Wanda Heger

Wanda Heger
Heger i 1945 Foto: NTB Scanpix
Født		Wanda Maria von der Marwitz Hjort 9. mars 1921[1] Christiania (Norge)
Død		27. jan. 2017[1] (95 år) Oslo (Norge)
Beskjeftigelse		Sosionom, motstandskjemper
Ektefelle		Bjørn Heger (1945–)[2]
Far		Johan Bernhard Hjort[3]
Mor		Anna Cathrine Holst[3]
Søsken		Peter F. Hjort Johan Hjort Haldis Hjort Kirsti Hjort Helge Bernhard Hjort
Barn		Kim Heger Anders Heger
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Røde Kors-prisen (1985)[4] Ridder av St. Olavs Orden (1985)[4][4] Norges Røde Kors hederstegn (2001)[4] Admiral Carl Hammerichs minnelegat (1985)[5]

Wanda Maria Heger (født Wanda Maria von der Marwitz Hjort; 9. mars 1921 i Kristiania, død 27. januar 2017) var en norsk sosionom, kjent for sin innsats for norske fanger i Tyskland under andre verdenskrig.

Hegers familie var tvunget til å bo i Tyskland for å unngå at faren Johan Bernhard Hjort ble holdt i fengsel. Fra slektens gods ved Berlin kunne Heger bevege seg relativt fritt omkring i Tyskland, og bidro med mat til fanger på så ulike steder som Sachsenhausen, Ravensbrück og Natzweiler. Heger og hennes familie kartla de norske fangene og opparbeidet lister og et omfattende kartotek. Disse oversiktene var viktige grunnlag for å gjennomføre redningsarbeidet i krigens sluttfase. Hun medvirket til evakueringen med de hvite bussene.^[6][7]

Wanda Heger var datter av Anna Cathrine Holst og høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort.^[8] Hun vokste opp på Bestum i Aker, som den eldste i en søskenflokk på seks. Søsknene var Johan, Peter Fredrik, Helge Bernhard, Kirsti og Haldis.^[9][10][11]

Wanda Hegers farmor Wanda von der Marwitz kom fra Tyskland.^[12] Adelsslekten Marwitz hadde siden 1200-tallet eid store jordeiendommer i det som da var Markgrevskapet Brandenburg.^[13] Sommeren 1939 tilbrakte Wanda Heger hos familien i en villa i delbydelen Wannsee i Berlin.^[14]

Farens søstre, Wanda og Astrid, var gift med hver sin bror fra familien von der Goltz. Søsteren Astrid var gift med juristen Rüdiger von der Goltz, som fra 1936 var medlem av riksdagen for det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Han deltok senere i planleggingen av attentatet mot Hitler 20. juli 1944.^[15][14] Georg Conrad von der Goltz var gift med den andre søsteren.^[16]

Under andre verdenskrig i Tyskland møtte hun medisinstudenten Bjørn Heger, som da satt fengslet i Berlin. Etter krigen, i september 1945, giftet paret seg i sjømannskirken i Hamburg.^[17][18] Wanda og Bjørn Heger fikk seks barn blant andre forfatteren Anders Heger^[19] og tingrettsdommer Kim Heger.^[20] Wanda Hegers bror Peter ble gift med Didrik Arup Seips datter Tone. De møttes mens begge familiene bodde i Groß Kreutz der fedrene satt i en slags husarrest.^[21][22]

Faren var en av grunnleggerne av Nasjonal Samling i 1933 og hadde de påfølgende årene en sentral rolle i partiet. Han brøt imidlertid med partiet i 1936 og medvirket til 1940 i den nasjonalsosialistiske kretsen rundt Hans S. Jacobsen. Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 var Hjort involvert i Administrasjonsrådet og var aktuell som minister til Riksrådet.^[23][24]

I løpet av det første okkupasjonsåret kom Hjort stadig mer i opposisjon til okkupasjonsmakten. I artikkelen «Norsk syn på statsrettens utvikling i Norge», publisert i Norsk Retstidende i september 1941, argumenterte han blant annet for at statssuvereniteten måtte utgå fra folket selv, underforstått at Nasjonal Samling bare styrte ved hjelp av okkupasjonsmakten. Reichskommissar Josef Terboven ble rasende da han leste artikkelen, og Hjort ble arrestert 21. oktober 1941. Etter et kort opphold på Grini, ble han sendt til fengsel i Berlin i februar 1942.^[23][24]

Arrestasjonen av Hjort vakte oppsikt i noen tyske kretser blant annet på bakgrunn av hans fremstående svogre.^[25] Hjorts søster Astrid, hennes mann og flere av hans tyske slektninger, arbeidet for å få Hjort ut av fengsel.^[25] Det var familien van der Goltz som hadde de rette kontaktene. Sommeren 1937 hadde Heinrich Himmler besøkt Hjorts svoger Rüdiger von der Goltz i Wannsee for å treffe Hjort og bli orientert om den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Norge. Himmler hadde blitt kjent med Rüdiger von der Goltz og hans kone under riksbondedagene i Goslar i 1935.^[16] Mens Hjort var fengslet i Oslo, møtte Rüdiger von der Goltz den tyske administratoren for Norge, Terboven, under et møte i Berlin, men fikk blankt avslag på forespørselen om lettelser for Hjort.^[12]

I mellomtiden ble Hjort flyttet til Berlin, først til Alexanderplatz og deretter til fengselet i Prinz-Albrecht-Strasse. Da kom han også under SS-sjef Himmlers område og det kunne komme til en løsning.^[12] Fordi Hjort ikke hadde ledet noe motstandsarbeid eller gjort noe kriminelt, gikk Himmler etter samtale med sin partifelle Rüdiger von der Goltz, med på et kompromiss.^[17][26]

Hjort skulle få slippe fri dersom hans tyske slektninger tok ansvar og overoppsyn med ham så lenge krigen varte. Wandas fetter Bodo von der Marwitz (1893–1982), som ikke var nazist,^[17][26] tilbød familien å bo på sitt gods i landsbyen Groß Kreutz. Landsbyen ligger vest i delstaten Brandenburg, som omkranser Berlin. Marwitz bodde ikke selv på godset, men på sin eiendom Friedensdorf, øst i Brandenburg.^[27][28]

Mor Anna Cathrine og de voksne barna, motsatte seg først denne ordningen, som ville bli en slags husarrest. Etter å ha besøkt mannen i fengsel, ga imidlertid moren klar beskjed til barna om at de måtte reise til Tyskland og bo der. Ellers ville han ikke overleve, mente hun. I oktober 1942 reiste mor og seks barn til Tyskland. Da de ankom Tempelhof lufthavn i Berlin, var faren sluppet fri og møtte dem der.^[25][29]

Godset i Groß Kreutz hadde også andre beboere. I kjelleren holdt franske krigsfanger til. Andre steder i bygningen bodde tyskere som hadde mistet sine boliger under bombingen.^[30]Også andre «sivilinternerte» fra Norge, Danmark og Frankrike ble plassert på godset.^[29] Mot slutten av krigen kom medlemmer av familien Marwitz og ble innkvartert på godset.^[31]

Det var Wanda som satte hjelpearbeidet for fangene i gang. Avgjørende for fremdriften var hennes møte med Didrik Arup Seip.^[12] Seip var rektor ved Universitetet i Oslo ved krigsutbruddet, ble raskt involvert i motstandsarbeid gjennom Kretsen og ble internert i Sachsenhausen etter noen måneder på Grini.^[32][33] Familien Hjort hadde kontakt med hans hustru Johanne Seip. Wanda Heger ba om lov til å besøke rektor Seip i Sachsenhausen og fikk overraskende tillatelse. I mellomtiden var Seip flyttet til fengsel ved Gestapo-hovedkvarteret i Prinz-Albrecht-Strasse der Heger slapp inn.^{[17][34][28][35]}

Seip hadde blitt flyttet fra Sachsenhausen under påskudd av at han skulle gjøre vitenskapelig arbeid for Ahnenerbe. Himmler skal ha blitt påvirket av Felix Kersten etter tilskyndelse av den svenske diplomaten Arvid Richert og den finske diplomaten Kivimäki. Seip informerte Wanda Heger om at det var 200 nordmenn i Sachsenhausen, og at nordmannen Bjørn Heger satt i samme Gestapo-fengsel i Prinz-Albrecht-Strasse som Seip.^{[17][34][28][35]} Fra Seip fikk Heger navn og nummer på en rekke fanger. Utover våren 1943 besøkte hun Sachsenhausen en rekke ganger.^[12]

Den tidligere lett lubne Seip hadde i fangenskap blitt mager, utmattet og gammel. Seip var en internasjonalt kjent vitenskapsmann og æresdoktor ved Universitetet i Hamburg. Dersom Seip døde i fangenskap ville det bli en belastning for Himmler. Gjennom Wanda Hegers besøk kunne svenske aviser som Dagens Nyheter i november 1942 melde at Seip satt fengslet i Berlin under «relativt menneskeverdige former».^[36][37][38]

Seip ble høsten 1942 flyttet til München og bodde der sammen med sin kone. Seip reiste til Berlin under påskudd av å bruke arkivene og bibliotekene der til sitt vitenskapelige arbeide. Høsten 1943 slo han seg ned på Groß Kreutz sammen med de andre etter at Berlin sentrum (inkludert håndskriftavdelingen på Statsbibliotektet der Seip arbeidet) fikk store ødeleggelser under bombingen 22.–23. november 1943.^[34][28][35]

Bjørn Heger var skeptisk til den unge norske jenten som oppsøkte ham, og han lurte på om hun var en slags spion for fienden. Wanda hadde fått tillatelse til å besøke Bjørn i fengsel og kom dit hver uke.^[39][14] Han var arrestert på grensen til Sverige, under forsøk på å flykte fra Norge. Sommeren 1943 ble han frigitt fra fengselet i Prinz-Albrecht-Strasse, på betingelse av at han skulle arbeide i Leipzig på et sykehus for østeuropeere. På vei til Leipzig klarte han å komme i kontakt med Wanda, og ga utfyllende informasjon om forholdene i fengselet og i Sachsenhausen, samt om hvor han var på vei. Etter at Leipzig var ødelagt av bombing bosatte Bjørn Heger seg 6. januar 1944 i Groß Kreutz. Der ble han en viktig bidragsyter til fangearbeidet.^[40][34][41]

Med utgangspunkt i boligen i Groß Kreutz bygde familien opp et utstrakt hjelpearbeid for norske fanger i konsentrasjonsleirer i Tyskland, med Wanda Heger som drivkraft. I starten var det fanger i Sachsenhausen som fikk matpakker fra familien. Etter hvert omfattet arbeidet også leirene Ravensbrück nordøst i Tyskland og Natzweiler i Alsace (Frankrike).

Heger oppsøkte også fengslene og fant frem til nordmenn.^[43] Den svenske legasjonen i Berlin hjalp også med at opplysninger ble formidlet til den norske legasjonen i Sverige,^[44] i strid med svensk nøytralitet. Når de i Groß Kreutz hadde fått en god liste med navn, ble den levert til forretningsmannen Camillo Holm i Berlin. Holm fikk listen maskinskrevet i flere kopier. En kopi gikk via den svenske legasjonen i Berlin til den norske minister Niels Christian Ditleff i Stockholm. Sekretær Erik Bache ved evakueringskontoret hadde til slutt et kartotek med 7500 navn.^[45]

Lister over internerte ble også formidlet til Det internasjonale Røde Kors i Sveits.^[46][47] Røde Kors' representant i Berlin, Dr. Marti, skrev frustert til hovedkontoret i Geneve at Wanda Heger lykkes med å få kontakt med fangene, mens han selv ikke lykkes.^[48]

Nordmennene i Groß Kreutz samarbeidet med sjømannsprestene i Hamburg om arbeidet for fangene. Sjømannsprestene tok ansvar for fengsler og krigsfanger samt leirer i nordvest, mens Groß Kreutz fokuserte på konsentrasjonsleirene og tysklandsstudentene. Seip formidlet kontakt til Sverige og Storbritannia via den svenske legasjonen i Berlin. Sjømannsprestene holdt kontakt med Norge ved at de noen ganger reiste med syketransporter. Theo Findahl, norsk journalist i Berlin, medvirket i arbeidet. Wanda, Johan Hjort og Bjørn Heger overlevde bombingen langfredag 1945 da sjømannskirken i Hamburg ble ødelagt.^[49] Sjømannspresten oppholdt seg i Groß Kreutz de gangene det var gudstjeneste i Berlin.^[41]

Seip fortalte at hennes tidligere gymnaslærer August Lange satt i Sachsenhausen og i november 1942 fikk hun via vaktbua levert ham et glass potetsalat. Leiren var i utgangspunkt utilgjengelig for omverdenen. Hun besøkte Sachsenhausen på nytt som regel fredager med mat til fanger hun hadde fått navn og nummer på. Wanda Hegers gode utseende hjalp henne med å komme på bølgelengde med vaktene. Etterhvert kom hun med stadig flere pakker mat og ved porten traff hun i juni 1943 tilfeldig den norske fangen Aksel Zachariassen. Zachariassen arbeidet i pakkerommet og sa at pakkene som regel ble sendt til nordmenn i sykeblokkene. Rutinen med matlevering til fangene hver fredag (fra og med våren 1943) har hun beskrevet i boken Hver fredag foran porten. I porten møtte hun andre norske fanger som Kristian Ottosen, Lorang Berg og Thorbjørn Lie. Hun fikk ofte hjelp av sine søsken og leverte også medisiner.^[45][39][7]

Viktigere enn de relativt små mengdene mat de klarte å frakte til Sachsenhausen var kontakt med fangene og lister med navn.^[45] De arbeidet med å kartlegge norske fanger i Tyskland og fikk informasjon om blant annet leir og fangenummer. Informasjonen ble formidlet til familier i Norge gjennom vanlig post. I tillegg ble det sendt navnelister og annen informasjon til kontakter i det internasjonale Røde Kors, og til de norske sjømannsprestene Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen i Hamburg.^[50]

Sjømannskirken i Hamburg overlevde brannbombingen i 1943 og sjømannsprestene der holdt hver fjerde uke gudstjeneste i Berlin. Wanda Heger og broren Johan dro til Berlin for å få kontakt med den norske presten, og Vogt-Svendsen orienterte om arbeidet han gjorde for norske fanger i fengsel. Fangene i Sachsenhausen trodde han ikke det var mulig å få besøke.^[50]

Maten som ble brakt til fangene var først framskaffet lokalt i Groß Kreutz. Menyen ble bestemt av de lokale råvarer, som i det vesentlige var poteter, og som det dessuten var nok av. Matpakkene besto derfor ofte av potetlomper.^[12] Sommeren 1943 skrev Heger til norskfødte Borghild Hammerich i København, lederen for «Danskehjelpen» til Norge og «Den norske damekomité i København».^[12] Gjennom illegale kontakter ble det sendt pakker av mat fra Danmark, via båt til Stettin. Danskepakkene ble hentet av Wanda Heger og andre fra miljøet i Groß Kreutz, og formidlet til fangeleirene.^[51] I tillegg til mat ble også livsviktig medisin brakt inn i leirene. Transporten av mat og medisiner, og leveringene til leirene, ble hele tiden gjennomført med stor risiko for alle involverte.

I 1943 tiltok bombingen av Berlin og blant annet ble Gestapos kontor i Groß Kreutz truffet. I den mer uoversiktlige situasjonen som fulgte tok familien Hjort seg flere friheter. De lærte seg å omgå postsensuren og fikk en del brev fra Norge med spørsmål om savnede familiemedlemmer. Harald Salvesen etterlyste sin kone Sylvia Salvesen. Wanda Heger reiste til Ravensbrück nord i Tyskland, med pakke til «tante Sylvia» og fikk slik bekreftet at Sylvia Salvesen var internert der. Senere fikk Heger samtale med Sylvia Salvesen og fikk bekreftet at Lise Børsum satt i Ravensbrück. Sylvia og Wanda hadde ikke møtt hverandre tidligere og måtte straks improvisere rollene som tante og niese. I Ravensbrück innledet Heger hemmelig samarbeid med den tyske sykepleieren «søster Gerda» som var i SS. Tidlig i 1945 forsøkte Johan Hjort uten hell å få Salvesen og Børsum overført til Groß Kreutz.^[52][53]

I mars 1945 kom den tyske sykepleieren «søster Gerda» til Groß Kreutz med utførlig liste over norske kvinner internert i Ravensbrück (92 norske samt 20 danske kvinner). Sykepleieren Gerda Schröder gikk i SS-uniform. Listen var utarbeidet av Sylvia Salvesen. Salvesen beskrev forholdene i leiren som forferdelig og ba om hjelp.^[54][53]

Sommeren 1943 ville de levere en pakke til Niels-Henrik Kolderup i Sachsenhausen. Portvakten avslørte da uforvarende at Kolderup var i Natzweiler i Alsace (det okkuperte Frankrike), og slik fikk Heger vite om en til da ukjent leir med norske fanger.^[52][53] Da norske fanger ble overført fra Sachsenhausen til Natzweiler visste ikke medfangene hvor de ble av. Før jul i 1943 kom Heger i kontakt med norske fanger sendt fra Natzweiler til Berlin på tvangsarbeid og fikk slik mer informasjon om norske internerte i Natzweiler. I september 1944 ble Natzweiler evakuert (8000 fanger ble overført til Dachau) på grunn av alliert fremrykning. I alt var 504 nordmenn registrert i Natzweiler og det var 125 igjen da leiren ble tømt. Dachau var på dette tidspunktet overfylt og en del av fangene ble sendt til «utekommandoer» eller sendt videre andre leirer som Mauthausen og Bergen-Belsen. På grunn av de kaotiske forholdene i blant annet Dachau ble ikke alle norsk fanger registrert som NN-fanger. De fikk dermed sende brev hjem, fikk pakker tilbake og ble samtidig registrert i Hegers kartotek (slik at de ble hentet av de hvite bussene i krigens sluttfase).^[7] Osmund Faremo hadde fått koldbrann og beskriver hvordan han ble reddet av medisiner i pakkene sendt til Natzweiler.^[7][55]

Vel 600 studenter (tysklandsstudentene) ble internert i tyske fangeleirer fra desember 1943. Studentene kunne sende brev relativt fritt og i Groß Kreutz fikk man kjennskap til at en del av studentene var i Sennheim (Cernay i Alsace) nær Natzweiler. Wanda Heger fikk tillatelse til å besøke studentene i midten av juni 1944. Noen norske fanger i Sachsenhausen stakk til henne en liste over norske Nacht und Nebel-fanger («NN-fanger») i Natzweiler. NN-fanger fikk ikke ha kontakt med verden utenfor og var i Groß Kreutz opprinnelig en ukjent kategori internerte. Informasjonen om NN-fanger ble formidlet til Norge og Sverige. Hun fikk også tak i liste over norske offiserer som siden 1943 var internert i Polen.^[44][56]

Familiene Hjort og Seip, Bjørn Heger, Theo Findahl og sjømannsprestene fordelte leirer og fengsler i mellom seg og var beredt til å hjelpe fangene «når katastrofen nærmet seg».^[43] Sommeren 1944 ble det planlagt et dansk bilkorps («Jyllands-korpset») som skulle stå klar til å evakuere danske og norske fanger.^[57] Carl og Borghild Hammerich hadde sommeren 1944 120 fiskebiler (hver med plass til 50 personer) til disposisjon. Minister Ditleff planla på sin side å sende tre norske skip til Lübeck med busser som skulle samle opp fanger når sammenbruddet i det tyske regimet kom.^[58] I oktober 1944 skrev Johan B. Hjort et notat om fangenes situasjon og behovet for evakuering til den svenske legasjonen.^[59] Ditleff utarbeidet 30. november 1944 en evakueringsplan som innebar at svenskene skulle forhandle direkte med Himmler og Ditleff foreslo overfor Folke Bernadotte å evakuere sivile norske og danske fanger til Sverige.^[60]

Da krigen nærmet seg slutten var det en begrunnet frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge Heger og Seip ble de advart om dette blant annet av Paul Rosbaud, spionen med dekknavnet «Griffen». Sjømannsprest Vogt-Svendsen hadde fått opplysninger fra en fange i Buchenwald om et rundskriv fra Himmler med instruks om å henrette fangene når allierte styrker nærmet seg.^[61][62] Wanda Heger hadde også et møte med grev Folke Bernadotte i Berlin. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der.^[28] Wanda Heger og de andre på Groß Kreutz informerte 6. mars de norske fangene i Sachsenhausen om at det pågikk forhandlinger om evakuering i svensk regi.^[63]

Seip fikk etter personlig tillatelse fra Himmler forlate Tyskland med fly 9. april 1945. Omtrent samtidig reiste Wanda Heger, hennes mor og to søstre til Lübeck for å bli evakuert med båt. Skuespilleren Harald Schwenzen, fysikeren Leiv Harang og politimester Kristian Welhaven reiste sammen med familien Hjort fra Groß Kreutz. Johan og Helge Hjort ble værende i Groß Kreutz blant annet av hensyn til internerte norske offiserer.^[64]

Grev Bernadotte greide i første omgang å oppnå at alle nordmenn og dansker i tysk fangenskap skulle samles i en leir, Neuengamme. Ideen til dette kom fra Bjørn Heger. Redningsaksjonen ble gjennomført i regi av Svensk Røde Kors, og aksjonen er i ettertid omtalt som De hvite bussene. Et stort antall kjøretøy malt hvite med Røde Kors-merker, ble brukt til å samle fanger og transportere disse til Neuengamme. Den detaljerte listen over norske og danske fanger som var samlet på Groß Kreutz, spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.^[28] Transporten fra Sachsenhausen til Neuengamme begynte 16. mars og pågikk til 30. mars. I slutten av mars gikk Himmler med på å sende kvinner, syke og studenter kunne reise til Sverige. Kvinnene i Ravensbrück ble hentet 7. april.^[65] Både Wanda og Bjørn tok del i å lete opp fanger og sørge for at de kom med i transporten. I sluttfasen av krigen oppholdt Wanda Heger og hennes brødre, Bjørn Heger, og sjømannsprestene fra Hamburg seg i Friedrichsruh slott (i Holstein nær Hamburg) der De hvite bussene hadde sitt hovedkvarter.^[66] Om lag 6000 norske og danske fanger ble i løpet av mars og april 1945 samlet i Neuengamme i Hamburg. Neuengamme var 21. april 1945 tømt for norske og danske fanger, blant de siste som forlot leiren var Sverre Løberg.^[67]

Fra Neuengamme ble de norske fangene transportert til Ramlösa (ved Helsingborg) i Sverige. Bjørn Egge og Trygve Bratteli var blant de internerte som ble hentet ut.^[68][69] I april reiste Wanda Heger til Ramlösa og arbeidet der med mottak av evakuerte fra kontinentet.^[7]

Etter fredsslutningen arbeidet Wanda Heger i Norwegian Relief Corps i Tyskland, med løytnants grad. Korpset ble ledet av den norske flyveren, major Wsevolod Walentinowitch Bulukin.^[70] Oppgaven var å finne norske fanger som fortsatt var i Tyskland og å få disse hjem. Bulukin ledet repatrieringsarbeidet for norske offiserer internert på kontinentet. Bulukin kom til Hamburg 9. mai, dagen etter kapitulasjonen. Sjømannspresten Conrad Vogt-Svendsen ble utnevnt til kaptein i marinen, mens Johan Hjort og sønnen Helge ble utnevnt til henholdsvis kaptein og fenrik. Sjømannsprestene og gruppen i Groß Kreutz orienterte Bulukin om situasjonen og om hvilke fangeleirer de kjente til. Bulukin utrustet transportkolonner for å hente norsk offiserer inkludert Otto Ruge. Johan og Helge Hjort var med som kjentfolk. I Hamburgs bydel Bergedorf hadde Mustad en spikerfabrikk der transporten ble innkvartert; Wanda Heger arbeidet der med mat og soveplasser. Johan Hjort kom sammen med offiserer og konsentrasjonsleirfanger med båt til Oslo 4. juni. Helge Hjort og Bjørn Heger ble værende i Tyskland for å lete etter nordmenn.^[71] Wanda Heger hadde reist til Stockholm midt i april og kom tilbake i mai for å bidra i letearbeidet.^[49]

Sverre Løberg kom tilbake til Hamburg i mai og møtte der sjømannsprestene og Wanda og Bjørn Heger som var med Løberg på leting etter nordmenn.^[72] Høsten 1945 reiste Wanda og Bjørn Heger hjem til Norge.

Hun har vist oss alle at et enkeltmenneske kan utgjøre en stor forskjell i kampen for å redde liv. Med fare for sitt eget liv oppsøkte hun fengsler og fangeleirer i krigens Tyskland for å bringe mat og medisiner til fangene. Hun maktet endog å komme frem til norske fanger som var omgitt av det aller største hemmelighold fra naziledelsens side, nemlig NN-fangene i Natzweiler, de politiske forsvinningsfangene.

Minneord av Sven Mollekleiv, Astrid Nøklebye Heiberg og Thorvald Stoltenberg^[68]

På 1960-tallet utdannet Wanda Heger seg til sosionom og arbeidet deretter for kvinnelige fanger ved Bredtveit fengsel. Hun ble senere daglig leder for Kriminalomsorg i frihet.

Wanda Heger var sekretær i regjeringens Rådgivende utvalg i krigspensjoneringssaker, fram til 1. januar 2006, da utvalget ble nedlagt.^[73]

I boka Hver fredag foran porten forteller Wanda Heger om oppholdet i Tyskland og arbeidet for fangene i leirene. Boka er skrevet i samarbeid med Guri Hjeltnes og vant førsteplass i Gyldendals konkurranse for beste dokumentarroman i 1984. Boken deler nordmenn i tysk fangenskap i fem kategorier: krigsfanger, tukthus og fengsel, konsentrasjonsleirer, internerte på grunn av rase eller yrke, og sivilinternerte. Boka ble utgitt på tysk i 1989^[74], og på svensk i 2019.^[75]

For sitt arbeid for de norske fangene i Tyskland fikk Heger en rekke utmerkelser:

• I 1945 mottok hun Svenska Röda Korsets fortjensttegn.^[76]
• I 1985 ble hun og Bjørn Heger utnevnt til riddere av 1. klasse av St. Olavs orden for humanitært arbeid under og etter krigen.^[77]
• I 1985 ble Heger også tildelt Kontreadmiral Carl Hammerichs minnelegat.^[78]
• I 1995 fikk Heger Torstein Dales minnepris, som er Norges Røde Kors' høyeste utmerkelse.^[79]
• I 2001 ble Heger tildelt Norges Røde Kors Hederstegn for sin uegennyttige og modige innsats under farefulle omstendigheter.^[80][81]

• Heger, Wanda (1984). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 8205149372. . Boka er gjenutgitt i 1995 og 2005. Den ble utgitt på tysk i 1989 og på svensk i 2019^[75][82]
• Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044. 
• Seip, Didrik Arup (1946). Hjemme og i fiendeland: 1940-45. Oslo: Gyldendal. 
• de Figuereido, Ivo (2002) Fri mann Johan Bernhard Hjort - en dannelseshistorie. Aschehoug. ISBN 9788203222917
• Haldis Hjort: «Krigen i et norsk barn i en tysk landsby»; Tidsskrift for norsk Psykologforening, 2009

• (no) Piken med fangelistene ABC-nyhetene, 11. juli 2015.
• (no) Intervju med Wanda Heger - Hvitebusser.no