Rum-sultanatet

Rum-sultanatet var det seldsjukkiske tyrkiske sultanatet som hersket i Anatolia i direkte linje fra 1077 til 1307. Først lå hovedstaden i Iznik og senere i Konya. Siden sultanene i Rum var svært mobile, fungerte også byer som Kayseri og Sivas til tider som hovedstad. På det største strakte sultanatet seg tvers over det sentrale Tyrkia fra kystlinjen mellom Antalya og Alanya ved middelhavskysten til territoriet Sinop ved Svartehavet. I øst absorberte sultanatet andre tyrkiske stater og nådde til Vansjøen. Dets vestligste grense var nær Denizli og portene til nedslagsfeltet til Egeerhavet.

Begrepet «Rûm» kommer fra det arabiske ordet for Roma. Seldsjukkene kalte landet sitt for Rum-sultanatet fordi det ble etablert på territorium som lenge ble regnet som romersk av de muslimske arméene.^[1] Tyrkiske historikere i dag foretrekker begrepet «anatolisk seldsjukk-sultanatet» (Anadolu Selçukluları) eller nyligere «seldsjukkene i Tyrkia» (Türkiye Selçukluları). Staten kalles av og til Sultanatet Konya eller Sulatanatet Iconium i eldre vestlige kilder.

Sultanatet blomstret særlig sent i det 12. og tidlig i det 13. århundrer da det vant nøkkelhavner fra Østromerriket langs Anatolias kyster ved Middelhavet og Svartehavet. Innenfor Anatolia fremmet seldsjukkene handel gjennom et program av bygging av karavanseraier som skapte en strøm av varer fra Iran og Sentral-Asia til havnene. Særlig sterke handelsbånd hadde sultanatet med Genova som ble opprettet i denne perioden. Den økede velstanden gjorde det mulig for sultanatet å absorbere andre tyrkiske stater som ble etablert i det østlige Anatolia etter slaget ved Manzikert: danishmendene, Mengücek, Saltuklu og Artuklu. Seldsjukksultanene tok hovedstøyten av korstogene, men bukket under for de fremrykkende mongolene i 1243. Seldsjukkene ble mongolenes vasaller, og til tross for forsøk fra dyktige administratorer på å opprettholde statens integritet, disintegrerte sultanatet i løpet av det 13. århundre og hadde fullstendig forsvunnet i løpet av førte tiår av det 14. århundret.

I sine siste tiår dukket det opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, blant dem vokste Osmanoğlu, senere kjent som Det osmanske riket, og ble viktig.

Den seldsjukkiske kommandanten Suleyman bin Kutalmish, en fjern fetter av Malik Shah I og tidligere utfordrer til tronen i det store seldsjukkiske riket, kom i 1070-årene til makten i det vestlige Anatolia. Han erobret i 1075 de bysantinske Nikea og Nikomedia. To år senere erklærte han seg sultan av en uavhengig seldsjukkstat og etablerte sin hovedstad i Iznik.

Suleyman ble drept i Antiokia i 1086 av Tutush I, den seldsjukkiske herskeren i Syria, og Suleymans sønn, Kilij Arslan I, ble fengslet. Da Malik Shah døde i 1092, ble Kilij Arslan satt fri og etablerte seg umiddelbart i sine fars territorier. Han ble til slutt beseiret av soldater fra det første korstoget og ble drevet tilbake inn i det sørlige sentrale Anatolia hvor han satte opp en stat med hovedstad i Konya. Han dro østover i 1107 og erobret Mosul, men døde samme år da han kjempet mot Malik Shahs sønn, Mehmed I Tapar.

Imens erobret en annen Rum-seldsjukker, Melikshah (må ikke forveksles med den storseldsjukkiske sultanen med samme navn), Konya. Kilij Arslans sønn, Mesud I tok byen i 1116 med hjelp fra danishmendene. Da Mesud døde i 1156, kontrollerte sultanatet nesten hele det sentrale Anatolia. Mesuds sønn, Kilij Arslan II, erobret de gjenværende territoriene rundt Sivas og Malatya fra de siste danishmendene. I slaget ved Myriokefalon i 1176 beseiret Kilij Arslan også en bysantinsk hær ledet av Manuel I Komnenos og gav dem bysantinsk makt i regionen et alvorlig tilbakeslag. Til tross for midlertidig okkupasjon av Konya i 1190 fra tyske styrker under det tredje korstoget, kom sultanatet raskt tilbake og konsoliderte sin makt.

Etter at den siste sultanen av det storseldsjukkiske riket, Tuğrul III, døde i 1194, ble Rum-seldsjukkene de eneste herskende representantene fra dynastiet. Kaykhusraw I tok Konya fra korsfarerne i 1205. Under hans styre og til hans to etterfølgere, Kaykaus I og Kayqubad I, nådde seldsjukkenes makt i Anatolia sitt høydepunkt. Kaykhusraws viktigste bedrift var erobringen av havnen til Attalia på middelhavskysten i 1207. Hans sønn Kaykaus erobret Sinop og gjorde Trebizondriket til sin vasall i 1214. Han underla seg også kilikisk Armenia, men i 1218 ble han tvunget til å overgi byen Aleppo til al-Kamil. Kayqubad fortsatte å skaffe landomrpder langs middelhavskysten fra 1221 til 1225. I 1220-årene sendte han et felttog over Svartehavet til Krim.^[2] I øst beseiret han Mengücek og begynte å trykke på artukidene.

Kaykhusraw II (1237–1246) begynte sitt styre ved å erobre regionen rundt Diyarbekir, men i 1239 stod han ovenfor et opprør ledet av en populær forkynner som het Baba Ishak. Etter at han endelig hadde slått ned opprøret tre år senere, gikk fotfestet i Krim tapt, og staten og sultanatets hær var svekket. Det er i disse forholdene han stod ovenfor en mye farligere trussel, de ekspanderende mongolene. Mongolske styrker tok Erzurum i 1242, og året etter ble sultanen knust av Baiju i slaget ved Köse Dag (et fjell mellom byene Sivas og Erzincan). Seldsjukkene måtte underlegge seg mongolene etter dette og ble gradvis deres vasaller. Sultanen selv hadde flyktet til Antalya etter slaget i 1243, og der døde han i 1246. Hans død innledet en periode med tredelt styre, og så todelt styre som varte til 1260.

Seldsjukkenes rike ble delt mellom Kaykhusraws tre sønner. Den eldste, Kaykaus II (1246–1260), overtok styret i området vest for elven Kizilirmak. Hans yngre brødre, Kilij Arslan IV (1248–1265) og Kayqubad II (1249–1257), skulle styre regionene øst for elven under mongolsk administrasjon. Baiju beseiret i oktober 1256 Kaykaus II nær Aksaray, og hele Anatolia ble offisielt underlagt Möngke Khan. Kaykaus II flyktet fra Konya til Krim i 1260 hvor han døde i 1279. Kilij Arslan IV ble henrettet i 1265, og Kaykhusraw III (1265–1284) ble nominell hersker i hele Anatolia. Den egentlige makten ble enten utøvd av mongolene eller sultanens innflytelsesrike regenter.

Seldsjukkstaten hadde startet å deles opp i mindre emirater (beyliker) som i økende grad distanserte seg fra både mongolsk og seldsjukkisk kontroll. Mamelukksultanen Baybars plyndret i 1277 Anatolia, etter å ha blitt tilkalt derfar, og beseiret mongolene. Midlertidig erstattet han dem som administrator over det seldsjukkiske riket. Men siden de innfødte styrkene som hadde tilkalt ham til Anatolia ikke manifesterte seg til landets forsvar, måtte han dra tilbake til sin hjemlige base i Egypt, og mongolsk administrasjon ble gjenopptatt, offisielt og hardt.

Mot slutten av hans styre kunne Kaykhusraw III hevde direkte suverenitet kun over landområdene rundt Konya. Noen av beylikene (inkludert osmanene i deres spede begynnelse) og seldsjukkiske guvernører i Anatolia fortsatte å anerkjenne, riktignok nominelt, overherredømmet til sultanen i Konya, leverte khutba i navnet til sultanen i Konya i anerkjennelse av deres suverenitet. Sultanene fortsatte å kalle seg Fahreddin, islams stolthet. Da Kaykhusraw III ble henrettet i 1284, ble seldsjukkdynastiet påført nok et slag fra interne stridigheter som varte til 1303 da Kaykaus IIs sønn, Mesud II, etablerte seg som sultan i Kayseri. Han ble myrdet i 1307 i likhet med sin sønn Mesud III kort tid etterpå. En fjern slektning av seldsjukkdynastiet innsatte seg selv midlertidig som emir i Konya, men han ble beseiret og hans landområder erobret av Karamanoğlu i 1328. Innflytelsessfære til sultanatets valuta varte litt lenger, og seldsjukkiske mynter, vanligvis regnet som en solid myntenhet, fortsatte å bli brukt i det 14. århundre, igjen blant annet av osmanerne.

Den eksepsjonelle perioden som blomstret i Anatolia i de 12. og 13. århundrene, mellom korstogene og mongolinvasjonen, markeres av utmerket arkitektur og dekorativ kunst.

Blant disse var karavanseraiene som ble brukt som stoppesteder, handelsposter og til forsvar for karavanene. I seldsjukkperioden ble det bygget hundrevis av disse strukturene. Deres konsentrasjon i tid og i anatolisk geografi representerer noen av de mest særpregede og imponerende konstruksjonene i hele historien til islamsk arkitektur.

Den største karavanseraien er Sultan Han som i 1229 ble bygget langs veien mellom byene Konya og Aksaray i landsbyen Sultanhani. Den var på 3900 m². Der er to karavanseraier som bærer navnet «Sultan Han», den andre ligger mellom Kayseri og Sivas. Bortsett fra Sultanhani er der fem andre landsbyer som har fått sitt navn fra karavanseraier. Disse er Alacahan i Kangal, Durağan, Hekimhan og Kadınhanı, i tillegg til byen Akkale/Akhan innenfor byområdet Denizli.

Karavanseraien i Hekimhan er unik på grunn av at den under den vanlige inskripsjonen på arabisk med informasjon om bygningen, har ytterligere to inskripsjoner på armensk og syrisk siden den ble bygget av sultanen Kayqubad Is lege (hekim). Han er antatt å ha vært kristen av opprinnelse og konvertert til islam. Der er andre særskilte tilfeller som bosetningen i Kalehisar nær Alaca, grunnlagt av seldsjukk-kommandanten Hüsameddin Temurlu som hadde søkt tilflukt i regionen etter nederlaget i slaget ved Köse Dağ. Han grunnla en landsby som bestod av en borg, en skole, et bosetningsområde og en karavanserai som senere antagelig ble fraflyttet rundt det 16. århundre. Alt unntatt karavanseraien som forblir uoppdaget, ble utgravd i 1960-årene av kunsthistorikeren Oktay Aslanapa. Funnene av et antall dokumenter og ruinene vitner om en livlig bosetning på stedet.

• Clifford Edmund Bosworth (2004). The New Islamic Dynasties: A Chronological and Genealogical Manual ISBN 0748621377. Edinburgh University Press. 
• Cengiz Bektaş (1999). Selcuklu Kervansarayları, Korunmaları Ve Kullanlmaları üzerine bir öneri: A Proposal regarding the Seljuk Caravanserais, Their Protection and Use ISBN 9757438758 (på tyrkisk og engelsk). 
• Ayşıl Tükel Yavuz. «The concepts that shape Anatolian Seljuq Caravanserais» (PDF). ArchNet. Arkivert fra originalen (PDF) 4. juli 2007. 
• «Liste over seldsjukkiske bygninger». ArchNet. Arkivert fra originalen 5. april 2007. 

• Katharine Branning. «Examples of caravanserais built by the Anatolian Seljuk Sultanate».