Anthonyrullen

Ved å sammenholde signaturen på illustrasjonene med håndskrevne dokumenter i offisielle arkiver, er Anthony Anthony identifisert som forfatter og illustratør av rullen.^[2] Anthonys far var William Anthony (død 1535), en flamlender fra Middelburg i Zeeland som utvandret til England i 1503. William leverte øl til hæren, og Anthony fulgte i sin fars fotspor. Senest 1530 begynte han å eksportere øl og ble leverandør av øl til den engelske marinen. I 1533 ble Anthony utnevnt til kanonér ved Tower of London, en stilling han formelt beholdt til sin død.

Han avanserte til inspektør^{[n 1]} av Ordnance Office, den statlige institusjonen ansvarlig for å forsyne de engelske væpnede styrkene med artilleri, og det var i kraft av denne stillingen han samlet informasjonen til rullen. I 1549 ble han forfremmet til en livstidsstilling som sjefsinspektør^{[n 2]} for forsyningstjenesten ulike steder, eksempelvis i Tower, Calais, Boulogne som den gang var engelsk. Han forsatte arbeidet med å forsyne de engelske styrkene med våpen, og den siste måneden han levde, skaffet han til veie kanoner til bruk under en ekspedisjon mot Le Havre.^[3]

I 1939 antydet den nederlandske historikeren Nicholas Beets at den flamske illustratøren og kartografen Cornelis Antoniszoon (eller Antonisz., c. 1507–1553) kan ha vært Anthony Anthonys bror. Selv om Beets' antydning om slektskap var en teori, ble den fulgt opp av Geoffrey Callender i Mariner's Mirror i 1963 og har senere blitt gjentatt av flere andre forfattere.^[4]

William Anthonys testamente nevnte ingen andre sønner, og Anthonisz er antatt å ha vært sønn av Antonis Egbertson, datter av Jacob Corneliszoon van Oostzanen. At Cornelis og Anthony var i slekt, er ifølge Ann Payne «formodentlig ikke umulig, men det er lite bevis for at de i det hele tatt var i slekt».^{[n 3][5]}

 

«Skipsportretter» har en lang historie i maritim kunst, fra middelalderens segl og mynter til tidlige graveringer på 1400-tallet. Skip vist i profil, ofte uten besetning, var en vel etablert genre som ble ansett som den mest effektive måten å dokumentere fartøy på.^[7] Anthonyrullen hører til en kunstgenre som skulle tjene to formål; på den ene side kunne skipsdetaljer og illustrasjoner av strategiske kystområder brukes til studier av egne sterke og svake sider, på den annen side tjente skrytende og livfulle fremstillinger av Tudorenes militærmakt til å forherlige kongen, imponere hoffet og avskrekke utenlandske ambassadører.

Tidens kart^{[n 4]} ble ofte dekorert med detaljerte skipsillustrasjoner, like mye for å markere områder med vann som for å live opp kartene. Slike kart var vanlige på denne tiden, og om man fant dem for enkle og kjedelige, satte man kunstnere til å dekorere kartene. Marinen ble utvidet under Henry VIIIs regjeringstid, og kongen var kjent for å være interessert i krigsskip. Det kommer fram blant annet i maleriet The Embarkation of Henry VIII at Dover («Henrik VIIIs avreise fra Dover»), som viser fartøyene som tok den 29 år gamle kongen og hans 5000 ledsagere til møtet med Frans I i Gullbrokadeleiren i 1520. Dette maleriet, nylig datert til rundt 1545, er en mulig inspirasjonskilde for Anthony og hans illustrasjoner.^[8]

Tre historiske kart (plats) over maritime hendelser og ekspedisjoner tilskrives Anthony: Anna av Kleves rute fra Nederlandene til England (1539), et fransk angrep på et kystfort (ukjent år) og et fransk angrep på Brighton (juli 1545). Utformingen av fartøyene i disse maleriene, spesielt angrepet på Brighton, samsvarer bra med illustrasjonene i Anthonyrullen. Tidspunktet for utarbeidelsen av Anthonyrullen er ukjent, men kongen fikk rullen presentert i 1546, året den er datert. «Mary Rose» forliste under slaget i Solent i juli 1545, men en stund ble det regnet for mulig å heve henne, så det behøver ikke bety at Anthonyrullen allerede var påbegynt i 1545. Galeasene «Antelope», «Hart», «Bull» og «Tiger» var fremdeles under bygging i mars 1546 og «Hart» var ikke operativ før oktober samme år, likevel er alle illustrert i Anthonyrullen. Den franske galeien «Blanchard», som ble kapret 18. mai 1546, er derimot ikke tatt med.^[9]

 

Etter at Anthonyrullene var blitt presentert for kong Henrik VIII, ble de arkivert i de kongelige samlingene. I 1680 ga Karl II to av rullene til Samuel Pepys, en administrator i Admiralitetet og en ivrig boksamler. Pepys oppga ikke hvordan han fikk rullene, men det antas at han fikk dem som gave for å ha skrevet ned kongens beretning om hvordan han unnslapp fra slaget ved Worcester i 1651. Planen var at Pepys skulle redigere og utgi den allerede kjente historien, men det skjedde aldri. Det er også kjent at Pepys planla å skrive den engelske marinens historie og var i gang med å samle materiale, men dette prosjektet ble heller aldri gjennomført. Sannsynligvis kjente kongen til Pepys planer, og ga ham rullene som gave eller som betaling for publisering av historien om flukten.

 

På dette tidspunktet var det ikke kjent hvor rull nummer to befant seg; den ble først funnet i 1690. Finneren var Henry Thynne, oppsynsmann for det kongelige bibliotek, og som en nær venn av Pepys ordnet han det slik at Pepys fikk kopiere noen av illustrasjonene. I 1690 var Karl II død og Jakob II i eksil. Pepys hadde samme år trukket seg fra sin stilling som sekretær i admiralitetet og nektet å akseptere Vilhelm III og Marias styre, noe som betød at det var utelukket at han kunne få den siste rullen til sin boksamling. Det antas derfor at rull en og tre ble bundet inn kort tid etter. Ved Pepys død i 1703 arvet hans nevø John Jackson biblioteket. Etter Jacksons død i 1724 ble hele biblioteket inkludert bindet med Anthonyrullene overført til Pepys' gamle college Magdalene ved Cambridge der det har blitt oppbevart siden.^[10]

På 1780-tallet var rull to ansett som tapt, mens den i virkeligheten fortsatt var i kongefamiliens eie. Tidlig på 1800-tallet ga Kong Vilhelm IV rullen til datteren Mary FitzClarence, et av hans uekte barn med elskerinnen Dorothea Jordan. I 1824 giftet Mary seg med Charles Robert Fox, generalmajor og inspektør^{[n 5]} ved Ordnance Office, den samme stillingen som Anthony Anthony hadde hatt nesten tre hundre år tidligere. Fox var også boksamler, og historikeren Charles Knighton har antydet at selv om han visste hvor verdifull rullen var, holdt han den skjult slik at selv ekspertene ikke var klar over at den var bevart. I 1857 ble Frederic Madden, ansvarlig for manuskripter ved British Museum forevist rullen. Mary ønsket å selge den og etter prisforhandlinger kjøpte British Museum den for 15 pund. Rullen var beholdt i originalformatet og har siden 1999 vært oppbevart ved bibliotekets manuskriptsamling ved St Pancras, London.^[11]

Anthonyrullen er en mye brukt primærkilde for historien til den engelske marinen på 1500-tallet, men det var først i år 2000 den fulle teksten og alle illustrasjonene ble tilgjengelige i ett bind.^[12]

 

Anthonyrullen var opprinnelig fordelt over tre separate kalveskinnsruller. Rull én og tre er skåret opp og bundet inn i ett bind, mens rull to er bevart på originalformen. De tre rullene ble laget av 17 sammenlimte huder^{[n 6]}. Bredden er 70 cm (27 ½ inches) og høyden varierte fra 79 to 96 cm (31 til 37 ¾ inches).^[13]

De to innbundne rullene er nå kjent som Pepys 2991. Innbindingen medførte at de fikk en horisontal sidestruktur og noe av ornamenteringen som forsvant ved innbinding ble kopiert inn for hånd. Pepys la også inn sammendrag og en samlende tabell som stammer fra tiden mellom Anthony og Pepys. Den brutale behandlingen originalmanuskriptene fikk under innbindingen har ført til skader på noen av illustrasjonene og disse avvises i dag som kilder.^{[n 7]} De tre første illustrasjonene av «Henry Grace à Dieu», «Mary Rose» og «Peter Pomegranate» var for store til å passe på én side og ble derfor omgjort til tosiders illustrasjoner. Innbindingen gjør at midten av illustrasjonene blir skjult, og det fører til tap av detaljer. Tross dette finnes det ikke planer om å forsøke å gjenskape den originale layouten.

Den andre rullen, British Library Additional MS 22047, er bevart i sin opprinnelige stand, bortsett fra en påført anbefaling av Mary Fox fra 1857 og noe skade forårsaket av kjemikalier som var ment å motvirke falmet skrift.^[14]

De tre rullene viser informasjon om 58 fartøyer, stort sett inndelt i klasser etter størrelse og konstruksjon. Hvert skip presenteres med navn, tonnasje, ^{[n 8]} besetningens størrelse og, «ildkraft, artilleri, ammunisjon og krigsutrustning».^{[n 9][15]} Rull én viser karakkene og en pinnace, aller først vises «Henry Grace à Dieu», flåtens største fartøy. Rull to viser galeaser, en blanding av åre- og seildrevne fartøy og en galei. Rull tre viser slupper og kanonsjalupper,^{[n 10]} begge i praksis mindre versjoner av galeaser.^[16]

 

Anthony Anthony var ingen skolert, profesjonell kunstner. Illustrasjonene i Anthonyrullen er beskrevet som «slående og dristig utført, men (...) kan knapt kalles god kunst».^{[n 11]} Fartøyene er for det meste malt etter mal, med tydelige gjentagelser også i de mer utførlige illustrasjonene. Anthonys stil er preget av «naivt håndverk og mønsterkonformitet (...) i overensstemmelse med ferdighetene til en offentlig ansatt med et brukbart amatørmessig grep om form og farge».^{[n 12][17]}

De tre rullene var om lag like lange, rundt 5,5 m (15 ft) og ble trolig vist frem enten ved siden av hverandre på et bord eller opphengt på en vegg. Ved en samlet fremvisning av rullene dannet midten av den andre rullen det visuelle sentrum, her vises den svært gode illustrasjonen av galeien «Galley Subtle». At dette skipet var påtenkt å være den sentrale illustrasjonen vises ved tilstedeværelsen av sluppen «Mary James» i den første rullen, den var ellers reservert for seilskip. Fremstillingen synes opprinnelig å ha vært lagt til begynnelsen av den tredje rullen, blant slupper og kanonsjalupper, men ble flyttet for at enkeltrullene skulle få mer like lengder.^[8] I bestrebelsen på å leve opp til bildet av en renessansefyrste var Henrik kjent for å være spesielt interessert i galeier, noe Anthony må ha kjent til.^[18]

 

Skriftbildet, rammelinjer og blomsterdekorasjoner er malt i rødt eller sort, med unntak av de tre første fartøyene i den første rullen, der det også er benyttet gullfarge. De fleste illustrasjonene ble først skissert opp med blyant og så malt over med pensel. Skrogene er i lys brun farge, med skygger for og akter for å antyde dybde, dekorasjoner og ankere er markert med rødt og kanoner med grønt. Konturer er malt i sort og sjøen er i sjatteringer varierende fra «grågrønn» til «dypblått».^{[n 13][19]}

De to første rullene er utformet med omtrent samme detaljnivå, mens de mindre kanonsjaluppene (i praksis små galeier) ble tegnet mer skissemessig. De to første fartøyene i den første rullen, «Henry Grace à Dieu» og «Mary Rose», har rester etter et rutemønster, noe som indikerer at de ble overført fra en annen tegning, mens resten er tegnet på frihand. Stort sett følger fartøysillustrasjonene en oppskrift som avhenger av skipstypen. Unntaket er aktergallerier på enkelte galeaser og gallionsfigurer på «Mary Rose», «Salamander» og «Unicorn». De to sistnevnte var krigsbytte tatt fra skottene i 1544.^[20]

Et annet unntak er «Galley Subtle», som er plassert midt i andre rull. Den er mer i samsvar med middelhavgaleier enn galeaser og små kanonsjalupper, og oppviser et detaljnivå som ikke finnes i noen av de andre illustrasjonene.^[21] Det er det eneste fartøyet med synlige besetningsmedlemmer, roerne skimtes bak høye skjold til beskyttelse mot piler og akter står en høvedsmann iført en vams med heraldisk mønster og Tudorlue^{[n 14]} og en batong eller taktstokk i hånda, som om han markerer takten for roerne.^[22]

Anthonyrullen er på flere måter en unik historisk kilde. Det er den eneste kjente fullt illustrerte listen over tudorperiodens kongelige marine,^[23] selv om illustrasjonene ikke bør sees som nøyaktige gjengivelser av virkeligheten. Siden oversikten over de ulike fartøyenes kanoner er laget av en høytstående statlig byråkrat, regnes den som nøyaktig, men illustrasjonene stemmer bare delvis overens med listen.^[24] Fartøyenes rigger er ikke helt korrekt gjengitt; Margaret Rule, arkeologen som ledet utgravingen av «Mary Rose», beskrev disse illustrasjonene som «en forvirrende samling av stag, vevling og vant».^{[n 15]} Mange detaljer finnes, mens andre mangler, eksempelvis plattformene^{[n 16]} som vantene, dvs. de parallelle tauene som stabiliserte mastene, var gjort fast i for å holde dem klar av skroget.^[25]

 

Funnet av «Mary Rose» har gjort det mulig å sammenligne en av Anthonyrullens illustrasjoner med det virkelige fartøyet. Bildet av skipet gir informasjon om grunnleggende trekk, som antall master og seil. En sammenligning med skipets inventarliste fra 1514 viser et stort samsvar, noe som tyder på at illustrasjonen i store trekk er korrekt. Undersøkelser av detaljer i konstruksjonen viser at Anthony tok seg enkelte kunstneriske friheter, og dessuten klart overdrev skipets bestykning.

De tunge kanonene som stikker ut gjennom kanonporter akter fra banjerdekket, rett over vannlinjen, ville ikke vært mulig siden «Mary Rose» manglet et slikt dekk og dekket uansett hellet kraftig akter. Illustrasjonen viser to rader med ni kanonporter i bredsiden, mens det bare finnes én slik rad i den bevarte styrbord side av «Mary Roses» hoveddekk. Hvor presist fordekket er beskrevet i rullen er vanskeligere å avgjøre siden fordekket ikke er bevart og det ikke er enighet om hvordan det kan ha sett ut.^[26]

Kanonene i akterkant på fordekket lar seg ikke forklare, men en teori er at de ble tegnet inn for å kompensere for framoverrettede akterdekkskanoner som er skjult på grunn av illustrasjonens perspektiv.^[27] Listen over ammunisjon, små skytevåpen, langbuer, piler og piker samsvarer nøye med de arkeologiske funnene.^[28] Siden det er relativt kort tid mellom kilden og «Mary Roses» forlis, har Anthonyrullen har hatt stor betydning for det arkeologiske prosjektet, særlig for å anslå størrelsen av besetningen.^[29]

 

Anthonyrullen gir detaljert informasjon om flaggene som fartøyene fører. Ifølge vexillologen Timothy Wilson er flaggene som vises fra «Mary Rose» «den mest utfyllende kilde til de flagg som ble benyttet på Henrik VIIIs fartøy, de utviser en større detaljrikdom enn alle andre kilder tilsammen».^{[n 17][30]} De mest iøynefallende flaggillustrasjonene er de langstrakte seremonielle bannerne^{[n 18]} som i varierende antall vaier fra alle skipene. Disse viser et rødt Georgskors på hvit bakgrunn ved flagglinen og en svært lang del med grønne og hvite striper. Alle er utstyrt med gullmaling på det røde og grønne og sølvmaling^{[n 19]} på det hvite. Denne kunstneriske teknikken ble benyttet enten for å antyde vimplenes flagring eller for å vise metalltråden og malingen som noen ganger ble brukt som dekorasjon.^[31]

Langs relingene på samtlige fartøyer, mest synlig på de store karakkene og «Galley Subtle», er det rader med bannere som viser ulike heraldiske mønstre, deriblant det engelske kongehusets våpenskjold, en eller tre fleur-de-lis fra det franske kongehusets våpenskjold, georgskors og Henrik VIIIs monogram (HR) i gull på blått, noe som synes å være tudorrosen og Huset Tudors grønne og hvite farger. Flaggene og bannerne på fartøyene regnes for å være ganske nøyaktig framstilt i en heraldisk og militær forstand, om enn ikke helt konsistent. En form for kommandolinjesystem mellom de ulike fartøyene kan leses av måten flaggene framstilles på mastene, men synes ikke å ha vært systematisk gjennomført. Herolden George Bellew beskrev enkelte av de heraldiske mønstrene som «usannsynlige», mens Wilson anser dem for «plausible».^[32]

Referanser

Noter og originaltekster

• Gardiner, Julie (red.) (2005): Before the Mast: life and death aboard the Mary Rose The Archaeology of the Mary Rose, bind 4. The Mary Rose Trust, Portsmouth. ISBN 0-9544029-4-4
• Knighton, C. S. & Loades, David M. (2000): The Anthony Roll of Henry VIII's Navy: Pepys Library 2991 and British Library Additional MS 22047 with related documents. Ashgate Publishing, Aldershot. ISBN 0-7546-0094-7
• Marsden, Peter (2003): Sealed by Time: The Loss and Recovery of the Mary Rose. The Archeology of the Mary Rose, Volume 1. The Mary Rose Trust, Portsmouth. ISBN 0-9544029-0-1
• Marsden, Peter (red.) (2009): Your Noblest Shippe: Anatomy of a Tudor Warship. The Archaeology of the Mary Rose, bind 2. The Mary Rose Trust, Portsmouth. ISBN 978-0-9544029-2-1
• Rodger, Nicholas A. M. (1997): The Safeguard of the Sea: A Naval History of Britain 660–1649. W.W. Norton & Company, New York. ISBN 0-393-04579-X
• Rule, Margaret (1983): The Mary Rose: The Excavation and Raising of Henry VIII's Flagship. (2. utg.) Conway Maritime Press, London. ISBN 0-85177-289-7
• Russel, Margarita (1983): Visions of the sea: Hendrick C. Vroom and the origins of Dutch marine painting, Brill Archive, Leiden, ISBN 90-04-06938-0
• Stirland, Ann J. (2000): Raising the Dead: The Skeleton Crew of Henry VIII's Great Ship, the Mary Rose. John Wiley & Sons, Chichester. ISBN 0-471-98485-X
• Anderson, Roger Charles (1962 & 1976): Oared Fighting Ships. Argus Books. ISBN 0-85242-471-X.
• Childs, David (2009): Tudor Sea Power. Seaforth Publishing. ISBN 978-1-84832-031-4.
• Nelson, Arthur (2001): The Tudor Navy: The Ships, Men and Organisation. Conway Maritime. ISBN 0-85177-785-6.

• (en) Anthony Roll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Anthony Roll – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Om Anthonyrullen, fra British Library (engelsk)
• Flaggene i Anthonyrullen (engelsk)