Året uten sommer

 

 

Først i 1920 fant den amerikanske klimaforskeren William Humphreys en forklaring på «året uten sommer». Han begrunnet klimaforandringen med en vulkansk vinter som følge av utbruddet av vulkanen Tambora på øya Sumbawa, en av Sundaøyene i Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia). Vulkanen hadde utbrudd i april 1815 med styrke 7 på Volcanic Explosivity Index.

Utbruddet hadde slynget anslagsvis 150 km³ støv og aske, og tildels med svovelforbindelser anslått til svoveldioksidekvivalent på 130 megatonn,^[1] høyt ut i atmosfæren. Så spredte dette seg som et slør rundt hele kloden.

Det var allerede før Tamboras utbrudd en del ekstra støv i atmosfæren, noe som innebærer at Tambora-effekten ble verre enn hvis dette ikke hadde vært så.

Det var i det miste fire større vulkanutbrudd (med VEI-faktor på minst 4) i årene før Tambora:

• 1812, La Soufrière på Saint Vincent i Karibia
• 1812, Awu på Sangiheøyene i (dagens) Indonesia
• 1813, Suwanosejima på Ryukyuøyene, Japan
• 1814, Mayon på Filippinene

Det atmosfæriske støv fra alle disse utbruddene ville, slik naturlovene er, ha dempet solstrålenes gjennomtrengning gjennom stratosfæren og slik virket negativt inn på overflate lufttemperatur på jorden.^[2]

Avkjølingen av verdensklimaet varte til 1819.

De uvanlige klimaavvikene i 1816 hadde størst effekt i Nord-Europa, det nordøstlige USA og det østlige Canada. I disse områdene er i moderne tid senvåren og sommeren relativt stabile. Temperaturene stiger og kommer sjelden under 5 °C. Snø om sommeren er ekstremt sjeldent, selv om en til tider kan ha noe snøfall i mai.

I mai 1816,^[3] tok frosten livet av de fleste avlingene som var blitt satt i jorden. I juni rammet to omfattende snøstormer Øst-Canada og New England og mange mistet som følge av dette livet. Det ble målt nesten 30 cm snø i Québec by tidlig i juni, og avlingene ble ødelagte. Resultatet var omfattende feilernæring, sult, epidemier, og økende dødelighet, kort sagt hungersnød.

I juli og august var det is på elver og innsjøer så langt sør som Pennsylvania. Kraftige og raske temperatursvingninger var vanlige, og til tider svingte temperaturene 35 °C til nær null i løpet av timer. Selv om bøndene sør for New England klarte å dyrke noe mais og korn, steg prisene dramatisk. Prisen på havre ble for eksempel nesten åtte ganger høyere, og havre er nødvendig for en økonomi der hester er det viktigste transportmiddelet.

I Kina tok det kalde været livet av tre, risavlinger og selv vannbøfler, særlig i Nord-Kina. Flommer ødela mange av de gjenværende avlingene. Tambora-utbruddet forstyrret monsunen i Kina, og førte til kraftige flommer i Yangtzedalen i 1816. I India kom monsunen senere enn vanlig og førte til kraftig regn som spredte kolera fra et område nær Ganges i Bengal og så langt som til Moskva.^[4]

Effektene var omfattende og varte ut året og gjennom den påfølgende vinteren. I det østlige Sveits var somrene i 1816 og 1817 så kjølige at det dannet seg en isdemning nedenfor Giétrobreen høyt i Val de Bagnes. Trass i forsøk på å drenere den voksende innsjøen bak demningen, brøt isdemningen til slutt sammen med katastrofale følger i juni 1818.^[5]

 

 

 

Værfenomenet innvirket på en del økonomiske og kulturelle måter på verdenshistorien:^[6]

Det var svært ødeleggende for provinsen Yunnan i det sørvestlige Kina. Dette området gjennomled fram til 1818 stor nød, og mange desperate bønder gikk over til det økonomisk mest innbringende jordbruksproduktet tilgjengelig; opium. Dermed fikk opiumet en introduksjon på kinesisk jord som skulle berede grunnen for den senere britiske storimporten og til opiumskrigene.^{[trenger referanse]}

I India var den ovennevnte koleraen som fikk fotfeste av en ny og mer alvorlig og mer smittsom variant, og det var denne som ble 1830-årenes kolera-pandemi.^{[trenger referanse]}

Fra de sørvestlige tyske områder fant det sted en stor utvandring, særlig fra Württemberg som i 1816 opphevet sitt emigrasjonsforbud. Den russiske krone lokket med gode forhold og det førte til at den tyske utvandring til Sør-Russland, for eksempel til Bessarabia, nådde sitt høydepunkt i 1817/18.^{[trenger referanse]}

Klimaforandringene i det nordøstre Nord-Amerika hadde også en demografisk virkning (i forlengelsen av at den utløste den første av kontinentets skikkelige økonomiske depresjoner). Nødlidende østkystbønder brøt opp i stort antall og dro opp i Appalachene, og senere til det fruktbare Ohio, Indiana og Illinois. I Vermont sank befolkningen så kraftig at de syv foregående års delvis innvandringsdrevne sterke folkevekst ble nullet ut.^{[trenger referanse]}

I Europa førte mangelen på / prisøkningen på havre til nytenkning på transportens område. Man måtte befrakte gods på annet vis enn med hester (som trengte fôr), og en tysk oppfinner, Karl Drais, utviklet nettopp i disse tunge årene det som er blitt kjent som dressinen, som senere i sin tur skulle videreutvikles til velocipeden, det vil si sykkelen.^{[trenger referanse]}

På litteraturens område har skrekkhistorien Frankenstein som umiddelbar bakgrunn at Mary Shelley holdt seg innendørs i Villa Diodati på grunn av den strenge og våte sommeren i Genève, og tilbragte tiden med å skrive en debutbok som passet til det dystre uteklimaet.^{[trenger referanse]}

Senvirkninger kan også sees i malerkunsten. William Turner malte en del landskapsbilder fra Italia blant annet i tiden etter, med mye oker og gult, og det kan godt være at fargespillet er en gjengivelse av det som var blitt typisk nettopp på grunn av støvinnholdet i luften og atmosfæren.^{[trenger referanse]}

• Hans-Heinrich Bass: Hungerkrisen in Preussen während der ersten Hälfte des 19. Jahrhunderts, Scripta Mercaturae, St. Katharinen 1991, ISBN 3-922661-90-4 (= Studien zur Wirtschafts- und Sozialgeschichte, Band 8)
• Jelle Zeilinga de Boer, Donald Theodore Sanders: Volcanoes in Human History
• Keith Briffa: Influence of volcanic eruptions on Northern Hemisphere summer temperature over the past 600 years, i: Nature 393 (Juni 1998), 450–455.
• Charles R. Harington (utg.): The Year Without a Summer? World Climate in 1816, Ottawa 1992. ISBN 0-660-13063-7
• William J. Humphreys: Volcanic dust and other factors in the production of climatic changes, and their possible relation to ice gases, i: Journal of the Franklin Institute (August 1913), 131–172.
• Christian Pfister, Daniel Brändli, Jürg Luterbacher, Heinz Wanner: Wetternachhersage. 500 Jahre Klimavariationen und Naturkatastrophen (1496–1995). Vorwort Hartmut Graßl, Haupt, Bern / Stuttgart / Wien 1999. ISBN 3-258-05696-X.
• Henry und Elizabeth Stommel: Volcano Weather. The Story of 1816, the Year Without a Summer, Newport (R. I.) 1983, ISBN 0-915160-71-4.
• R. B. Stothers: The great Tambora eruption in 1815 and its aftermath, in: Science 224 (1984), 1191–1198.
• Hans Peter Treichler: Als ob das Ende käme: Die Hungerjahre 1816/17. i: Hans Peter Treichler: Die bewegliche Wildnis. Biedermeier und ferner Westen. Schweizer Verlaghaus AG, Zürich 1990, S. 27–50, ISBN 3-7263-6523-0.
• Louis Specker: Die große Heimsuchung. Das Hungerjahr 1816/17 in der Ostschweiz. 2 Bände, Historisches Museum St. Gallen: 1. Teil 1993, 2. Teil 1995
• Volker Kennemann: Das Hungerjahr 1816/17. in: An Bigge, Lenne und Fretter Heft 25, Dezember 2005. S. 124 ff. (bezieht sich vorwiegend auf das südliche Westfalen).
• Gillen D'Arcy Wood: Tambora: The Eruption that Changed the World, Princeton University Press, 2014, ISBN 9780691150543

• Eighteen Hundred and Froze to Death
• List of Large Holocene Eruptions (VEI > 4) from the Smithsonian Global Volcanism Program Arkivert 17. januar 2012 hos Wayback Machine.