William Dunbar

William Dunbar
Født		1460[1][2][3][4] East Lothian
Død		1520[1][2][3][4] Edinburgh
Beskjeftigelse		Lyriker, katolsk prest, skribent[5]
Utdannet ved		University of St Andrews
Nasjonalitet		Skottland
Språk		Skotsk[6]
Viktige verk		The Flyting of Dunbar and Kennedie
William Dunbar på Commons

William Dunbar (født ca. 1460, død ca. 1520) var en skotsk poet og sannsynligvis hjemmeværende fra østlige Lothian, noe som antas fra en satirisk referanse i hans dikt Flyting of Dunbar and Kennedie^[7] hvor det også gis hint om at han var et medlem av adelsfamilien i Dunbar. Han var preget av både rebelsk humor og et frittalende språk, inkludert ord som i dag som betraktes som uanstendige.

Hans navn opptrer første gang i 1477 i opptegnelsene hos kunstfakultet ved Universitetet i St Andrews, blant «determinantene» eller de med bachelor i kunst, og i 1479 blant lærerne ved universitetet. Deretter gikk inn hos Fransiskanerordenen ved enten St. Andrews eller Edinburgh, og dro deretter til Frankrike som vandrende munk. Han tilbrakte noen år i Picardie og var fortsatt i utlandet da en delegasjon i 1491 dro til det franske hoffet for å sikre en brud for den unge Jakob IV av Skottland. Det er ingen direkte bevis for at han fulgte Robert Blackadder, erkebiskop av Glasgow, på en tilsvarende diplomatisk reise til Spania i 1495, men det har vært foreslått. På den annen side vet vi at han var diplomat i England på hans mer suksessfull misjon i 1501.

Dunbar hadde i mellomtiden, en gang rundt 1500, kommet tilbake til Skottland og ble en prest ved hoffet og understøttet av monarken. Hans litterære liv begynner når han blir tilknyttet Jakobs husholdning. Alt som kjennes om ham fra denne tiden og fram til hans død rundt 1520 er avledet fra hans dikt eller fra opptegnelser i kongelige registre for utbetalinger av pensjon og i overdragelsesdokumenter. Han er omtalt som en «rhymer» av Skottland i opptegnelsene i det engelske geheimrådet som omhandler det offisielle besøket i forbindelse med bryllupsforberedelsene mellom Margaret Tudor og skottenes konge. At han ble nevnt var mer for at han hadde skrevet et dikt som priset London enn at han hadde en posisjon som poet laureate, eller makar, ved det skotske hoffet.

I 1511 fulgte han dronningen til Aberdeen og feiret henne i et vers. Andre stykker var Orisoun («Quhen the Gouernour past in France») som er av historisk interesse, men forteller ellers lite annet enn at han fortsatt levde. Datoen for hans død er usikker. Han er navngitt i David Lyndsays Testament and Complaynt of the Papyngo (1530) med andre døde poeter, og med en referanse til Gavin Douglas som hadde dødd i 1522. Sannsynligvis overlevde Dunbar sin kongelige beskytter. Året for hans død skjedde således en gang rundt 1520.

Dunbars omdømme blant hans nærmeste etterfølgere var betydelig. Han ble sett på som den fremste av Skottlands makarere. Lovprisningen var til tider overdrevet, men viser til den respekt han hadde for variasjonen i hans arbeid og hans håndverksmessige mesterskap. Han tilhørte, sammen med poeter som Jakob I av Skottland, Robert Henryson, og Gavin Douglas, til den gruppe som ble kalt for «Den skotske chaucerianske skole», skjønt engelskmannen Geoffrey Chaucers innflytelse på disse var faktisk minimal. I Dunbars allegoriske dikt er påvirkningen fra Chaucers stil og litterære vaner hyppig, men Dunbars villere humor og hetere blod sendte ham i litterære retnigner hvor den chaucerianske tradisjonen ikke var hensiktsmessig eller mulig.

Man har tilskrevet 101 dikt til Dunbar. Av disse er minst rundt 90 helt sikkert hans. Mest tvil er heftet til diktet The Freiris of Berwik. Dunbars fremste allegoriske dikt er The Goldyn Targe og The Thrissil and the Rois. Motivet i det første er poetens fåfengte anstrengelser i en drøm å forsvare seg mot pilene fra Dame Beautee ved fornuftens «gullskjold». Når han er såret og fengslet oppdager han kvinnens sanne skjønnhet og når hun forlater ham blir han overdratt til det himmelske. Støyens fra skipskanonene når selskapet seiler av sted vekker poeten til den sanne glede av en maimorgen. Dunbar arbeidet på det samme motivet i et kortere dikt kjent som Beauty and the Prisoner. Thrissil and the Rois er en ekteskapshyllest til ære for Jakob IV og Margaret Tudor hvor den heraldiske allegorien er basert på det velkjente rovdyr- parlamentet. Dunbar bidro også til poesi om naturen, eksempelvis i hans beskrivelser av Fowlsheugh, en iøynefallende skotsk klippe i området mot Nordsjøen i nærheten av Dunnottar Castle.

Den største andelen av Dunbars verker er leilighetsdikt, personlige og sosial satire, beklagelser, bønn og stykker av humoristisk tilsnitt. Hans fremste bønn, Lament for the Makers (Sørgesang for makarene), blir en fast latinsk frase Timor mortis conturbat me (kan oversettes til «Jeg er skremt til døden for å dø») blir repetert som tredje linje i hvert vers og har form som en bønn i minnet til middelalderens skotske poeter.

Dette humoristiske stykket viser Dunbar på sitt beste, og viser også ulikheten mellom ham og Chaucer. Hvor han skiller seg mest er hans pussigheter og skrudde humor, eksempelvis i The Ballad of Kynd Kittok. Hans humor er gjennomgående i mange av hans leilighetsdikt og har interesse ved dens direkte historiske slektskap med senere skotske poeter, først og fremst Robert Burns. Dunbars satire er ikke preget av Chaucers høflighet og han benytter ofte direkte grove hånsord.

Eksempler av denne type er Satire on Edinburgh, General Satire, Epitaph on Donald Owre, og den mektige visjonen Dance of the Sevin Deidlie Synnis. I Flyting of Dunbar and Kennedie, et fremstående eksempel på en form fortrukket i Skottland, analogt til det kontinentale estrif eller tenzone, når han selv og hans rival en høyde av det plumpe og grovheter som visselig ikke har sin parallell i engelsk litteratur. Dette har diktet har også en interesse i å vise motviljen mellom de skotsk talende innbyggerne av Lothian og de gælisk talende innbyggerne av Carrick i sørlige Ayrshire hvor Walter Kennedy kom fra.

Dunbar har den besynderlige distinksjon av å være ansvarlig for den første trykte bruken av ordet «fuck»: i hans dikt fra 1503 Brash of Wowing^[8] som har linjene

«Yit be his feirris he wald haif fukkit:

Ye brek my hairt, my bony ane».

Han etablerte således en lang og edel tradisjon som noen kritikere av James Kelman eller Irvine Welsh ikke synes å ha vært oppmerksom på. Det mektige engelske ordet som Dunbar satte på trykk i 1508 ble ikke avkriminalisert før i 1960.

Hans Flyting of Dunbar and Kennedie har også begrepet «cuntbittin» (i betydningen «plaget av kjønnssykdom», kan oversettes til «fittebitt»), den første gang det engelske ordet «cunt» (fitte) ble brukt i skjønnlitteraturen, skjønt den mer høflige Chaucer brukte «queynte» som en eufemisme i Canterbury-fortellingene. Dette diktet har også følgende setning på linje 38: «Wan-fukkit funling, that natour maid ane yrle».

For den skotske litterære renessansen på midten av 1900-tallet var William Dunbar en prøvestein. Mange forsøkte å etterligne hans stil og hans høykulturelle emner, blant annet Hugh MacDiarmid og Sydney Goodsir Smith. Som Hugh MacDiarmid selv uttalte, de måtte gå «tilbake til Dunbar».

William Dunbar er feiret i hoffpoetenes rom, Makars' Court, på utsiden av The Writers' Museum, Lawnmarket, i Edinburgh. Utvalget for Makars' Court blir gjort av The Writers' Museum; The Saltire Society; The Scottish Poetry Library.

• Artikkelen inneholder tekst fra Encyclopædia Britannica (1911), som nå er i public domain

Wikiquote: William Dunbar – sitater

• The Chepman & Myllar Prints digital utgave i Skottlands nasjonalbiblitek har følgende utgaver av Dunbar:
  • Golden Targe
  • Flyting of Dunbar and Kennedy
  • Ballade of Lord Bernard Stewart
  • Tua Mariit Wemen and the Wedo
  • Lament for the Makars (Timor mortis conturbat me)
  • Kynd Kittok
  • Testament of Mr Andro Kennedy