Geirangervegen

Geirangervegen er en bilvei åpnet i 1889 og fjellovergang mellom Skjåk og Geiranger. Veien er en del av fylkesvei 63 (tidligere riksvei 63) mellom Geiranger og kryss med riksvei 15 ved Langvatn på Strynefjellet. Høyeste punkt ligger 1038 moh. Veien er en ferdselsvei mellom Sunnmøre og Østlandet. Frem til 1977 var traseen helt til Grotli der den opprinnelige Strynefjellsvegen ble knyttet til i 1894. Mellom Langvatn og Opplendskedal øverst i Geiranger er veien vinterstengt. Strekningen mellom Maråk (Geiranger sentrum) og Grotli var riksveg fra 1928.

Veien ble foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.^[1] Riksantikvaren fredet veien i 2010.^[2] Veien følger stort sett samme trase som i 1889.^[1]

Ved Flydal ble det i juli 2017 talt 2000 kjøretøy daglig i gjennomsnitt (litt færre ved fylkesgrensen), 25 % av trafikken var tunge kjøretøy. I september ligger døgntrafikken på rundt 500 kjøretøy, i desember-april om lag 40 kjøretøy daglig.^[3]

Opprinnelig var veien en smal kløvveg. For bøndene i Skjåk og Lom var vegen over fjellet fra Grotli til Geiranger den letteste for å komme seg til sjøen. Den øverste gården i Geiranger heter Opplendskedal, noe som tyder på kontakt med dalstrøkene i Oppland eller at folk fra innlandet slo seg ned der. Maråk (eller Merok), strandstedet i Geiranger-bygda, tjente til dels som markedsplass der bøndene fra innlandet bytte til seg tørrfisk og salt mot tjære, bek og skinn. Husdyr og hester ble også handlet. Dølene søkte også arbeid på vårfisket. På slutten av 1800-tallet kom også utenlandske turister til Geiranger. Sommeren 1879 ble det registrert 30 turister i Opplendskedal.^[4] Da ideen om vei mellom indre Sunnmøre og Ottadalen ble lansert var vei over Herdalen og eller Tafjord i Norddal også alternativer. Fjellveien mellom Herdalen og Skjåk ble regnet som en av de letteste. Veien over Djupvatnet var den korteste traseen.^[5]

Amtmann Hilmar Meincke Krohg tok i 1824 initiativ til veianlegg og fikk i 1827 allmuen med seg på opparbeide en kløvvei fra Maråk til grense for Lom prestegjeld.^[4] Planer om bedre vei begynte rundt 1850. Veien ble stukket første gang i 1857 av løytnant Hans Hagerup Krag (senere veidirektør).^[6][1] I 1876 var det kjørbar vei fra Otta til Grotli.^[4]

Første bevilgning kom i 1881 og arbeidet kom i gang i november samme år. Kaptein Harald Rosenquist stakk veien på nytt og ledet anleggsarbeidet. På strekningen Ørsjaseter-amtsgrensa arbeidet opptil 300 mann i sommerhalvåret. En del arbeidere kom fra anlegg av Vossebanen som var ferdig i 1883.^[4][1]

De 22 km kjørevei sto ferdig i 1889. Veien gikk for det meste med en stigning på 1:12 og hadde maksimal stigning 1:10. Den hadde ni steinhvelvsbruer, 29 hårnålssvinger (180°) og 5364 stabbesteiner. Den ble planlagt for hesteskyss og var 2,5 meter bred. I «Knuten», som ikke lenger er en del av veien, går veien i sløyfeformasjon, en av landets første trafikkmaskiner. Den var på den tiden et av landets største veianlegg og kostet 219.4300 kroner i den tids pengeverdi. Torvik beskriver veien som både romslig og velbygd for trafikk med hest og kjerre, terrenget tatt i betraktnin.^[7][4] Veisjef Krag ble tildelt gullmedalje på Parisutstillingen i 1900 for sin modell av anlegget^[1][2] med følgende ord: «Du giver et godt bilde av den storartede norske fjeldnatur».^{[trenger referanse]} Geirangervegen ble til før bilen og Otta-Merok-Hjelle (Stryn) ble til å begynne med trafikkert med hestevogn («dilligensen»).^[8]

Fra 1914 begynte bilrute på strekningen og frakt av turister med mange biler, og fra 1920 ble kjørebanen utvidet og møteplasser anlagt ved hjelp av små årlige løyvinger. Denne bitvise oppgraderingen fortsatte til 1962 da et mer helhetlig arbeid begynte. Veien ble delvis omlagt selv om traseen er omtrent lik. Blant annet ble Knuten frakoblet omkring 1970 og traseen forbi de trange Uragjerdesvingene ble lagt om. I 1982 hadde hele strekningen fått to felt og asfalt eller oljegrus.^[4] Enkelte rester av tidligere trase står fremdeles. En anleggsbrakke fra 1904 er bevart.^[1]

Geirangerveien gikk opprinnelig til Grotli der den møtte den daværende Strynefjellsveien. I 1977 ble strekningen mellom Grotli og Langvatnet en del av den nye Strynefjellsveien, dagens riksvei 15. Hele veien ble tofelts i 1983. Veien var del av det tidligere reiselivsproduktet The Golden Route, men inngår sammen med Trollstigvegen, Ørnevegen og resten av fylkesvei 63 i en nasjonal turistvei.^[9] Fra Djupvasshytta ved Djupvatnet går det sidevei til Dalsnibba på 1476 moh. (åpnet 1939).^[10] Etter at Adam Opel hadde vært på besøk i Geiranger hadde hotelleier Mjelva planer om i samarbeid med Opel å lage biler spesielt tilpasset Geirangervegen og lignende "alpeveier". En håndfull eksemplarer av "Geiranger-bilen" ble resultatet.^[11]

Veien blir vanligvis vinterstengt fra november. Åpning for sesongen avhenger av ras- og værforhold, normalt omkring 25. mai.^[12][13] Strekningen mellom Djupvasshytta og Langvatn (riksvei 15) er mest utsatt og er siste del av veien som åpnes for sesongen. I 2008 ble det åpnet til Djupvasshytta 13. mai, til Langvatn i månedsskiftet, mens det i 2005 ble åpnet til Djupvasshytta 5 uker før det ble åpnet for gjennomfart til Langvatn.^[14][15] Det ble i 2005 og 2008–2009 arbeidet med rassikring av Stavbrekkfonna for å muliggjøre tidligere åpning.^[16]

Tidligere ble veien måket for hånd sent på våren da det fortsatt kunne være flere meter dyp snø på fjellet. For å fremskynde snøsmeltingen ble snøen «moldet», det vil si at mørk moldjord ble strødd over for at solen skulle få bedre virkning. Molden ble oppbevart fra året før i små skur, «moldhus», langs veien. Det ble også eksperimentert med trekull til molding og kjemikalier til å fremskynde smeltingen. Disse gamle arbeidsmetodene ved åpningen av Geirangervegen ble dokumentert av i filmen Molde mot snø (1986).^[17] Det er bevart noen slike moldhus.^[1]

Turister ble fra begynnelsen fraktet med hest og vogn mellom fjorden, Djupvatnet og Grotli, Geiranger skysslag hadde opp til 100 hester i arbeid. Da jernbanen ble forlenget til Otta i 1896 ble dette et nytt utgangspunkt og biler ble etterhvert introdusert. Hotelleierne i Geiranger fikk Opel til å bygg en egen bilmodell spesielt tilpasset den smale og svingete veien.^[49] Da jernbane ble anlagt til Otta i 1896 etablerte Simen Iversen seg der og trafikkerte også strekningene over Strynefjellet og over Geirangervegen. Iversen hadde 80-100 hester i arbeid og det tok 2-3 dager å tilbakelegge disse strekningene som alle var over 160 km.^[50] Fra 1913 dominerte biler turistkjøringen over fjellet mellom Geiranger, Otta og Stryn. I 1920 ble det etablert et eget interkommunalt billag Ottadalen-Geiranger-Stryn i stedet for private biler: Frem til andre verdenskrig hadde laget 30 motorkjøretøy inkludert 7 busser med plass til 24 passasjerer. På en god dag kunne man kjøre to turer med hest til Djupvatnet, men liten samlet kapasitet gjorde at det ble leid inn hester og folk fra Eidsdal. I mellomkrigstiden gikk etterhvert også skysslaget over til motorkjøretøy.^[51]

Trafikktellingen ved Flydal registrerte i juli 2018 over 2000 kjøretøy i døgnet, juli de fem foregående årene hadde rundt 1900 kjøretøy. I juni var trafikken opp til 1200 i døgnet. Desember til mars ble det registrert under 50 kjøretøy i døgnet, i oktober ble det registrert under 200 kjøretøy disse årene.^[52]

Ved kryss ved riksvei 15 ved Langvatnet var det i juli 2022 en døgntrafikk på 2000 kjøretøy, august hadde 1500 kjøretøy og juni 1200. I september 2022 var trafikken 500 og i oktober 165 kjøretøy.^[53] Ved Hotell Utsikten var trafikken 1600 i juni, 2500 i juli og 2000 i august.^[54]

Det er foreslått å lage en veitunnel på riksvei 63 mellom Geiranger i Møre og Romsdal og Breiddalen ved Grotli i Oppland.^[55] Geirangervegen en av de viktigste turistrutene i landet og omkring 100 000 kjøretøy benytter veien hver sommer,^[56] hvorav en betydelig del er turistbusser.^{[trenger referanse]}

En 400 meter del av strekningen mellom Djupvatnet og Langvatnet oppunder Stavbrekkfonna er skredutsatt. Skredet løsner om omkring 1300–1500 moh. mens veibanen ligger på omkring 1000 moh. Her kan det være snøfall i juli måned og denne delen av veien åpnes ofte flere uker etter strekningen fra Geiranger til Djupvasshytta, Stavbrekkfonna er en viktig grunn til sen åpning. Turistnæringen ønsker en sikrere veiløsning som gir tidligere åpning. Omkring 2005 og 2008 ble det forsøkt å sikre mot snøskred og steinsprang i fjellsiden. Et utsatt område i Kvanndalsbotnen nærmere Geiranger og flere andre partier rundt Dalsnibba gjør det også vanskelig å holde veien åpen hele året.^[57]

Det foreligger to planer for skredsikring og helårsvei. Det første er 2,4 km tunnel og 1,7 km ny vei forbi Stavbrekka og er kostnadsregnet til i størrelsesorden 160–200 mill. kroner, denne vil kunne gi noen uker tidligere åpning av veien. En helårsvei fra riksvei 15 i Oppland til Geiranger vil omfatte 9,5 km tunnel og omkring 1,5 km ny vei og er beregnet til å koste minst 700 mill. kroner. (Beregninger gjort av Statens vegvesen i 2008.)^[58]

• 
  Ved Djupvasshytta rett etter åpning, Nibbeveggen til høyre.
• 
  Ved fylkesgrensa, Dalsnibba og Djupvatnet bak, ca 1960
• 
  Forbi Djupvasshytta i september
• 
  Nibbevegen, hovedvegen langs Djupvatnet nedenfor
• 
  Sett mot Flydal og Ørjasæter
• 
  Hundreårsminne ved Knuten, «Ein milepel i norsk vegbygging»
• 
  «Knuten» del av opprinnelig trasé
• 
  Svingene under Dalsnibba, 1926 foto: Anders Beer Wilse /Nasjonalbiblioteket
• 
  Øvre del av veien fotografert av Knudsen før 1900
• 
  Detalj fra øvre deler av veien
• 
  Bilde fra New England magazine, 1900 eller tidligere

• Youtube video: Statens vegvesen - Mold mot snø (åpning av vinterstengte fjelloverganger)
• (no) «Geirangervegen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Krags gullmedalje fra Verdensutstillingen i Paris (1900), gjengitt av DigitaltMuseum