Øyvind Skaldespiller

Øyvind Finnsson skaldespiller (norrønt: Eyvindr Finnsson skáldaspillir, født ca. 910, død i Alstahaug ca. 990) var en norsk skald, bonde og hirdmann. Far hans skal ha vært lendmannen Finn Skjålge, bosatt på Sandnes gård og sønn til Øyvind Lambe, som i sin tur var sønn til Berle-Kåre fra Nordfjord, med gård like sør for Hornelen.^[2] Egils saga og Snorres kongesagaer forteller at Øyvinds mor var Gunnhild Halvdansdotter, datter av Harald Hårfagres datters Ingebjørg og den ellers ukjente jarlen Halvdan. Øyvind Lambe hadde vært gift med Sigrid Sigurdsdotter (Torolv Kveldulvssons enke), og fikk i dette ekteskapet gården på Alsta. Øyvind Lambes søsken var skalden Olve Nuva og Salbjørg som ble farmor til Egil Skallagrimsson, Øyvind skaldespillers tremenning.^[3]

Øyvind Skaldespiller
Født		910[1]
Død		990[1] Alstahaug kommune
Beskjeftigelse		Lyriker, skribent, skald
Barn		Hårek av Tjøtta
Nasjonalitet		Norge

Øyvind og hans kone, som vi ikke kjenner navnet på, var foreldre til vikingehøvdingen Hårek fra Tjøtta.

Øyvind var den siste kjente norske hirdskald, i tjeneste først hos Håkon den gode og senere Harald Gråfell. Øyvinds mest kjente kvad var «Håkonarmål», som hyller Håkon den godes mot, hans død og ankomst til Valhall etter slaget på Fitjar i 961.

I et annet kvad, «Håleygjatal», remses det opp 25 slektsledd av ladejarlenes ætt fra Håkon Ladejarl (død 995) tilbake til gudene.^[4] Snorre Sturlason påpekte betydelige likheter med Tjodolv fra Kvines verk, «Ynglingatal».

Tilnavnet «skaldespiller» («skaldeforderver») har vært tolket negativt som en anklage om plagiat - men det er en moderne tolkning uten grunnlag i middelalderens kilder. Tvert om hentet Snorre mange eksempler fra Øyvinds kvad da han skrev sin lærebok om skaldediktning, Skaldskaparmål. Øyvind lånte hele linjer fra eldre kvad og brukte enkle versemål. Det anonyme kvadet «Eiriksmål» var mønster for «Håkonarmål», og Øyvind siterer en linje fra «Håvamål» i siste strofen: Deyr fé, deyja frændr (= Fe dør, frender dør). Det første bemerkes i Fagrskinna, men ikke som noen kritikk. Tilnavnet kan komme av at Øyvind ble regnet for en så uovertruffen dikter at han helt overgikk de andre.^[5]

Øyvind hyllet Håkon den gode med kjenningen «Ales galtes stormbyges trestamme» - der «Ales galte» henspiller på sagnkongen Ales hjelm, kjent under navnet «Hildesvin» eller «Hildegalt». Det neste leddet ble dermed «hjelmens stormbyge», som var en kjenning for «kamp» - en stormbyge av spyd og piler. Det tredje leddet ble dermed «kampens trestamme» - dvs. «krigeren».^[6]

Etter Håkon den godes død tok sønnene til Eirik Blodøks makten. Det fulgte flere år med uår og nød. Øyvind forteller at det snødde om vinteren, og i lausavise 12 at «slik som finnene [han mener samene] holder vi geitene inne». I lausavise 14 forteller han at han - for å kjøpe sild så han har mat i huset - måtte selge alle pilene sine og en brystnål han hadde fått av islendingene som belønning for et vers om dem (som er tapt). Av lausavise 10 fremgår at han ikke ville fortsette i Harald Gråfells tjeneste, etter han tok til å dra på årene, og alt hadde tjent en herre. I striden mellom Eiriksønnene og ladejarlene tok han parti for Håkon jarl (de var tremenninger på morssiden). Som gammel diktet Øyvind Háleygjatal til sin slektnings ære, hvor ladejarlenes ætt føres tilbake til Odin og jotnekvinnen Skade - et minst likeså ærefullt opphav som Ynglingeættens i Ynglingatal, der slekten føres tilbake til Frøy og jotnekvinnen Gerd.^[7]

Ved Tjøtta kirke står det en minnebauta over Øyvind Skaldespiller med innskriften Lita er lidande stund men lang er matmåls-stunda (= Liten er lidelsens stund, men lang er måltids-stunden).

Han er omtalt i «Ja vi elsker»:

Dette landet Håkon verget,

medens Øyvind kvad;

Olav på det land har malet

korset med sitt blod

fra dets høye Sverre talet

Roma midt imot.^[8]

I 1995 utga Landbruksforlaget romanen Hammer og Kors av Ståle Botn, der Øyvind Finnson skaldespiller er hovedpersonen.