktet tatt opp i tysk rett. På tross av de relativt milde straffene, bidro disse prosessene vesentlig til å få i gang det offentlige og sosial oppgjøret med holocaust i Tyskland (Vest-Tyskland).^[10][11][12]

 

Robert Mulka (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3 000 drap og fikk 14 års fengsel, mens Unterscharführer (korporal) Josef Klehr som moret seg med å drepe pasienter med fenol ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.^[4] Johan Vogt bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»^[25]

Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger og Stefan Baretzk ble dømt for mord blant annet fordi de ikke bare gjennomførte drap etter ordre, men gjorde det ivrig, til overmål og på eget initiativ. Baretzki, Boger og Klehr ble dessuten dømt for medvirkning til massemord. Baretzki ble dømt for medvirkning til mord på minst 5 000 mennesker i forbindelse med «seleksjon» på ankomstrampen. Klehr viste ivrig og villig initiativ ved å drepe jøder med fenolinnsprøytning i hjertet og ved ivrig tjeneste ved gasskammeret.^[26][27] I rettssalen innrømte Baretzki at propagandafilmen Blod og gull (av Veit Harlan) ble vist for SS-mannskapet for å oppildne dem før aksjoner mot jødene.^[28]

Domstolen la til grunn at tiltalte bare kunne dømmes for medvirkning så sant de ikke hadde opptrådt særlig ondskapsfullt og med eget initiativ. Der enkelttilfeller av mord, utover det som var vanlig for medarbeidere i Auschwitz, ikke kunne bevises, ble tiltalte frifunnet eller dømt bare for medvirkning (for eksempel Mulka som ble dømt for medvirkning). Dommen ble stadfestet Forbundsrepublikkens høyesterett. I 1951 ble Josef Hitreiter dømt i en vesttysk domstol for massemordet i Treblinka basert på at Hitreiter rutinemessig hadde deltatt i drift av leiren der det pågikk et massemord. Den tyske statsviteren Kerstin Freudiger mener det derfor hadde skjedd en endring i rettspraksis.^[7][29][30]

Prosessene var gjenstand for stor oppmerksomhet i Vest-Tyskland og ble uvanlig bredt og detaljert dekket av de ledende tyske avisene. Den detaljerte gjengivelsen av grusomhetene i avisene gjorde det mulig for allmenheten å distansere seg fra gjerningsmennene. Martin Walser mente at det viktigste ikke var prosessenes strafferettslige resultat, men opplæringen (tysk: Aufklärung) av en befolkning som ellers ikke ville erkjenne det som hadde skjedd. Fordi folk som Heydrich, Himmler eller direktørene i IG Farben ikke satt på tiltalebenken ville historien være glemt så snart avisen fokuserte på andre hendelser.^[5]

I 1965 uttrykte 57 % ar de var motstandere av ytterligere rettsprosesser mot nazistene (spørsmålet i undersøkelsen gjaldt ikke Auschwitz konkret), i 1958 var tallet 34 %. Motstand mot flere rettssaker var begrunnet i at det skadet Tysklands omdømme internasjonalt, at det var sløsing med ressurser eller at det var bedre å slutte med det. Motstand mot prosessene kan også skyldes ubehaget ved at de fikk den jevne tysker til å føle seg moralsk medskyldig. Samtidig pågikk det i Tyskland en bred debatt om foreldelsesfrist for forbrytelser begått i nazitiden.^[5]

Devin Pendas skriver at Frankfurt-prosessen til en viss grad tjente pedagogiske formål overfor vesttyskerne som slik skulle bli kjent med holocaust i full offentlighet. Ifølge Pendas var tysk lovs fokus på overgrep og tortur utført av enkeltpersoner til hinder for en bred offentlig erkjennelse av det systematiske folkemordet.^[14]

• Bárd, Károly (2020). «‘Do not judge others, and you will not be judged’ – Fritz Bauer on the potential and responsibilities of human justice». New Journal of European Criminal Law. 3 (på engelsk). 11: 267–281. ISSN 2032-2844. doi:10.1177/2032284420923409. Besøkt 17. desember 2022. 
• Pendas, D. O. (2006). The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963–1965: Genocide, History, and the Limits of the Law. Cambridge University Press. ISBN 9780521844062
• Ida Richter (2020). «Nazi Crimes Before West German Courts: Fritz Bauer as a Visionary of International Criminal Justice?». Journal of International Criminal Justice. 18 (1): 167–183. doi:10.1093/jicj/mqaa016. Besøkt 30. november 2022.