Østmarkmus

Østmarkmusa, Microtus levis, er den eneste smågnageren med fast bestand på Svalbard. Hit har den kommet med menneskelig hjelp, trolig som blindpassasjer mellom 1920 og 1960 på sovjetiske skip som fraktet høy til sovjetiske bosetninger ved Isfjorden. I dag har den etablert en bestand som har sitt kjerneområde ved Fuglefjella ved Isfjorden.

Østmarkmus
Nomenklatur
Microtus levis[1][2] Miller, 1908
Synonymi
M. rossiaemeridionalis, M. epiroticus, M. subarvalis
Populærnavn
østmarkmus
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Gnagere
Familie		Hamsterfamilien
Slekt		Microtus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1 LC — Livskraftig
Økologi
Habitat:		på Svalbard: gresskledde skråninger under fuglefjell
Utbredelse:		østlige Europa og tilstøtende deler av Asia; i Norge bare ved Isfjorden på Svalbard. Se kart

Østmarkmus er en nær slektning av markmus og fjellmarkmus, som lever på det norske fastlandet. Tidligere trodde man at "svalbardmusene" tilhørte arten sørmarkmus, og det var først i 1990 at genetiske studier avslørte at det egentlig dreide seg om østmarkmus. Alle de nevnte artene er svært like av utseende og vanskelig å artsbestemme sikkert uten grundige undersøkelser. Østmarkmus har 2n = 54 kromosomer.

Østmarkmusas nærmeste naturlige utbredelsesområde ligger 20 breddegrader lenger sør enn leveområdet på Svalbard. Den er altså opprinnelig ikke en høyarktisk art, og det er i utgangspunktet overraskende at den har klart å etablere seg på Svalbard. At den faktisk har klart det, tyder på en stor tilpasningsevne.

Det naturlig utbredelsesområdet omfatter store deler av østlige Europa nordover til sørlige Finland. Vestgrensa går fra Litauen gjennom Belarus, Ukraina, Moldova, Romania, Bulgaria, Serbia og Nord-Makedonia. Den finnes sørover til nordlige Hellas, Anatolia og Iran, og østover til aller lengst vest i Sibir og Kasakhstan.^[3]

Bestandens kjerneområde på Svalbard er knyttet til helt spesielle biotoper med fuglegjødslede gresskråninger ved Fuglefjella mellom Grumantbyen og Bjørndalen. Hele bestanden finnes langs en 20 km lang, smal stripe langs Isfjorden, mellom Longyearbyen og Barentsburg. Forekomsten i Longyearbyen er neppe stabil, men avhengig av gjentatte innvandringer fra kjerneområdet.

I sitt naturlige utbredelsesområde graver østmarkmusa store gangsystemer i bakken (på samme måte som markmus og fjellmarkmus). På Svalbard er dette normalt ikke mulig på grunn av tele store deler av året, og fordi opptint jord om sommeren ofte er vasstrukken. I området ved Fuglefjella lever den derfor særlig inne i steinurer. Her er den beskyttet mot sin eneste naturlige fiende på Svalbard, polarreven, og til en viss grad mot det barske klimaet.

Det er likevel klimaet som styrer bestandssvingningene hos østmarkmus på Svalbard. I perioder med regn om vinteren kan det isolerende snølaget bli redusert, samtidig som føden blir vanskelig tilgjengelig som følge av ising. I slike perioder kan nesten hele bestanden omkomme. Det er da bare i den høyeste delen av leveområdet (inntil 600 moh.), der nedbøren også i milde vinterperioder faller som snø, at en liten rest av bestanden klarer seg. Disse individene kan imidlertid raskt gi opphav til en ny stor bestand etter kort tid.

Østmarkmusa er meget produktiv. Hunnene kan bli bedekket i en alder av 17 dager. Gjennomsnittlig kullstørrelse er 5,5 unger, og fire kull pr. sesong er vanlig.

Østmarkmusa er en ren planteeter. På Svalbard spiser den først og fremst gressarten polarreverumpe.

I 1999 ble det oppdaget at østmarkmusa på Svalbard er vert for bendelormen Revens dvergbendelorm. Denne parasitten kan medføre alvorlig sykdom hos mennesker. Faren for smitte til mennesker vurderes imidlertid foreløpig ikke som svært stor. Det har likevel blitt diskutert om man bør forsøke å bekjempe parasitten gjennom å legge ut ormekur i åter til polarrev, som er sluttvert for parasitten.

I Norsk svarteliste 2007 var østmarkmus vurdert til høy risko, men i Norsk svarteliste 2012 og Fremmedartslista 2018 er den nedgradert til lav risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og liten økologisk effekt.^[4][5][6]

Denne arten var først kjent som Microtus subarvalis Meyer, Orlov & Skholl, 1972, men det ble så oppdaget flere eldre navn: Microtus epiroticus Ondrias, 1966, Microtus levis G.S. Miller, 1908 og Microtus rossiaemeridionalis Ognev, 1924. Artsdatabanken bruker Microtus levis med støtte i Wilson & Reeder's Mammal Species of the World, 3rd edition. Etter at dette verket ble publisert, ble det i 2014 oppdaget at de Filippis Arvicola mystacinus fra Iran refererer til denne arten, og Mammal Diversity Database (2021) bruker artsnavnet Microtus mystacinus (de Filippi, 1865).^[3][2][7]