Maunder minimum

Maunder minimum (også prolonged sunspot minimum) er en periode med sterkt redusert solflekkaktivitet som inntraff i årene 1645–1715.

Fenomenet er oppkalt etter den engelske astronomen Edward Walter Maunder som i to artikler fra 1890 og 1894, idet han siterte tyske Gustav Spörer, bemerket det beskjedne antallet solflekker i perioden 1645–1715. Den amerikanske astronomen John A. Eddy (1931–2009) fikk i 1976 publisert en artikkel Science med tittelen «The Maunder Minimum»^[1] der han bekreftet til da spekulative og stort sett ukjente astronomiske observasjoner som dokumenterte at solen var unormalt rolig i årene 1645–1715.^[2]

Maunder minimum inntraff samtidig med de kaldeste årene i den lille istiden, en periode da det for Europa, Nord-Amerika og Kina er dokumentert mange svært kalde vintre, spesielt var vinteren 1708–1709 ekstremt kald.^[3] Data fra NASAs Solar Radiation and Climate Experiment har bekreftet en årsakssammenheng mellom lav solflekkaktivitet og kalde vintre.^[4] Lavere solflekkaktivitet gir lavere strålingsintensitet og dermed kjøles jorda litt ned.

Ved hjelp av klimamodeller er det simulert hvilken innflytelse et solflekkminimum av samme størrelse som Maunder minimum ville hatt på det framtidige klimaet. Dersom økte utslipp av drivhusgasser varmer jorda opp rundt fire grader innen slutten av 2000-tallet, vil en tilsvarende svekket strålingsintensitet bety at den globale oppvarmingen blir ca 0,3 grader lavere enn «normalt».^[5]

Det var også sterkt redusert solflekkaktivitet i årene 1010–1050 (Oort minimum), 1280–1340 (Wolf minimum) og 1420–1530 (Spörer minimum).^[6]

• Strassmeier, Klaus G., Aktive Sterne. Laboratorien der solaren Astrophysik, Wien / New York 1997, s. 26, 169ff
• Willie Wei-Hock Soon and Steven H. Yaskell: The Maunder Minimum and the Variable Sun-Earth Connection, World Scientific, 2003, ISBN 981-238-274-7

• NASA Earth Observatory (2006): Chilly Temperatures During the Maunder Minimum Arkivert 22. september 2008 hos Wayback Machine.