Angrepet på Norge i 1940

Operasjon Weserübung-Nord
Konflikt: Andre verdenskrig
Fra øverst med klokken: tyske styrker rykker frem nær Bagn i Valdres; kong Haakon med kronprins Olav under et tysk luftangrep på Molde; tyske fly bomber kystfestningen Oscarsborg; tyske bergjegere nær Narvik; og norsk artilleri i strid ved Narvik.
Dato 9. april–10. juni 1940 Sted Norge Resultat Tysk seier
Stridende parter
Norge De allierte: Frankrike Storbritannia Polen	Tyskland
Kommandanter og ledere
Carl Gustav Fleischer Kristian Laake Otto Ruge Johan Nygaardsvold Haakon VII Birger Eriksen Lord Cork Adrian Carton de Wiart Pierse Joseph Mackesy	Nikolaus von Falkenhorst Hans Ferdinand Geisler
Styrker
ca. 60 000 norske 35 000 allierte	120 000
Tap
4 400 briter 1 335 norske 530 franske og polske	ca. 5 000
Den militære situasjon i Europa sommeren 1940.

Angrepet på Norge i 1940 (på tysk omtalt med kodenavnet Weserübung-Nord) var det tyske militære angrepet på Norge tirsdag 9. april 1940 under andre verdenskrig. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.^[1]

Det var et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola.^[2] Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side. Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet. Dette forsinket ilandstigningen i Oslo og gav kongen, regjeringen og Stortinget tid til å unnslippe.

Narvik ble besatt av de tyske angriperne 9. april, men den norske 6. divisjon under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen i slaget om Narvik den 28. mai.^[3] Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni.^[3] Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord.^[3] Kongen og regjeringen dro i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.^[3]

Angrepet var mulig fordi det norske nøytralitetsvernet var svakt,^[4] og at de tyske styrkene på forhånd hadde all vesentlig kjennskap om oppbygging og plassering av norske styrker. Angrepets styrke var de fleste steder opptil et par tusen mann, og det var først etter at de første tyske styrkene hadde satt seg fast i de nødvendige brohodene at styrkene ble forsterket. Det norske forsvaret var i svært liten grad forberedt og trent på å møte en angriper av denne styrke og type,^[5] men der det var mulig forsøkte man å bekjempe de tyske angriperne, slik at resten av hæren kunne mobiliseres.

Storbritannia har ingen interesse av å utvide sin forsvarslinje til å omfatte land som ikke sørger for å ta vare på sitt eget forsvar.^[6]

Svar fra britiske myndigheter, til norske representanter, som i 1936 spurte om britisk holdning i tilfelle krig

Hovedmålet med Operasjon Weserübung var å besette Norge. Okkupasjonen av Danmark var et middel for å nå Norge.^[7]

Norge hadde i 1939 en stående styrke på 30.000 soldater fordelt på seks distriktskommandoer. Hærens soldater var utstyr med utdaterte 6,5 mm Krag-Jørgensen-rifler som var gode våpen av den typen. Kanonene var gamle 75 mm kaliber. Det fantes lite maskinpistoler og granater, og ingen stridsvogner. Marinen hadde 70 små skip. Panserskipene «Eidsvold» og «Norge» var i 1939 verdens eldste i bruk. Kystartilleriet var i stor grad gammeldags. Flyvåpenet var ikke én forsvarsgren, i stedet hadde hæren og marinen hvert sitt flyvåpen.^[8]

Tyskland invaderte 1. september 1939 Polen og Storbritannia under Neville Chamberlain erklærte krig mot Tyskland og Winston Churchill ble marineminister. Frankrike erklærte Tyskland krig. Krigserklæringene ble i liten grad fulgt opp av krigshandlinger (tyske og franske/britiske styrker på vestfronten unnlot i hovedsak å angripe hverandre) og The Phoney War begynte.^[9] Det britiske marineministeriet var opptatt av forsyninger av malm fra Nord-Sverige til Tyskland og anslo at opp mot 80 % av jernmalmen ble importert fra Sverige. I midten av september 1939 diskuterte den britiske regjeringen muligheten for å stanse malmtransporten over Narvik. Churchill fikk ikke regjeringen med seg på aksjoner blant annet på grunn av norsk nøytralitet og forhandlinger om chartring av norsk laste- og tankskip.^[8] Vestmaktene var overbevist om økonomisk krigføring mot Tyskland og la vekt på å hindre Tyskland tilgang på kritiske råvarer som jernmalm og olje.^[10][11]

Våren 1939 begynte det britiske marineministeriet å anse Skandinavia som en potensiell slagmark i en fremtidig konflikt med Tyskland. Da den britiske regjeringen var motvillig til å blande seg inn i enda en konflikt på det kontinentale Europa i samme skala som den første verdenskrig overveide de å innføre en blokade for så å svekke Tyskland indirekte. Den tyske industrien var avhengig av importen av jernmalm fra gruvedriften i Nord-Sverige, og om vinteren når Bottenviken var lukket av is, ble jernmalmen skipet ut fra den nordnorske havnebyen Narvik.^[12].^[8]:44 Dessuten ville kontroll over norskekysten også bidra til å stramme inn blokaden av Tyskland.

I oktober 1939 diskuterte storadmiral Erich Raeder, sjef for den tyske Kriegsmarine, med Adolf Hitler om faren eventuelle britiske baser i Norge ville medføre. Marinen argumenterte for at kontroll over Norge ville gjøre det mulig å kontrollere havområdene i nærheten og tjene som et utgangspunkt for fremtidige ubåtoperasjoner mot Storbritannia.^[12] Raeder argumenterte overfor Hitler med at Tyskland ville dra stor nytte av norske fjorder og dypvannshavner ved krig mot Storbritannia.^[13] På dette tidspunktet var ikke de andre grenene av Wehrmacht interessert i forslaget, og Hitler hadde akkurat utgitt et direktiv som fastslo at hovedoppgaven for Wehrmacht ville være en bakkeoffensiv gjennom Nederlandene.

Norge var nøytralt og myndighetene la samtidig til grunn at landet ikke måtte bli involvert i krigen på tyske side mot Storbritannia.^[14] Norske myndigheter tok fare for tysk angrep med ro særlig på grunn av antatt total britisk overlegenhet på havet. Tyskland søkte å kompensere for denne svakheten ved hemmelighold, hurtighet og overraskelse. I tiden før invasjonen pågikk det tysk rekognosering fra Skagerrak til Shetland for å holde oversikt over den britiske marinens bevegelser. Ifølge Adam Claasen gjorde alliert og norsk ledelse en feilvurdering da de antok at Tyskland ikke ville ta sjansen på en stor invasjon rett fremfor nesen på Royal Navy. Da Admiralitet mottok omfattende etterretning om tysk aktivitet før 9. april ble dette antatt som ledd i tysk forsøk på å bryte gjennom til Atlanterhavet.^[13]

Både britiske og tyske skip og fly foretok krenkelser av norsk nøytralitet vinteren 1939/1940 og den engelske marinen minela norsk farvann og bordet et tysk hjelpefartøy som transporterte britiske krigsfanger («Altmark») i norsk territorialfarvann, til tross for norske protester. Mineleggingen skjedde så sent som 8. april, og var et britisk forsøk på å stoppe den tyske jernmalmtrafikken fra Narvik. Dette var etter at de tyske angrepsstyrkene hadde forlatt Tyskland med kurs for Norge.

I 1930 eksporterte Sverige 6 millioner tonn jernmalm til Tyskland som var det klart viktigste markedet for gruvene i Nord-Sverige, eksporten til Tyskland var i 1937–1938 over 8 millioner tonn årlig noe som utgjorde rundt 70 % Sveriges malmeksport. I 1941–1944 tok Tyskland 90 % av jernmalmen fra Sverige mens det tyskkontrollerte Tsjekkoslovakia tok 8–10 %. På 1930-tallet ble 70 % av malmen fra svensk Lappland eksportert via Narvik og resten via Luleå. Eksporten over Narvik utgjorde over halvparten av all svensk malmeksport. I 1933–1939 kom 40–50 % tyske malmimport fra Sverige og 20 % kom fra Frankrike, i 1940 sto Sverige for 85 % av jernmalm importert til Tyskland. Ved krigsutbruddet i 1939 mistet Tyskland tilgangen til malm fra Frankrike og Tyskland var avhengig av svensk malm inntil Tyskland erobret Frankrike sommeren 1940. Vintermånedene februar og mars 1940 falt eksporten fra Narvik markert fordi de allierte kontrollerte havet. Av Tysklands totale forbruk av jernmalm i 1933–1939 sto Sverige for 25–35 %, mens innenlands produksjon sto for 30–40 %. I 1941–1943 sto innenlands produksjon for 40–50 % av forbruket. Jernmalm ble handlet over landegrensene stort sett bare i Vest-Europa. I mellomkrigstiden var Frankrike verdens nest største produsent av jernmalm (etter USA) og eksporterte omkring en tredjedel av malmen. Storbritannia importerte 30 % av eget forbruk og Tyskland importerte 70 %. Sverige var etter Frankrike den nest største malmeksportøren i Europa, dernest var Spania en betydelig eksportør. I krigsårene fra 1940 tok Tyskland 90 % av svensk jernmalm. I krigsårene gikk 70–90 % den svenske malmen via Luleå, mot rundt 30 % før krigen, noe som ifølge Karlbom betyr at utskiping via Narvik var avgjørende for tysk import av svensk malm.^[15]

I slutten av november foreslo Winston Churchill, nyutnevnt marineminister, å minelegge norsk farvann for å stoppe malmtransporten langs kysten effektivt. Dette ville tvinge jernmalmtransporten til å seile gjennom internasjonalt farvann i Nordsjøen hvor marinen kunne forby dem å fortsette transporten av jernmalm til Tyskland. Forslaget ble avslått av statsminister Neville Chamberlain og utenriksminister Halifax av frykt for en motsatt reaksjon blant nøytrale land som f.eks. USA. Etter at begynnelsen av vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen hadde forandret den diplomatiske situasjonen, foreslo Churchill igjen å minelegge norsk farvann, men fikk igjen avslag.

I desember begynte Storbritannia og Frankrike for alvor å legge planer for å sende hjelp til finnene mot russerne. Planen var å landsette en styrke i Narvik, hovedhavnen for eksport av jernmalm, og deretter ta kontroll over jernbanelinjen Malmbanan mellom Narvik og Luleå i Sverige ved kysten av Bottenviken. Det beleilige med planen var at dette ville også gjøre det mulig for de allierte troppene å okkupere de svenske malmgruvene. For at operasjonen ikke skulle medføre protester, og i ytterste konsekvens krigserklæring fra Norge og/eller Sverige, skulle overtakelsen skje under dekke av at troppene skulle sikres en sikker transport til Finland. I Finland skulle styrkene delta på finsk side i krigen mellom Sovjetunionen og Finland. Denne planen fikk støtte av både Chamberlain og Halifax. Britene regnet med støtte fra norsk side, noe som ville lette noen av de juridiske problem. Men strenge advarsler mot både Norge og Sverige resulterte i sterke negative reaksjoner i begge land. Den norske og svenske avvisningen av den britiske ekspedisjonstroppen satte en stopper for britenes opprinnelige okkupasjonsplan. Den 12. mars 1940 bestemte imidlertid de allierte seg for en revidert utgave av planen, som innebar en «semi-fredelig» invasjon. Tropper skulle sendes til Norge, og ta over de svenske gruvene, men dersom man møtte betydelig militær motstand ville man avlyse invasjonen. Freden i Moskva den 12. mars avsluttet imidlertid vinterkrigen i Finland, så de allierte så seg nødt til også å droppe den reviderte planen.

Tyskerne var også klare over trusselen en eventuell alliert okkupasjon av disse områdene brakte med seg. Altmark-saken den 16. februar 1940 overbeviste tyskerne om at de allierte ikke ville respektere den norske nøytraliteten, og Adolf Hitler gav derfor ordre om å framskynde planene om en tysk invasjon av Norge.

De alliertes invasjonsplan bestod av to deler: Operasjon Wilfred og Plan R 4. Operasjonen gikk ut på at norsk farvann skulle minelegges for å hindre transport av svensk jernmalm til Tyskland. Planen skulle i utgangspunktet settes i verk den 5. april 1940, men ble utsatt til den 8. april, da den ble delvis gjennomført. Britene forventet en eller annen form for tysk reaksjon på Operasjon Wilfred. Dersom operasjonen fremprovoserte en militær tysk reaksjon skulle en britisk styrke etter planen sendes til Norge. 18 000 allierte tropper skulle sendes til Narvik for å stenge av jernbanen til Sverige, og flere andre viktige havnebyer som Trondheim og Bergen skulle også settes under alliert kontroll. Plan R 4 ble avblåst på grunn av Tysklands invasjon av Norge dagen etter den britiske mineleggingen.

Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter Vidkun Quislings besøk i Berlin før jul 1939. Her fremla han sitt syn på de norske myndighetene for Hitler og argumenterte for tysk støtte til et kupp i Norge. Quisling fant seg en meningsfelle i Alfred Rosenberg, som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nazi-partiet NSDAP. Man bør likevel ikke overdrive den tyske støtten til Quisling. Hitler stilte seg senere negativ til Quislings kupplaner, hovedsakelig fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nasjonalsosialistene kunne ødelegge tyskernes overraskelsesmoment.

Hitler var opprinnelig lite opptatt av Skandinavia, men ble overtalt av marinens ledelse som ønsket å opprette baser på norskekysten slik at Storbritannia ikke kunne gjennomføre en effektiv blokade som under første verdenskrig.^[17] Overbevist om trusselen fra de allierte mot Tysklands import av jernmalm, beordret Hitler den 14. desember 1939 den tyske overkommandoen om å begynne forberedende planlegging av en invasjon av Norge. Den forberedende planen ble navngitt Studie Nord og krevde kun én divisjon med tyske tropper.

Mellom den 14. desember og den 19. januar utviklet Kriegsmarine en utvidet versjon av planen, som fastslo to hovedfaktorer: at overraskelse var avgjørende for å redusere trusselen om norsk motstand (og britisk innblanding); den andre var å bruke raskere krigsskip i stedet for å bruke relativt langsomme handelsskip til å transportere troppene. Dette ville gjøre det mulig å okkupere alle målene samtidig, for transportskipene hadde kun begrenset rekkevidde. Denne planen krevde et helt armékorps, inkludert en bergdivisjon, en fallskjermdivisjon, en motorisert infanteribrigade og to infanteridivisjoner.

Angrepsstyrken var delt i fem grupper med flere av de største norske byene som mål:

• Gruppe 1: Ti jagere til Narvik med deler av 139. bergregiment.
• Gruppe 2: Den tunge krysseren «Admiral Hipper» og fire jagere til Trondheim med deler av 138. bergregiment.
• Gruppe 3: De lette krysserne «Köln», «Königsberg», «Bremse», «Brummer» og to torpedobåter med støttefartøyer til Bergen med enheter fra 159. infanteriregiment.
• Gruppe 4: Den lette krysseren «Karlsruhe», «Tsingtau» og en torpedobåt med enheter fra 310. infanteriregiment med støttefartøyer til Kristiansand. To minesveipere med 1. kompani fra 234. panservernbataljon dro mot Arendal.
• Gruppe 5: Den tunge krysseren «Blücher» og «Lützow», den lette krysseren «Emden», torpedobåtene «Möve», «Albatros» og «Kondor» og minesveiperne «R17», «R18»,«R19»,«R20»,«R22»,«R23»,«R24» og «R27» med enheter fra 307. infanteriregiment med støttefartøy mot Oslofjorden og Oslo.
• Gruppe 6: Fire (M1/M2/M9/M13) mineryddere/minesveipere til Egersund med et kompani fra 169. spaningsbataljon.

Planen gikk blant annet ut på straks å ta Norges konge til fange da man håpet at dette ville utløse en rask kapitulasjon.

Den 21. februar ble kommandoen for operasjonen gitt til general Nikolaus von Falkenhorst. Han hadde kjempet i Finland under den finske borgerkrigen og var derfor velkjent med krigføring i nordområdene. Falkenhorst fikk likevel bare kommandoen over landstyrkene, til tross for Hitlers ønske om å ha én samlet ledelse.

I første del av januar 1940 hadde Wehrmachts overkommando utarbeidet en grov skisse og 5. februar satte Hitler i gang en egen planleggingsgruppe under ledelse av Kapitän (kommandør) Theodor Krancke. Tyskland hadde drevet lite etterretning mot Skandinavia i begynnelsen av krigen og før november 1939 var den ingen i etterretningen som arbeidet med Norge spesielt. Opplysninger om Norge ble i 1940 samlet sammen med stort hastverk og etterretningen brukte alle slags kilder, inkludert guidebøker for turister og sjøkart. Den tyske marinen hadde i utgangspunktet ikke detaljkunnskaper norske havner og andre aktuelle landingssteder for soldater og materieller. Eberhard Spiller var fra 1939 stasjonert ved legasjonen i Oslo som flyattache og hadde samlet en del nyttig informasjon. Den viktigste etterretning kom fra Luftwaffes rekognoseringsenhet Rowehl som fra stor høyde fotograferte farvann, havner og rullebaner. Rekognoseringsenheten fløy helt til Kirkenes med firemotors Focke-Wulf Fw 200 Condor fra flybaser i Østprøyssen. Rowehl fløy også over Storbritannias Nordsjøkyst og marinebasen Scapa Flow. Rekognoseringen foregikk særlig fra februar 1940.^[13]

Kranckes gruppe kom etter tre ukers arbeid med en relativt detaljert plan. Planen innebar en samtidig besettelse av Oslo, Kristiansand, Arendal, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Tanken var at byene på kysten av Norge var relativt isolert slik at det var mulig ta kontroll over Norge ved å besette disse strategiske havnene. Basert på hurtig planlegging og etterretning ga Hitler 1. mars ordre om invasjon av Norge. Direktivet for invasjonen la til grunn at verken Norge eller Danmark ville yte særlig vedvarende motstand. De tyske planleggerne var fullt klar over at det norske forsvaret var helt utilstrekkelig til å stanse et angrep fra sør: Styrkene var små, hadde lite opplæring, marinens skip var gamle, flyvåpenet var uten betydning og full mobilisering ville ta anslagsvis 12 til 14 dager. Norge hadde anslagsvis 20 fly som kunne yte noe motstand. Nye jagerfly var bestilt fra USA og Italia, og det ble arbeidet med oppgradering av stillingene ved Drøbaksundet. De tyske planleggerne konsentrerte seg i stedet om trusselen fra den klart overlegne britiske marinen.^[13]

Raeder poengterte 9. mars overfor Hitler at planen var i strid med tidligere lære om sjøkrig og var derfor avhengig av overraskelse og hurtighet. Planen innebar at de første angrepsstyrkene skulle fraktes med krigsskip. Marinens krigsskip hadde ikke kapasitet til å frakte alle våpen, ammunisjon og andre forsyninger til styrkene og straks britene var klar over hva som foregikk ville det være vanskelig for forsyningsskip å komme frem. Krigsskipene i Narvik og Trondheim måtte også etterfylles med drivstoff for å komme seg tilbake til tyske havner. Forsyningsproblemet ble løst ved å etablere en «eksportgruppe» som skulle gi inntrykk av å være vanlige handelsskip på vei til Murmansk. Syv skip fra eksportgruppen skulle legge ut fra Hamburg med kurs mot Trondheim og Narvik før krigsskipene. Tre tankskip skulle seile for seg selv før invasjonen for å ligge klare. De tilsynelatende sivile skipene skulle legge ut tidligst seks dager før 9. april.^[13]

Den endelige planen fikk den 27. januar 1940 kodenavnet Operasjon Weserübung («Weser-øvelse») etter den tyske elven Weser. Operasjonen sto under ledelse av XXI. armékorps og besto av 3. bergdivisjon og fem infanteridivisjoner (hvorav ingen av dem hadde kamperfaring). Den innledende formasjonen skulle bestå av tre infanteridivisjoner som skulle landsettes ved de forskjellige mål, mens resten skulle følge etter den første angrepsbølgen. Tre fallskjermjeger-kompanier skulle brukes til å besette norske flyplasser. Avgjørelsen om også å sende den 2. bergdivisjon ble truffet senere.

Opprinnelig var planen kun en militær invasjon av Norge, mens de danske flyplassene i Nord-Jylland (i særdeleshet de to flyplassene i Ålborg) skulle overtas med diplomatiske midler. Men den 1. mars kom Hitler med et nytt direktiv som krevde at også Danmark skulle invaderes. Hitler signerte 1. mars 1940 den endelige ordren om å invadere Norge. Som regel ga ikke Hitler skriftlige instrukser og hans medarbeidere baserte seg på muntlige beskjeder.^[18] 5. mars ga Hitler general Leonhard Kaupisch kommandoen over angrepet mot Danmark. Dette kom av Luftwaffes vedholdende krav om å sikre flyplasser for jagerfly og for å advare de tyske flyene i Norge om fiendtlige fly. XXXI. korps ble opprettet for invasjon av Danmark og besto av to infanteridivisjoner og den 11. motoriserte brigade. Hele operasjonen ville bli støttet av X flykorps, som besto av omkring 1 000 fly av forskjellige typer.

Det er uklart om Quisling noensinne fikk høre at tyskerne hadde oppgitt kupplanene hans. Blant de tyske militære var det ingen sterk støtte til Quisling. Hitler vurderte gradvis en invasjon i Norge som mer interessant ut fra vurderinger av den norske evnen til og ønsket om en streng nøytralitet. Sett fra tysk side var en potensiell operasjon svært risikabel fordi de ikke hadde med landgangsfartøyer, men forutsatte at skipene kunne legge fritt til kai og landsette styrkene derfra. Dette var imidlertid også en fordel, fordi de fleste militære anså en slik operasjon som så risikofylt at den i liten grad var realistisk. Slik ble det tyske overraskelsesmomentet forsterket.^{[trenger referanse]}

Vinteren 1940 var det et «kappløp» om Norge. Uten at noen av partene visste om motstanderens planer, planla begge sider militæraksjoner i landet. Likt for begge parter var ønsket om å få kontroll over utskipning av svensk jernmalm og skipstrafikken i norske farvann, i tillegg ønsket tyskerne Norge som ubåthavn for angrep mot konvoier på vei til Storbritannia.

De viktigste forskjellen mellom de fransk-britiske planene og de tyske planene var at vestmaktene i størst mulig grad ønsket å operere innenfor rammene av folkeretten, slik at Norge og Sverige ikke ville gå inn i krigen på tysk side. Tyskernes planer var på sin side en ren angrepskrig uten å ta hensyn til Norges syn, noe som trolig ville gjøre at Norge kom til å kjempe i verdenskrigen på Storbritannias og Frankrikes side. Denne forskjellen i stormaktenes holdninger illustreres ved at Storbritannia og Frankrike mistet påskuddet for en intervensjon da det ble våpenstillstand mellom Finland og Sovjetunionen, noe som også gjorde at planene ble skrinlagt. Slike hensyn var ikke nødvendige for tyskerne, og i samme periode ble de tyske angrepsplanene mot Norge og Danmark ferdigstilt.^{[trenger referanse]}

Hitler trodde at krig med Storbritannia kunne unngås og hadde i utgangspunkt ikke vurdert Norges strategiske betydning for Tyskland. Da det i 1939 ble klart at Storbritannia ikke ville bøye av, begynte strategiske planleggere i den tyske ledelsen å vurdere konsekvensene av at de allierte tok kontroll over Norge. Fordi en invasjon av Norge ville skje via Nordsjøen, som Storbritannia i utgangspunktet dominerte, var det fra tysk side avgjørende at forberedelsene skjedde i størst mulig hemmelighet og at britiske myndigheter ikke fikk noe varsel om hva som var på gang. Britiske og franske myndigheter ble tatt på sengen 9. april. Den britiske Home Fleet var den største hindringen for en tysk invasjon. De allierte var ikke klar over avhengig en tysk invasjon ville være av fly. Tyske planleggere gjorde en grundig undersøkelse av tilstanden til norske og danske flyplasser, herunder hvor godt de var forsvart. Etter utbruddet av krigen i september 1939 hadde Tyskland interesse av Norges fortsatte nøytralitet blant annet slik at tyske handelsskip kunne bruke den norske skipsleia fra Narvik og til å omgå britisk blokade.^[13]

Ved krigsutbruddet i Europa i september 1939 ble Norges forsvar delvis mobilisert for å påse at landets nøytralitet ikke ble krenket. I motsetning til hva som var situasjonen under første verdenskrig, da både Marinen og Kystartilleriet var fullt mobilisert fra krigens første dag, var det i 1939 – på grunn av mangelen på øvd befal og mannskap – ikke organisatorisk mulig å mobilisere Sjøforsvaret i sin helhet etter gjeldende planer. Av de over 100 fartøyene som ble utrustet, var ca. halvparten leide bevoktningsbåter og oppsynsskip. Av Marinens 62 egentlige krigsskip var hele 43 sjøsatt i årene 1874–1918, og dermed foreldet og av liten militær betydning. Av moderne krigsskip hadde Marinen til rådighet bare en stor minelegger («Olav Tryggvason»), to minesveipere («Otra» og «Rauma») og seks jagere («Sleipner», «Æger», «Gyller», «Odin», «Balder» og «Tor»).^{[trenger referanse]}

Ved Kystartilleriet, som omfattet de fem festningene Oscarsborg, Oslofjord, Kristiansand, Bergen og Agdenes, begynte oppsettingen i slutten av august 1939. Også her ble det foretatt bare delvis oppsetting i forhold til planene. Dessuten ble det foretatt en større utskifting av mannskaper ca. 1. april 1940, noe som innebar at en stor del var uøvde eller ikke kommet på plass ved krigsutbruddet. I tillegg hadde en rekke befal ikke vært inne til tjeneste siden nøytralitetsvakten under forrige krig.

Hærens nøytralitetsvakt tok ikke så mye sikte på kampberedskap som på å få gitt mobiliseringsstyrkene en viss trening i form av repetisjonsøvelser, noe som ikke var blitt gjennomført i Hæren siden 1922. I Sør-Norge ble fire–fem bataljoner og andre avdelinger innkalt til repetisjonsøvelse for så å bli avløst av nye avdelinger etter en tid. I Nord-Norge var nøytralitetsvernet bedre utbygd, og beredskapsstyrkene der hadde ved krigsutbruddet opptil to-tre måneders øvelse bak seg.

Den strategiske begrunnelsen for den tyske invasjonsavgjørelsen var erfaringene fra forrige krig. Da ble Tyskland blokkert av de allierte. Derfor fryktet de at engelskmennene, som hadde overtaket til sjøs, skulle klare å blokkere malmforsyningen fra Narvik. Dette var en viktig grunn til å invadere. Dessuten nørte Quislings besøk opp om denne frykten, siden Quisling tegnet et bilde av en norsk regjering som ville unngå en reell nøytralitet til fordel for England. Denne frykten syntes å bli bekreftet for Hitler av bordingen av «Altmark», jf. under, som ikke var blitt undersøkt tilstrekkelig grundig av norske militære. Man stolte på de tyske forsikringer om at skipet ikke hadde britiske soldater som fanger om bord, og hevdet altså ikke Norges nøytralitet med nødvendig fasthet overfor både Storbritannia og Tyskland.

Den tyske regjeringen fryktet videre at motstanderne England og Frankrike kunne ta kontroll over de nordiske land og slik true Tysklands fra nord. Dertil kom at den tyske flåte ønsket baser for ubåter i Norge. Herfra ville de lettere kunne komme ut i Atlanterhavet og true konvoiene med forsyninger til England.

Norske myndigheter var i dagene før 9. april mest bekymret for eventuelle britiske aksjoner i norske farvann. Regjeringen hadde vinteren 1940 forsterket grensevakten i Finnmark for å stå sterkere mot et eventuelt sovjetisk angrep (Tyskland og Sovjet hadde på denne tiden en ikke-angrepspakt – Molotov–Ribbentrop-pakten), og 6. divisjon i nord var mobilisert. Slik var de norske øynene i mindre grad rettet mot en tysk trussel, noe som også kan forklares med at det konvensjonelle militære synet var at en angrepsstyrke mot Norge måtte bestå av 100 000 mann. En slik styrke kunne mest sannsynlig bare angripe på den norsk-sovjetiske grensen.

Tyskland angrep i første omgang med 58 krigsskip og 8 850 mann, støttet av forsyningsskip som allerede var på plass i all hemmelighet, og ca. 1 000 fly, noen med fallskjermsoldater; en dristig operasjon med en liten troppestyrke. Sentralt i tyskernes suksess var at de til de grader klarte å gjennomføre et overraskelsesangrep slik at den norske hæren i stor grad ikke rakk å mobilisere i Sør- og Midt-Norge, og det omfattende problemet med sentralt plasserte tyskvennlige befalingsmenn og offiserer.^[19][20]

Hadde de norske myndighetene tatt meldinger om et forestående tysk angrep alvorlig, ville norske kystfort og styrker vært forberedt og gitt invasjonstyrkene sterkere motstand. Imidlertid må det samtidig bemerkes at selv om den norske hæren hadde vært fullt mobilisert, hadde den vært dårlig utstyrt og svært dårlig trent. Førstegangstjenesten i Norge hadde siden 1933 bestått i at deler av årskullene hadde fått 64 dagers opplæring. Med en slik opplæring stod det norske forsvaret opp mot det som var verdens største militærmakt den gang. Den tyske hæren var sannsynligvis også den best trente og best forberedte hæren i verden vinteren 1939/40.

De stridende avdelingene til lands var delt i tre våpenarter, infanteri, kavaleri og artilleri. Ved mobilisering skulle hvert av de 16 infanteriregimentene sette opp to linjebataljoner (à 878 mann) og en landvernsbataljon (796 mann). I tillegg kom de frittstående avdelingene Alta bataljon, Varanger bataljon og Garden. Kavaleriet skulle sette opp tre dragonregimenter (à 1 000–1 400 mann) og en del andre avdelinger. Artilleriet skulle mobilisere ni linjebataljoner (à 500–600 mann) feltartilleri samt en del landverns- og øvelsesavdelinger. I tillegg kom luftvern- og festningsartilleri.

Ved mobilisering skulle de seks norske divisjonene sette opp feltbrigader av styrker fra alle de tre våpenartene og fra andre spesial- og støtteavdelinger. Etter behov kunne to eller flere feltbrigader stilles sammen til en arméavdeling, som var høyeste norske operative forband. Det plutselige krigsutbruddet 9. april 1940 levnet få muligheter for planmessige oppsetninger. Ingen ordinær feltbrigade, ikke engang i Nord-Norge, enn si noen arméavdeling, ble satt på krigsfot under felttoget i 1940. Bare på Bømoen ved Voss og på Setnesmoen ved Veblungsnes i Romsdalen ble avdelinger satt opp i henhold til planen for mobilisering. På Bømoen ble Vestlandsbrigaden med 4000 mann mobilisert, og på Setnesmoen ble det mobilisert to linjebataljoner og en improvisert vakt- og sikringsstyrke.^[21]

Etter mobiliseringsplanene skulle det ha vært mobilisert vel 100 000 mann. Tallet på dem som faktisk gjorde tjeneste i Hæren på et eller annet tidspunkt under felttoget er anslått til 50–55 000. Bare halvparten av disse regnes å ha tilhørt den effektive stridsstyrken. Sammen med de norske styrkene kjempet 38 000 allierte soldater (britiske, franske og polske), derav ca. 25 000 i Nord-Norge.

Det tyske angrepet mot Norge 9. april 1940 ble som nevnt gjennomført med 58 tyske krigsskip med 8 850 soldater; et hasardiøst lavt tall dersom Norge hadde fått gjennomført en raskere mobilisering og vært bedre rustet. I løpet av felttoget ble til sammen vel 140 000 mann overført til Norge.

Marinens styrke ved krigsutbruddet 9. april 1940 utgjorde ca. 5 200 befal og menige. Kystartilleriet hadde en styrke på 308 befal og 2 095 korporaler og menige. I henhold til krigsoppsetningsplanene skulle Kystartilleriet vært oppsatt med en styrke på 909 befal og 7 515 menige.

Under nøytralitetsvernet fikk Sjøforsvarets personell etter hvert en del øvelse og samtrening. Verdien av nøytralitetsvaktstjenesten var likevel begrenset, fordi mye av tiden gikk med til å drive oppsyn langs kysten, og det ble derfor liten anledning til å drive regulære militære øvelser.

Hærens og Marinens flyvåpen, som ikke utgjorde noen egen forsvarsgren i 1940, ble mobilisert i september 1939, og under nøytralitetsvakten ble det drevet trening og patruljeringstjeneste.

«'Vårt flyvevåpen er en illusjon' ..hevder Aeroklubbens formann Kaptein Ole Reistad» het det i Dagbladet.^[22]

«Jeg vil ha sagt tydelig fra at den ansvarlige instans som idag vil beordre våre flyvevåben til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyverungdom til det rene selvmord. Jeg vet ikke om de norske fedre som har sønner i vernepliktsalderen er klar over at de for øyeblikket kan tilegnes følgende uttalelse: Min sønn, du plikter og forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe dig ordentlige fly og skikkelig trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstand, men du kan hele tiden være trygg for at vi har det bra i våre bombesikre rum...»

Ved krigsutbruddet i Norge bestod Hærens flyvåpen av ca. 1100 mann, 7 flydyktige av totalt 9 Gloster Gladiator, 2 flydyktige av totalt 4 Caproni Ca.310 (også kalt «Klippfiskbomberen» da disse var kjøpt av Italia for klippfisk), et titalls utdaterte Fokker C.V jagerfly, pluss ett større antall treningsfly som ikke fylte noen krigsmessig oppgave. Marinens flyvåpen hadde en bemanning på ca. 300 mann, totalt 47 fly som alle var flottørfly, 21 norskbygde Høver M.F.11 som tok en minimal bombelast og var bevæpnet med Colt mitraljøser, 6 toppmoderne Heinkel He 115 bombe- og torpedofly, 7 Douglas DT-2 torpedofly, 12 skole og treningsfly samt en Junkers Ju 52 som var leid inn av DNL og ombygd til bombefly. Av flybeholdningen var Heinkel He 115 Norges eneste topp moderne flytype. Gloster Gladiator var fortsatt regnet som en fullgod jager, men for øvrig var flyparken å regne som totalt foreldet og ubrukelig.

I mars 1940 var det bestilt 24 Northrop N-3PB patrulje-bombefly til Marinens Flyvåpen. Ingen av disse var leveringsklare den 9. april og de ble i stedet levert til Little Norway i Canada som utdanningsmateriell. Da den første norske skvadronen i Royal Air Force var klar for aktivering på Island i mai 1941, ble 18 av disse flyene sendt dit.^[23] Til Hærens Flyvåpen var det i august 1939 bestilt 12 jagerfly av typen Curtiss Hawk 75A-6, og noe seinere 12 til av samme type for levering i april/mai 1940. 19 av disse var ankommet Norge 9. april og falt i tyske hender, mens den siste leveransen, en båt med fem fly, ble omdirigert til Storbritannia.^[24] Seinere kom en avtale om levering av ytterligere 36 fly fra Curtiss. Disse hadde en annen motor enn flyene i den tidligere ordren, og fikk betegnelsen Hawk 75A-8. Samtidig ble det bestilt 36 Douglas 8A-5 observasjons- og bombefly med samme motor som de nyeste Curtiss-flyene. Også disse flyene ble sendt rett til Little Norway.

Den 16. februar 1940 ble det tyske transportskipet «Altmark» bordet av den britiske destroyeren «HMS Cossack» og de 300 britiske fangene ble satt fri. Sju tyske sjømenn ble drept under aksjonen. Da dette foregikk i norsk farvann var dette et brudd på Norges nøytralitet, både fordi at britene utførte en militær aksjon på nøytralt farvann, men også fordi at Altmark var bundet til å løslate fangene da det var forbudt å transportere fanger gjennom nøytralt farvann.

«Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten; spesielt for sjefen for den britiske marinen, Winston Churchill. I tillegg var spesielt Frankrike tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for videre aksjoner i Norge.

For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket norsk nøytralitet, og på den andre siden hadde ikke tyskerne lov til å transportere fanger i norsk farvann.

For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til den tyske invasjonen, siden tyskerne ikke lenger kunne stole på at Norge ville håndheve sin nøytralitet tilstrekkelig fast. Hitler oppfattet dessuten også dette som et tegn på at britene også i fremtiden kunne være villige til å bryte Norges nøytralitet, og det ville medføre at sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik kunne være truet.

Den 12. mars besluttet britene å sende en ekspedisjonsstyrke til Norge da det så ut som at finnene holdt på å tape krigen. Men da soldatene begynte å gå om bord i skipene som skulle til Narvik den 13. mars, ble de kalt tilbake, og operasjonen ble avlyst. Finnene hadde bedt russerne om en fredsavtale. Den britiske regjeringen valgte i stedet å fortsette å minelegge norske farvann og senere landsette tropper.

Den 5. april 1940 holdt den tyske ambassade i Oslo en mottakelse. Der ble filmer av ødeleggelsene i Warszawa høsten før vist til politikere, ledende byråkrater og offiserer. Hensikten skal ha vært å gi et tydelig budskap om at motstand var nytteløst.^[25]

Theo Findahl, Aftenpostens korrespondent i Berlin fra 1939, skrev i avisen 6. april på bakgrunn av rykter i Berlin at Skandinavia var Hitlers neste mål En ny melding 8. april skrev han «spørsmålet om krigsutbrudd i Norden er nu brennende som aldri før».^[26]

De første tyske skipene satte kurs mot Norge den 3. april, og den 8. april begynte britiske skip å legge ut de første minene i norske farvann. Det først tyske tankskipet med Trondheim som mål la ut 4. april og 5. april la flere lasteskip ut fra tyske havner. Tidlig på dag 7. april la den tunge krysseren «Admiral Hipper», 14 jagere, og slagkrysserne «Gneisenau» og «Scharnhorst» ut med Trondheim og Narvik som mål. «Blücher», den tyske marines nyeste store krigsskip, la ut fra Kiel 8. april klokken 3:00 og gikk inn i ytre Oslofjord sent på kvelden. Området mellom Norge og Shetland ble rekognosert av 18 Dornier-flybåter og tre Heinkel bombefly. Britiske rekognoseringsfly oppdaget «Admiral Hipper» utenfor Trøndelagskysten 8. april kl 15:30. Regn og tåke gjorde at britisk rekognosering ikke oppdaget særlig av den omfattende tysk flåtebevegelsen mot Norge. Om morgenen 8. april ble det tyske transportskipet, MS «Rio de Janeiro» torpedert av en den polske ubåten ORP «Orzel» ved Justøya. Skipet viste seg å være fullt av tyske soldater, og overlevende soldater ble reddet i land. Disse kunne opplyse lokale myndigheter om at Bergen var deres mål. Nils Onsrud, politifullmektig ved Arendal politikammer, regnes som den som oppdaget det tyske angrepet på Norge. Kvelden 8. april antok den tyske marineledelsen (feilaktig) at Weserübung var avslørt. Allierte ubåter fikk ordre om å senke uidentifiserte nordgående skip ettermiddagen 9. april etter at de tyske skipene hadde nådd sine destinasjoner.^[13][27] Onsruds informasjonen til militære myndigheter ble ikke tatt alvorlig, heller ikke av forsvarsministeren. Meldinger om tyske skipsbevegelser ble også slått opp i middagsavisene 8. april^[28] Mobilisering ble ikke igangsatt. Dagen etter, 9. april, var Tysklands invasjon av Norge og Danmark i gang.

Operasjonens militære hovedkvarter var Hotell Esplanade i Hamburg, hvorfra blant annet ordre til luftstyrkene involvert i anslaget ble utsendt.^[29]

Operasjonen begynte for den tyske flåtes (Kriegsmarine) vedkommende den 7. april 1940. I operasjonen deltok bl.a. slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau», krysserne «Admiral Hipper», «Blücher» og lommeslagskipet «Lützow». Krigsmarinen led svære tap i Norge, blant annet den tunge krysseren «Blücher» ved Oscarsborg, de lette krysserne «Königsberg» i Bergen og «Karlsruhe» som ble angrepet av en britisk ubåt på retur fra Kristiansand. I Narvik mistet de ti Zerstörere/(jagere) og en ubåt (U64) som ikke kunne utnyttes optimalt i norsk farvann. Under slaget ved Lofoten i grålysningen 9. april fikk «Gneisenau» moderate skader etter to treff fra den britiske slagkrysseren HMS «Renown», og det tyske slagskipet ble nødt til å vende tilbake til Tyskland for øyeblikkelige reparasjoner.^[30][31]

Den britiske marinen begynte krigen med HMS «Warspite» og H-gruppen av jagere, HMS «Hunter», HMS «Hardy» osv. Dessuten kom mindre marinestyrker ifra Polen (jagerne ORP «Grom», ORP «Blyskawica» og ubåten ORP «Orzel») og Frankrike.

Tyske tropper gikk over grensen til Danmark kl. 4.15 om morgenen «Wesertag» den 9. april 1940. Det kom til kortvarige kamper, spesielt i Sønderjylland, hvor danskene klarte å påføre de tyske styrkene enkelte tap med deres 20 mm Madsen maskinkanoner. Det oppsto også kamper på Amalienborg slottsplass mellom danske gardister og tyske soldater.

Men allerede kl. 6 ble det besluttet på et møte hos kongen med de viktigste ministere og militærsjefer at man måtte innstille motstanden for å unngå at København skulle bombes fra luften som tyskerne hadde gjort med Warszawa i felttoget mot Polen i september 1939.

Kampene kostet 20 falne på dansk side. Selv om motstanden ikke varte lenge fikk 3 stridsvogner mindre skader. 12 panservogner ble ødelagt sammen med et ukjent antall motorsykler og et ukjent antall døde fra tysk side.

Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola.^[2] Bergen ble inntatt omkring klokken 06.00 om morgenen etter mindre trefninger. Trondheim ble erobret uten kamp. Flyplassene Sola og Kjevik ble besatt av tyske fallskjermstyrker og flyvåpen. Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Heller ikke Åndalsnes og Mørebyene, Nord-Trøndelag eller Helgeland ble besatt av tyske styrker i april.^[27] Etter at det tyske angrepet hadde startet, troppet den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon. Dette ble avvist fra norsk side.^[32] «Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere» svarte Bräuer.^[27]

Tyske myndigheter hadde planlagt et hurtig og overraskende angrep der det meste ville være avgjort på få timer, et coup de main: Sentralt i denne planen var å få kontroll over Oslo sentrum med konge og regjering for dermed å fremtvinge en rask kapitualsjon. Kontroll over Oslo ville dessuten kunne brukes som utgangspunkt for å sikre de andre hovedbyene via vei og jernbane. To bataljoner soldater skulle settes inn fra luften og to fra sjøen. Denne planen var i stor grad avhengig av at marinegruppen med «Blücher» i spissen kom seg helt inn i indre Oslofjord og havnen der.^[13]

Natt til 9. april møttes regjeringen på Victoria Terrasse. Den vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp. Utenriksminister Koht kontaktet deretter den britiske ambassadøren, Cecil Dormer. Ifølge Koht ble Dormer bare informert om at det tyske angrepet var i gang. Kontakten ble tatt første gang klokken 02:00 og senere klokken 04:00.^[33] På Victoria Terrasse diskuterte regjeringen fremgangsmåten ved mobiliseringen og omfanget av den. Fordi det bare var vedtatt delvis mobilisering måtte ordren gå stille med posten og ikke over radio. Generalstabssjef Hatledal mente det var for sent å bruke brev og ville i stedet ha allment opprop. General Kristian Laake mente det var falsk alarm. Hatledal økte på egen hånd mobiliseringen fra 24 000 til 38 000 mann.^[27] Regjeringens beslutning om delvis mobilisering ble meddelt generalstaben omkring klokken 03:00 natt til 9. april.^[34] I ettertid har mobiliseringsvedtaket vært omstridt. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at regjeringen ønsket (og trodde de hadde vedtatt) allmenn og full mobilisering, men at vedtaket ble kommunisert til den militære ledelsen som en delvis og stille mobilisering.^[35]

Krysseren «Blücher» og to mindre tyske marinefartøyer hadde til oppgave å trenge inn Oslofjorden og innta Oslo, Norges hovedstad. Blant annet skulle mannskapene om bord i «Blücher» sikre tysk kontroll over de styrende, politiske organene, som Stortinget, regjeringen og Kongehuset. Klokken 04.21 (norsk tid) 9. april 1940 ble det åpnet ild fra både Kopåsbatteriet og Oscarsborg festning mot de tyske skipene og krigen var for alvor i gang i Norge.^[36]

«Blücher» ble truffet og forliste, og mer enn 800 tyske soldater mistet livet. Hendelsen fikk avgjørende betydning; tyskernes angrep på hovedstaden ble forsinket og ga kongen og regjeringen mulighet til å flykte.

Ingen regulær mobiliseringsordre gikk ut i radio og aviser 9. april. Kirkeklokkene ringte ikke, men det skjedde et spontant, instinktivt fremmøte av våpenføre nordmenn, innrullerte og ikke innrullerte, på mobiliseringssteder og andre passende steder. Det var mobiliseringspliktige som betraktet overfallet som mobiliseringsordre, og det var frivillige som kjente det forpliktende å forsvare landet. Regjeringen hadde valgt «stille» mobilisering pr. brev med fremmøte 11. april.

De tyske styrkene lammet straks større deler av den spontane norske mobiliseringen. Store lagre falt i tyske hender, faktisk ble tyske marinegaster i Narvik (ifra de senkede tyske jagerne) utstyrt med norske uniformer.

General Otto Ruges operasjonsplan gikk ut på å sinke den tyske fremrykkingen inntil de allierte nådde fram med sin hjelp. Styrkene skulle føre «oppholdende forsvar», dvs de skulle trekke seg tilbake til en linje Dokka – Lillehammer – Rena, der nordmennene skulle forsøke å holde stand mens de allierte gjenerobret Trondheim ved en knipetangsmanøver fra utgangspunktene Åndalsnes og Namsos. En første kamplinje ble etablert på høyde med Hønefoss – Kongsvinger.

Etter at Oslo var okkupert, kontrollerte regjeringen en kringkaster på Hamar. Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly.^[37] I Berlin mottok en «euforisk» Hitler en gratulasjon og prising fra Benito Mussolini, som skrev at «Bare slik kan en krig vinnes!»; Hitler selv fortalte ekstatisk til Alfred Rosenberg at «Nå kan Quisling danne sin regjering! Vi får være glade for at den flyktende regjeringen ikke hadde slept ham med seg.»^[38]

Under ledelse av major Georg Maetschke^[39] innledet de tyske styrkene fremrykkingen mot Østfold begynte med å gå mot de norske styrkene i Østfold kvelden 11. april, og østfoldbyene ble besatt de to følgende dagene.^[39] Etter harde oppholdende kamper ved Fossum bru, brøt de tyske styrkene gjennom 13. april, og motstanden brøt stort sett sammen med 20 norske falne soldater og 60 tatt til fange.^[40] Høytorp fort med 6 offiserer og 350 norske soldater overga seg 14. april.^[41]

Samme dag (14. april) begynte de tyske styrkene hovedangrepet nordover fra Oslo under ledelse av generalmajor Richard Pellengahr.^[42] Fremrykningene gikk først mot Mjøsa så gjennom de to store dalførene Gudbrandsdalen og Østerdalen.^[35] Pellengahr ledet selv den tyske framrykkingen nordover i Gudbrandsdalen over Dombås til Åndalsnes, mens oberst Hermann Fischer ledet de tyske styrkene nordover i Østerdalen over Røros til Oppdal.^[42] Formålet var å sikre landveis forbindelse mellom Trondheim og Oslo ved å knyte kontakt med tyske styrker landsatt i Trøndelag, og slik sikre at britiske styrker ikke fikk satt seg fast i det indre av landet. Begge ble forfremmet til henholdsvis generalløytnant og generalmajor og tildelt Jernkorsets ridderkors etter felttoget.^[43]

Den oppholdende strid fra norsk side ble gjennomført noenlunde i samsvar med planene fram til 23. april, da det inntrådte tre vendepunkter: sammenbrudd i Østerdalen, nederlag ved Tretten og en større styrke innesluttet i Vestre Gausdal. Kvelden 26. april tok tyske styrker kontroll over Kvam i Gudbrandsdalen etter en av de hardeste kampene i Sør-Norge. 30. april fikk de tyske styrkene på Østlandet forbindelse med Trøndelag, de allierte hadde da allerede oppgitt Sør-Norge og det var ikke lenger noe grunnlag for felttoget i Sør-Norge.^[27][44]

Ruges og HOKs kontroll over operasjonene var i realiteten begrenset til Østlandet nord for Oslo, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Andre steder i Sør-Norge kjempet avdelingene mer eller mindre isolert, mens kampene i Narvik-avsnittet hadde en helt annen karakter enn i resten av landet.

Østerdalsgruppen kjempet i et område fra Sør-Odal til nord for Rena mot tyske styrker under ledelse av oberst Fischer. Under et sammenstøt ved Roverud nord for Kongsvinger 17. april hadde et kompani under kaptein Vangerud 13 falne i løpet av en time. Etter det norske sammenbruddet ved Åsta 20.-21. april, der II/IR 5 bar hovedbyrden, og et mindre sammenstøt ved Kroken 23. april, opphørte kampene i dette området, med unntak av en frivillig avdeling i Nordre Osen og et detasjement i Trysil som stoppet den tyske framrykkingen i en større trefning i Grøndalen i Trysil om kvelden 2. mai. Den norske styrken på rundt 200 mann stoppet midlertidig den tyske styrken på rundt 550 mann og medførte anslagsvis rundt 100 tyske falne,^[45] men den norske styrken gikk i oppløsning dagen etter tyske bombeangrep med påfølgende ny og forsterket angrepsstyrke. Deler av Østerdalsgruppen krysset grensen til Sverige da nederlaget var klart og ble internert der.^[27]

Hedmarksgruppen (Romerike, Hedmark og Gudbrandsdalen) var involvert i kamper mot de tyske styrkene under ledelse av generalmajor Pellengahr i et område mellom Minnesund og Dombås i Gudbrandsdalen. Her kjempet først II/IR 5 ved Minnesund, Morskogen og Strandlykkja, før den ble trukket over til Østerdalen. Deretter førte DR 2s eskadroner og bataljonen Torkildsen av IR 4 oppholdende kamper ved Strandlykkja, Espa, Tangen, Brumunddal, Lundehøgda, Åsmarka og andre steder. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk seg tilbake til Romsdal der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai.

I Sør-Trøndelag kjempet det flere improviserte avdelinger, med Berkåk bataljon og en Møre-bataljon (III/IR 11) i fremste rekke. Etter kamper i Nåverdalen 26.-28. april ble styrkene trukket tilbake. Trønderne ble demobilisert 29. april og III/IR 11 1. mai.

Totengruppen (Ringerike, Hadeland, Toten og Gausdal) bestod av to feltbataljoner av IR 6 som utkjempet harde kamper ved Klekken 15. og 16. april. De ble deretter trukket over til Toten og Gausdal, der de kom sammen med avdelinger av IR 4 som hadde kjempet ved Bråstad bru og Mustad 20. og 21. april. Styrkene i Gausdal kapitulerte 29. april, etter harde kamper ved Segalstad bru 26.–28. april. Kampene i Lunner var en serie med oppholdende kamper fra Stryken til Grua langs nåværende Rv 4. De varte fra 14. til 17. april 1940, og sto mellom Roagruppen, det vil si KP 7 og 12 av IR 6, Landverneskadronen av DR 2, skoleeskadronen og Speidervingen av Flyvåpnet, og de tyske bataljonene I/IR 324 og III/IR 349.^{[trenger referanse]}

Valdresgruppen var norske styrker som under angrepet på Norge i 1940 ble involvert i kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres og bestod av Landvernbataljonen i Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade. De kom i kamp med Gruppe Adlhoch som bestod av fire bataljoner og spesialtropper. Valdresgruppen ble trukket sammen av en bataljon fra Ringerike (lvbn/IR 6), tre infanteribataljoner fra Vestlandet (II/IR 9, I og II/IR 10) og en fra Romerike (II/IR 4). Styrkene ble ledet av oberst Gudbrand Østbye. På tysk side var det 163. infanteridivisjon som formet Gruppe Adlhoch med fire bataljoner og spesialtropper, og Gruppe Daubert som først gikk opp Ådalen med III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159. Senere returnerte de med en bataljon mens det andre ble med i en omgående bevegelse langs Randsfjorden.

Det var en serie trefninger under tilbaketrekningen og det ble utkjempet harde kamper i dagene 18.-27. april i Bagn, ved Høljerasten og på Tonsåsen, og deretter ført oppholdende strid i Øystre og Vestre Slidre inntil overgivelsen fant sted 30. april. I Bagn satte de norske styrkene seg fast og de tyske troppene ga opp og trakk seg tilbake til Hønefoss. Av kampene i Bagn er kampen i Gråbeinhølet og kampen om Bagnsbergatn gård av de mest kjente. 4. brigade ble satt inn i Valdres og deres kamp mot tyskernes styrker var enestående. I Valdres falt det 46 nordmenn og rundt 240 ble såret. På tysk side var de tilsvarende tapene 157 falne og rundt 360 ble såret.

Hallingdalsgruppen bestod av ett kompani, kp 5/II/IR 9, med noen mindre forsterkninger, til sammen 184 mann, som kom i kamp med overlegne fiendtlige styrker fra Gruppe Ritzmann ved Gulsvik 25. april og Flå 26. april. De hadde tre falne og 18 sårede i disse kampene. Hovedstyrken ble dimittert på Geilo 28. april, mens en tropp gikk over til Vassfaret og ble dimittert 1. mai

Fra midten av april brukte den tyske invasjonsstyrken også stridsvogner i kampene sammen med infanteri og i noen tilfeller med flystøtte. Denne kombinasjonen var svært vanskelig å motstå. Stridsvognene bidro sterkt til tysk gjennombrudd i Gudbrandsdalen.^[35]

Per 25. april gikk hovedfronten på Østlandet ved Kvam, Folldal, nedenfor Kvikne og nord for Røros. Fra nord hadde tyske styrker kontroll til Støren i Gauldalen og Berkåk på vei mot Ulsberg slik at det var få kilometer mellom norske stillinger nedenfor Kvikne og norske stillinger mellom Ulsberg og Berkåk.^[35]

Etter at Trondheim og Værnes var besatt, satte de tyske styrkene, med hjelp fra lokale myndigheter, i gang utbedring lufthavnen. Flere tusen sivile nordmenn deltok i arbeidet. Innen noen få uker hadde de bygget en ny rullebane til bruk i felttoget i Nord-Norge. Arbeidet ble igangsatt 24. april mens det fortsatt pågikk kamper i Nord-Trøndelag og sør for Trondheim.^[46] Utbyggingen av Værnes var planlagt på forhånd av okkupasjonsmakten og var strategisk viktig for krigføringen og erobringen av Nord-Norge. På grunn av ødelagte veier og broer mellom Oslo og Trondheim ble Værnes også brukt til å fly inn soldater og materiell.^[27] I den tyske militære strategien var flyvåpenet sentralt. Mellom Sola og Værnes fantes knapt skikkelige flyplasser, nord for Trondheim var det også dårlig med flyplasser. Værnes ble brukt fra 22. april som utgangspunkt for bombing i Nord-Trøndelag, blant annet ved bombingen av Namsos. Da tunge lastefly begynte å lande i mildværet, viste rullebanen seg å være for bløt. Sivil arbeidskraft til utbyggingen ble skaffet til veie med hjelp fra fylkesmannen og ordføreren i Trondheim. 28. april var en 800 meter lang rullebane av treverk klar til bruk, 1. mai kom Josef Terboven selv for å takke de norske arbeiderne for innsatsen. I mai, mens kampene i Nord-Norge pågikk, var opp mot 200 fly stasjonert på Værnes som var den viktigste flyplassen for invasjonsstyrken. Værnes ble bombet av britiske fly 16., 25. og 28. april, samt 19. mai. Den provisoriske flyplassen på Lade ved Trondheim ble bygget ut samtidig.^[47] Jonsvatnet ble også brukt som fremskutt tysk feltflyplass, og opptil 60 tyske fly brukte den improviserte basen. Da våren kom og isen smeltet, gikk minst tre fly gjennom isen og til bunns.

Kongen og regjeringen hadde fra 9. april først søkt tilflukt i Elverum og Nybergsund. Deretter flyttet de over til Gudbrandsdalen og befant seg fra 14. april nord i dalen, der de til 19. april var innsperret mellom fallskjermstyrker ved Dombås og fremrykkende styrker sørfra. Otto Ruge flyttet også sitt hovedkvarter til Gudbrandsdalen.^[37] Etter kampene ved Lundehøgda 20.–21. april rykket tyske styrker nordover mot Lillehammer og Gudbrandsdalen. Ved Tretten var det 23. april harde kamper mellom tyske og britiske styrker før de tyske styrkene brøt gjennom. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk seg tilbake til Romsdal der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai. Britiske styrker landsatt på Åndalsnes fra 17.–18. april skulle opprinnelig delta i en planlagt gjenerobring av Trondheim, men ble i stedet sendt ned Gudbrandsdalen for å støtte de norske forsvarerne. Soldater fra den britiske 148. brigade («Sickleforce») landsatt på Åndalsnes, ble 19. april sendt via Dombås (som samme dag var gjenerobret) ned Gudbrandsdalen i strid med den opprinnelige planen om å gå mot Trondheim. De første britiske soldatene (lett bevæpnede reservister) deltok i Åsmarka og ved Lundehøgda før de sammen med norske soldater om morgenen 22. april trakk seg tilbake gjennom Lillehammer.^[27]

Pellengahrs gruppe i Gudbrandsdalen besto av syv infanteribataljoner, en maskingeværbataljon, to artilleribataljoner, en ingeniørbataljon og et stridsvognkompani. Dalføret og de mange smale passasjene gjorde at bare en del av den tyske styrken kunne settes inn ved fronten samtidig, og det var gode muligheter for å stanse fremrykningen. Tyske styrker inntok Lillehammer, mens britiske soldater etablerte stillinger ved Balberkampen ved Fåberg. Natt til 23. april trakk britene seg igjen nordover, til Vardekampen ved Tretten, der var det da omkring 700 britiske og 500 norske soldater. Tyske styrker med panservogner og infanteri angrep, og kvelden 23. april trakk restene av den britiske styrken (om lag 300 som ikke var fanget eller drept) seg tilbake. Broen ved Tretten ble ikke ødelagt. Tidlig 24. april brøt tyske styrker raskt gjennom norske stillinger ved Tromsnes (Fåvang), og var på kvelden ved Ringebu.^[27]

Ved Kvam møtte de tyske styrkene den første vesentlige motstanden i Gudbrandsdalen og brøt etter to dagers hard kamp gjennom. Kampene fortsatte 27. april ved Kjørem nær Kvam. Like nedenfor Otta var det britiske stillinger på begge sider av Lågen. Det tyske angrepet mot Otta ble støttet av bombefly, og britene trakk seg tilbake opp dalen sent på kvelden 28. april. På dette tidspunktet ble forsvaret av Sør-Norge endelig oppgitt, og styrkene skulle evakueres via Åndalsnes og Molde. Broer i Rosten (elvejuvet med vei og jernbane mellom Sel og Dovre) ble sprengt og hindret en tid motorisert tysk fremrykning. Ut på dagen 30. april nærmet tyske styrker seg Dombås til fots og ble stanset av britisk beskytning. Kvelden 30. april ble Dombås evakuert og broer sprengt.^[27]

Noen grupper var uten kontakt med andre styrker eller ble tidlig avskåret fra slik kontakt. Noen av disse gruppene ble også mobilisert i områder der det ble utført aktiv trenering eller motstand mot mobilisering.

Kongsberg-avsnittet med IR 3 kapitulerte uten kamp 13. april.

I Telemark kjempet en høyst improvisert avdeling, kalt «Telemark nye regiment», flere mindre kamper, bl.a. ved Vinjesvingen, under ledelse av løytnant Thor Olaf Hannevig. Han ble sammen med restene av sitt «regiment» tatt til fange i Arebutun 8. mai. En annen improvisert avdeling ble satt opp på Rjukan, «Infanteribataljonen på Rjukan», den utkjempet kamper på Hovinheia og andre steder.

Det var full retrett i Setesdal. De norske styrkene, som bestod av I/IR 3, Bergartilleribataljon nr 1 og avdelinger av IR 7, foretok en nærmest panikkartet retrett oppover Setesdalen, og kapitulerte 15. april uten å ha vært i egentlig kamp. Det forekom kun en del ildgivning mot tyske fly som angrep i området ved Evjemoen og ved Kjevik.

På Jæren kjempet en bataljon av Oslo-folk (Jegerbataljonen, I/IR 2) sammen med folk fra I/IR 8. Etter mindre trefninger ved Ålgård, Dirdal og andre steder, kom det til et større sammenstøt i Gloppedalsura 22. april der tyskerne led store tap, mens de norske bare hadde fem sårede, derav én dødelig. De norske styrkene i dette området overgav seg dagen etter, 23. april.

I Hardanger kjempet Haugesundsbataljonen av IR 8 mot tyske marinefartøyer i Ulvik og Kinsarvik 25. april. Bataljonen sluttet våpenhvile i Ølen 29. april.

I området Bergen – Voss kjempet I/IR 9 ved Stavenesli, Vaksdal, Stanghelle, Dalseid, Bolstadøyri og Skjervet. Tyske styrker rykket 28. april frem langs Bergensbanen i Raundalen. Norske styrker forsøkte først å blokkere Gravhalstunnelen med sprengladning, deretter med et førerløst lokomotiv. På Hallingskeid fant de tyske styrkene et lokomotiv som ble brukt til rask fremrykning mot Gol hvor de møtte tyske styrker østfra. Bergensbanen var med det besatt.^[49] Styrkene på Vestlandet ble overgitt 1. mai.

I Nord-Trøndelag kjempet tre bataljoner av IR 13 (II, III og lvbn/IR 13), DR 3 og en bataljon fra Helgeland (I/IR 14). Mindre kamper ble utkjempet ved Verdalsøra, Fossem, Binde, Stod og Tiltnes. Kapitulasjonen i Nord-Trøndelag fant sted 4. mai.

Ved Hegra festning holdt en norsk styrke på ca. 200 mann og én kvinne, Anne Margrethe Strømsheim, ut mot angrep fra tysk infanteri og artilleri fra 15. april til 5. mai. Avdelingen hadde seks falne og ca. dobbelt så mange sårede. Dertil ble mange syke av oppholdet inne i fortets kalde og fuktige tunneler.

Etter alliert tilbaketrekning fra Trøndelag og evakueringen av Namsos 3.– 4. mai kunne tyske styrker gå nordover til Mosjøen uten særlig motstand. Etter retretten fra Trøndelag førte I/IR 14 oppholdende strid nordover gjennom Helgeland og Salten. Det ble utkjempet kamper ved Storbjørnvatnet 10. mai, Finneidfjord 14. mai, Storjord og Pothus 24.–27. mai, og Djupvik 30. mai. I/IR 14 ble deretter sendt til Narvik-området og reorganisert. Den deltok sammen med Alta bataljon i de avsluttende kampene ved Jernvannene og Lillebalak inntil kapitulasjonen 9. juni. I kampene i Salten-området deltok også I/IR 15 i tiden 21. mai–1. juni.

Tyskerne erobret Narvik med 1 900 mann i morgentimene 9. april (En regimentstab og tre bataljoner). Erobringen av Narvik, og dermed kontrollen over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, over Narvik havn var en av hovedgrunnene for angrepet på Norge.

Den norske 6. divisjon under ledelse av general Fleischer begynte å ta opp kampen mot de østerrikske styrkene som holdt Narvik. De norske styrkene fikk etter hvert støtte fra Royal Navy og troppeforsterkninger fra England, Frankrike og Polen. Mot en enorm overmakt forsvarte de østerrikske styrkene sine posisjoner i Narvik i 50 dager: De allierte konsentrerte her hele 24 500 mann og nordmennene 8 -10 000. I motsetning til i resten av landet ble det her ført offensiv krigføring fra norsk (og alliert) side. Natt til 28. mai gjorde de allierte et felles gjenerobringsforsøk i Narvik. Etter harde kamper ble de østerrikske alpejegerne sendt på flukt.

Ved 17 - tiden 28. mai kunne de første norske troppene innta Narvik tett fulgt av franske fremmedlegionærer. Gjenerobringen av Narvik var Tysklands første nederlag i andre verdenskrig, og 6. divisjons seier på Narvik-fronten var den norske hærens eneste. Situasjonen i Vest-Europa var prekær og Frankrike og England måtte overføre sine avdelinger i Norge til Frankrike. I løpet av natten 6. – 7. juni ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge. Uten militær støtte i Norge valgte regjeringene å innstille kamphandlingene i Norge. Konge og Regjering flyktet til Storbritannia for å fortsette den norske motstandskampen fra London. For 6. divisjon betydde dette at man måtte innstille kampen og overgi Narvik uten å bli nedkjempet. Den 9. juni rykket tyskerne atter inn i Narvik.

På et eller annet tidspunkt var åtte norske infanteribataljoner (organisert i to feltbrigader) involvert i kampene i dette området, derav to trønderbataljoner. Den ene av disse (I/IR 13) ble overrumplet i Narvik 9. april, og restene av den (major Omdals gruppe) overgav seg etter kamp på Bjørnfjell 16. april. Den andre trønderbataljonen (I/IR 12) ble sterkt redusert etter katastrofen i Gratangen natt til 25. april, men ble reorganisert og deltok til kampenes slutt. Også fem andre bataljoner deltok hele tiden, nemlig II/IR 15, I og II/IR 16, Alta bataljon og Bergartilleribataljon nr 3. Av disse bataljonene ble II/IR 15 påført store tap ved gjenerobringen av Narvik 28. mai.

Senere ble de tyske troppene forsterket med 5-6 000 mann. (Det tyske «Narvik-skjoldet», som Adolf Hitler innstiftet 19. august 1940, ble tildelt 8 577 mann fra de tre forsvarsgrenene.)

Selv om Sverige var nøytralt, ga svenske myndigheter tillatelse til transport av forsyninger og soldater til og fra Narvik. Hermann Göring selv møtte den svenske delegasjonen i Berlin for å forhandle frem en avtale. Bakgrunnen var at det ikke var mulig å nå frem med forsyninger sjøveien til de tyske bergjegerne. Først ble 600 tyske sjøfolk (marinegaster) sendt med tog til Stockholm. 26. april ankom det første toget med forsyninger til fronten ved Narvik. Om bord var også etterretningspersonell forkledd som sanitetsoldater. Foruten medisinsk utstyr besto forsyningene av blant annet mat, klær og kokekar.^[50]

Marinen hadde sitt første tap alt om kvelden 8. april, da sjefen på bevoktningsbåten «Pol III», Welding Olsen, mistet livet i kamp med den tyske torpedobåten «Albatros» mellom Færder og Torbjørnskjær. Under katastrofen på Narvik havn om morgenen 9. april omkom 175 mann ved senkningen av P/S «Eidsvold» og 101 ved senkningen av P/S «Norge». Samme dag var det kamper på Horten havn, der «Olav Tryggvason» hadde to lettere sårede og «Rauma» to falne og seks sårede, og ved Stavanger, der jageren «Æger» mistet åtte mann (falne) da fartøyet ble bombet i senk. Med unntak av jageren «Sleipner», som gjorde aktiv motstand i Romsdalsfjorden, lot Marinens fartøyer seg for øvrig sjelden involvere i avgjørende strid under felttoget, noe de avdankede båtene heller ikke var rustet til.

Alle de fem kystfestningene kom i kamp invasjonsdagen. Ved Drøbak ble «Blücher» senket og andre tyske marinefartøy skadet. (Se egen artikkel). Dette var en av de avgjørende begivenhetene i Norge i 1940 fordi Kongen og Regjeringen kunne forflytte seg nordover. Andre harde kamper ble utkjempet ved Odderøya fort i Kristiansand, som hadde 8 falne og 40 sårede, og ved Bergen festning, som hadde 8 falne og 18 sårede. Kristiansand, Bergen og Agdenes festninger overgav seg allerede invasjonsdagen, Agdenes ytet ikke tilstrekkelig rask og effektiv motstand. De to festningene i Oslofjorden overgav seg i løpet av 10.–14. april. Kystartilleriets samlede tap var ca. 20 falne og anslagsvis 60–70 sårede.

De to flyvåpnene, Hærens og Marinens flyvåpen, hadde et tap på til sammen 15 falne under felttoget. Av disse ble fire mann drept under bombingen av Setnesmoen 30. april, mens fire mann ble skutt ned av britisk luftvern underveis til Storbritannia 2. mai. En viktig innsats ble ydet av 7 norske Gloster Gladiator jagerfly fra Fornebu 9. april, de skjøt ned fire tyske fly, og bare ett av de norske fly ble skutt ned av tyske. Flykampene her bidro – sammen med innsatsen fra Oscarsborg festning – til å forsinke det tyske angrepet mot Oslo.

Under kampene i Norge fra april til mai 1940 hadde Hæren 566, Marinen 283 og flyvåpnene fire døde, totalt 853 døde blant militære mannskaper.^[51]

Kapitulasjonen i Nord-Norge fant sted 9. juni kl 24:00 med general Dietl ved Narvik^[37] på et tidspunkt da et tysk sammenbrudd ved Narvik var nær forestående. Tyskerne hadde avtalt med svenskene om hvordan de skulle ordne seg når de gikk over grensen, og jernbanetog stod klar til å føre dem av sted. Kongen, regjeringen med flere forlot Tromsø 7. juni. Ruge utsatte kapitulasjonen så lenge at de allierte i områder skulle rekke å trekke seg ut. Han ønsket også å demobilisere flest mulig av de norske soldatene før kapitulasjonen for å unngå omfattende krigsfangenskap. Ruge hadde samtidig lovet å kapitulere så raskt at man ikke risikerte bombing av flere byer, dette ville avhenge av flyværet. Den totale kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940. Betingelsene innbefattet at den norske styrken i Øst-Finnmark, av frykt for Sovjetunionen, skulle bli stående under kommando av fylkesmannen inntil de ble avløst av tyske styrker. I Sør-Norge hadde en stor del av de norske yrkesoffiserene (unntatt Rognes, Helset og Christophersen) sluppet krigsfangenskap ved å skrive under på «æresord» at de ikke ville fortsette kampen mot Tyskland og dets allierte. Ruge mente det var ubetenksomt. Ruge ville ha saken forelagt Høyesterett for vurdering om et slikt æresord var forenlig med offiserenes tjenesteplikt. Den tyske ledelsen motsatte seg det og advokat Hjorth skrev til Ruge at han vurderte et slikt æresord ikke å være i strid med offiserenes tjenesteplikt. Ruge oppfordret så alle offiserer om skrive under erklæringen. Ruge reiste med båt til Trondheim der han gikk i fangenskap.^[37]

Ruge var innforstått med å gå i krigsfangenskap. Ved å ikke undertegne æresord tok han ansvar. Ruge ba 17. juni tyske okkupasjonsmyndigheter om å legge frem spørsmålet om æresord for Høyesterett, dette ble avslått. Ruge la da saken frem for Johan Bernhard Hjort som med tysk tillatelse ga en juridisk uttalelse der han anbefalte æresord. Ruge sluttet seg til anbefalingen og alle yrkesoffiserer som var tilgjengelige for tyskerne undertegnet. Oberstløytnant Arne D. Dahl, sjef for Alta bataljon, var blant de få som ikke undertegnet noe æresord. Dahl og noen av andre av befalet i Alta bataljon tok seg til Storbritannia med fiskeskøyte fra Finnmark. Enkelte marineoffiserer på Vestlandet tok seg til Storbritannia, og noen få offiserer krysset grensen til Finland eller Sverige.^[52] Elleve norske orlogsfartøy ankom Rosyth i Skottland i juni 1940. Kommanderende admiral Diesen kom til London 19. juni og etablerte en overkommando for sjøforsvaret. I Dumfries i Skottland var en norsk leir etablert 8. juni og hadde da 1000 mann. En gruppe sjøoffiserer kom til England fra Sunnmøre 6. mai med fiskebåten Sjøgutt.^[53]

Den 10. mai 1940 seilte britiske styrker inn i havnen i Reykjavík og okkuperte Island som tilhørte Danmark. Samferdselen mellom Danmark og Grønland ble brutt og Canada vurderte å besette Grønland etter tysk okkupasjon av Danmark. Canadas planer ble stanset av USA. Lokale myndigheter på Grønland fikk fra mai 1940 bistand fra USA for å hindre tysk landgang. En amerikansk utsending ble stasjonert på Grønland og marinefartøy patruljerte kysten.^[54][55] Danmarks ambassadør i USA, Henrik Kauffmann, inngikk på eget initiativ, uten mandat fra København og i «kongens navn» i 1941 en avtale med USA om forsvar av Grønland mot tysk aggresjon. Regjeringen i København avsatte Kauffmann og erklærte ham som forræder.^[56] Danske diplomater i USA fortsatte sitt virke og samarbeidet med USA og Storbritannia samt den norske eksilregjeringen i strid med instruksen fra København.^[55] De norske værobseratørene på Jan Mayen ble trukket ut, mens den norske værstasjonen på Øst-Grønland ble opprettholdt og sendte meldinger i kode til Storbritannia via Island. Mannskap fra «Fridtjof Nansen» ødela stasjonen på Jan Mayen i september 1940. En tysk ekspedisjon med Abwehr-folk fra Oslo ble sendt til Jan Mayen i november 1940 og tatt til fange av britisk marine før de gikk i land.^[54]

En rekke norske byer og tettsteder ble bombet av tyske fly i aprildagene 1940. Store deler av bybebyggelsen i Elverum, Nybergsund, Åndalsnes, Molde, Kristiansund, Namsos, Steinkjer og Bodø ble utslettet ved bombing og de brannene som oppsto etterpå.

Midt på dagen 9. april fløy et britisk rekognoseringsfly over Oslo. Flyet ble skutt ned av tyske jagerfly i det som var den første trefningen mellom allierte og tyske styrker i kampen om Norge.

Otto Ruge sendte telegram til Storbritannia med anmodning om hjelp 13. april.^[57] Ruge brukte blant annet Frank Foleys radiosender for å komme i kontakt med London.

Britiske styrker gikk i land i Salangen i Troms ettermiddagen 14. april og i Namsos i mørket natt til 15. april. Den britiske millitærattache oberstløytnant King-Salter og den franske militærattache major Bertrand-Vignes kom til Ruges hovedkvarter 15. april fra krigen i Finland.^[27][58]

Storbritannia og Frankrike sendte styrker for å hjelpe den norske motstanden, til Åndalsnes, Namsos og Narvik. Dessuten sendte britene noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator fly som opererte fra Lesjaskogsvatnet, videre Gloster Gladiator fra Bodø samt Hurricane på Bardufoss. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister.^[59] Dessuten deltok en del Blackburn Skua blant annet fra baser i Storbritannia. Den første allierte planen var å gjenerobre Trondheim og Narvik. Tanken var å stenge malmtransporten fra Narvik og samtidig kontrollere Norge nord for Trondheim. På Narvik-avsnittet holdt 6. divisjon fronten i påvente av forsterkninger.

Planen for Trondheim-avsnittet var en stor knipetangsmanøver via Åndalsnes og Namsos. I alt ble det landsatt 11.000 soldater på Åndalsnes og i Namsos, sammenlignet med opp mot 50.000 norske mobiliserte.^[35] På Åndalsnes gikk 680 soldater og 45 offiserer i land sent på kveld 17. april, hovedstyrken kom 18. og 19. april. Der var fra før oberst David Thue og hans infanteriregiment inkludert Martin Linge, som ble forbindelsesoffiser. Frank Foley og Rowland Kenney fra den britiske ambassaden hadde forlatt Oslo 9. april og reist mot Åndalsnes. De britiske soldatene hadde ikke fått med seg detaljerte kart som dekket område og måtte nøye seg med noen Shell turistkart.^[59] De allierte styrkene i sør var ikke utrustet for vinter- og fjellforhold. De tyske styrkene presset på nordover fra Oslo og de britiske styrkene som skulle angripe Trondheim via Dombås ble i stedet sendt sørover for å støtte de norske styrkene ved hovedfronten i Gudbrandsdalen. De allierte kjempet i Gudbrandsdalen og Nord-Trøndelag, men var på en stadig retrett. I løpet av april gikk de allierte bort fra planene for en gjenerobring av Trondheim.^[44] Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim.^[60] Britisk luftvernartilleri kom til Otta 22. april og 24. april kom deler av brigaden Smythe til Gudbrandsdalen.^[37]

På Narvik-avsnittet lyktes de allierte i langt større grad. Kampene ble organisert slik at 6. divisjon kjempet i fjellet, mens franske, engelske og polske styrker kjempet i terrenget langs kysten. Narvik ble gjenerobret 28. mai selv om de allierte 24. mai hadde besluttet å oppgi Narvik etter den tyske invasjonen av Belgia og Frankrike. De engelske, franske og polske styrkene ble trukket ut natt til 7. juni 1940.

På det islagte Lesjaskogsvatnet hadde sivilbefolkningen og militære ryddet snø til en flystripe for britiske Gloster Gladiator. Flystripen ble tatt i bruk 24. april og om morgenen 25. april ble flyplassen angrept av tyske Heinkel 111 og Ju 88. Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes. Britene vurderte også Vangsmjøsa i Valdres, men valgte Lesjaskog på grunn av nærheten til frontlinjen i Gudbrandsdalen og den britiske basen opprettet på Åndalsnes 18. april. Det var også planer om å frakte store mengder sprengstoff fra Skottland til Lesjaskog for å sprenge jernbanetunnelen på Dombås, slik at jernbaneforbindelsen fra Dombås mot Oppdal og til Raumabanen ville bli stengt for de tyske styrkene i lang tid. Før flyene tok av fra Skottland var Dombås og Lesjaskog besatt av invasjonsstyrken.^[60]

Under kampene i Nord-Gudbrandsdalen kom en del britiske soldater bort fra sine avdelinger. Noen av disse tok seg over fjellet til Vestlandet og Sunnmøre (blant annet med bistand fra lokale fjellførere) og videre med båt over Nordsjøen.^[61]

Kvelden 18. april begynte landsettingen av den britiske 148. brigade på Åndalsnes og de opprettet leir noen kilometer opp i Romsdalen. Oppdraget var å sikre knutepunktet Dombås og hindre den tyske invasjonsstyrken å sende forsterkninger og forsyninger over Dovre til Trondheim. De første britiske soldatene ble sendt mot Dombås 19. april og fortsatte videre mot Øyer i Gudbrandsdalen for å støtte de norske forsvarsstyrkene.^[62] Tyske hærstyrker inntok Åndalsnes 2. og 3. mai.^[63][64]

I slutten av april ble Raumabanen og biltrafikk mellom Lesja og Åndalsnes bombet av tyske fly, noen av bombeflyene kom helt fra den erobrede flyplassen i Ålborg. Norske sivile inspiserte stadig og reparerte raskt skadene på bane og vei.^[62] Det islagte Lesjaskogsvatnet ble også brukt som flyplass av britiske styrker. Under den siste evakueringen av Dombås 30. april ble et stort togsett med fire lokomotiv, 14 passasjervogner og en antall godsvogner sendt mot Åndalsnes om natten. Toget sporet av i et bombehull ved Knipstugu nær Lesjaverk, elleve soldater ble drept og flere skadet i ulykken, ifølge Mølmen.^[65] Ved Lesjaskog ble 425 norske soldater innhentet av tyske styrker og avvæpnet. Kynoch oppgir at toget forlot Dombås 29. april og at ulykken skjedde klokken 1 natt til 1. mai (etter at toget hadde blitt stående hele dagen på grunn av skinnebrudd lenger sør).^[62] De friskeste britiske soldatene fra det avsporede toget nådde Verma formiddagen 1. mai der de søkte tilflukt i vendetunnelen der det også var et intakt togsett i beredskap. En liten avdeling britiske soldater kom opp fra Åndalsnes^[65] og oppholdt den tyske fremrykningen (ifølge Kynoch var dette en avdeling marinesoldater som allerede befant seg ved Verma hvor de holdt vakt ved kraftverket).^[62] Togsettet fra vendetunnelen med soldater om bord kjørte til Åndalsnes i mørket kvelden 1. mai og ble evakuert fra Åndalsnes samme natt. Avsporingen ved Lesjaverk forsinket evakueringen med ett døgn.^[65] En del britiske soldater fulgte store deler av jernbanelinjen til fots da de trakk seg tilbake fra Dombås mot Åndalsnes. De siste britiske soldatene forlot Øvre Romsdal i lastebiler. Britiske skip på vei inn Romsdalsfjorden og ved kai ved Åndalsnes og Veblungsnes ble angrepet av tyske fly. De siste britiske soldatene nådde Åndalsnes sent på kveld 1. mai og natt til 2. mai var 1300 britiske soldater om bord på krysseren «Sheffield». Mens «Sheffield» var på vei ut fjorden til åpent hav besatte tyske styrker Åndalsnes. «Birmingham», «Manchester» og «York» var de siste som forlot Åndalsnes havn. Mannskapet på «Birmingham» så tyske kjøretøy på land mens de la ut. Åndalsnes brant fortsatt mens de evakuerte og den svarte røyken som drev over fjorden ga skjul for «Manchester».^[62]

Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes kvelden 20. april. Samme dag ankom seks jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning. Bombingen var særlig intens 23. april og de neste tre dagene. Bombingen fortsatte til 30. april og 1. mai, på det meste ble det sluppet 400 bomber på den dag. Krysserne «Carlisle» og «Curacoa» hadde luftvernkanoner og ble liggende ved Åndalsnes, mens «Manchester» og «Galatea» forlot Åndalsnes 19. april etter landsetting av soldater og materiell. Den norske torpedobåten «Trygg» og britiske «Curacoa» ble truffet av bomber. Både militære og sivile personer omkom i bombingen. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og etterlot seg mye ødelagt krigsutstyr. Tyske hærstyrker inntok Åndalsnes 2. og 3. mai.^[63][64]

Britiske 146. brigade med kodenavn «Mauriceforce» ble landsatt i Namsos kvelden 17. april. I tillegg landet 5000 franske soldater inkludert alpejegere, 19. april. Britene kom i kamp med tyske styrker som hadde kommet med skip til iskanten i Beitstadfjorden 21. april. På Krogs gård på Sandvollan sørvest for Steinkjer, skjedde de første kamper mellom britiske og tyske bakkestyrker under andre verdenskrig.^[66] Den 21. april meldte sjefen for «Mauriceforce» at Namsos var nesten helt ødelagt av tysk bombing.^[62] General De Wiart, sjefen i Namsos, fikk ordre om evakuering 28. april. Under ledelse av Mountbatten gikk tre britiske, en fransk destroyer og en andre marinefartøyer som eskorte, mot Namsos. Mountbatten ledet flåtestyrken gjennom vanskelig tåke, og om kvelden 3. mai begynte de 5500 allierte soldatene ombordstigningen. Omkring klokken 2 natt til 4. mai gikk «Afridi» med siste last og beskjøt samtidig forlatt utstyr på kaia i Namsos. Da var allierte soldater ute av Nord-Trøndelag. Evakueringsflåten ble angrepet til ut på ettermiddagen 4. mai, og både HMS «Afridi» og den franske destroyeren «Bison» ble senket av tyske stupbombefly.^[67] HMS «Kelly» og «York» var også med på evakueringen fra Namsos.

Britisk og fransk deltakelse i kampe mot tyske styrker innebar slutten på The Phoney War. Hendelsene i Norge førte til at man i Storbritannia for første gang anså en tysk invasjon av øyen som mulig og kanskje nært forestående. I Storbritannia medførte nederlaget i Norge at regjeringen Chamberlain gikk av. Statsminister Neville Chamberlains regjering avgikk, og Churchill ble statsminister 10. mai 1940 etter den såkalte Norway Debate i Underhuset. Før invasjonen hadde Churchill selv sett bort fra varsler om de tyske planene og under kampene i Norge undervurderte han Luftwaffes kapasitet.^[68][69]

Den tyske seieren i Norge og Danmark medførte at Tyskland kontrollerte jernmalmen fra Sverige. Utskipingen fra Narvik ble gjenopptatt i januar 1941, og i løpet av 1941 ble 600 000 tonn skipet ut - bare en femdel av volumet før krigen. Dersom de allierte hadde gjennomført planen om å besette malmfeltene i Sverige, ville de allierte kontrollert kilden. Nå kunne også malmen sendes gjennom Sverige og over Østersjøen til Tyskland. Betydningen av Narvik minket også etter den tyske erobringen av malmfeltene i Frankrike og Luxembourg, med en årlig kapasitet på omkring 14 millioner tonn. Tamelander og Zetterling tror derfor at Weserübung kanskje ikke ville blitt iverksatt om de tyske planleggerne hadde sett for seg at de franske malmfeltene skulle bli erobret så raskt.^[27]

Den tyske marinen kunne bruke norskekysten som utgangspunkt for ubåtangrep mot skipstrafikk til Storbritannia. Tamelander og Zetterling er i tvil om Norges betydning for den tyske marinen, særlig etter erobringen av Frankrike med gode baser ved Atlanterhavet. For Tyskland var dessuten hæren og luftvåpenet viktigere og høyere prioritert, mens Storbritannias militære i større grad baserte på marinen.^[27]

Krigen i Norge hadde også kostet tyske ressurser. I underkant av 5 000 tyskere hadde omkommet under felttoget i Norge. Av stor betydning var tapene til den tyske marine: tre kryssere, elleve jagere, ti torpedobåter, seks ubåter, ett artilleriskoleskip og ti mindre fartøyer, i tillegg var fem kryssere hardt skadd. Tapene i marinen var medvirkende til at tyskerne ikke kunne iverksette en invasjon av Storbritannia høsten 1940.^[70][71] Tamelander og Zetterling mener at det tyske angrepet på Norge var et stort sjansespill, og at den lykktes mest fordi den var så dristig. Det tyske angrepet innebar at de britiske dominansen på havet måtte brytes eller omgås. Den tyske flåten ble ved invasjonen av Norge påført vesentlige skader.^[27]

Tyskerne klarte ikke å ta Norges konge til fange, slik de hadde planlagt. Landets regjering, sammen med kongen og kronprinsen, berget seg til Storbritannia, der de på forskjellige måter kunne fortsette kampen for Norges frigjøring. Norges Banks gullbeholdning ble også sikret og transportert til USA. Det lyktes heller ikke tyskerne å sikre seg Norges store handelsflåte, som skulle bli den viktigste norske innsatsfaktor på alliert side under resten av 2. verdenskrig.

En konsekvens av den tyske okkupasjonen av Norge og tyskernes tro på en mulig alliert invasjon nettopp her, var at store tyske styrker ble bundet opp, styrker som kunne blitt en vesentlig faktor på andre frontavsnitt. Tamelander og Zetterling er i tvil om hvor avgjørende dette var og viser til at den tyske hæren sommeren 1944 hadde 169.000 soldater i Norge mot over 4 millioner på andre frontavsnitt. Dessuten, skriver Tamelander og Zetterling, ble de beste tyske styrkene satt inn på østfronten, mens soldatene i Norge enten var under opplæring eller for gamle for fronten.^[27]

Den norske regjeringen inngikk 26. juli 1940 en avtale med Storbritannia om militært samarbeid og ble da formelt involvert på alliert side i krigen. Året etter inngikk Norge og Storbritannia en mer omfattende militæravtale som gjaldt resten av krigen.^[72]

• Weserübung-Süd – Det tyske angrepet på Danmark
• Norge under andre verdenskrig – Norge 1940–1945

Opplistet etter utgivelsesår

• Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug.  [Utgitt av Stortinget]
• Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet, Stavanger 1977. ISBN 82-05-10552-9
• Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra Den militære undersøkelseskommisjon av 1946. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200705285. 
• Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013. 
• Magne Skodvin (1990). Krig og okkupasjon 1939–1945. Samlaget. ISBN 8252134904. 
• Cato Guhnfeldt (1990). Fornebu 9. april. Centraltr. i Østerås. ISBN 8299219418. 
• François Kersaudy (1991). Vi stoler på England. Cappelen. ISBN 8202129273. 
• Ottar Vold (1995). Felttoget 1940. Rikstrygdeverket. ISBN 8255104135. 
• Lars Borgersrud (2000). Konspirasjon og kapitulasjon : Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940. Oktober. ISBN 8270948667. 
• François Kersaudy: Slaget om Norge 1940, Fischer & co, (2002), ISBN 978-91-85183-88-3
• Norman Davies: Europa i krig 1939-1945: Ingen enkel seier, Macmillan/Gyldendal (2007), ISBN 978-82-05-38330-2
• Michael Tamelander og Niklas Zetterling (2010). Niende April. Spartacus forlag. ISBN 9788243005365. 
• Andrew Roberts: The Storm of War, Penguin (2010), ISBN 978-0-141-02928-3
• Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
• Alf R. Jacobsen, Kongens nei – 10. april 1940. Vega Forlag, Oslo (2016). ISBN 978-82-8211-279-6.
• Nicholas Shakespeare (2017). Seks minutter i mai : Hvordan invasjonen av Norge gjorde Churchill til statsminister (Six Minutes in May). Forlaget Press. ISBN 9788232803255.  [oversatt til norsk av Christian Rugstad]
• Tom Kristiansen (2019). Otto Ruge : Hærføreren. Aschehoug. ISBN 9788203297366. 
• Alf R. Jacobsen 9. april time for time Vega 2020 ISBN 9788282116664

• (en) Operation Weserübung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Helse– og omsorgsdepartementet: 11.3 Felttoget i Norge 1940 (Eitinger-rapporten - del 1)
• NRK Gull – 9. april 1940 på radio
• «The Norway Campaign in World War Two», artikkel fra BBC, av Eric Grove
• Hvorfor angrep Hitler Norge?, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Overfallet, artikkel hos Norgeshistorie.no