Røde blodceller

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2020

Røde blodceller, røde blodlegemer eller erytrocytter er den vanligste blodcellen. De røde blodcellene er det viktigste mediet for oksygentransport i blodet hos virveldyr. Ordet rytrocytt kommer fra gresk erythros for «rød» og kytos som opprinnelig betydde «(å være) hul», til cyte som nå betyr «celle». En schistocytt er en rød blodcelle som blir delt.

Erytrocytter består hovedsakelig av hemoglobin, et molekyl som er satt sammen av hemgrupper (som forøvrig likner på planters klorofyll), disse inneholder et jernatom som kan binde et oksygenatom i lunger eller gjeller og siden frigjøre oksygenet andre steder i kroppen. Hemoglobin frakter også noe karbondioksid fra vevet til lunger eller gjeller. (Hos mennesket er det meste av karbondioksidet, men bare 2 % av den totale oksygenmengden, til stede som løst gass i blodplasma). Et lignende molekyl, myoglobin, lagrer oksygen i muskelceller.

Det er hemgruppen i hemoglobinet som gjør erytrocyttene røde, og blodet rødt. Fargestoffene som gjør urinen gul, avføringen brun og gulsottpasienter gule i huden er alle nedbrytningsprodukter av hemoglobin.

Alene er blodplasma lyst gulbrunt. Erytrocyttene endrer farge etter hvor mye oksygen som er bundet til hemoglobinet. Jo mer oksygen, jo lysere rødfarge. Hemoglobin uten oksygen (deoksyhemoglobin) er mørkt og får blodårene til å se blå ut gjennom huden (cyanose).

Det var et stort utveklingsmessig steg for virveldyrene da de fikk proteinet som binder oksygen i en celle, i stedet for løst i kroppsvæsken. Blodet blir mindre viskøst og kan transportere større mengde oksygen.

Dersom mer oksygen skal transporteres uten hemoglobin kan dette oppnås med høyt trykk, for eksempel i trykkammer.

Siden en femdel av gassen i normalatmosfære er surstoff, kan det være nyttig å puste 100% surstoff ved en del sykdomstilstander.

De røde blodcellene hos pattedyr har ikke cellekjerne og derfor heller ikke DNA. Bortsett fra salamandre i slekten Batrachoseps har alle andre virveldyr cellekjerne i de røde blodcellene sine. Hos pattedyr har de røde blodcellene også mistet de andre organellene. Det gjelder blant annet mitokondriene, de lager derfor energi med gjæring, via glykolyse av glukose med påfølgende produksjon av melkesyre. Som de fleste andre celler har heller ikke de erytrocyttene insulinreseptorer, og opptaket av glukose er derfor ikke styrt av insulin.

Erytrocyttene har fasong som en skive som er konkav på begge sider: Lik en smultring som har grodd igjen på midten. Sammen med mangelen på organeller gjør dette cellen godt egnet til å utveksle oksygen med omgivelsene. Erytrocyttene er myke, slik at de kan gå gjennom trange kapillarer og slippe oksygenet der. Kamelfamilien (Camelidae) har ovale erytrocytter, ellers er de runde hos alle pattedyr.

I de store blodkarene ligger de røde blodcellene av og til side ved side som pengeruller, eller som en stabel tallerkener. Dette skjer oftest dersom det er spesielt høyt nivå av bestemte serumproteiner, for eksempel ved betennelser. Senkningsreaksjonen er en vanlig undersøkelse som innebærer måling av hvor fort erytrocyttene synker nedover i plasma. Ved mye pengerulledannelse synker erytrocyttene betydelig raskere og gir det vi kaller høy senkning ved mange forskjellige sykdommer. Senkningen måles i mm/time.

Milten virker som et lager for røde blodceller, men ikke i like stor grad hos mennesker som hos andre dyr. Hos hunder og hester holder milten vanligvis tilbake mange røde blodceller. Disse blir sendt ut i blodstrømmen under hardt arbeid, slik at mengden av oksygentransport øker.

I milten er det lavere osmotisk trykk som gjør de røde blodcellene kuleformet og eventuelt sprekker. Vanligvis sprekker de i milten ca. 3 måneder etter at de er nydannet.

En typisk erytrocytt er 6–8 µm. De er altså mye mindre enn de fleste cellene i kroppen. Hver erytrocytt inneholder om lag 270 millioner hemoglobinmolekyler.

Et voksent menneske har om lag 20-30 billioner erytrocytter. Dette er et tall med variasjoner; kvinner har mellom 4 og 5 millioner erytrocytter per mikroliter blod, menn har mellom 5 og 6 millioner. Antallet erytrocytter er anslagsvis likt antallet andre celler i kroppen, altså er rundt halvparten av menneskekroppens celler røde blodceller. Mennesker som lever i høyder der oksygentensjonen blir lav, har høyere konsentrasjon av røde blodceller. Dette er årsaken til at en del idrettsutøvere benytter seg av trening ved høydeopphold eller i såkalte høydehus.

Erytrocytter er langt vanligere enn andre partikler i blodet. I en mikroliter blod finnes til sammenligning 4 000–11 000 hvite blodceller og 150 000–400 000 blodplater. Til sammen ligger det om lag 3,5 gram jern i de røde blodcellene. Det er mer enn fem ganger så mye som i resten av kroppen.

Produksjonen av røde blodceller kalles erytropoese. De røde blodcellene blir til i den røde beinmargen vi finner i flere av de store knoklene. Hos foster er det leveren som er det viktigste organet for produksjon av røde blodceller. Produksjonen blir økt av hormonet erytropoetin (EPO) som blant annet er benyttet til doping i idrett. En faktor som øker produksjonen er oksygentensjonen i lufta. Når lufttrykket synker, blir det mindre oksygen i lufta, selv om andelen fortsatt er 21 %. Det blir da flere erytrocytter i blodet. Dette kan en se på mennesker som bor høyt over havet, og på idrettsutøvere i høydehus. Medfødte hjertefeil, der deler av blodstrømmen kan gå utenfor lungene og gir cyanose, har samme virkning.

Erytrocytter vokser opp på om lag sju dager, og lever i om lag 120 dager. Den gamle cella blåses opp til en ballong og sprekker, blir slukt av fagocytter og ødelagt. Elementene erytrocytten består av, blir sluppet ut i blodet. Hoveddelen av de røde blodcellene blir brutt ned i leveren og milten. Hemgruppen blir skilt ut av kroppen som bilirubin. Det er dette som gir urin gul og avføring mørk brun farge.

De ulike blodtypene hos mennesket kommer av variasjoner i glykoprotein på overflaten til de røde blodcellene.

Erytrocyttene kan skilles fra blodplasma ved sentrifugering. Dersom en blodgiver gir bare plasma, blir han tappet for fullblod, og de røde blodcellene blir sentrifugert fra, og ført tilbake med det samme. Ved bloddoping gjør idrettsutøvere det nesten på samme måte: De tapper seg for blod, og de røde blodcellene blir skilt ut og frosset ned (erytrocytter holder i fem uker ved ÷78 °C). Så blir de injisert like før en konkurranse for å øke oksygenopptaket/-transporten. Dette er vanskelig å oppdage, og er farlig, siden kroppen tåler dårlig at blodet blir for tyktflytende (hyperviskøst). Faren er forbundet med en vesentlig økning i sjansen for at det skal oppstå blodpropp (trombe). Derfor er det ved distanseløp på ski satt en grense for deltakelse ved 18,5 g/dl hemoglobin i blodet. Hvis denne grensen overskrides, er det ikke nødvendigvis bloddoping, men kan for eksempel være et resultat av overdrevet høydetrening.

Blant blodsykdommer som involverer røde erytrocytter finner man:

• Anemier kjennetegnes ved at blodet har lliten evne til å frakte oksygen. Dette kan skyldes at det finnes få erytrocytter, eller fordi de ikke lenger har samme evne til å binde oksygen.
  • Jernmangel er den vanligste formen for anemi. Organismen tilføres for lite jern og kroppen kan ikke produsere nok hemoglobin.
  • Sigdcelleanemi er en arvelig sykdom som gir abnorme hemoglobinmolekyler. Dette gjør at erytrocyttene blir misdannede og stive, og gir tilstoppede blodårer, smerter, slag og andre vevsskader.
  • Thalassemi er en annen arvelig sykdom.
  • Sfærocytose er en arvelig sykdom som gjør erytrocyttene små, kulerunde og skjøre.
  • Perniciøs anemi er en sykdom som gjør at kroppen mangler den innebygde evnen til å ta opp vitamin B12 fra maten. Man trenger B12 for å produsere erytrocytter.
  • Aplastisk anemi kjennetegnes av at beinmargen ikke kan produsere erytrocytter.
  • Hemolyse er overdreven nedbryting av erytrocytter. Dette kan ha mange årsaker.
• Malariaparasitten lever en del av livssyklusen i erytrocyttene, der den spiser hemoglobin og ødelegger cellene. Både sigdcelleanemi og thalassemi er vanlig i malariastrøk.
• Polycytemier er sykdommer der kroppen produserer for mange erytrocytter. Som ved bloddoping kan dette gi problemer.

En rekke blodprøver ser på de røde blodcellene.

• Man kan få et tall for mengden hemoglobin i gram per desiliter (Hb g/dL).
• Man kan få prosentvis antall røde blodceller i blodet (hematokritt- eller erytrocytt-volumfraksjon).

Ved anemier er det nyttig å se på

• gjennomsnittlig volum av røde blodceller,MCV, mean cell volume,
• gjennomsnittlig hemoglobinmengde i cellen, MCH, mean cell hemoglobin,
• gjennomsnittlig hemoglobinkonsentrasjon i cellen, MCHC, mean cell hemoglobin content.

Man kan også få blodtypebestemmelse, som ABO-, Rhesus- og Kell-systemene.

Normalverdiar for mennesker er: Voksne menn 13,4–17,0 g/dl, voksne kvinner 11,7 – 15,3 g/dl. Barn har høyere verdier de første månedene etter fødselen, og har deretter lavere verdier i 8–10 år.

Nederlenderen Jan Swammerdam var den første som beskrev en erytrocytt. Det var i 1658, og han brukte et tidlig mikroskop.

• Database over størrelse på erytrocytter
• Foredrag om bloddoping på sidene til Norges Idrettsforbund

• Laboratoriehåndbok for Rikshospitalet