[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Podencoer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Podenco»)
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»

Podenco ibicenco, glatthåret
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Podencoer (spansk), podengoer (portugisisk) eller cirnecoer (italiensk) er en gruppe med primitive hurtig drivende hunder med stor jaktlyst. I FCI-systemet regnes disse hundene som mer eller mindre primitive spisshunder, men i virkeligheten danner de en naturlig klade sammen med urmyndene og en håndfull primitive vokterhunder (blant annet anatolsk gjeterhund, mastino abruzzese, kuvasz, komondor og pyreneerhund med flere).[1]

Podencoene finnes opprinnelig i kyststrøkene rundt det nordlige og vestlige Middelhavet, fra Kreta, Malta og Italia med Sicilia, Sardinia og Pelagieøyene i øst til Frankrike med Korsika, Portugal og Spania med Balearene og Kanariøyene i vest. Det er usikkert om det finnes podencoer i Nord-Afrika, men det finnes en på Lampedusa og den kalles både lampedusahund og tunisisk podenco. Flere av podencoene finnes i tre størrelsesvarianter (liten, mellomstor og stor) og to pelsvarianter (glatthåret og strihåret), men ikke alle.

Gruppedynamikk

[rediger | rediger kilde]
Podengo português pequeno strihår
Podengo português pequeno glatthår

Gruppen med podencoer utmerker seg gjennom svært lik anatomi, selv om de varierer en del i størrelse. Slektskapet til mynder og pariahhunder er trolig svært nært. Mange steder i verden blir de også regnet som mynder, eller en gren av myndene, for eksempel i Storbritannia og USA. Nå viser ny forskning at dette også er tilfellet, men det gjelder ikke alle mynder.[1] Podencoene har slank, strømlinjeformet kropp, med et forholdsvis dypt og smalt bryst og godt opptrukket buklinje. Hodene er tilnærmet pyramideformet og skallen langstrakt og relativt flat. Alle rasene har (i motsetning til tradisjonelle mynder) triangulære stående ører, som i størrelse varierer fra mellomstore til store. I likhet med myndene bærer også podencoene halen hengende som en sabel når de ikke løper, jakter eller er opphisset.

Parker et al. (2017) slår fast, at verdens cirka 400 hunderaser kan deles inn i 23 klader.[1] Om man regner med basenji, som utgjør en selvstendig klade nær ulven (Canis lupus), så fordeler de myndelignende hundene seg i tre høyst forskjellige klader.[1] De eldste myndene (de såkalte urmyndene), som saluki, afghansk mynde, azawakh, levriero meridionale og sloughi, danner en egen klade sammen med podencoer, som etnahund, faraohund og podenco ibicenco med flere, men hurtige molossere, som anatolsk gjeterhund, mastino abruzzese, ungarsk kuvasz, komondor og pyreneerhund, inngår også i denne kladen.[1] De moderne myndene, som italiensk mynde, borzoi, irsk ulvehund, skotsk hjortehund, whippet og greyhound, danner en helt annen klade, sammen med typiske gjeterhunder, som old english sheepdog, australian cattledog, bearded collie, kelpie, border collie, welsh corgi pembroke og welsh corgi cardigan, australian shepherd, collie og shetland sheepdog.[1] Alle tre kladene står langt fra hverandre. Blant de såkalte myndene, så kan genflyt på tvers av de tre kladene bare påvises mellom basenji og azawakh og mellom faraohund og whippet.[1]

Opphav og avstamming

[rediger | rediger kilde]
Tesem er synonym med selveste urmynden, men er vanskelig å ta til inntekt for en bestemt rase i dag. Den har likhetstrekk med såvel podencoer som primitive mynder. Noen mener også at basenji trolig står urmynden nærmest, og akkurat den rasen står unektelig ulven nærmest. Tesem avbildes både med stående og hengende ører, men alltid med en karakteristisk ringlet hale som den bærer over ryggen. Proporsjonene og halen tatt i betraktning, ligner kanskje azawakh mer enn noen annen på tesem.

Kynologer og forskere har en teori om at stamfedrene kom til strøkene rundt Middelhavet med sjøfarende handelsreisende, for mer enn 2 000 år siden. Kanskje var det fønikerne som bragte de med seg på sine ferder vestover. Teorien har imidlertid aldri latt seg stadfeste.

Typen er imidlertid svært gammel, kanskje nærmere 5 000–6 000 år eller mer. Det er i så måte funnet en rekke grottetegninger av lignende hunder, både i Egypt og i Midtøsten. Urhunden tesem står sentralt, uten at noen har kunnet bevise et slektskap til denne. Å ta den til inntekt for podencoer blir derfor feil. Mang kynologene ser imidlertid på urhunden som selve opphavet til både podencoene og myndene.

Trolig har slike hunder en gang i tiden vært forholdsvis likt spredd i strøkene rundt Middelhavet, men i dag er de mest vanlig på øyene og i kyststrøkene nordvest i dette havområdet. Dette kan ha sammenheng med arabernes inntog i Nord-Afrika, siden de for det meste var muslimer som av religiøse årsaker ikke aksepterte alle typer hunder. Det kan ha ført til at typen ble fortrengt.

Egenskaper

[rediger | rediger kilde]

Podencoene har myndenes smekre kropp og hurtighet og pariahhundens utholdenhet og evne til å jakte med både syn, lukt og hørsel like aktivt. Gruppen som sådan er utpregede jakthunder som gjennom århundrer vært benyttet til småviltjakt, og da spesielt til jakt på kanin og hare. Disse hundene kan imidlertid også med fordel brukes til jakt på annet vilt, herunder også fugl og storvilt. Mange av rasene vil kunne utgjøre en ypperlig ledhund, siden de normalt er meget stillferdige utenfor sitt naturlige domene. De har ypperlig luktesans og meget gode egenskaper som sporhund.

Podecoene har også en rekke andre flotte egenskaper, blant annet som brukshund og innen en rekke former for hundesport. De er svært spenstige og meget hurtige. Rasene har også naturlige egenskaper som vakthunder, i det de fleste er reserverte og skeptiske til fremmede. De regnes imidlertid som ypperlige familiehunder.

Hunderaser i gruppen

[rediger | rediger kilde]

Listen nedenfor er ikke nødvendigvis komplett. Flere kan være lokale varianter med minimale kliniske forskjeller.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g Parker, H. G., Dreger, D. L., Rimbault, M., Davis, B. W., Mullen, A. B., Carpintero-Ramirez, G., & Ostrander, E. A. (2017) Genomic Analyses Reveal the Influence of Geographic Origin, Migration, and Hybridization on Modern Dog Breed Development. Cell Reports 19(4):697–708, 25 April 2017. DOI: 10.1016/j.celrep.2017.03.079.
  2. ^ Mario Canton (2018) Levrieri & Segugi Primitivi: 2a edizione digitale – 2018. Mario Canton, 26. jul. 2018. ISBN 9788828364276
  3. ^ Rasen er svært lite kjent, men har trolig mange likheter med faraohund. Den anerkjennes ikke som egen rase og kan være utdødd.
  4. ^ Rasen regnes ofte inn blant podencoene, men den har mer til felles med regulære pariahhunder anatomisk. Den anerkjennes lokalt i Hellas.
  5. ^ Rasen anerkjennes lokalt i Spania og eksisterer som tre størrelsesvarianter med to ulike hårlag (korthår og strihår)
  6. ^ Rasen regnes av mange for å være en fransk versjon av podenco ibicenco og anerkjennes ikke som egen rase.
  7. ^ Rasen ble anerkjent lokalt i Spania 2. august 2001
  8. ^ Rasen regnes av de fleste for å være en lokal variant av podenco andaluz. Den er ikke anerkjent som egen rase.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Podencoer&oldid=22891241»