Realisme (litteratur)

Realismen er en tidsepoke innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter poetisk realisme rundt 1876, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på nasjonalromantikken. Videreutviklingen av realismen finner man i naturalismen (1885–1890).

1800-tallet var et århundre preget av endring. I denne tiden utvikles også det vi kaller det moderne samfunnet. I et moderne samfunn er mennesket og fornuften i sentrum. Arven fra opplysningstida, humanismen, fremmet individets frihet og selvstendighet. I selvstendighetens ånd ble mange av Europas stater samlet eller demokratisert.

Naturvitenskap påvirket også i stor grad samfunnsutviklingen. Av tenkere og vitenskapsmenn med stor innvirkning på realismen kan nevnes: Francois Voltaire, Immanuel Kant, Charles Darwin, John Stuart Mill og Auguste Comte. Nye teknologier ble utviklet, og industrialiseringen skjøt fart i Europa, i første omgang i England og Frankrike, men etter 1850, også i Norge. Naturvitenskapens triumf problematiserte eksistensen av en høyere makt. Man mistet troen på Gud og Skaperverket; samfunnet gjennomgår en sekularisering. Vitenskapen stiller spørsmål ved vedtatte sannheter. Det utvikles en samfunnskritisk kultur. 1800-tallet var det moderne samfunnets århundre, og i denne tiden får også moderne litteratur sitt gjennombrudd. Den moderne litteraturen viser seg i to retninger; den tradisjonelle, med realismen og naturalismen, og den modernistiske og mer eksperimentelle, med nyromantikken.

Mange betrakter den danske litteraturviteren Georg Brandes' forelesning «Hovedstrømninger i det 19ende Aarhunredes Litteratur» fra 1871 som innledningen til realismen. Han kritiserer den samtidige litteraturen og ønsker en mer samfunnskritisk skrivning i takt med utviklingen i resten av Europa. Han uttaler: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat». Forelesningen får følger også i norsk kulturliv.

En foregangskvinne innen samfunnskritisk diktning er Camilla Collett, som allerede i 1854-55 utga romanen «Amtmandens Døtre», som kritiserte det arrangerte ekteskapet. Likevel regner mange dramaet «En Fallitt» (1875) av Bjørnstjerne Bjørnson som det første signalet på et omslag i norsk litteratur. Få år senere kom Henrik Ibsen med «Samfundets Støtter» (1877) og «Et Dukkehjem» (1879).

Realistene ønsket å skrive tendensromaner; de ville komme med et synspunkt i samfunnsdebatten. Tematikken er gjerne konflikten mellom individ og samfunn. Mennesket vil realisere seg, men møter stengsler i form av ektefelle, kirke, skoleverk eller sosial tilhørighet. Samfunnet hindrer menneskets frihet, og det er dette realistene kritiserer. Eksempel på denne konflikten finner vi blant annet i en replikk av Nora i «Et Dukkehjem». Hun vil ut i verden for å «komme etter hvem som har rett, samfunnet eller jeg». Realistene kritiserer institusjoner som familien, ekteskapet, arbeidslivet og forholdet mellom kjønn, generasjoner og klasser.

Realistene tror at mennesket kan realisere seg selv ved å bryte samfunnets normer. De trodde mennesket kunne forme sitt eget liv og gjøre de rette valgene. Dette samsvarer med eksistensialismen og liberalismen, som var de rådende filosofiene i tida. Dette er et svært positivt menneskesyn. Realistene hadde fremtidstro, og ønsket å endre samfunnet til det bedre med sin litteratur. Kunsten hadde et mål.

Fordi de færreste i 1800-tallets samfunn hadde valgmulighetene til å bryte ut av samfunnsordningene, hentes gjerne hovedpersonene fra det stadig voksende borgerskapet. Ofte var de kvinner. De var undertrykte, men hadde et valgalternativ og lærte å bruke det.

Enhver samfunnskritikk ønsker å formidle en sannhet. Realistene ønsket å beskrive en virkelighet som fremstod mest mulig sann og troverdig. Derfor er realismen gjennomsyret av den objektive fornuften. Romanen og dramaet ble de fremste uttrykksformene, ettersom disse var mer prosabasert og gav rom for objektivitet. I realismen var målet en objektiv forteller. Synsvinkelen var scenistisk og refererende, men med begrenset innsyn i fortellingens personer gjennom blant annet bruk av replikker. Andre språklige kjennetegn er at handlingen foregår kronologisk og over en kort tidsperiode, slik at det for leseren vil oppfattes som nærmere egen virkelighet. Språket er lett og direkte, uten romantiske utmalninger.

For å gi inntrykk av å formidle virkeligheten, skrev realistene om troverdige personer i samtida. De beskrives ofte med særpreg, som gjør dem til sannsynlige individer. Likevel ønsket realistene å rette kritikken mot større samfunnsgrupper, ikke enkeltpersoner. Derfor ga de karakterene sine egenskaper som gjorde dem til representanter for en gruppe. Prester beskrives som hyklerske, lærere som autoritære og dumme. En slik «grunn» beskrivelse av karakterer, betegnes som «typer».

Ved å stille typene sammen på en bestemt måte, skapte forfatteren sympati eller antipati hos leseren. Leseren ledes på til en oppfatning av hva som er rett og galt. På dette viset makter realistiske kunstnere det paradoksale å komme med objektiv samfunnskritikk.

Utdypende artikkel: naturalismen

Naturalismen er en videreutvikling av realismen, som begynner å vokse frem på midten av 1880-årene og dabber ut mot århundreskiftet. Mens realistene ville forandre samfunnet ved å sette problemer under debatt, mente naturalistene at verden ikke kunne forandres. De ville bare beskrive en objektiv virkelighet, og hadde ikke håp om at mennesket kunne fjerne problemene, i alle fall ikke på grunn av litteraturen. Naturalismen preges mye av determinisme, og man mente at menneskets liv allerede var forutbestemt av arv og miljø. Var man fattig, så skulle man forbli fattig for resten av livet. Enkelt menneske kunne ikke gjøre noe for å bedre egen situasjon; Mens realistene skildret overklassen i samfunnet, borgerklassen, var naturalistene mer opptatt av å skildre de som var uten håp: alkoholikere, prostituerte, tiggere og så videre. De naturalistiske tekstene er ofte svært tragiske. Ting skildres ned til minste detalj, og motivene ble hentet fra miljøer der menneskene var omgitt av naken nød, skitt, sultne barn, sykdom, slåssing og drikking.

Naturalistene prøvde ikke å fordele skyld på noen, og kom ikke med direkte kritikk slik som realistene gjerne gjorde. Naturalistens oppgave var å skildre elendigheten som den var, og trodde ikke at det var mulig å forandre noe ved å skylde på noen.

• Charles Darwin (1809–1882) forsket på biologisk mangfold. Gjennom studiene sine mente han at alle nålevende arter hadde utviklet seg fra arter som hadde eksistert tidligere. De som overlevde, var de sterkeste og mest tilpasningsdyktige (The survival of the fittest). Denne teorien kalles utviklingslæren og den stod i strid med Bibelens skapelsesberetning og kom derfor i konflikt med Kirkens syn på skaperverket.
• John Stuart Mill (1806–1873) hevdet at mennesket hadde rett til frihet og lykke og krevde at alle skulle ha rett til å mene hva de ville og diskutere det. Mill kjempet også for kvinnene og hans bok «Om kvinneundertrykkelsen» (On the Subjection of Women) som kom ut i 1869 ble brukt til å forstå kvinnenes situasjon og kvinnenes frigjøringskamp.
• Søren Kierkegaard (1813–1855) var en dansk filosof som mente at hvert individ måtte leve i sannhet. Alle har ansvar for sitt eget liv gjennom de valgene som blir gjort i løpet av et liv. Å ha et slikt syn på mennesket kalles eksistensialisme. Kierkegaards menneskesyn fikk stor innflytelse på norsk diktning i realismen.
• Georg Brandes (1842–1927) holdt i 1871 en rekke forelesninger ved universitetet i København. I forelesningene sine uttrykte han en misnøye ved den danske litteraturen på den tiden. Brandes mente at for at litteratur skulle «leve» måtte det sette problemer under debatt. Forfattere skulle ikke komme med svar for å redde verden, eller finne svar på alskens problemer, de skulle bare rette søkelyset mot det som var fælt i et samfunn. Brandes tok opp mange temaer som han mente var viktige, inkludert ekteskapet, religionen, eiendomsforhold, forholdet mellom to kjønn og samfunnsforhold. Det Georg Brandes sa ble fort kjent over hele Norden, og siden det litterære miljøet var svært lite og kontakten mellom kunstnere og kritikere var tett ble Brandes ønske snart oppfylt. Det som skjedde var at etter at Brandes hadde holdt sin tale, gikk forfatterne over fra å skrive om personer på et personlig plan, til å skrive om personer som en representant for en hel gruppe i samfunnet. Det var en slags typer, og ikke personer man skrev om. Dette finner vi blant annet igjen i folkeeventyrene. Typene var ikke så lette å gjennomskue, men hvis man har dette i bakhodet neste gang man leser noe fra realismen vil man fort oppdage det.

• Bjørnstjerne Bjørnson kritiserte forretningsførsel og sa at de som jukset i arbeidet, lett gjorde det hjemme også. Skuespillet En Fallit, som ble utgitt i 1875, tok opp tvilsom forretningsmoral, og ble regnet som det første gjennomført realistiske drama i nordisk litteratur. I skuespillet Redaktøren, som ble utgitt samme år, tok han opp temaet uhederlig journalistikk. Han skrev også om å være i sannhet i en tale han holdt i Det Norske Studentersamfund i 1877. Bjørnson har også skrevet novellesamlingen Småstykker (1860), som blant annet inneholder novellen «Faderen».
• Henrik Ibsen tok stadig opp menns undertrykkelse av kvinner og hvordan kvinner ble umyndiggjort – i samfunnet såvel som i eget hjem. Ibsen er kjent for verker som Et Dukkehjem, Peer Gynt, Hedda Gabler, Byggmester Solness, Gengangere, Brand og Vildanden. Ibsen var en av danske Georg Brandes' største tilhengere, og da han ble beskyldt for ikke å løse problemene i verkene sine, svarte han ganske enkelt at hans oppgave kun var å spørre.
• Alexander L. Kielland skrev blant annet novellen «Karen», som handler om krojenta Karen som blir forført av en postmann og tror at hun er hele verden for ham. Karen ender opp med å begå selvmord når hun forstår at kjærligheten hennes ikke blir gjengjeldt. Kielland skrev også romanen Gift, som handler om lille Marius som sliter på skolen. Denne boken er en sterk kritikk av skolesystemet.
• Jonas Lie (1833–1908) var embetsmannssønn, og vokste opp i Hokksund før han bodde noen år i Tromsø. Han var student på Heltbergs Studentfabrik, der han utviklet et nært vennskap til Bjørnstjerne Bjørnson. Han tok juridisk embetsmanneksamen, skrev dikt og var bladutgiver. Han giftet seg med sin kusine Thomasine. Et av hans kjente verk er «Familien på Gilje».
• Amalie Skram (1846–1905) har blant annet skrevet novellen «Karens Jul», som tar opp flere viktige temaer som for eksempel hvor forferdelig fattigdom kan være, og hvor likegyldig samfunnet er til fattige. Hun skrev først og fremst naturalistisk, og hun kommer ikke med noen løsning på fattigdomsproblemet, hun bare retter søkelyset mot alt det fæle som skjer rundt oss.

• Thomas Hardy
• Charles Dickens
• Fjodor Dostojevskij
• Gustave Flaubert
• Leo Tolstoj

Forfattere på denne tiden tok opp et mangfold av temaer, deriblant:

• Moral/dobbeltmoral
• Klasseskiller/generasjonsskiller
• Samfunnskritikk
• Kvinneundertrykkelse
• Urettferdighet i samfunnet
• Fattigdom
• Religion

Virkemidlene som ble brukt av realistene, skulle generelt sett gjøre stykket mer realistisk og troverdig.

• Økonomisering med virkemiddel (ingen grundig skildring).
  • Kun det som er viktig, for handlingen, for å gi helhetsinntrykk.
• Menneskeskildring: Personene skulle være typiske for mennesker i det bestemte miljøet. Personene var fra borgerskapet eller embetsstanden (i naturalismen: arbeidere og små bønder).
• Retrospektiv teknikk: Svært viktige «ting» har hendt før stykket begynner og blir «rullet opp» etter hvert. Denne metoden brukte Ibsen mye, men den var inspirert av den greske dramatikeren Sofokles, det var ikke en teknikk som var blitt brukt mye tidligere, men som i senere tid har blitt brukt mye.
• Autentisk språk: Språket er mer virkelighetsnært enn i tidligere epoker. Dvs. ufullstendige setninger, dialekt, interjeksjoner. Utvidet bruk av replikker, som gir en dramatisk effekt
• Impresjonistisk fortellermåte (jfr. «Der satt en ulltrøye i døra»).
• Personene stod frem som tenkende, talende og handlende mennesker.
• Skuespill:
  • Nøyaktig sceneanvisning, skildrer miljøet. Ofte fungerer interiøret som symbol.
  • Illusjonsteater/titteskapteater, der det som foregår på scenen, skal gi tilskuerne en illusjon av "å titte inn i det virkelige liv"
  • Den skjulte fortelleren: fortelleren forteller gjennom personene.

• Et dukkehjem (1879) – skuespill av Henrik Ibsen^[1]
• Gengangere (1881) – skuespill av Henrik Ibsen^[2]
• Bondestudentar (1883) – roman av Arne Garborg^[3]
• Mannfolk (1886) – roman av Arne Garborg^[4]
• Karens jul (1885) – novelle av Amalie Skram^[5]

• (en) Literary realism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Realismen; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)