Langrenn

Langrenn er en konkurranseidrett utviklet fra skigåing. Langrenn utøves på to hovedmåter, klassisk stil og fristil (skøyting). Når en løper går klassisk, følger skiene et spor, og som regel legges det festesmurning under skiene for at de ikke så lett skal gli når de skyves bakover for fremdrift. I fristil skyver løperen skiene utover fra kroppen slik som skøyteløpere.

Skigåing er fra gammelt av en måte å komme seg mer effektivt frem i snødekt terreng enn på beina. Senere ble dette i hovedsak en trim- og lekeaktivitet, etter hvert med lange tradisjoner. Mange steder preparerer lokale myndigheter eller idrettsklubber løyper for skigåing og langrenn som kan benyttes av alle.

Langrenn har utviklet seg til en internasjonal konkurranseidrett på ski. Idretten utøves særlig i Norge, Sverige og Finland.^{[trenger referanse]} I mesterskapene deltar utøvere fra over 60 land i hele verden. Langrenn hører inn under nordiske grener, som inkluderer skihopping og kombinert (som kombinerer de to grenene langrenn og skihopping). Skiskyting, som kombinerer fristil-varianten av langrenn og rifleskyting, regnes ikke inn under nordiske grener, selv om idretten i vesentlig grad består av langrenn.

Skigåing har vært utøvd i Norden og Sibir helt fra forhistorisk tid og muligens like lenge av urbefolkningen i Nord-Amerika. Ski var et nyttig hjelpemiddel i forbindelse med jakt og fangst, i tillegg til forflytninger.

En ca 4.000 år gammel helleristning (eldre steinalder) viser en skiløper, kalt Rødøymannen, som ble opphav til symbolet for OL på Lillehammer i 1994.^[1] Arkeologiske funn tyder på at ski har vært brukt i minst 5.000 år, som er minst like lenge som hjulet.

Under Gyldenløvefeiden 1675-79 ble det opprettet militære skiløperavdelinger som ble oppløst etter krigen. Først i 1732 kom det permanente skiløperbataljoner, der skiløperne trente når de møtte på kirkebakken. I løpet av vinteren ble de også samlet til en ukelang øvelse. Da øvde de i alle typer terreng, og lærte å orientere seg både med og uten kompass. De måtte kunne overleve i skog og villmark med de forsyningene de hadde med på en skikjelke. Telt fikk de ikke, men ble forventet å klare seg med varme klær og «skjul av trærnes grener».^[2] Søndenfjeldske skiløperbataljon brukte bare én skistav og ski av ulik lengde, der kortskien var kjent som «andor».^[3]

Opp mot nyere tid brukte de fleste polfarere ski for å bringe seg selv og utstyret mot målet. I de fleste nordiske land har infanteristyrker fra hele verden lenge øvd på skigåing for vinteroperasjoner.^[4]

Tradisjonelt ble ski laget av tre. Før utstyr av syntetiske materialer overtok, ble skiene ofte laget av hickory, og stavene ble laget av bambus med lær-håndtak og -reimer.^{[trenger referanse][når?]} Skotøyet var skistøvler av lær med kraftige såler. Bindingene var opprinnelig enkle lær- eller tre-stropper over vristen og bak hælen. Senere kom Kandahar-bindingen med tåfeste av metall og metallfjærer langs skoen og rundt hælen. Slike bindinger brukes fortsatt i militært utstyr og for telemarkskjøring. For langrenn kom senere den såkalte Rottefella som var en ren tåbinding. Denne er videreutviklet til dagens langsrenns- og fjellskibindinger.

Det er mange ulike konkurranser innenfor langrenn. Det varieres på distanser, fra i underkant av 1 km til 50 km og mer, konkurranseformer som fellesstart (alle starter samtidig) eller intervallstart (30 sek. mellom hver løper), og stilarter som klassisk stil eller fristil samt kombinasjonen av disse stilartene. En spesiell konkurranseform er jaktstart (engelsk: pursuit) hvor det arrangeres to løp to påfølgende dager med de to ulike stilartene, hvor tidsdifferansene i mål første dag er grunnlaget for start andre dag. En relativt ny konkurranseform kalles dobbeltjakt(-start) (engelsk: skiathlon eller duathlon). Her skifter løperne ski, staver og stilart midtveis i løpet i en pit stop. Denne varianten har i stor grad erstattet jaktstart.

En særskilt populær konkurranseform de seneste årene har vært skisprint som bare er 1-2 km langt. I den motsatte enden finner vi skimaraton-distansene, også kjent som langløp. De mest tradisjonelle er det 90 km lange Vasaloppet i Sverige, arrangert første gang i 1922, Birkebeinerrennet i Norge (54 km, 1932) og Marcialonga i Italia (70 km, 1971).

De olympiske vinterleker hvert fjerde år, arrangert av Den internasjonale olympiske komité (IOC), har flere langrennskonkurranser på programmet. Langrenn er også med i verdensmesterskapet i nordiske grener annet hvert år (oddetallsår), arrangert av Det internasjonale skiforbundet (FIS).

FIS arrangerer hvert år verdenscupen (World Cup), som består av et større antall langrennskonkurranser gjennom hele skisesongen. Disse er fordelt mellom arrangører i mange land, både i Europa, Nord-Amerika og Japan. Løperne samler poeng gjennom sesongen, og den som samler flest i ulike kategorier (sprint, langdistanse, klassisk eller fristil) eller totalt, premieres. Den som til enhver tid leder verdenscupen (totalt eller i aktuell kategori), går med spesielt fargete nummere.

Fra 2006/2007-sesongen er Tour de Ski arrangert, etter modell av flerdagers arrangementer som Tour de France og hoppuka. Dette har så langt bestått av 6-9 renn av ulike lengder og stilarter i løpet av 9-10 dager rundt nyttår. Tidene fra alle løpene legges sammen. I tillegg gis fratrekk av bonussekunder ved passasje som nummer 1, 2 eller 3 noen steder underveis i enkelte av løpene. Noen av løpene foregår som jaktstart basert på samlet tid, mens andre har fellesstart. Arrangementet inngår i verdenscupen og vinneren får 400 verdenscuppoeng (det normale fra ett renn er 100 poeng). I tillegg får de beste en større pengepremie.

I tillegg til verdenscupen finnes det en kontinentalcup og en skandinavisk cup.

Det arrangeres nasjonale mesterskap i hvert land, i Norge kalt Norgesmesterskap (NM). Det arrangeres også en egen Norgescup. For yngre løpere arrangeres Hovedlandsrennet (norgesmesterskap for aldersbestemte klasser).

Turrenn er skirenn åpne for mosjonister og bredden. TurrennPortalen har en formell definisjon på turrenn:

Et turrenn er:

• Et skirenn hvor traseen fungerer fint til en sosial tur og det utenfor konkurranse.
• Lengden er såpass lang at det blir en tur. Som regel ca. 20 km eller mer for voksne.
• Deltakelse er åpen for alle. Det inkluderer de uten klubbmedlemskap og uten forsikringer.
• Rennet har en noterbar andel deltakere som er mosjonister. Det vil si ikke aktive og uten seier som mål.

Skiforbundets lover (§ 380.1.1) sier: "Turrenn er åpne for alle utøvere, med eller uten skiforsikring og med eller uten klubb, og har få begrensninger for distanser, klasser og deltakerantall"

Populære turrenn:

• Norge: Birkebeinerrennet, Grenaderen, Holmenkollmarsjen, Skarverennet, Rensfjellrennet, Ridderrennet, Sesilåmi, Spanstind Rundt, Ulsjøløpet
• Sverige: Vasaloppet
• Italia: Marcialonga
• Norge og Sverige: Flyktningerennet

For norske forhold er turrenn på rulleski noe relativt nytt som det vil komme mer av. Nibberennet i Geiranger er et av disse. I Sentral-Europa har det vært mer utbredt i flere år. Sveriges har hatt suksess med Allians-loppet i noen år.

Det finnes flere typer ski, bindinger og sko, hvor det først og fremst skilles mellom klassisk stil og skiskøyting.

Det finnes ulike typer skiklær laget for tur, mosjon, trening og konkurranse som gir varme og skjermer for vind og vær. Racingdresser er konkurranseklær laget for mer bevegelsesfrihet og lavere vekt. De gir mindre varme enn overtrekksklær, men for topptrente utøvere er det sjelden et problem med den økte kroppstemperaturen under konkurranse.

Det er vanlig å benyte briller, enten solbriller for å beskytte mot sollys eller vernebriller for å beskytte mot snø, regn og vind. Enkelte benytter kontrastøkende glass.

Langrennski er typisk 2 meter lange, 50-60 mm brede og 5-20 mm tykke. Foran har skien en tupp som skal hindre at skien graver seg ned i løs snø. Moderne langrennski av komposittlaminat har gjerne en luftig kjerne bestående av treverk og/eller karbon. Denne kjernen er så kledd med plast. Langrennski har sjelden stålkant, noe som derimot er vanlig på fjellski. Undersiden av skien kalles for «sålen».

Langrennski har et spenn, dvs. er krummet oppover på midten. For best mulig gli er det viktig at skiene har riktig spenn.

• På klassiskski hjelper spennet for at en skal kunne ha på festesmurning i midtpartiet og dermed få feste ved løp i motbakke uten at gliden skal reduseres for mye når en glir bortover og nedover. En for stiv ski vil gjøre at man sliter med å få feste, mens for slapp ski vil gjøre at man glir dårlig.
• På skøyteski er riktig spenn viktig for glid og styring. En for stiv ski gi følelsen av at tuppen og bakenden av skien «graver seg ned» i snøen, særlig på mykt føre, hvilket fører til at løperen sakkes ned. En for slapp ski vil gjøre at skien mister dynamikken sin og begynner å «svømme» slik at skien ikke går like bent, særlig på hard snø.

Spennet må være tilpasset skiens lengde og skiløperens tyngde. Videre vil løperens teknikk og kondisjon også ha noe å si for hva som er det optimale spennet. En toppidrettsutøver har gjerne stivere ski enn en mosjonist.

Papirmetoden er en metode som kan brukes hjemme for å sjekke om spennet er riktig.^[5] Da sjekker en medhjelper om et vanlig A4 papirark kan føres inn under festesonen på skien når løperen står med vekten på henholdsvis en og to føtter (hel og halv kroppsvekt). For at denne metoden skal fungere er det viktig at gulvet er ganske flatt.

En spennmåler benyttes gjerne istedet av skibutikker, og butikken kan da merke av smøresoner for hvor skismurningen bør legges til ulike fører. For eksempel er smøresonene ulike for pluss- og minusføre.^[5] Måleskinne er et enkelt verktøy for å måle spenn, men er ikke alltid kalibrert. Madshus Flextester og Nastolan vaaka er andre relativt rimelige alternativer som fungerer var at skiparet presses mot hverandre med en vektmåler og glipen mellom skiene måles med en føler. Ski-Test («Eikermåler»)^[6] og SkiSelector^[7] er to eksempler på avanserte spennmålere som brukes av spesielforretninger for å analysere spennkurve og stivhetskurve med millimeterpresisjon.^[8] Basert på skiløperens vekt (hel- og halvvekt) gir disse presise målinger av kammerhøyde/restspenn, samt oppmåling av feste- og glidsoner ved hjelp av elektronisk indikasjon av restspenn.^[6] Kammerhøyden er hvor mange millimeter plass det er til smøring. Skiprodusenter har ulike metoder for å angi spenn, for eksempel «myk», «medium» eller «hard». For eksempel benyttes FA-tall av Fischer, hvor et høyere FA-tall indikerer et stivere spenn. På grunn av naturlig variasjon i produksjonen er ikke slike tall oppgitt av produsenten like presise som målingene man får fra en avansert spennmåler.^{[trenger referanse]}

Mindre mindre hakk og skraper kan fylles igjen med en spesiell fyllmasse og deretter pusses ned igjen, for eksempel med sandpapir eller sikling.^[9] Dersom hele skien er ripet opp kan den i noen tilfeller slipes ned igjen. Skader som er så store at det blir hull i skien bør tettes så fort som mulig for å unngå at det kommer vann inni skien.

Det finnes en rekke smurninger for langrenn. Disse kan deles i to hovedtyper: glidvoks og festesmurning. Glidvokser legges på med "strykejern" i hele skiens lengde og skal sørge for god glid. Når skiene skal brukes til klassisk langrenn unngår en gjerne glidvoks i festesonen midt på skien. Her legger en i stedet festesmurning som skal gi godt feste ved løp i motbakke og på flatene når en bruker diagonalteknikk. Av festesmurninger er det to hovedtyper, tørrvoks (festevoks) og klister. Tørrvoks brukes ved tørr snø, dvs. kuldegrader eller moderate varmegrader i snøen. Klister brukes ved våt eller iset snø.

Effekten av bruk av glider diskuteres. Noen eksperter hevder at bruken på en moderne såle kan være ugunstig, spesielt i mildvær. Dette forklares som en kombinasjon av rene friksjonsmekanismer, at skitt i løypa lettere fester seg til skiene og at oppvarmingen ved gliderpåføring kan være skadelig for sålen.

Klassiskski fås også i smørefrie varianter. Fra 2010-tallet ble det vanlig med en ny type smørefrie ski som består av integrerte feller.^[10]

Det er blitt vanlig å slipe skisålene før det legges på glidvoks. Strukturen (langsgående riller) som oppnås gjennom slipingen varieres ettersom skien skal brukes på tørt føre (fin slip) eller fuktig føre (grov slip). Strukturen bidrar til økt drenering av vannet som dannes fra trykket fra skien mot snøen eventuelt sammen med det vannet som allerede er i snøen. Derved reduseres friksjonen mellom ski og snø. I tillegg til sliping og glidvoks brukes ofte et pulver og børsting for å gi de siste bidragene til god glid.

Utdatert: Denne teksten kan inneholde feil på grunn av informasjon som er utdatert. artikkelen Du kan hjelpe med å oppdatere artikkelen. Artikkelens diskusjonsside kan inneholde mer informasjon.

Skiskoene (skistøvlene) festes til skiene med bindinger. Innenfor langrennsbindinger er det nå fire hovedtyper:

• Rottefella «NN» (Nordic Norm, også kalt «75 mm») – Den opprinnelige varianten fra Rottefella. Brukes på en del fjellski, men sjelden på langrennski.
• Salomon «SNS» (Salomon Nordic System) – Konkurrerende variant fra Salomon som er smalere enn NNN, og dermed ikke kompatibel.
• Bindinger kompatible med NNN-sko:
  • Rottefella «NNN» (New Nordic Norm) – Videreutviklet variant.
  • Rottefella «NIS» (Nordic Integrated System) – Den mest moderne varianten, kompatibel med NNN-sko.
  • Fischer/Rossignol «Turnamic»
  • Salomon «Prolink»

Selv om det har vært en trend å gå mot bindinger som er kompatible med NNN-sko så selger Salomon fremdeles også deres gamle SNS-variant som ikke er kompatibel. I utgangspunktet krever hver av disse bindingstypene spesialtilpassete sko.^{[trenger referanse]} Dette gjelder også spesialvariantene NNN-BC og SNS-BC ("Back Country") som er kraftigere bygd og egnet til turski.

• 
  75 mm «NN»-binding.
• 
  Salomon «SNS Profil»-binding.
• 
  Salomon «SNS Pilot»-binding.
• 
  Rottefella «NNN-BC»-binding
• 
  «NNN»-kompatibel Fischer-binding.

I tillegg til ski har langrennsløperen to staver som bidrar til fremdrift og gir støtte ved renning unnabakke. Skistaven har en trinse nederst som er en ring eller skive som skal hindre eller begrense staven i å trenge ned i snøen. Nederst er også en spiss som skal gi feste i snøen. Øverst har staven et håndtak og en håndreim som gir et godt grep.

Det brukes typisk lengre staver for skøyting.

• Til klassisk teknikk er en vanlig anbefaling å ta løperens kroppshøyde og trekke fra 30 cm (hvilket for eksempel gir en 150 cm stav for en 180 cm høy løper).
• Til skøyting anbefales det ofte å trekke 20 cm fra løperens kroppshøyde (som gir en 160 cm stav for en 180 cm høy løper).

Som huskeregel brukes det til skøyting korte ski og lange staver, mens til klassisk brukes lange ski og korte staver.

Dersom man havner mellom to stavlengder anbefales det ofte å ta den minste ettersom særlig for lange staver kan gi dårlig teknikk.^[11]

Det er to hovedstilarter i langrenn, klassisk og fristil (alt. friteknikk eller skiskøyting). Utstyr, både ski, bindinger, sko og staver, samt løyper er tilpasset de to stilartene.

Stilarten inneholder tre teknikker, diagonalgang, staking (dobbelttak) og fiskebein. Ved diagonalgang flytter armer og bein seg på samme måte som når en går (uten ski). En skyver ei ski fremover av gangen etter fraspark med den andre skia. En forlenger skyvet ved å skyve staven bakover, staven som er på samme side som frasparkskien. Stavskyvet avsluttes med et nytt fraspark med skien på motsatt side. Slik fortsetter løperen med vekslende sider. Ved staking skyver en bare fra med stavene og disse skyves samtidig bakover. En kan kombinere staking med fraspark ("dobbeltak med fraspark"). Staking brukes når det er plant eller i slake nedoverbakker. I brattere nedoverbakker brukes vanlig utforteknikk. Denne brukes selvsagt også i fristil. I svært bratte motbakker brukes fiskebein hvor en setter skiene ut i en vinkel. Stavbruken er som i diagonalgang.

Klassisk stil foregår i en preparert løype som har to parallelle spor, ett for hver ski. I brede traséer er det normalt flere løyper ved siden av hverandre slik at det er lettere å passere en annen løper. Det er ikke lov å ta skøytetak i klassisk stil, unntatt ved skifte av løype. Det tillates normalt også å ta skøytetak når løypa gjør en sving.

Klassiske ski blir alltid smurt med festesmurning for å ha et godt fraspark, spesielt i motbakker, hvor staking ikke er mulig. Det hender i sjeldne tilfeller at løpere ikke smører skiene for klassiske sprintkonkurranser der løypa er så plan at staking kan brukes hele strekningen.

Fristil, også kalt friteknikk, (ski-)skøyting eller skate, foregår ved at skiene skyves utover (som hos en skøyteløper), normalt i kombinasjon med dobbelt stavskyv bakover. Skiene i denne stilarten er kortere enn for klassisk stil, mens stavene er lengre. Det er fem underteknikker innenfor fristil, som brukes i suksessivt lettere terreng/høyere fart: Glidende fiskebein, padling, dobbeldans, enkeldans, friskøyting.^[12]

Glidende fiskebein

Glidende fiskebein, også kalt enkeltpadling eller diagonalskøyting, utføres som klassisk fiskebein, men der skiene glir framover i hvert tak. Høyre ski og venstre stav føres fram samtidig, og motsatt. Dette er den eneste fristilarten hvor stavene settes ned en for en. Konkurranseløpere bruker glidende fiskebein i liten grad, med unntak for meget lange og bratte motbakker (som sluttbakken i Tour de Ski).

Padling

I padling holder man den ene staven høyere (kalt hengarmen) enn den andre. Man setter stavene i snøen samtidig med at man setter skien i snøen på samme side som hengarmen. Denne teknikken brukes mest i bratte motbakker. Siden teknikken er usymmetrisk, er det viktig å kunne bruke begge armer som hengarm.

Dobbeldans

I dobbeldans brukes stavene i skyvet på begge skiene, dvs for alle fraspark. Teknikken brukes på flatene og i lette motbakker. De beste løperne klarer normalt å holde dobbeldans i brattere bakker enn de nest beste, som må gå over til padling.

Enkeldans

I enkeldans brukes stavene i skyvet på annethvert fraspark. Denne teknikken brukes på flatene og svakt unna.

Friskøyting

Friskøyting brukes i moderate unnabakker. Her er beinteknikken som i dobbeldans/enkeldans mens armene holdes inntil kroppen omtrent som i utforstilling eller eventuelt ut til sidene for å holde balansen.

Traseene må være brede for at det skal være praktisk å bruke denne stilarten. Opprinnelig var det bare en løype i langrenn, og en løper som ville forbi måtte rope nettopp løype! for å komme forbi. Da måtte den andre ut i løssnøen for å slippe konkurrenten frem. Etter hvert ble det laget bredere traseer med flere parallelle løyper for å gi bedre konkurranseforhold. Dette gjorde det mulig å bruke skøyteteknikk med stor effekt. Stilarten tvang seg frem som egen konkurranse-variant etter at det ble klart at den var klart mer effektiv enn den klassiske. Det var Bill Koch, USA som brukte teknikken først med stor suksess i internasjonale konkurranser. Den norske langrennsløperen Bjarne Nilssen deltok i et tysk mesterskap i Feldberg (i Schwarzwald) 2. februar 1900 og brukte da til manges overraskelse skøyteteknikk i den 23 kilometer lange løypa. Dette kan ha vært den første gangen skøyting ble brukt i konkurranseløp.^[13]

Terminologi for skøyteteknikker

• (en) Cross-country skiing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Cross-country skiing – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Langrenn.com
• FIS Langrenn
• Norges skiforbund – Langrenn
• Langrenn teknikk og trening – Omfattende informasjon på skiteknikk og trening