Embetsperson

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Artikkelen er nylig flyttet fra embetsmann til embetsperson. Teksten bør ryddes opp i slik at det er i tråd med artikkeltittelen, men uten at det går ut over siterte eller historiske referanser.

En embetsperson, eventuelt en embetsmann eller embetskvinne,^[a] er en person som innehar et embete, noe som i de fleste tilfeller innebærer at vedkommende har en høyere stilling innen administrasjonen i en stat eller visse organisasjoner.

I Norge er en embetsmann eller embetskvinne betegnelsen på en person som er utnevnt av Kongen i statsråd til en høyere stilling i statstjenesten. I 2015 var ca. 1.800 statsansatte personer klassifisert som embetsmenn.^[5] I departementene regnes for eksempel statsansatte fra byråsjef og oppover som embetsmenn. Statsadvokater, dommere, sorenskrivere og fogder er også embetsmenn. En del stillinger som tidligere var embeter, er i dag gått over til å bli tjenestemannsstillinger, for eksempel politijurister, professorer og prester. embetsmenn har vanligvis, men ikke nødvendigvis, utdannelse på universitetsnivå. Den tidligere publikasjonen Norges statskalender inneholdt årlige oversikter over landets embetsmenn.

I Norges Grunnlov nevnes embetsmenn i paragraf 21^[6] og 22.^[7] Der skiller en mellom sivile, geistlige og militære embetsmenn. Paragraf 92 angir vilkår for hvem som kan bli utnevnt til statens embeter.

Embetsmenn blir utnevnt av Kongen i statsråd. Utnevnelsesbrevet kalles bestalling. embetsmenn skal ifølge Grunnloven avlegge embetsed ved utnevnelsen.

Statsansatteloven §27 får frem når en embetsmann kan få avskjed:^[8]

En embetsmann kan avskjediges når vedkommende

a. På grunn av sykdom er varig uskikket til forsvarlig å utføre sin tjeneste

b. Ikke lenger har de kvalifikasjoner som er nødvendige eller foreskrevet for embetet, eller av andre grunner er varig uskikket for embetet

c. Har vist grov uforstand i tjenesten

d.Grovt har krenket sine tjenesteplikter

e.På tross av skriftlig advarsel gjentatt har krenket sine tjenesteplikter, eller

f. Ved utilbørlig adferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sitt embete eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for embetet.

Etter Grunnlovens §22 kan statsråder, embetsmenn i departementene, «overøvrighetspersoner» (biskoper, fylkesmenn og andre) og høyere offiserer avsettes uten dom. Eksempler på dette er Jonas Anton Hielm i 1825 og Harry Lindstrøm i 1963.^[9] Alle embetsmenn kan dessuten avskjediges når de når pensjonsalderen. embetsmenn som får avskjed i nåde, beholder sin embetstittel og rang, unntatt statsråder.

Noen embeter går på åremål, og utløper derfor ved et bestemt tidspunkt.

Julius Cæsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte tjenerne ambacti, som på latin i entall ble til ambactus. På fransk ble ordet «ambassadør» utviklet derfra. Innlånt til norrønt fikk man ordet ambátt, som betød «tjenestepike», og ble videreutviklet til ordet «embete». På tysk fikk man av samme ordstamme ordet Amt, som også benyttes i moderne dansk. Ordene «ambassadør», «amtmann» og «embetsmann» har altså det samme keltiske opphav, men det første har tatt omveien om fransk, det annet om tysk, mens det tredje er nordisk.^[10]

På 1620-tallet fastslo Christian 4. at både geistlige og juridiske embetsmenn i Danmark og Norge skulle gjennomgå en faglig utdannelse ved Københavns universitet. Dermed fikk man en egen embetsstand. Fra 1660 var det bare kongen som utnevnte embetsmenn.^[11]

Tradisjonelt var embetsmenn i Norge prester og offiserer. embetsmannsstanden vokste særlig på 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embetsmenn og tyskere som militære. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.

I tiden fra 1814 til parlamentarismen ble innført i 1884, hadde embetsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. På Stortinget utgjorde de vanligvis mellom 30 og 50 %. Iblant var de i flertall, og stortingspresidenter og statsråder kom oftest fra embetsstanden, enda de i første halvdel av 1800-tallet ikke utgjorde mer enn rundt to tusen personer. Bøndene stemte i stor grad embetsmenn inn på Stortinget og gjorde lite av seg politisk før etter 1830. Lokale saker, ikke rikspolitikk, var det som opptok bøndene. Borgerskapet var stilt helt i skyggen etter raset av konkurser etter napoleonskrigene. Som tegn på sin embetsstilling bar både militære og sivile embetsmenn uniform. Husmenn og arbeidsfolk tjente høyst 50 spesidaler i året, mens en embetsmanns årslønn kunne være fra 500 til over 3.000 spesidaler i året. Få andre grupper hadde råd til å koste universitetsutdannelse eller krigsskole på barna sine. Dermed ble embetsmennene en selvrekrutterende gruppe, og historikeren Jens Arup Seip har døpt epoken «embetsmannsstaten» og sagt at «de var ikke bare en stat i staten, de var selve staten.».^[12] Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter 1905.

Ved stortingsvalget i 1833 fikk bøndene inn 43 representanter og embetsmennene bare 33. Også ved neste valg satt bøndene med flertallet. Disse «bondestortingene» var opptatt av innsparinger. Særlig var de opprørt over embetsmennenes pensjonsordning. Denne sparepolitikken tok sikte på minske skattene, og i 1836 ble det vedtatt å avskaffe statsskatt på jord. Først i 1892 ble jordskatten gjeninnført. I 1837 ble formannskapslovene vedtatt i strid med embetsmennenes protester. Dermed fikk flere i befolkningen erfaring med politisk arbeid og så resultatet av lokalt selvstyre.^[13]

Under utformingen av Eidsvollsgrunnloven sikret embetsmennene seg vidtgående stillingsvern. Dette ble gjort for å unngå vilkårlig maktutøvelse fra kongens side, slik det kunne forekomme under eneveldets tid. embetsmennene ønsket å kunne utføre sin embetsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. Disse rettighetene består fortsatt. For eksempel må nye embetsmenn utnevnes av Kongen i statsråd, og avskjedigelse kan kun skje etter dom.

Professorene ved universitetene var embetsmenn fra 1813 til 1989, slik at hver utnevnelse måtte godkjennes av Kongen i statsråd.

Frem til 1878 var embetsmenn underlagt bekjennelsestvang, og først i 1897 ble retten til faste plasser i kirkene avskaffet. Frem til da hadde embetsstanden sittet fremst i kirkerommet, foran bønder og håndverkere, mens husmenn, innerster og løsarbeidere satt på galleriet; og i noen kirker hadde bare de forreste benkene to fjøler, mens de lenger bak kun hadde én.^[14]

Betegnelsen «embetsmann» har også blitt brukt om tidligere tiders tyske håndverkere i Bergen som hørte til ett av de fem laugene. Ordet kunne også betegne «håndverker med borgerskap» og yrkesmessige rettigheter i en by. I Bibelen er «embetsmann» dessuten tidvis brukt synonymt med «tjener».

I Danmark var en embetsmann (embedsmand) tidligere en person som inntok en høyere stilling i staten. I dag finnes betegnelsen ikke i dansk lovgivning, men anvendes i både den juridiske og samfunnsvidenskapelige litteratur og i daglig tale om en ansatt i staten, en kommune, en amtskommune eller en region (de tre sistnevnte heretter betegnet som kommune), hyppigst om medarbeidere som inntar en rådgivende eller utførende funksjon i direkte samspill med den folkevalgte politiske ledelse, dvs. vedkommende minister eller kommunestyre, men det gjelder ingen fast avgrensning. Embedsværket betegner helheten av ansatte i et ministerium eller en kommune – ansatt uten demokratisk mandat – i motsetning til den politiske ledelse, hvis position utspringer av et folkelig mandat, oppnådd ved et valg.

I offentlige institusjoner utenfor ministerienes departementer og kommunenes forvaltninger, for eksempel skoler, hospitaler, skogdistrikter, vil typisk lederen av institusjonen oppfattes som og oppfatte seg som embetsmann, mens denne betegnelsen vil falle mindre naturlig for en lærer, en lege eller en skogsarbeider.

I ministerienes departementer og kommunenes forvaltninger er det også funksjoner på en sådan avstand fra den politiske ledelsen at det vil være mindre naturlig for innehaverne å se og betegne seg som embetsmenn. Dette gjelder først og fremst institusjonens tekniske og administrative personale.

Samspillet mellom embetsmenn og politikere reguleres av at det danske samfunn både er et demokrati og en rettsstat.

Demokratiet innebærer at staten og kommunene ledes av folkevalgte politikere etter nærmere regler i Danmarks grunnlov og den øvrige lovgivningen.

Rettsstatsprinsippet innebærer at loven gjelder alle, både politikere og embetsmenn. Loven setter grenser for hva den politiske ledelse kan beslutte og hva den kan pålegge embetsverket å gjennomføre. Dette gjelder selvsagt ordrer om ulovlige handlinger, men politikeren kan heller ikke bruke embetsverket til sine partiaktiviteter.

embetsmenn har innenfor lovens rammer en lojalitetsforpliktelse overfor den politiske ledelsen. Til gjengjeld bevarer de deres ansettelse, selv om den politiske ledelsen skiftes ut.

Det har i de senere år dannet seg den praksis, at for eksempel ministre kan ansette «rådgivere på særlige vilkår». Denne gruppen er på den ene side ansatt (dvs. uten å være folkevalgt), på den annen side så tett knyttet til ministeren at ansettelsesforholdet opphører i samme øyeblikk som politikeren fratrer. De særlige rådgiverne ivaretar typisk medieoppgaver og kalles uoffisielt «spindoktorer».

embetsmenn kan være ansatt som tjenestemenn etter tjenestemandsloven eller kommunale tjenestemannsregler, eller etter overenskomst med vedkommendes faglige organisasjon. Tjenestemannsansettelse anvendes i staten navnlig til de høyere embetsmenn (kontorsjefer, avdelingssjefer og departementssjefer), mens kontorfunksjonærer og fullmektiger er overenskomstansatte.

I det keiserlige Kina var en karrière som embetsmann, såkalt mandarin, åpen for alle som bestod en krevende eksamen med hemmelig sensur.

Camilla Collett har skildret livet i en norsk embetsmannsfamilie ved midten av 1800-tallet i Amtmandens Døttre (1854–55). Collett har dessuten gitt et bilde av sin egen oppvekst i en prestefamilie på 1830-tallet i sine dagbøker og erindringsbøker. Fra 1870-årene vant realismen frem i norsk litteratur, og et stadig tilbakevendende tema hos de realistiske forfatterne er forholdet mellom bondekulturen og embetskulturen. Den første norske forfatteren som skrev om dette emnet var Kristian Elster d.e., som stammet fra en embetsmannsslekt i Sunnfjord. I romanen Tora Trondal (1879) representeres konflikten ved at Tora Trondal må velge mellom fullmektigen Erik Gran og den bondepregede studenten Hans Ejd. Arne Garborg tok opp emnet i Bondestudentar (1883), om bondestudenten Daniel Braut som til slutt selv blir embetsmann. Aleksander Kielland kom fra en borgerfamilie, og var derfor også i en viss grad fremmed overfor embetsmennene. Forholdet mellom bøndene og presten deres er et av temaene i Sne (1886). Jonas Lie kom i motsetning til Kielland fra et embetsmannsmiljø, og har i Familjen paa Gilje gitt en berømt skildring av en isolert embetsmannsfamilie i en avsides fjelldal på 1840-tallet.^[15]

Forholdet mellom embetsmannstanden og bøndene er også et hovedtema i Hans E. Kincks forfatterskap. Kinck, som var sønn av en lege, hadde et ambivalent forhold til bøndene, men han unngikk heller ikke å skildre embetsstandens lyter. I Herman Ek skildrer han en embetsmannssønns oppvekst i Setesdalen, hans studietid i Kristiania og hans forsøk på å industrialisere hjembygden. Konflikten er også skildret i Fru Anny Porse (1900), Præsten (1905) og i hovedverket Sneskavlen brast (1918–19), som skildrer oppløsningen både blant bondestanden og embetsstanden i en vestlandsbygd på 1870-tallet, tiden for «det store hamskiftet» på bygdene.^[15]

Tryggve Andersen grep i I cancelliraadens dage (1899) tilbake til de «kondisjonerte» familiene i en hedmarksk bygd i årene før 1814. Hjalmar Christensen var en slektning av Kristian Elster d.e. og stammet i likhet med denne fra en embetsmannsslekt i Sunnfjord. Hans Fogedgaarden er inspirert av I cancelliraadens dage og gir tablåer fra livet på en embetsgård i Sunnfjord gjennom midten av 1800-tallet. I Den gamle bygd (1913) og Den nye bygd (1914) skildrer han hvordan en prestesønn vender seg bort fra slektens embetsmannstradisjoner og blir ingeniør for å følge med i tiden. I Tuntræet (1917) og Demring (1918) vendte han tilbake til opplysningstidens embetsmannsmiljø. Kristian Elster d.y., Kristian d.e.s sønn og Hjalmar Christensens fetter, beskrev embetsmannskulturens nedgang. Av skyggenes slægt (1919) viser hvordan en embetsmannsfamilie på Vestlandet strever med å holde tradisjonene ved hevd, ettersom verden endrer seg omkring den.^[15] Skriversønnen Johannes Hage sier: «Å nei, vår tid er forbi. Våre gamle embetsgårder, våre haver, våre stuer, det er alt forbi [...] Vårt kulturarbeid er forbrukt, alt dette med dommer, forhør og barnedåp, det jo ikke så nødvendig, og skal det være, så kan hvem som helst lære seg det; nei det var den gamle embetskultur, slektskulturen, som betød noe». Boken ender med at skriverens barn gifter seg inn i en bonde- og borgerslekter. Et vemodig avskjed med embetsmannskulturen er også Katharina Gjesdahls Porcellænsdukken (1919).

• Embete
• Tjenestemann
• Statstjenestemann

• Thesen, Rolv: Storfolk og bonde. Oslo: Aschehoug, 1965. Det tredje bindet i serien Diktaren og bygda.

• Statens personalhåndbok om embetsmenn
• Lov om statens tjenestemenn m.m.
• Særlig om oppsigelse av statsansatte (embetsmenn, tjenestemenn) Arkivert 22. desember 2007 hos Wayback Machine.
• Embetskjøpmennene i Norge på 1600-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Embetsmennenes stat, om embetsmennene på 1800-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Embetsstanden - herskere eller tjenere?, artikkel hos Norgeshistorie.no