Amadis de Gaula

Den første trykte utgaven ble utgitt i Zaragoza i Spania i 1508 av Garci Rodríguez de Montalvo (eller Garci Ordóñez de Montalvo). Den ble utgitt i fire bøker på den spanske dialekten kastiljansk. Selve fortellingen har sitt opphav i Portugal som en videreutvikling av den sene arthurianske legendesjangeren og hadde bestemt blitt lest så tidlig som på 1300-tallet av kansleren Pero López de Ayala foruten også hans samtidige Pero Ferrús.

Montalvo skriver i sin utgivelse at han har forbedret (noe som kan tolkes som plagiert) de første tre bøkene, og selv forfattet den fjerde. Videre skriver den portugisiske krønikeskriveren Gomes Eannes de Azurara i 1454 at Amadis de Gaula er forfattet av en viss Vasco de Lobeira som ble slått til ridder i forbindelse med slaget ved Aljubarrota i 1385. Andre kilder hevder at verket faktisk var ført i pennen av en viss João de Lobeira, og ikke av trubaduren Vasco de Lobeira, og at heller ikke João de Lobeira var den opprinnelige opphavsmannen, men snarere hadde oversatt fra spansk (eller mer bestemt kastiljansk) et verk fra begynnelsen av 1300-tallet. Hvem som enn var den faktiske opphavsmannen bak Amadis de Gaula, synes det som om han hentet sin inspirasjon fra en faktisk hendelse. Kongedatteren Constanza av Aragón skulle ha giftet seg med Henrik av Castilla y León i 1260, men bryllupet ble avlyst. Det samme skjedde med Orianas og Amadis' bryllup i ridderromanen. Noen forskere mener i dag at det faktisk må ha vært Henrik av Castilla & Leon som skrev Amadis de Gaula, men denne teorien har foreløpig ikke vunnet bred oppslutning blant faghistorikerne.

Uansett hvem fortellingen opprinnelig stammer fra, er det et faktum at den eneste kjente, komplette versjonen er den bearbeidede utgaven til Garci Rodríguez de Montalvo. Montalvo inndelte verket i fire bøker eller deler, noe som var en eksepsjonelt omfattende utgivelse, også i europeisk målestokk. I tillegg utga Montalvo som en femte bok sin egen fortsettelse av fortellingen om Amadis. Denne femte boken bærer tittelen Las sergas de Esplandián. I sin introduksjon til romansyklusen forklarer Garci Rodríguez de Montalvo at han har redigert de første tre bøkene fra en tekst som var i omløp siden 1300-tallet. Montalvo innrømmer også å lagt til et fjerde bind av en til da ikke utgitt bok foruten også lagt til en fortsettelse (Las sergas de Esplandián), som han hevder ble funnet begravd i en kiste i Konstantinopel og fraktet til Spania av en ungarsk handelsmann, noe som er et berømt motiv om «det gjenfunnete manuskriptet».

Historien forteller om kjærligheten til kong Perión av Gaula og Elisena av England som resulterer i den hemmelige fødselen til Amadis. Forlatt ved fødselen i en pram i England blir barnet oppdratt av ridderen Gandales i Skottland og han leter og undersøker sin opprinnelse gjennom fantastiske eventyr.

Han er forfulgt av trollmannen Arcalaús, men beskyttet av Urganda la Desconocida (det vil si Urganda den ukjent eller ikke anerkjente), ei tvetydig prestinne med magiske krefter og et talent for å spå om framtiden. Amadis blir gjort til ridder av sin far kong Perión og han overkommer utfordringene det forhekset Insola Firme (en slags halvøy), inkludert i å passere gjennom Buen for de trofaste elskere.

Til tross for Amadis’ berømte troskap blir hans barndomskjæreste, Oriana, arving til Storbritannias trone, sjalu over en rivaliserende prinsesse og sender et brev for å straffe Amadis. Ridderen, senere berømt parodiert i Don Quijote, endrer sitt navn til Beltenebros og havner i en lang tid i galskap på det isolerte stedet Peña Pobre.

Amadis får tilbake sitt vett og forstand kun når Oriana sender sin kammerpike for å hendte ham. Han hjelper deretter Orianas far Lisuarte i å bekjempe en invaderende hær. En kort tid etter konsumerer han og Oriana skandaløst deres kjærlighet. Deres sønn Esplandián er resultatet av dette ene utillatelige møtet.

Rodríguez de Montalvo hevder at i den «opprinnelige» Amadis dreper Esplandián til slutt sin far for denne «fornærmelsen» overfor hans mors ære, men imidlertid korrigerte Montalvo denne defekten og løser konflikten fredfylt.

Oriana og Amadís utsetter deres ekteskap i mange år på grunn av fiendskapet mellom Amadis og Orianas far Lisuarte. Amadís reiser fra Storbritannia i minst ti år, maskert som «Ridderen av det grønne sverd». Han reiser så langt unna som til Konstantinopel, og sikrer seg barneprinsessen Leonorinas gunst og som senere ble Esplandiáns hustru. Hans mest berømte eventyr i løpet av denne tiden i utlandet er i kampen mot kjempen Endriago, et monster født i blodskam og som puster ut en giftig damp.

Som ridder er Amadis høvisk, edel, følsom, og en hengiven kristen. I motsetning til andre litterære helter fra denne tiden, eksempelvis franske og tyske, er Amadis en vakker mann som vil gråte om han blir avvist av sin frue, men er uovervinnelig i kamp, dekket av sitt eget og andres blod.

Helten har også blitt kalt for Amadís sin Tiempo (Amadis uten tid) av sin mor (en hentydning til det faktum at siden han ble født utenfor ekteskap måtte hun oppgi ham og at han således ville ha dødd) er Amadis den mest representative iberiske helt fra den ridderlige romanse. Hans eventyr strakte seg over fire bind, sannsynligvis den mest populære av tilsvarende fortellinger i sin tid. Bøkene viser en komplett idealisering og forenkling av en ridders omflakkende reiser. Selv tjenere er knapt nevnt, men det er mange prinsesser, høviske kvinner og konger. Riddere og jomfruer i nød er overalt. Bokens stil er noenlunde moderne, men mangler dialoger og karakterens inntrykk blir oftest beskrevet i handling.

Bokens litterære stil ble priset av den ellers nøkterne og krevende Juan de Valdés, skjønt han mente at den fra tid til annen var preget av for lav eller for høy i stilen. Språket er karakterisert av en bestemt «latinsk» påvirkning i dens syntaks, spesielt tendensen til å plassere verbet i slutten av setningene, foruten andre tilsvarende detaljer som bruken av presens partisipp som fører Amadis på linje med den allegoriske stilen på 1400-tallet.

Amadis de Gaula blir ofte referert til i den satiriske boken om Don Quijote, skrevet av Miguel de Cervantes tidlig på 1600-tallet. Karakteren Don Quijote idealiserer Amadís og sammenligner ofte sin helts eventyr med sine egne.

Som nevnt overfor er opprinnelsen til Amadis de Gaula omdiskutert. En spansk forfatter, Garci Rodríguez de Montalvo, redigerte og utga den første trykte utgaven og den tidligste fullstendige utgaven i tre bind i 1508. Mens det fjerde bindet er betraktet som Montalvos eget verk, han hevder å ha utgitt tidligere kilder og det er generelt akseptert at de første tre bindene er avledet fra et tidligere manuskript eller fra en muntlig tradisjon. Montalvos påstander har nylig blitt støttet av Antonio Rodríguez Moñinos funn av fire manuskriptfragmenter fra 1300-tallet. Navnet «Esplandián» er klart synlig i ett av disse. Fragmentene tilhører samlingen til biblioteket Bancroft Library ved Universitetet i California, Berkeley.

En portugisisk opprinnelse er akseptert blant forskerne, men Amadis har også blitt krevd av spanske, franske og italienske opprinnelse. Det er også fra person- og stednavnene som kan gi argumenter for en engelsk opprinnelse, og det er vanligvis akseptert at navnet «Gaula» viser til Wales, og ikke Gallia. Handlingsgangen strekker seg over det europeiske kontinentet til Romania og Konstantinopel, og fortsetter så langt unna som til Det hellige land og til Kykladene i Egeerhavet. Imidlertid kan ikke romansenes geografi bli kartlagt til det egentlige Europa ettersom det inneholder altfor mange fantastiske steder i henhold til ekte steder.

Inntil nylig har en det kommet en ny teori om forfatteren til Amadis: den mest profilerte forfatteren av dette verket er Infante Enrique av Castilla som levde i fire år ved hoffet til kong Edvard I av England. Den engelske kongen var gift med Eleanora av Castilla, datter av Ferdinand III av Castilla, den berømte kongen av Reconquista (Gjenerobringen), erobrer av Sevilla og Córdoba. I denne forstand kan Lisuarte være Edvard, Oriana deres datter Eleanor, «jomfruen fra Danmark» er faktisk da «jomfruen fra Norge», det vil si Margrete av Skottland. Amadis kan da være modellert etter Simon de Monfort, den heroiske franske jarl av Leicester. Prins Enrique av Castilla reiste som ridder for å føre krig i Tunis, Sicilia og var fange hos paven og Charles d'Anjou i nær tretti år og hvor han da skal ha skrevet det meste av Amadis før han returnerte til Spania hvor han ble regent av Castilla og døde i 1304. Det skal ha vært upassende for ham å hevde forfatterskapet, men verket skal etter sigende å hatt hans kjennetegn som poet og trubadur. Denne teorien har blitt forsvart av Santiago Sevilla i en rekke artikler utgitt i Liceus El Portal de las Humanidades, men kan ikke betraktes som bevist.

Rodríguez de Montalvos spanske utgivelse er den eneste fullstendige versjon som er bevart og betraktes som den endelige. Det var denne versjonen som gjorde fortellingene om Amadis kjent og poulære over hele Europa. Historisk påvirket Amadis de spanske conquistador. Bernal Diaz del Castillo nevner Amadis’ undrer da han ble vitne til underverkene i Den nye verden, og flere stedsnavn som eksempelvis California er avledet fra dette verket.

Amadis de Gaulas popularitet var så stor at i tiårene etter utgivelsen ble flere dusin oppfølgere og etterligninger av begrenset kvalitet utgitt på spansk, italiensk og tysk. Montalvo selv profitterte på en fortsettelse, Las sergas de Esplandián (Bok V), og spesialisten på oppfølgere, Feliciano de Silva, skrev ytterligere fire bøker, blant annet Amadis av Hellas (Bok IX). Miguel de Cervantes skrev Don Quijote som en parodi av denne resulterende sjangeren av ridderromanser, men Cervantes selv og ikke minst hans hovedperson Quijote skattet den opprinnelige Amadís høyt.

Senere bøker benyttet i økende grad litterære teknikker og hendelser lånt fra antikkens greske romaner, Heliodor, Longos og Akkillevs Tatios, og den pastorale roman fra Italia og Spania, eksempelvis Jacopo Sannazaro og Jorge de Montemayor.

Mange oversettelser og omarbeidelser spredde Amadisromanene til ulike steder. En fransk oversettelse av Nicolas de Herberay (de 8 første bøkene) ble utgitt i årene 1540–1548, en italiensk i 1546, en hollandsk i 1574, en tysk i 1583, og en engelsk i 1619. Amadis var også kjent i Sverige, noe som kan bli sett i Georg Stiernhielms dikt Hercules.

Senere vokste originalens 12 deler i Frankrike til 24 og i Tyskland til hele 30. Den franske forfatteren Gilbert Saunier du Verdier skapte i 1624 en sammenfattende versjon som forente alle de forutgående ganske løst sammenhengende delene til et fastere verk, hvilket han utga i syv sterke bind under tittelen Roman des romans. Dermed ble fortellingen om Amadis avsluttet.

Med tiden endret den litterære smaken seg og de gamle ridderromansene ble glemt. Den første Amadis eide dog så mye poetisk prakt at både i eldre og nyere tid ble fortellingene lokket til videre poetisk behandling.

Eksempler på disse er:

• L'Amadigi i 100 sanger, av den italienske poeten Bernardo Tasso (1560).
• Amadis de Gaule, av franskmannen Creuzé de Lesser (1813).
• Amadis de Gaul, a poem, av engelskmannen William Stewart Rose (1802).

• O'Connor, John J. Amadis de Gaule and its influence on Elizabethan Literature. New Brunswick (New Jersey): Rutgers University Press, 1970. ISBN 0-8135-0622-0
• Simonin, Michel, red.: Dictionnaire des lettres françaises – Le XVIe siècle. Paris: Fayard, 2001. ISBN 2-253-05663-4
• Vaganay, Hugues, red.: Le Premier livre d'Amadis de Gaule. New Edition by Yves Giraud. Paris: Nizet, 1986. ISBN 2-86503-002-4
• Génesis del Amadís de Gaula av Santiago Sevilla i Liceus El Portal de las Humanidades www.liceus.com
• Amadis de Gaula: Su verdadero autor es Don Enrique de Castilla... av Santiago Sevilla i Liceus El Portal de las Humanidades www.liceus.com

• Amadigi di Gaula, tilgjengelig hos Prosjekt Gutenberg – en opera
• Amadis de Gaula - bilder av en utgivelse fra 1526 av originalen, spansk tekst