Vektløfting

Vektløfting er en idrett hvor man løfter en vektstang over hodet. Det konkurreres i to øvelser, rykk og støt.

Øvelsen rykk går ut på å løfte stangen fra bakken i en bevegelse direkte til strake armer over hodet. I øvelsen støt skal man først løfte vekten til skuldrene. Denne bevegelsen kalles vending. Deretter støtes vekten til strake armer i en bevegelse som starter i beina. Under konkurransen har løfteren kun tre forsøk i rykk og tre i støt. Løfteren har også begrenset med tid – vanligvis ett minutt fra stangen er lastet til løftet skal være startet.

Tidligere ble det også konkurrert i øvelsen press. Øvelsen er lik støt i den første delen av løftet der stangen hentes fra golvet til skuldrene. Derfra skulle stangen presses over hodet til strake armer fra rette bein. Øvelsen var vanskelig å dømme og ble avskaffet i 1972.

Det internasjonale vektløfterforbundet (IWF) ble etablert i 1905 og administrerer vektløfting internasjonalt, samt offisielle konkurranser innen vektløfting. I Norge er det Norges Vektløfterforbund som er sportens særforbund, organisert under NIF og IWF.

Det har vært konkurrert i løfting av tunge steinvekter siden antikkens olympiske leker. Det første uoffisielle verdensmesterskapet for amatører ble arrangert på Café Monoco i London 28. mars 1891. Før den tid var vektløfting preget av oppvisninger av profesjonelle løftere. Vektangivelsene fra disse showene var nok ikke alltid til å stole på.

Det første offisielle verdensmesterskapet ble arrangert i Tallinn, Estland i 1922.

Det løftes som regel et multiplum av 1 kilogram (kg), det betyr at den minste vekten stangen kan økes med mellom hvert løft er 1 kg.

De ulike vektene har fargekoder:

0,5 kg: hvit 1  kg: grønn 1,5 kg: gul 2 kg: blå 2,5 kg: rød

5 kg: hvit 10 kg: grønn 15 kg: gul 20 kg: blå 25 kg: rød

• Vektstangen for herrer veier 20 kg.
• Vektstangen for damer veier 15 kg.
• Låser som brukes veier 2,5 kg.

De nye skivene som brukes nå (4 kg og mindre) har et gummibelegg ytterst som gjør at det ikke lenger er nødvendig med låser ytterst på stangen, da friksjonen i denne gummien holder vektene på plass.

Vektløfting er en relativt liten idrett i Norge. Idretten er tilrettelagt for utøvere i alle aldre, og noen er aktive helt til de er over 80 år. Eksempler: Tormod Jensen^[1] og Kåre Sømme^[2]. På slutten av 1980-årene begynte kvinner å markere seg i norsk vektløfting. Siden 1990-årene har kvinneandelen vært økende. Flere av dem har deltatt i verdensmesterskap.^[3]

Hver år tildeles Kongepokalen til den som Norges Vektløfterforbund mener har det beste resultatet under norgesmesterskapet. Siden 1947 har disse mennene vunnet fem eller flere kongepokaler: Jørgen Barth Jørgensen (5), Leif Jenssen (5), Øystein Holt (7), Stian Grimseth (10), Per Hordnes (7). Kvinner som har vunnet Kongepokalen: Ruth Kasirye, Anja-Evelin Jordalen og Sarah Hovden Øvsthus.

Til og med 1972 var vektløfting en "tre-kamp", som inkluderte øvelsene press, rykk og støt. Fra 1973 har vektløfting vært en "to-kamp", som bare inkluderer rykk og støt. Følgende sammenlagtresultater er de tyngste som er gjort av nordmenn i "tre-kamp" (t.o.m. 1972):

Rank	Navn	År	Kroppsvekt	Kilo
1.	Eivind Rekustad	1971	110,0 kg	520 kg
2.	Leif Jenssen	1972	82,5 kg	507,5 kg
3.	Edgar Kjerran	1972	110,5 kg	500 kg
4.	Kåre Sømme	1972	105,0 kg	470 kg
5.	Øistein Smith Larsen	1972	90,0 kg	465 kg

Følgende sammenlagtresultater er de tyngste som er gjort av nordmenn i "to-kamp" (f.o.m. 1973):

Rank	Navn	År	Kroppsvekt	Kilo
1.	Stian Grimseth	1999	154,1 kg	430 kg
2.	Øystein Holt	1988	109,0 kg	370 kg
3.	Stig Øvrebø	1989	120,9 kg	362,5 kg
4.	Eivind Rekustad	1976	124,5 kg	362,5 kg
5.	Tage Knudsen	1982	109,1 kg	360 kg

Elleve norske vektløftere har deltatt i de olympiske leker. Under OL i 1952 deltok fire mann: Bjørn Heyn, Thor Olsen og Jørgen Barth Jørgensen. Under OL i Roma 1960 stilte Arne Lanes. Leif Jenssen startet som vektløfter i 1965 og allerede i 1968 var han deltaker under OL i Mexico. Det grodde i norsk vektløfting og under OL 1972 i München stilte Norge med fire løftere: Tore Bjørnsen, Leif Jenssen, Edgar Kjerran og Eivind Rekustad. Leif Jenssen vant gullmedalje. Jenssen fortsatte fremgangen og under OL 1976 i Montreal var han favoritt. Dessverre gikk han ut av konkurransen fordi han ikke klarte begynnerløftet. Rolf Larsen var også med i Montreal. Han mislyktes i støt og begge to reiste hjem uten resultat. Etter dette gikk det mange år før noen nordmann kom med til OL. Stian Grimseth deltok under OL 1996 i Atlanta. Under OL 2004 i Athen ble han alvorlig skadet. Han var også uttatt til OL 2000 i Sydney, men offentliggjøringen av en positiv dopingprøve på lekenes åpningsdag stoppet deltakelsen. Les mer i egen artikkel om Stian Grimseth. Ruth Kasirye var norsk flaggbærer^[4] i åpningsseremonien under OL 2008 i Beijing. Hun ble nummer sju i 63-kilosklassen.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Vektløfting kan være vanskelig å lære fordi idretten krever særlig mykhet (leddutslag). Slik mykhet må kanskje vedlikeholdes spesielt. Knærne er utsatt for slitasjeskader. Slike skader kan ha sammenheng med overtrening – dvs. man trener uten nok hvile (restitusjon) eller selv om man har betennelser eller skader med smerter i muskler, sener eller ledd. Ryggskader forekommer også. Hvis man ser på skadestatistikken vil man finne at vektløfting har så få skader at det knapt er synlig på statistikken. Dette gjelder også når man korrigerer for antall aktive i idretten.

Vektløfting er sammen med sammenlignbare styrkeidretter belastet med misbruk av doping, og da spesielt bruk av anabole steroider. Samtidig er det nok slik at vektløfting ikke er noe mer belastet med doping enn all annen idrett på internasjonalt nivå. Dette har medført at en rekke rekorder ble tilsynelatende «umulige» å slå. Det internasjonale vektløfterforbundet (IWF) har gjort en rekke grep for å rydde opp i problemene, og i 1992 gjorde de om vektklassedelingen. Dermed ble de gamle rekordene satt til side og nye rekorder kunne noteres.^[5]

I forbindelse med OL 2004 i Athen ble 11 utøvere tatt og utestengt for bruk av ulovlige midler.^[5] I juni 2008 ble det kjent at 11 utøvere fra det bulgarske landslaget hadde testet positivt i forbindelse med en treningssamling.^[6]

I Norge har vektløftermiljøet vært skånet for større dopingsaker siden tidlig på 1990-tallet, der unntaket er Grimseths uheldige sak fra i forbindelse med inntak av kosttilskuddet Ribose i forkant av OL 2000 i Sydney. I den saken ble det til slutt dokumentert at Grimseth hadde fått i seg fragmenter av et dopingpreparat fordi firmaet som lagde Ribose (som er et fullt lovlig kosttilskudd) ikke hadde renset blandemaskinen som også hadde vært i bruk til å lage et ulovlig preparat. Grimseth fikk en skikkelig erstatning for dette og ble "renvasket" for dopingbeskyldningene.

• www.vektlofting.no – Norges vektløfterforbund sin offisielle hjemmeside
• www.antidoping.no Statistikk som viser dopingdommer i årene 2002-2006^{[død lenke]}