Romerretten

Romerrett (latin: ius romanum) er betegnelsen for et av de viktigste vestlige rettssystemer. Romerretten har sitt opphav i Romerriket og tidlig middelalder. Den har sitt opphav i antikkens Roma, inkludert den romerske militære jurisdiksjon og den lovmessige utvinklinger som strekker seg over et tusen år med rettsvitenskap, fra Tolvtavleloven (ca. 449 f.Kr.) til Corpus Juris Civilis (529 e.Kr.) beordret av den østromerske keiser Justinian I den store. Den historiske betydningen av romerretten er reflektert i den fortsatte bruken av latinsk juridisk terminologi i mange lovssytemer som er påvirket av den. ^[1] Etter oppløsningen av Vestromerriket på 400-tallet forble romerretten i virksomhet i Østromerriket. Fra 600-tallet og framover ble det juridiske språket i øst gresk. Engelsk og nordamerikansk felleslov («common law») var påvirket av romersk lov, særskilt deres latinske juridiske ordliste, eksempelvis stare decisis, culpa in contrahendo, pacta sunt servanda.^[2]

Romerretten, som vist i antikkens juridiske tekster, litteratur, papyrus, vokstavler og inskripsjoner, dekket slike aspekter av det romerske hverdagslivet som forbrytelser og straff, eierskap til land og eiendom, handel, maritim og landbruksproduksjon, borgerskap, seksualitet og prostitusjon, slaveri og frigjøring av slaver, lokal og statlig politikk, ansvar og skader på eiendom, og bevaring av freden.^[1]

Loven var etablert ved en rekke virkemidler, eksempelvis ved statuetter, beslutninger fra magistrater, keisernes bestemmelser, senatets forordninger, stemmegivning i råd, og ble fleksibel nok til å behandle de stadige endringene i den romerske verden, fra romersk kongedømme, romersk republikk og keiserdømme, fra lokal til nasjonal handel, og til utenrikspolitiske forhold mellom nasjonene.^[1]

Fra tiden før 400 f.Kr. var den romerske rett en uskreven sedvanerett, men det kan antas, at flere av de senere kodifiserte (nedskrevne) rettsprinsippene har rot i Romas aller eldste historie.

Tolvtavleloven skal ha blitt utarbeidet av en kommisjon i 451 f.Kr., det vil si i de romerske kongers tid.^[3] Det finnes i dag ingen overlevert framstilling av loven, som derfor kun kjennes i bruddstykker fra senere, primært klassiske, forfattere. Vi vet imidlertid at loven inneholdt regler om prosess, sivilrett og strafferett.

I løpet av den republikanske tid ble romerretten utviklet og kodifisert, slik at sedvanen etter hvert kom til å spille en mindre rolle i forhold til de egentlige lovtekster. I denne perioden fremkommer også de første jurister, fagutdannede personer, som beskjeftiger seg med fortolkning av retten og fører rettssaker.

I løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. økte Roma sitt territorium enormt, og ifølge romersk lov tilfalt den erobrede jorden staten, men den skulle fordeles til romerske borgere mot en avgift. Ifølge våre kilder (Appian og Plutark) var det opprinnelig formulert i loven: At man ikke må overta mer jord enn man selv kan dyrke. Men etter hvert endret den seg så: Man kan overta den jord man regner med å kunne dyrke opp. Situasjonen i Italia på 100-tallet f.Kr. var at de rike langsomt presset de fattige ut av landbruket, og i stedet for de tradisjonelle familiebrukene oppsto det store slavedrevne gods. De mange krigene betydde også at mange ble rekruttert som soldater, men de hadde etter endt tjeneste ingen andre steder å dra enn til Roma, der de kom til å inngå i byens store gruppe av arbeidsløse.

I keisertiden (31 f.Kr. og framover) ble romerretten utviklet og forfinet ytterligere. Det finnes fra denne perioden en lang rekke av lover, kommentarer og så videre. Romerretten får en samlet framstilling i Østromerriket omkring 530 e.Kr. i Corpus Iuris Civilis, som ble utgitt under keiser Justinian den store, blant annet i et forsøk på å gjenforene det splittede riket.

Romerretten var en sentral inspirasjonskilde for kirkeretten. I dag er mange av verdens rettssystemer grunnlagt på romerrettens prinsipper, noe som ikke minst skyldes kirkerettens tendens til å utøve innflytelse på de lokale rettssystemene, som den kom i berøring med i middelalderen.

• Rettshistorie
• Mamertinerfengselet, omhandler også fengsling og dødsstraff

• Buckland, W. W. (1921): A Textbook of Roman Law from Augustus to Justinian, Cambridge: University Press.
• Schulz, Fritz (1946): History of Roman Legal Science, Oxford: Clarendon Press.
• Stein, Peter (1999 ): Roman Law in European History. Cambridge University Press, ISBN 0-521-64372-4.
• Borkowski, Andrew; Plessis, Paul Du (2005): Textbook on Roman law. Oxford University Press, 3. utg., ISBN 0-19-927607-2.
• Nicholas, Barry (2008 ): An Introduction to Roman Law. Revi. av Ernest Metzger. Clarendon Press, ISBN 978-0-19-876063-4.
• Harries, Jill (1999): Law and Empire in Late Antiquity, Cambridge, ISBN 0-521-41087-8.

• (en) Roman law – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Roman Legal Tradition, tidsskrift dedikert til romersk lov