Vår Frue av Fátima

Vår Frue av Fátima er en tittel på jomfru Maria og en minnedag i den katolske kirkes kalender. Tittelen og minnedagen har sin opprinnelse i at jomfru Maria skal ha åpenbart seg gjentatte ganger for tre barn i byen Fátima i Portugal i året 1917. Tittelen Vår Frue av Rosenkransen benyttes også iblant i forbindelse med hendelsen, fordi barna fortalte at åpenbaringen identifiserte seg som «Fruen av Rosenkransen». Hendelsen er velkjent på grunn av dens profetiske og eskatologiske elementer, da særlig med hensyn til andre verdenskrig og Russlands konvertering til kommunismen.^[1] Underet har blitt erklært troverdig av Vatikanet.

Det første mirakelet hendte på søndag 13. mai 1917, da ti år gamle Lúcia Santos og hennes to yngre søskenbarn, Jacinta Marto og Francisco Marto, gjette sauer på et område kjent som Cova da Iria («Irenes hule») tre kilometer unna landsbyen Fátima, Portugal. Ifølge Santos åpenbarte det seg en kvinneskikkelse som «strålte klarere enn solen», svevende over bakken.^[2] Skikkelsen fortalte at hun ville åpenbare seg på samme sted den trettende i hver måned, seks måneder på rad. I disse åpenbaringene oppfordret hun barna til å gjøre bot og å ofre for å frelse syndere. Barna fikk også beskjed om å be rosenkransbønnen hver dag, da denne bønnen skulle være nøkkelen til både personlig fred og verdensfred. Dette var et kraftfullt budskap på en tid da mange portugisiske menn deltok i kamper under den første verdenskrig.^[2] Kvinnen fortalte også barna tre hemmeligheter, som senere skulle bli kjent som Fátimas tre hemmeligheter.

Ryktene om åpenbaringene spredde seg raskt, og tusener av mennesker strømmet til Fátima. Herredsfogden Artur de Oliveira Santos, frimurer og kirkemotstander, mente hendelsene hadde en politisk nedbrytende effekt.^[3] Den 13. august 1917 hindret han barna i å dra til Cova da Iria, og kastet dem i fengsel. Personer som satt i fengselet på denne tiden kunne senere fortelle at barna først trøstet av de andre innsatte, men ledet dem senere i å be rosenkransbønnen. Herredsfogden avhørte barna og forsøkte å få dem til å røpe hemmelighetene. Han truet blant annet med å koke dem levende i olje, men barna sto imot, og ble løslatt den 15. august. Fire dager senere fortalte barna at de så jomfru Maria i Valinhos («de små daler»).^[2]

Allerede i juli 1917, hadde barna hevdet at jomfru Maria ville fremføre et mirakel under hennes siste åpenbaring i oktober. Disse profetiene hadde blitt latterliggjort av de sekulære avisene i landet.^[2] Den 13. oktober samlet det seg en menneskemengde på omkring 70000, inkludert nyhetsfolk og fotografer på området. Lúcia Santos ropte ut at folkemengden skulle se på solen.

Enkelte kunne senere fortelle at de hadde sett solen rotere og skifte farge, andre mente å se at solen falt ned mot bakken, mens igjen andre så solen bevege seg i sikk-sakk på himmelen. Noen av de tilstedeværende kunne fortelle at de våte klærne deres plutselig hadde blitt tørre. Hendelsen varte i ti minutter. Fenomenet skal ha blitt observert også av mennesker flere kilometer unna.^[4] Den innflytelsesrike avisen O Século skrev to artikler om hendelsen: «I det overnaturliges rike: Åpenbaringene i Fátima» (13. oktober) og «Utrolige hendelser: Solunder ved høylys dag i Fátima» (15. oktober 1917)^[2] Andre aviser kunne også rapportere om solens uforklarlige bevegelser og farger. Til tross for disse rapportene var det enkelte øyenvitner som ikke så noe spesielt.^[5]

I ettertid har fenomenet blitt forklart som optiske illusjoner, som følge av å ha stirret på solen i lengre tid. Professor Auguste Meessen ved det katolske universitetet i Leuven mener soldansen kan forklares som bilder dannet på netthinnen på grunn av det sterke lyset, og at også fargeendringene har en tilsvarende forklaring.^[6] Beskrivelser av andre påståtte mirakler, f.eks i Heroldsbach i Tyskland (1949), sammenfaller med skildringene fra Fátima.

Den katolske presten John De Marchi, som tilbragte sju år i Fátima for å forske på hendelsen, og samle øyenvitneskildringer, hevdet på sin side at antallet og sammensetningen av øyenvitnene, samt mangelen på en vitenskapelig forklaring utelukket muligheten for massesuggesjon eller en kollektiv hallusinasjon. Det fins likevel ingen kjente rapporter om uvanlige solfenomener lenger enn 64 kilometer fra Cova da Iria.^[2]

En bisol, i kombinasjon med andre optiske og meteorologiske faktorer har også blitt lansert som en mulig forklaring på fenomenet.^[7]

Den første hemmeligheten er beskrevet i Lúcias tredje memoarer som en skildring av helvete. «Vår Frue viste oss ett stort hav av ild, tilsynelatende under jorden. Nedsenket i ilden var demoner og sjeler i menneskeform, som gjennomskinnelige, glødende kullstykker, flytende omkring i flammehavet (...)»^[8] Den andre hemmeligheten, også beskrevet i Lúcias memoraer, inneholdt jomfru Marias instruksjoner om hvordan sjeler kan reddes fra helvete, og hvordan verden kan konverteres til den romersk-katolske trosretningen.^[8]

Den tredje hemmeligheten ble holdt tilbake av Vatikanet fram til den 26. juni 2000, til tross for Lúcias erklæring om at den kunne publiseres etter 1960. Enkelte kilder, blant annet Canon Barthas og kardinal Alfredo Ottaviani hevder til og med at Lúcia insisterte på at hemmeligheten ble offentliggjort innen 1960, fordi hun mente at budskapet tydelig kunne forstås innen den tid, og at det var «den hellige Jomfruens ønske».^[9] Vatikanet kunngjorde i stedet at hemmeligheten ville forbli upublisert, sannsynligvis for alltid.^[10] Dette ledet til mange spekulasjoner omkring innholdet. Et firesiders, håndskrevet dokument ble offentliggjort i år 2000, men enkelte har spekulert på om dette er den egentlige hemmeligheten.^[9][11][12] Vatikanet fastholder at den publiserte teksten er den fulle og hele hemmeligheten.^[13]

I tiåret etter hendelsene ble Cova da Iria besøkt av to millioner pilegrimer.^[14] Et kapell ble reist av lokalbefolkningen, uten støtte fra kirken. I 1930 kom den offisielle erklæringen fra den lokale biskopen om at åpenbaringene kunne anses som troverdige, og at pilegrimer som dro til Fátima ville gi avlat. Pavene Pius XII, Paul VI, og Johannes Paul II uttrykte alle at de anså åpenbaringene som genuine overnaturlige hendelser.

Francisco og Jacinta Marto, som begge hadde dødd under spanskesyken (1918–1920), ble erklært ærverdige av Pave Johannes Paul II i 1989, under en offentlig seremoni i Fátima, og ble saligkåring i 2000. Med unntak av visse martyrer, er Jacinta Marto den yngste personen som har blitt saligkåret.

Lucia Santos tilbrakte mesteparten av sitt liv som nonne. Fra 1948 holdt hun til i et karmelittkloster i Coimbra. Hun skrev seks memoarer, publisert som Fátima med Lucias egne ord. Hun døde 13. februar 2005, 97 år gammel. Begravelsesdagen ble erklært nasjonal sørgedag; selv valgkampanjen for parlamentsvalget fem dager senere ble avbrutt.

Byggingen av en gigantisk basilika i Fátima startet i 1928, og den ble innviet i 1953. Basilikaen er bygd på stedet for åpenbaringene. Francisco Marto, Jacinta Marto og Lúcia Santos er alle gravlagt i kirken, som besøkes av rundt fire millioner pilegrimer hvert år. Flere kapeller og andre fasiliteter har blitt bygd i nærheten. Pilegrimsfestivaler finner sted den trettende hver måned. Den 13. mai og 13. oktober samler opp til en million pilegrimer seg for å be og bivåne prosesjoner med statuen av Vår Frue av Fátima.^[15]

Mange katolske bønner har sitt opphav i hendelser relatert til Vår Frue av Fátima. Lúcia Santos røpet senere at hun og søskenbarna hadde sett en engel i 1916, som kalte seg selv «Engelen av Portugal» og «Fredens Engel». Han skal ha lært barna å bøye seg med hodet mot bakken og be, og skal også ha lært dem en eukaristisk bønn som senere ble kjent som «Englebønnen».^[16]

• Bjerke, Peter Bernhard; Mirakelet i Fátima 1917', Maxmillian Kolbe utgivelser, 1998. ISBN 82-91886-01-6