Varmebekken

Et varmebekken er en sengevarmer laget av kobber eller messing.^[1] Varmebekkenet er en rund beholder i metall og et langt skaft i tre. Beholderen er laget av to skåler som passer nøyaktig sammen: En underskål og en overskål (lokk).^[2] Beholderen fylles med glødende trekull eller aske. Den kan også fylles med varm småstein eller sand fra ildstedet.^[1]

Bekken kommer av gammel latin bacinum og betyr basseng.^[3]

Før sentraloppvarming, radiatorer og elektriske ovner ble oppfunnet, var husene ofte både kalde og fuktige. Varmebekkenet hadde også den funksjon at de ikke bare varmet opp sengene, men også fjernet fukt i soverommene.^[4] 

Det lange treskaftet sørget for at varmebekkenet kunne dyttes langt inn mellom dyne og sengehalm,^[2] og enkelt kunne flyttes rundt for å fjerne så mye kulde og fukt som mulig.^[4]

Varmebekkenet var ofte laget i tynt kobber. Dette gjør at varmebekkenet er relativt lett å bære, og enkelt å håndtere. Noen varmebekkener er laget i messing, og andre har kobberbunn og messinglokk. Lokket på varmebekkenet er hengslet. På den måten er det lett å både fylle og tømme, og rengjøre sengevarmeren. Lokket er ofte perforert og gjerne pyntet med ornamentikk.^[2]

Mange varmebekken i Norsk Folkemuseums samling er datert til 1700-tallet. De fleste varmebekken vi finner i Norge i dag er trolig av dansk, tysk eller hollandsk opprinnelse.^[1][2]

Varmebekken kunne også bli brukt som ovn eller fotvarmer under bordet. Da som en rund beholder i metall med ben, uten treskaft.^[1] Varmebekken kan også betegne et fyrfat.

På 1800-tallet ble de fleste varmebekken langsomt byttet ut med varmeflasker i kobber, og senere erstattet av varmeflasker i gummi eller plast (varmeflaske). Etter at elektrisiteten ble oppfunnet, er det tatt i bruk elektriske innretninger som sengevarmere.