Johannes Khrysostomos
| Johannes Khrysostomos Kirkefader | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 347 Antiokia | ||
| Død | 14. september 407 Comana Pontica | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, skribent, diakon (381–), presbyter (386–), biskop (398–)  | ||
| Mor | Anthusa[1] | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | Kort tid etter sin død | ||
| Anerkjent av | Den ortodokse kirke, Den katolske kirke | ||
| Festdag | 13. september i vest, 13. november i øst | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Konstantinopel, talere, kristne predikanter, mot epilepsi | ||
Johannes Khrysostomos (gresk: Ἰωάννης Χρυσόστομος; født 347 i Antiokia, Lilleasia, død 14. september 407) eller Johannes I av Konstantinopel var en gresk kirkelærer, lærd, erkebiskop av Konstantinopel og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Khrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Johannes Khrysostomos ble født på høyden av den arianske strid og ble diakonviet rundt det første konsil i Konstantinopel. Som teolog virket han en generasjon etter de kappadokiske kirkefedre, Basilios den store, Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa, og han var av samme generasjon som Ambrosius av Milano og Augustin av Hippo. Johannes Khrysostomos var venn av Theodor av Mopsuestia og Theodor av Tyana.
Den teologiske rivaliseringen mellom patriarkene av Alexandria og Antiokia var et vesentlig bakteppe for hans teologiske virke.
Teolog, biskop
[rediger | rediger kilde]Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 metropolitt av Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. til uvenn med keiserinnen Aelia Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet.
Keiserinne Eudoxia hadde en fremtredende rolle ved hoffet, og representerte ofte keiserfamilien ved kirkelige begivenheter. Hun var en viktig støtte for den del av den kristne kirke som bekjente seg til den nikenske trosbekjennelse. Sokrates Scholasticos av Konstantinopel forteller at hun finansierte nattlige anti-arianske opptog i byen. Hun ledet også de offentlige festligheter som fant sted når nye relikvier av kristne martyrer ankom til Konstantinopel, og hun deltok i de våkenetter som ble avholdt over dem.
Eudoxia omtales hele veien gjennem som egenrådig i religiøse anliggender. Hun deltok uten keiseren i de religiøse begivenheter, og Wendy Mayer kommenterer at det er bemerkelsesverdig hvor få ganger keiser Arcadius deltok i offentlige arrangementer.[2] Man kan tolke Eudoxias innsats på den måte at hun overtok den rolle keiserne hadde hatt som kirkens beskyttere siden keiser Konstantin den store. Denne posisjonen brakte henne i konflikt med Johannes Khrysostomos.
Deres første stridspunkt kan meget vel ha vært hans protester over den måte rikets tidligere sterke mann Eutropius ble fjernet og henrettet på: Eutropius hadde søkt tilflukt i kirken Hagia Sofia, og han ble lovet at han kunne oppholde seg trygt på Kypros. Men generalen Gainas fikk ham fraktet til Chalcedon, hvor dette løftet - spissfindig nok - ikke gjaldt, og der ble han dømt og henrettet.[3]
I hele sin periode som patriark avslo Johannes blankt å avholde de sedvanlige overdådige sammenkomster, noe som gjorde ham populær blant det jevne folk men bestemt ikke hos den overklasse og blant de prelater som pleide å nyte godt av begivenhetene. Hans reformer av kirken var også upopulære i de samme kretser. Biskoper og andre medlemmer av den kirkelige ledelse yndet ellers å ta opphold i Konstantinopel i lengre tid på patriarkens regning, men de ble nå sendt tomhendt tilbake til deres embeter i provinsen, med beskjed om å skjøtte sitt arbeid.[4]
En av Johannes mest fremtredende motstandere var Theofilus, som var patriark i Alexandria. Han hadde ambisjoner om å innlemme Konstantinopel i sitt patriarkat, og var motstander av utnevnelsen av Johannes. Theofilus var motstander av Origenes' lære, og han beskyldte Johannes for å følge Origenes. Anledningen var at Theofilus hadde irettesatt fire egyptiske munker fordi de godtok Origenes. De flyktet til Konstantinopel, hvor Johannes tok godt imot dem.
Johannes krysset klinger med Eudoxia igjen da han i sine prekener begynte å harsellere over tidens ekstravagante kvinneklær. Keiserinnen kunne dårlig forestille seg annet enn at kritikken var rettet mot henne personlig.[5] Man kan velge å oppfatte Johannes som enten taktløs eller fryktløs, men resultatet av hans prekener var at det ble dannet en allianse mellom Eudoxia og Theofilus.
De fikk arrangert en synode i Oak utenfor Konstantinopel i 403. Johannes ble anklaget for å være påvirket av Origenes, og han ble avsatt og forvist fra byen. Hans tilhengere tok på vei over begivenhetene, og da det fulgte et jordskjelv kort etter valgte den overtroiske keiserinne å kalle ham tilbake.[6]
Freden varte ikke lenge. Det var blitt satt opp en statue av keiserinnen rett ved byens katedral, og Johannes nektet å delta i festlighetene omkring dens innvielse. Han preket på nytt uten de store omsvøp mot keiserinnen: «Igjen raser Herodias, igjen er hun urolig, hun danser igjen, og igjen ønsker hun Johannes' hode på et fat.»[7], med henvisning til Johannes Døperens død. Herodias ble gift med Herodes Antipas, og både Markus- og Matteusevangeliet beretter hvordan hun lot sin datter Salome danse for Herodes, og fikk ham til å love Johannes Døperens hode som belønning.
Den 24. juni 404 ble Johannes Chrysostomos igjen avsatt og forvist - denne gang uten å vende tilbake - men natten etter hans avreise brant både Hagia Sofia og det nærliggende senatet. Eudoxia rakk ikke å nyte denne triumfen lenge, for 6. oktober døde hun i barselsseng.[8]
Johannes Khrysostomos på sin side døde av strabasene under reisen til Pitiunt ved Svartehavet.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ cbw.iath.virginia.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ Wendy Mayer: Aelia Eidoxia
- ^ Norwich, s. 126
- ^ David H. Farmer, The Oxford Dictionary of the Saints, second ed. (New York:Oxford University Press, 1987) s. 232.
- ^ Robert Wilken, "John Chrysostom" i Encyclopedia of Early Christianity, Everett Ferguson (red.) (New York:Garland Publishing, 1997).
- ^ Norwich 1997 & s. 77.
- ^ Socrates Scholasticus, Chapter XVIII: Of Eudoxia's Silver Statue, s. 150.
- ^ Norwich 1997 & s. 78.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Norwich, John Julius (1997). Bysants' historie. Pax Forlag A/S.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) John Chrysostom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
