Alexandroupolis

Alexandroúpoli er ca 14,5 kilometer vest for elvemunningen av Maritsa og grensen mot Tyrkia, 300 km fra Thessaloniki langs den nye riksveien Via Egnatia og 750 km fra Athen. I dag har byen en befolkning på 72 959 innbyggere.^[3]

Alexandroúpoli er et handelssentrum for de omkringliggende jordbruksområdene. Her er bearbeides landbruksprodukter som appelsiner, pærer og fersken.

 

 

 

Byens historie går tilbake til 1800-tallet da området var underlagt Det osmanske rike. Steet var lenge blitt benyttet som landingsplass for fiskere fra kysten av øya Samothraki på motsatt side. En liten grend utviklet seg i området under byggingen av en jernbanelinje som knyttet tyrkiske Istanbul til de større byene i nordlige Hellas fra Kuleliburgaz. Arbeidet var en del av anstrengelsene til modernisere Det osmanske rike, og ble gitt til vestlige ingeniører fra Østerrike-Ungarn. Bosetningen vokste snart til en fiskerlandsby som ble kjent under det tyrkiske navnet Dedeağaç.

I 1873 ble den gjort til hovedbyen av kaza, en tyrkisk administrativ enhet, noe som ga den sitt navn, og kaymakam, tyrkisk underguvernør, ble utnevnt for den. I 1884 ble den forfremmet til fra en kaza og til sandsjak (tyrkisk underavdeling av en region). I 1889 ble det greske erkebispedømmet Ainos (dagens tyrkiske by Enez) overflyttet hit.^[4]

Dedeağaç ble erobret av russerne under den russisk-tyrkiske krig (1877–1878), og russiske styrker bosatte seg i byen. De ansvarlige offiserer sørget for byggingen av brede gater som gikk parallelt til hverandre, for at tropper kunne forflyttes raskt. Det var svært ulikt de trange gatene som var karakteristisk for osmanske landsbyer og byer på denne tiden. Byen gikk tilbake til de tyrkiske osmanene ved slutten av krigen, men den kortvarige russiske tilstedeværelsen fikk en varig effekt på byens byplan.

Den 8. november 1912 ble Dedeağaç og dens jernbanestasjon erobret av bulgarske styrker med støtte fra den greske marine. Bulgaria og hellas var allierte under den den første balkankrigen, men motstandere under den andre. Dedeağaç ble erobret av greske styrker den 11. juli 1913. București-traktaten i 1913 tvang byen tilbakelevert til Bulgaria sammen med resten av vestlige Trakia.

Bulgarias nederlag under den første verdenskrig førte til endring av byens eierskap og nasjonalitet. Vestlige Trakia ble fratatt Bulgaria under betingelsene av Neuilly-sur-Seine-traktaten i 1919.^[5] Alexandroúpolis var under midlertidig administrasjon av ententemaktene, ledet av den franske general Charpy.^[6] I den andre halvpart av april 1920 i San Remo-konferansen besluttet statsministrene i ententemaktene (unntatt USA) at vestlige Trakia skulle bli gitt tilbake til Hellas. Imidlertid beholdt Bulgaria retten til å benytte havnen for transport av varer gjennom Egeerhavet. Endringen av vakt mellom franske og greske myndighetspersoner skjedde den 14. mai 1920 i byens postkontor.^[7] I dagens postkontor er det en minneplakett for denne overdragelsen. Byen fikk snart besøk fra Alexander I av Hellas, den første greske kongen som besøkte byen og den ble omdøpt til hans ære (og slik at byen unngikk sitt forhatte tyrkiske navn).^[8][9]

Som følge av Hellas' nederlag i Den gresk-tyrkiske krigen i 1919–1922, trakk den greske hæren under general Theodoros Pangalos seg tilbake fra østlige Trakia til området rundt Alexandroupoli. Bulgaria forsøkte å utnytte det greske nederlaget til kreve Alexandroupoli tilbakelevert til landets kontroll, men kravet ble solid avvist av det greske lederskapet og fikk ingen støtte i Folkeforbundet.

Lausannetraktaten den 24. juli 1923 bekreftet av vestlige Trakia og Alexandroupoli skulle fortsatt være en del av Hellas. En tidligere avtale som tillot bulgarsk tilstedeværelse i havnebyen hadde utgått.

Under den andre verdenskrig ga Nazi-Tyskland byen til deres allierte Bulgaria.^[10] Alexandroupoli var deretter underlagt bulgarsk okkupasjon mellom mai 1941 og 1944. Etter avtale med Tyskland deporterte den bulgarske okkupasjonsmakten alle jødiske innbyggere til Treblinka, der alle ble drept. Jødene i byen var for en stor del av sefardisk herkomst.^[11]

Byen fikk en del skader på bygninger og tap i befolkningen under krigen, men ble i stor grad spart for effektene av den greske borgerkrigen (1946–1949). Kommuniststyrkene i og rundt byen var liten og løselig organisert, noe som førte til at de ikke var større kamper i området. Ved freden kunne Alexandroupoli vokse fra en by med 16 332 innbyggere i 1951 til en by med 57 812 innbyggere i 2011.

Siden 30. november 2007 har byen en vennskapsby, Edirne, i Tyrkia.^[12]

•  
  Tollboden på havna i Alexandroúpoli
•  
  Ruinene av Avandas festning utenfor byen
•  
  Strand ved byen
•  
  Byen mot sjøen i solnedgang

• Offisielt nettsted  
• (en) Alexandroupolis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Turistinformasjon
• Det etnologiske museum i Trakia (Angeliki Giannakidou)