Paleoøkologi

Paleoøkologi er læren om økologien i fortiden og rekonstruksjonen av tidligere økosystem, om samspill mellom organismer og deres omgivelser slik det var før. Det finnes flest bevarte rester fra kvartærtiden, altså fra de siste par millioner årene, og det er derfor særlig disse som blir undersøkt. Vitenskapen er knyttet til biologi, geologi, kjemi, arkeologi og flere andre disipliner, og brukes til å oppnå høyere forståelse for naturlige så vel som menneskeskapte endringer i flora og fauna over tid.

Gjennom å måle ulike fenomen som man vet blir påvirket av en årsak (en «proxy»), kan man modellere fenomenene som var årsaken til dette, i tid og rom. For eksempel kan man hvor mye trær har vokst gi en god indikasjon på hvordan temperatur og luftfuktighet har vært, mengde kull og pollen i innsjøer og myr på om det har vært henholdsvis skogbranner og mye vegetasjon, og isotoper av oksygen funnet i koraller, trær, innsjøer, havvann og iskjerneprøver på temperatur og mengde is.^[1]

Ordet paleoøkologi kommer fra paleo-, fra gammelgresk for «gammel», og økologi.^[2]