Taraibune
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Taraibune som også er kjent som «tønnebåt», er en av de meste originale kuriositeter som finnes blant båttypene i Japan. Den er populært kalt «hangiri» som betyr halv tønne på japansk.
Den finnes stort sett på lukket farvann på øya Sado langs Echigo-kysten mot Japanhavet hvor det finnes store forekomster av fiske meget nær strendene som for øvrigt var meget steinete. Skalldyr og sjøgress langs strendene var vanskelig å komme til med vanlige båter. I 1880-årene ble det funnet på at man skulle gjøre om baljer som var tatt med av svømmere og kvinnelige fiskere, til båter.
Kvinner og menn fra seks landsbyer på Ogi-halvøya av Sado, hadde helt fram til nylig benyttet båttypen som kunne varieres i størrelse. Fremdrift var med paddelåre eller en liten påhengsmotor. Paddelåren kunne man vrikke med for å komme videre på vannet. Når fiskeren skulle fange fisk, ble det gjerne brukt spyd. Fiskeren ser gjennom en treboks med glass ned på bunnen for å fange skalldyr og fisk. Sjøgress som forresten var en viktig produkt i Japan i mange århundrer, ble også høstet med disse tønnebåtene.
I nyere tid hadde båttypen nesten gått i glemsel, men lokalsamfunnet fortsetter med å videreutvikle taraibunen inn i større turistbåter med plass for to til fire passasjerer som kan kikket på sjøbunnen gjennom et glass montert i bunnen. Påhengsmotoren ble bare brukt av én landsby på deres taraibune båtene som ble sterkt lakkert. Paddelåren ble brukt for å holde båten på stø kurs under kjøring.
Som en velegnet båttype for bruk i lukket farvann med steinede omgivelser har den også kommet til Shukunegi på Sawasaki-kysten.
Konstruksjonen
[rediger | rediger kilde]Praktisk talt er denne båten ikke mer enn en oval tønne med åpen topp og lukket bunn satt sammen av planker kalt «staver» som ble bearbeidet til å ha kurver, som deretter ble hamret sammen med små båtsøm av bambus og så satt på den ferdige bunnen. Deretter satt man på flettede bambus i to eller flere «bånder» for å holde sammen båten. Taraibunen er en meget enkel, men gjennomtenkte konstruksjon med plankene tatt fra det japanske sedertreet og mindre emner fra bambusen i tykke stykker som kalles madake.
Det som er essensielt for båten, er tønnebåndene av fire 45 fot lange striper bambus som flettes inn i hverandre og hamres på plassen. Mot toppen ble diameteren større. På utsiden montert man et tønnebånd med en åpning å stikke paddelåren ned i for å vrikke seg fram.
Den amerikanske båtbyggeren Douglas Brooks som hadde interesserte seg for de tradisjonelle japanske båtene kalt wasen, skulle arbeide for å redde den enestående japanske båttypen etter å ha tatt kontakt med den siste taraibune-byggeren Koichi Fuji. Fuji hadde ikke disipler som kunne overta virksomheten, og endt opp med å lære bort hans ekspertise til Brooks før sin død. Brooks bygget sin første taraibune hjemme i USA. Den var 4 fot lang, 5 fot bred og 1,5 fot dypt i oval form.
Disse bygget på Sado-øya var 1,8 meter lang, 1,4 meter bred og 50 centimeter dypt.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Tønnebåtene fra Sado øya
- Douglas Brooks`s taraibune-prosjektet
- Douglas Brooks og Taraibune
- Går tilbake i tiden på Sado-øya
- Tradisjoner med båtene fra Sado-øya
- Sado Arkivert 15. april 2009 hos Wayback Machine.