Hispania

Hispania var det romerske navnet på Den iberiske halvøy det som er de moderne statene Portugal og Spania.^[1] Under den romerske republikk var Hispania inndelt i to provinser: Hispania Citerior og Hispania Ulterior. I løpet av principatet ble Hispania Ulterior delt inn i to nye provinser, Baetica og Lusitania, mens Hispania Citerior fikk nytt navn og ble kalt for Tarraconensis. Deretter ble den vestlige delen av Tarraconensis delt opp, først som Hispania Nova, senere omdøpt til Callaecia (eller Gallaecia), hvilket er dagens Galicia.

Fra keiser Diokletians tetrarkiet i tiden 284 e.Kr. og framover, ble den sørlige delen av det gjenværende Tarraconensis på nytt oppdelt som Carthaginensis, og antagelig deretter også øyene Balearene og alle de resulterende provinsene ble dannet til et sivilt bispedømme under vicarius for Hispaniæ. Navnet Hispania ble også benyttet for perioden med vestgotisk styre. Det moderne navnet Spania er avledet fra det romerske navnet Hispania.

Hispania ble erobret under Romerrikets republikanske periode og integrert i riket under keiserriket.^[1]

Opphavet til ordet Hispania er meget omdiskutert og bevis for de ulike spekulasjonene er i stor grad preget av hva det mest ligner på, noe som sannsynligvis er tilfeldigheter, og ofte preget av tvilsomme bevis for understøttelsen av de lingvistiske teoriene. De mer holdbare teoriene er som følger.

En teori hevder at det kan være av punisk (kartagisk) avledning, fra det fønikiske språket i oldtidsriket Kartago.^[3] Særskilt kan det være avledet fra et punisk beslektede ord av hebraiske אי-שפניא (i-shfania) i betydningen «øya til hyraks», eller «øya med harene/kaninene». Fønikisk/punisk og hebraisk er begge kanaanittiske språk og derfor nært beslektet. Andre teorier har avledet ordet fra fønikiske span i betydningen «skjult», og gjør det indikerende, «et skjult», det vil si «et fjernt» i betydningen «et fjerntliggende land».^[4]

En annen teori, foreslått av etymologisten Eric Partridge i hans verk Origins: A Short Etymological Dictionary of Modern English (1958), er at det er avledet fra iberisk og at det kan bli funnet i det førromerske navnet for Sevilla, Hispalis, som sterkt antyder at et oldtidsnavn for landet *Hispa, et iberisk eller keltiberisk rotord med en betydning som nå er gått tapt.^[5] Isidor av Sevilla mente at Hispania kunne være avledet fra Hispalis.

Hispalis kan alternativt være avledet fra gresk Heliopolis («solens by», men ytterligere en teori er at det er avledet fra fønikiske span, «lavland», i henhold til Manuel Pellicer Catalán,^[6][7] Hispania ble også kalt for Hesperia Ultima, i betydningen «det ytterste [vestlige] land» av romerske skribenter som skrev på gresk, ettersom Hesperia allerede var benyttet av greske skribenter for å henvise til Den italienske halvøya.^[8][9]

En annen teori hevder at navnet kan være avledet fra Ezpanna, det baskiske ordet for «grense» eller «kant», således indikere et sted eller område som lengst unna.^[9][10]

I løpet av antikken og middelalderen var det en populær sjanger å avlede et stedsnavn til en eponymisk helt, den som ga navn til et sted, så også med Hispania som ble tilskrevet en helt ved navn Hispan, omtalt for første gang av den romerske historikeren Gnaeus Pompeius Trogus på 100-tallet f.Kr. i hans verk Historiæ Philippicæ.

Selv om «Hispania» er det latinske rotordet for dagens moderne navn Spania, erstattes spansk for «hispanicus» eller «hispanisk», eller Spania for Hispania, tidvis av historikere i en mer generell kontekst av en felles historie for Den iberiske halvøya, men det er anakronistisk og kan være villedende da grensene til det moderne Spania ikke var sammenfallende med den romerske provinsen Hispania eller det vestgotiske kongeriket av samme navn som etterfulgte det. Landets grenser har vært skriftende, og omfatter ikke området av dagens Portugal. Det latinske begrepet Hispania ble ofte benyttet i antikken og høymiddelalderen som et geografisk navn for hele Den iberiske halvøy, men dets moderne beslektede ord Spania og spansk har i økende grad blitt knyttet kongeriket Spania alene etter at kongeriket Castilla ble forent i union med kongeriket Aragón på 1400-tallet under de katolske monarkene.

Den iberiske halvøy har lenge vært befolket, først av tidlige mennesker, slike som homo erectus, homo heidelbergensis og homo antecessor. I den paleolittiske perioden (den eldste steinalder) kom neandertalere inn i Iberia og tok til sist tilflukt fra de større innvandringene av moderne mennesker (homo sapiens). På 40 000-tallet f.Kr., i sen-paleolittiske tid og i siste istid, skjedde den første store bosetning i Europa av moderne mennesker. Disse var nomadiske jegere og samlere som kom fra steppene i Sentral-Asia. Da istiden nådde sin største utbredelse, i løpet av 30 000-tallet f.Kr., søkte disse menneskene sørover til Iberia fra sørlige Frankrike. I tusenårene som fulgte døde neandertalerne ut og lokale kulturer av moderne mennesker blomstret. De framstilte førhistorisk kunst som siden er blitt oppdaget i L'Arbreda-grotten og i helleristninger i Côadalen (langs grensen mellom dagens Spania og Portugal)

I den mesolittiske perioden, begynnende på 10 000-tallet f.Kr., skjedde allerød-interstadialen. Det vil si en varmeperiode hvor isen smeltet og trakk seg tilbake, og minsket de harde vilkårene i istiden. De spredte befolkningsgruppene i Iberia (etterkommerne av Cro-Magnon-mennesket) utvandret og befolket hele vestlige Europa. I denne perioden oppsto den azilianske kultur i sørlige Frankrike og nordlige Iberia (til munningen av elven Douro, foruten også mugukulturen i Tajodalen.^[11][12]

Den neolittiske tidsalder (bondesteinalderen) førte til endringer i det menneskelige landskapet på Iberia (fra 5 000-tallet f.Kr. og framover) med utviklingen av jordbruket og begynnelsen på den europeiske megalittiske kulturen. Den spredte seg til det meste av Europa og et av sine eldste og fremste senter i området til det moderne Portugal, foruten også innflytelsen fra klokkebegerkulturen, som har navn etter de karakteristiske keramiske krukkene som ble produsert og begynnelsen på kobberalderen.

I løpet av 1000-tallet f.Kr., i bronsealderen, kom den første bølgen av innvandring til halvøya av mennesker som snakket et indoeuropeisk språk. Disse ble senere på 600- og 400-tallet f.Kr. fulgt av andre som snakket et keltisk språk, en avart av indoeuropeisk. Urbane kulturer utviklet seg i sørlige Iberia, slik som i Tartessos, påvirket kulturelt av den fønikiske koloniseringen av middelhavskysten av Iberia. Disse to prosessene definerte Iberias kulturelle landskap; middelhavet mot sørøst, og en kontinental i nordvest.

Latin var det offisielle språket i Hispania under Romerrikets mer enn 600 år lange styre, og ved rikets slutt i Hispania i tiden rundt 460 e.Kr., hadde alle de opprinnelige iberiske språkene, unntatt forgjengeren til dagens baskiske språk, dødd ut. Selv etter Romas fall og invasjonen av de germanske vestgoterne og sveberne, ble latin snakket av bortimot hele befolkningen. Det er mulig at det var flere lokale språk, inkludert de germanske språkene, som ble praktisert, men latin fungerte som et fellesspråk for alle, og da i en fellesform kjent som vulgærlatin. De regionale endringene av denne formen for latin hadde allerede begynt og førte til sist til de moderne iberoromanske språken, og som blant annet ga opphavet til katalansk, galisisk, portugisisk og spansk (kastiljansk).^[13][14]

• Se hovedartikkel, Punerkrigene

Etter Kartagos nederlag for romerne i den første punerkrigen (264 f.Kr.–241 f.Kr.), forsøkte Kartago å utjevne sitt tap av Sicilia ved gjenoppbygge et kommersielt rike i Hispania.

Hoveddelen av punerkrigene, som ble utkjempet mellom kartagere (punere) og romere, ble utkjempet på Den iberiske halvøya. Kartago ga kontrollen over Iberia og mye av dets rike til Roma i 201 f.Kr. som en del av fredsavtalen etter nederlaget i andre punerkrig (218–201 f.Kr.). Roma fullførte ved å erstatte kartagerne som den dominerende makten i områdene ved Middelhavet. Ved den tid hadde romerne overtatt det kartagiske navnet, romaniserte det først som Ispania, en betegnelse som senere fikk en H, ganske likt hva som skjedde med Hibernia, og gjort til flertall som Hispaniæ.

De romerske hærene invaderte Hispania i 218 f.Kr. og benyttet landet som trening for offiserer og som et sted for utprøving av taktikk under krigene med kartagerne, ibererne, lusitanerne, galleserne og andre. Det var ikke før i 19 f.Kr. at den romersk sterke leder Augustus (styrte 27 f.Kr. – 14 e.Kr.) var i stand til å fullføre erobringen av Iberia. Fram til da hadde store områder av Hispania vært selvstendig.

I tiden etter Augustus, gikk romaniseringen raskt i en del regioner, men meget langsomt i andre. Romerske skikker, språk, religion, lover, og det generelle romerske levevis vant innpass hos den opprinnelige befolkningen som også utgjorde et mindretall av romerske innvandrere. Til sammen dannet dette en særskilt hispano-romersk kultur. Romersk sivilisasjon var langt mer teknologisk avansert enn tidligere kulturer på halvøya. Det var flere betydningsfull framgangsmåter som romerne utprøvde i Hispania for sine besittelser. Blant disse var: Opprettelsen av infrastruktur som bedret både kommunikasjonene og muligheten til å kontrollere befolkningen. Forbedringer grunnet denne infrastrukturen i byene og den generelle urbaniseringen, drevet av offentlige tjenester, som til da var ukjent på halvøya, som akvedukter, kloakkanlegg, romerske bad, amfiteatre, og lignende. Opprettelsen av bosetningskolonier som belønning for pensjonerte soldater og opprettelsen av gods for omfattende landbruksproduksjon, eid av rike familier som enten kom fra Roma eller stedegne familier som raskt tilpasset seg romerske skikker og språk.

Hispania ble først delt inn i tre adskilt styrte provinser og i 9 provinser ved 300-tallet. Hispania var i over 500 år en del av kosmopolitisk verdensrike som var knyttet sammen av lov, språk, og romerske veier. Men virkningen av Hispania for nyankomne var også stor. Julius Cæsar skrev i sitt verk Gallerkrigen at soldater fra andre legion hadde blitt hispanisert og anså seg selv som hispanicus.^[15]

En del av Hispania opphavelige befolkning fikk komme inn i den romerske aristokratiske samfunnsklassen og de deltok i styringen av både Hispania og Romerriket, skjønt det det var den innfødte aristokratiet som styrte i hver lokal stamme. Det romerske systemet med latifundia (flertall latifundium) var store gods kontrollert av aristokratiet, og ble bygget oppå det eksisterende iberiske landeiersystemet.^[16]

Romerne utbedret eksisterende byer, slik Olissipo (Lisboa) og Tarraco (Tarragona), etablerte Caesaraugusta (Zaragoza), Augusta Emerita (Mérida) og Valentia (Valencia), og reduserte innfødte byer til rene landsbyer. Halvøyas økonomi ekspanderte under romersk ledelse. Hispania fungerte som kornkammer. Romas neste største inntektskilde var de rike malmgruvene. Sølv og gull hadde beriket fønikerne og deretter kartagerne. I henhold til Plinius den eldre utgjorde gullproduksjonen fra Hispania det første århundret e.Kr. opptil 20 000 pund i året, tilsvarende en halv milliard av dagens amerikanske dollar. Sølvgruvene var tallrike i Cartago Nova (Cartagena) og i henhold til Strabon produserte de 25 000 drakmer per dag. Produksjon av disse gruvene nådde toppen i 96 f.Kr.^[17] Havnene i Hispania eksporterte gull, tinn, sølv, bly, ull, hvete, olivenolje, vin, fisk og garum, en viktig smakstilsetning for fiskesaus. Jordbruksproduksjonen økte med innføring av prosjekter for vann og irrigasjon, og en del av disse er fortsatt i bruk. De romerifiserte iberiske befolkningene og iberiskfødte etterkommere av romerske soldater og kolonister hadde alle oppnådd statusen av fullt romersk statsborgerskap mot slutten av 100-tallet e.Kr. Keiserne Trajan (styrte 98–117), Hadrian (styrte 117–138), og Marcus Aurelius (styrte 161–180) hadde alle bakgrunn eller opprinnelse fra Hispania. Den iberiske denarii, også kalt for argentum oscense av romerske soldater, sirkulerte fram til 100-tallet f.Kr. da den ble erstattet av romerske mynter.

Hispania ble delt inn i to provinser i 197 f.Kr., hver av dem styrt av en pretor: Hispania Citerior («Nærmere Hispania») og Hispania Ulterior («Fjernere Hispania»). De lange erobringskrigene varte i to århundrer, og kun ved tiden til Augustus greide romerne å få kontroll over Hispania Ulterior. Senere i århundret ble Hispania delt i tre provinser.

Under romersk styre ble det oppført broer og akvedukter. Romerrett ble innført. Keiserne Hadrian, Trajan og Theodosius kom fra Hispania. Kristendommen ble den dominerende religionen under Konstantin.^[13] Seneca den eldre, Seneca den yngre, Lucius Junius Moderatus Columella og Lucius Cornelius Balbus (konsul) kom fra provinsen Hispania Baetica. Marcus Fabius Quintilianus kom også fra Hispania.^[18]

I løpet av de første stadiene av romaniseringen ble Den iberiske halvøya delt i to av romerne i administrativ hensikt. Den som lå nærmest Roma ble kalt for Citerior (i nord), og den fjerneste ble kalt for Ulterior (i sør).^[13] Denne inndelingen tok i liten grad hensyn til de store geografiske variasjonen i landet.^[18] Grensen mellom begge var en slyngete linje som strakte seg fra Cartago Nova (Cartagena) og til det kantabriske hav (spansk: Mar Cantábrico), den sørligste delen av Biscayabukta.

Hispania Ulterior besto av hva som i dag er Andalusia, Portugal, Extremadura, León, en stor del av det tidligere Gamle Castilla (Castilla la Vieja), Galicia, Asturias, og Baskerland.

Hispania Citerior besto av den østlige delen av tidligere Gamle Castilla, og av hva som i dag er Aragón, Valencia, Catalonia, og en betydelig del av Nye Castilla (Castilla la Nueva).

I 27 f.Kr. delte generalen og politikeren Marcus Vipsanius Agrippa Hispania i tre deler ved å dele Hispania Ulterior i Baetica (hovedsakelig Andalusia) og Lusitania (inkludert Gallaecia og Asturias) og knyttet Cantabria og Baskerland til Hispania Citerior.

I det samme året gjorde Augustus en ny inndeling som etterlot provinsene som følgende:

• Provincia Hispania Ulterior Baetica (Hispania Baetica), hvis hovedstad var Corduba, dagens Córdoba. Det omfattet noe mindre territorier enn dagens Andalusia da Almería og en stor del av dagens Granada og Jaén ble etterlatt utenfor, pluss den sørlige sonen av dagens Badajoz. Elven Anas eller Annas (Guadiana, fra Wadi-Anas) adskilte Hispania Baetica fra Lusitania. Provinsen omfattet Kartagos gamle koloni Gades (moderne Cadíz).^[18]
• Provincia Hispania Ulterior Lusitania, hvis hovedstad var Emerita Augusta (dagens Mérida) og uten Gallaecia og Asturias. Omfattet mesteparten av det moderne Portugal.^[13]
• Provincia Hispania Citerior, hvis hovedstad var Tarraco (Tarragona). Etter å ha fått mest mulig betydning ble denne provinsen ganske enkelt kjent som Tarraconensis og besto av Gallaecia (dagens Galicia og nordlige Portugal) og Asturias. I 69 e.Kr. ble den nordafrikanske provinsen Mauretania Tingitana lagt inn under Diocesis Hispaniarum.

På 200-tallet innførte keiser Caracalla en ny inndeling som kun varte kortvarig. Han delte Hispania Citerior på nytt i to deler og opprettet de nye provinsene Provincia Hispania Nova Citerior og Asturiae-Calleciae. I året 238 ble den forente provinsen Tarraconensis eller Hispania Citerior etablert på nytt.

På 200-tallet under soldatkeiserne ble Hispania Nova (nordvestlige hjørnet av Spania) delt ut fra Tarraconensis som en liten provins, mens hjemmet til den eneste faste legionen i Hispania, Legio VII Gemina. Fra og med Diokletians reform tetrarkiet i 293 ble det nye dioecesis Hispaniae den ene av fire dioecesis, styrt av en vicarius, fra det pretorianske prefekturet Gallia (som besto av provinsene Gallia, Germania og Britannia etter avskaffelsen av keiserlige tetrarkiet. Disse dioceser, med hovedstad i Emerita Augusta (dagens Mérida), besto av fem iberiske provinser (Baetica, Gallaecia and Lusitania, hver av dem under en guvernør kalt for consularis; og Carthaginiensis, Tarraconensis, hver under en praeses), Insulae Baleares og den nordafrikanske provinsen Mauretania Tingitana.

Kristendommen ble introdusert i Hispania allerede på 100-tallet og ble populært i byene på 200-tallet. Det var mindre framgang ute på landet før mot slutten av 300-tallet, og på den tiden var kristendommen blitt en offisiell religion i Romerriket. En del avvikende sekter som ble fordømt som kjetteri oppsto i Hispania, mest kjent er priscillianisme,^[19] navngitt etter Priscillianus (død 385) som ble leder av en asketisk bevegelse med trekk av lekmenn.^[20] De fleste lokale biskoper forble lydige overfor paven. Biskopene hadde offisiell sivil så vel som kirkelig status i det sen riket og fortsatte å utøve deres autoritet for å opprettholde orden da den sivile regjeringen brøt sammen på 400-tallet. Biskopenes kirkeråd ble et viktig virkemiddel for å samordne stabilitet under invasjonen av vestgoterne.

Roma fortsatte å dominere området fram til sammenbruddet for riket i vest. Den iberiske befolkningen vendte seg til vestgoterne, et germansk folk, for beskyttelse da Roma ikke lenger klarte å opprettholde legioner for å vokte området.

• Inndelingen av Hispania
• 
  Hispanias provinser ca. 200 f.Kr.:
  Hispania Citerior
  Hispania Ulterior
• 
  Hispania etter Augustus' reorganisering, 19 f.Kr.:
  Hispania Baetica
  Hispania Tarraconensis
  Hispania Lusitania
• 
  Hispania etter Diokletian's reorganisering 298 e.Kr.:
  Hispania Gallaecia
  Hispania Tarraconensis
  Hispania Lusitania
  Hispania Baetica
  Hispania Cartaginensis

(en) Ancient Roman architecture in Spain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Detaljert kart over de førromerske folkene i Iberia (rundt 200 f.Kr.)
• Hispania Arkivert 23. februar 2016 hos Wayback Machine., en art over romerske Spania og Portugal.
• Romerske bygninger i Barcelona