Kurdistans arbeiderparti

Kurdistans arbeiderparti
Land		Tyrkia
Offisielt navn		Partiya Karkêren Kurdistan (PKK)
Leder(e)		Cemil Bayık, Hülya Oran, Murat Karayılan
Grunnlagt		27. november 1978[1]
Hovedkvarter		Qandilfjellene
Moderparti		Koma Civakên Kurdistan
Ideologi		Kurdisk nasjonalisme demokratisk konføderalisme jineologi antikapitalisme venstrenasjonalisme demokratisk sosialisme libertær kommunalisme
Politisk posisjon		Venstreekstremisme
Nettsted		www.pkkonline.com
Flagg
Kurdistans arbeiderparti på Commons

Kurdistans arbeiderparti – Partîya Karkerên Kurdîstan (PKK) er en militær og politisk organisasjon blant kurdere i Tyrkia med røtter i den marxist-leninistiske studentbevegelsen i Ankara i 1970-årene. Organisasjonen ble opprettet den 27. november 1978 under ledelse av Abdullah Öcalan (med kallenavnet Apo) i byen Diyarbakır.

Lederen for organisasjonen er pr. 2013 fortsatt Abdullah Öcalan som sitter fengslet på øya Imrali utenfor Istanbul. PKK har først og fremst operert i Tyrkia, men hadde lenge baser i Libanon og Syria. PKK har også operert i andre land. Organisasjonen har i dag en stor base i Qandilfjellene i det kurdiske autonome området i Irak. PKK har fungert med ulike navn, deriblant Kadek og Kongra-Gel.

PKKs agenda bygger på revolusjonær kommunalisme og demokratisk føderalisme, med røtter i anarkistiske og kommunistiske bevegelser. PKKs opprinnelige mål var å skape en uavhengig, sosialistisk kurdisk stat - Kurdistan. Dette landet skulle omfatte deler av det sørøstlige Tyrkia, nordøstlige Irak, nordøstlige Syria og det nordvestlige Iran. Dette er steder der den kurdiske befolkningen er i flertall eller utgjør en betydelig minoritet. Dette målet ble senere endret til kulturelle og politiske rettigheter for den kurdiske befolkningen i Tyrkia og omfattende autonomi. Siden 1978 har PKK vært engasjert i væpnede konflikter med den tyrkiske staten og har angrepet sivile i og utenfor Tyrkia, også i Skandinavia, for å oppnå sine mål.

PKK blir ansett som en terrororganisasjon av en rekke stater og organisasjoner, deriblant, USA, NATO og EU med alle sine medlemsland. En EU-domstol slo riktignok i 2008 fast at PKK ikke kunne stå på denne lista,^[2] men pr i dag^[når?] er PKK, Kongra-GEL og KADEK fortsatt regnet som terrorister av EU.^[3] Australia, Canada, Irak og Iran er blant flere land som offisielt har erklært PKK for en terrororganisasjon. Tyrkia, som nektet å anerkjenne eksistensen av en kurdisk minoritet etter statskuppet i 1980 og frem til Turgut Özal (som også er av kurdisk opprinnelse) kom til makta i begynnelsen av 90-tallet,^[4] anser PKK som en etnisk separatistorganisasjon som bruker terrorisme og trussel om vold mot både sivile og militære mål for å nå sine politiske mål.

21. mars 2013 ble det offentliggjort en appell fra Abdullah Öcalan der han ber sine tilhengere legge ned våpnene og trekke seg ut av Tyrkia. Appellen er godt mottatt av den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdoğan, og mange håper utspillet kan åpne veien til en fredsavtale som får slutt på konflikten mellom PKK og Tyrkia. Forhandlinger pågår mellom representanter for den tyrkiske stat og PKK så vel som andre representanter for kurderne.^[5]

I 1970-årene ble organisasjonens kjernegruppe grunnlagt. De besto hovedsakelig av studenter som var ledet av Abdullah Öcalan (kalt Apo) i Ankara. Gruppen satte fokuset sitt på den store kurdiske befolkningen i Sørøst-Tyrkia. 27. november 1978 forandret gruppen navnet sitt til Kurdistans arbeiderparti.

Den aller første treningsleiren til PKK ble etablert i 1982 i Syria. Denne hovedleiren ble flyttet til Nord-Irak i 1998.

I 1984 ble organisasjonen omgruppert til en mer paramilitær organisasjon som hadde flere treningsleirer rundt omkring i Syria. De lanserte flere paramilitære angrep samtidig som de fortsatte med bombeaksjoner mot statlige installasjoner. De hadde både militære og sivile mål.

PKKs politikk og ambisjoner gikk opprinnelig ut på å løsrive de rundt 12-15 millioner^[6] kurderne fra Tyrkia og danne en egen uavhengig kurdisk stat. Organisasjonen har også ambisjoner om å bli den ledende organisasjonen i alle områder med kurdisk befolkning, og har til tider ligget i krig med andre kurdiske partier, i og utenfor Tyrkia. Fra omkring år 2000 har de omdefinert kravene til kun å gjelde regionalt selvstyre og anerkjennelse av kurdernes nasjonale rettigheter, men ideen om et selvstendig Kurdistan har neppe forsvunnet.^[7]

I Tyrkia ble kurderne lenge nektet kulturelle og politiske rettigheter, herunder retten til å bruke sitt eget språk i offentlige sammenhenger.^[8] Det var forbudt å snakke kurdisk og å bruke ordet kurder etter statskuppet i 1980 og frem til 1991. Kenan Evren, som kom til makten etter statskuppet i 1980 og senere dømt av tyrkiske domstoler blant annet på grunn av statskuppet, har i et intervju karakterisert forbudet mot kurdisk som en stor feil.^[9] Under press fra blant annet EU, har denne politikken blitt mildnet fra 90-tallet og spesielt etter at AKP kom til makten. Forbudet mot kurdisk språk ble opphevet i 1991 under Turgut Özal, og kassetter og CD-er med kurdisk musikk og lokale aviser på kurdisk har lenge vært tillatt. Det er også startet radiosendinger på kurdisk. Den statseide TV-kanalen TRT har opprettet en kanal, TRT-6, som sender på kurdisk 24 timer i døgnet.^[10] Større seertall har antakelig de mange kurdiskspråklige TV-kanalene som er tilgjengelig via satellitt. Kanalen ROJ TV, som er nært knyttet til PKK, har sin redaksjon i Europa og er stadig blitt forsøkt stanset av tyrkiske myndigheter.^[11] Roj TV ble dømt av også det danske rettsvesenet i 2012 på grunn av støtte til terrorvirksomhet og bankkontoen har blitt sperret.

Kurdisk kan velges som valgfag i grunnskolen i Tyrkia^[12] og det er tillatt å gi undervisning i kurdisk privat. Flere universiteter har åpnet studier i kurdisk språk og historie, som det statlige universitetet i Mardin og det statlige Universitetet i Batman.^[13] Kurdiske navn er tillatt så lenge de skrives med bokstaver som finnes i det tyrkisk-latinske alfabetet, noe som ikke strider mot menneskerettighetene ifølge Den europeiske menneskerettsdomstolen.^[14]

PKK har siden 1984 drevet væpnet kamp mot den tyrkiske staten i tillegg til rivaliserende organisasjoner. Organisasjonen har hatt baser i Syria og Libanon, i seinere år også i Nord-Irak.^[15]

PKK har gjennomført en lang rekke væpnede aksjoner mot tyrkiske militæravdelinger og politi, hovedsakelig i østlige deler av Tyrkia,^[16] men også i de store byene i vest.

PKKs virksomhet har også rammet sivile, både kurdere og tyrkere, ikke minst konkurrerende kurdiske organisasjoner og medlemmer som vil forlate organisasjonen. PKK har også utført angrep rettet mot sivilbefolkningen i byene. PKKs ledelse har alltid sett på bruken av vold som legitimt, og organisasjonen har utført tallrike angrep på sivile i og utenfor Tyrkia siden 1980-tallet.^[17] PKK har også brukt flere selvmordsbombere rettet mål sivile mål.^[18]

I 2007 ble det antatt at organisasjonen hadde flere leirer i fjellene på grensa mellom Tyrkia og Irak. I 1999 begynte organisasjonen å bruke improviserte sprenglegemer i stedet for å gå til direkte konfrontasjon. De områdene som gruppen opererer i er for det meste fjellrike og landlige områder eller tette urbane områder. Fjellterrenget er en fordel for PKKs geriljahær. De kan skjule seg i et stort nettverk av huler som gjør flyangrep lite effektive.

PKK har, både frivillig og gjennom trusler og tvang, rekruttert tusener av barn, både jenter og gutter, helt ned i 8-årsalderen til væpnet kamp.^[19] I en rapport fra UNCHR meldes det om at PKK hadde 3000 barn under våpen i 1998.^[20] Barn under 18 år utgjorde 40 % av alle PKK-militser ifølge tyrkiske myndigheter^[21]

I tillegg til tap av sivile og militære menneskeliv har tyrkiske myndigheter estimert at kampen mot PKK har kostet Tyrkia hundrevis av milliærder av amerikanske dollar.^[22]

Den tyrkiske staten har slått hardt ned på alle uttrykk for støtte til PKKs aksjoner og målsettinger. Demonstrasjoner og ytringer som hevdes å være til støtte for PKK kan medføre fengsling, og Tyrkia har spesielt på 1980- og 1990-årene blitt sterkt kritisert på grunn av forekomst av tortur av fanger. Fortsatt rapporteres det om systematisk tortur av mistenkte PKK-aktivister.^[23]

Partier som uttrykker støtte for PKKs aksjoner og målsettinger risikerer å bli forbudt, noe som har forekommet flere ganger. Parlamentarikere har ved flere anledninger blitt fengslet. Mest kjent er Leyla Zana som i 1994 ble dømt til 15 års fengsel for å ha talt på kurdisk i det tyrkiske parlamentet. PKK-vennlige grupperinger er i dag organisert under det lovlige politiske partiet BDP, og er representert på den tyrkiske nasjonalforsamlingen. BDP har til sammen 29 representanter av totalt 549 mulige i nasjonalsamlingen.^[24] Stemmeandelen til kurder-vennlige partier ligger gjerne mellom 3-6 % på landsbasis [1] men er mye høyere sørøst i Tyrkia der det bor mange kurdere. Her utgjør BDP som oftest det største eller det nest største partiet. Flere kurdere er forøvrig representert på nasjonalsamlingen gjennom regjeringspartiet AKP og i de andre opposisjonspartiene, først og fremst CHP.

Konflikten mellom PKK og Tyrkia har siden 1984 kostet rundt 40 000 liv, hvorav 18 000 var PKK-aktivister ifølge BDP-representant Sebahat Tuncel.^[25] Ifølge tyrkiske myndigheter ble derimot 32 000 PKK-aktivister drept, mens antallet drepte fra tyrkiske side var på litt over 6 000 og antallet sivile som omkom var på 5-6 000.^[26] På 1980- og 90-tallet var Tyrkia blant de landene som fikk mest kritikk av EU og Amnesty International for behandling av politiske fanger. Tyrkia blir fortsatt kritisert av Human Rights Watch for urimelig fengsling, tortur og lange fengselsopphold.^[27] Det har også blitt rapportert om tortur de siste årene.^[28] Human Rights Watch har også kritisert PKK for blant annet angrep på sivile.^[29]

Fra 1992 til 2000 ble om lag 3 000 kurdiske landsbyer brent ned og/eller bombet etter den brente jords taktikk, og to-tre millioner kurdere ble som følge av dette fordrevet til byene i det kurdiske området, til storbyer lenger vest i Tyrkia eller til Europa.^[30]

Stadig flere land har stemplet PKK som terrororganisasjon, og i løpet av 2009-2010 ble det gjennomført flere politiaksjoner mot PKK-medlemmer i europeiske land, deriblant Belgia, Frankrike og Tyskland.^[31] Nylig ble 6 PKK-tilhengere arrestert i Spania og ytterligere 16 i Frankrike blant annet for å ha drevet med utpressing av andre kurdere.^[32]

Etter at Öcalan ble tatt til fange har tyrkiske myndigheter vedtatt tre amnestilover, henholdsvis i 1999, 2000 og 2003, der PKK-medlemmer kunne få amnesti eller redusert straff. Ifølge det tyrkiske justisdepartementet benyttet alt 383 000 personer seg av amnestiene (de fleste fikk strafferabatt eller utsatt straffeforfølgelse). 40 518 personer ble løslatt med hjemmel i amnestiloven fra år 2000, men denne loven var ikke beregnet utelukkende for PKK-medlemmer, slik at det er vanskelig å anslå hvor stor andel av PKK-tilhengere som dro nytte av dette amnestiet.^[33]

PKK driver militær og politisk virksomhet i flere land der kurderne er en betydelig minoritet, det vil si først og fremst øst i Tyrkia der 20-30 % av befolkningen har kurdisk bakgrunn. I Irak har PKK ca. 3 000 menn og kvinner under våpen under en uoffisiell avtale med myndighetene, som blant annet innebærer at PKK ikke skal blande seg inn i den politiske situasjonen i det kurdiske selvstyreområdet. Presidenten i Kurdistan-Irak, Massoud Barzani, har bedt PKK legge ned våpnene og fjerne sine baser fra Nord-Irak.^[34]

Organisasjonen PJAK, som kjemper for kurdiske rettigheter i Iran, er nært alliert med PKK og har sin militære hovedkommando i PKKs baseområde i Nord-Irak. PKK er også nært alliert med det syriske kurder-partiet PYD, som i 2012 og 2013 har tatt kontrollen over en rekke landsbyer nord og øst i Syria samt flere bydeler i Aleppo med hovedsakelig kurdisk befolkning. PKK og PYD beskyldes for å ha samarbeidet med Bashar al-Assads regime i den pågående borgerkrigen i Syria.

PYD hevder å være uavhengig av både regimet og de arabiske militsene. Det har vært harde kamper flere steder mellom PYD og militser med støtte fra Tyrkia.^[35]

PKK har flere ganger truet med å angripe turister i Tyrkia^[36] og har også tidligere bortført europeiske turister,^[37] og flere europeiske turister har blitt drept av PKKs aksjoner i Tyrkia og andre land,^[38] verst i 2006 hvor 10 engelske turister ble drept.^[39]

PKK arbeider i Europa gjennom en rekke kulturelle organisasjoner. Organisasjonene forsøker å kontrollere tyrkiske kurdere, og innkreve penger hos dem, ofte med tvang. Organisasjonens virksomhet finansieres i stor grad av disse tvungne eller frivillige bidragene fra kurdere i Europa, spesielt i Sverige og Tyskland. PKK driver også pengeinnsamling i Norge.^[40]

PKK finansieres også i stor grad gjennom narkotikavirksomhet og annen kriminialtet.^{[41][42][43][44]} PKK driver med både smugling og salg av narkotika i tillegg til å utpresse andre narko-handlere, spesielt i Tyskland^[45], men også i andre land som Sverige.^[46] PKK har også drevet med våpensmugling.^[47]

Ifølge Interpol var PKK og 178 kurdiske organisasjoner i Europa koblet til narkotikasmugling.^[48]

PKK har lenge vært aktiv i Skandinavia. Spesielt på 1980-tallet var organisasjonen koblet til flere drap i Sverige på tidligere PKK-medlemmer og andre kurdere. Dette gjelder blant andre drapene på Enver Ata og Cetin Güngör i Sverige.^[49][50] Kurdere som ikke vil samarbeide med PKK regnes som forrædere, og de personer som ønsker å forlate PKK risikerer å bli drept. I Sverige ble den svensk-kurdiske journalisten Kurdo Baksi erklært som forræder av PKK-kontrollerte medier da familien ville vitne mot Abdullah Öcalan i 1998.^[51]

PKK var også blant flere mistenkte angående mordet på den svenske statsministeren Olof Palme i 1986, som var statsminister i Sverige fra 1969 til 1972 og 1982-1986. Han hadde noen år tidligere erklært PKK som en terroristorganisasjon og erklært kommunearrest for PKK-medlemmer på grunn av flere PKK-koblede drap i blant andre Stockholm og Uppsala.^[49][52] PKK er fortsatt veldig aktiv spesielt i Sverige, der de tvinger svensk-kurdere til å betale en slags tvangsskatt til PKK.^[46]

PKK beskyldes også for bortføring/tvangsrekruttering av svensk-kurdiske barn.^[53]

23. mai 2002 erklærte en paraplyorganisasjon for kurdere i Sverige at organisasjonen betraktet både KADEK og PKK som terrororganisasjoner som ikke bare skadet staten Tyrkia men også sivile kurdere.^[54]

I Norge kunngjorde etterretningsseksjonen i Oslo Politidistrikt i 2004 at flere kurdiske kebab-utsalg i Norge støttet PKK og andre terrororganisasjoner finansielt med penger fra kriminell virksomhet. Politiet oppga at de knyttet 25 navngitte personer til 6 ulike nettverk som støttet terrorisme, hvor flere tidligere var dømt for narkotikaforbrytelser.^[55][56][57]

PKK-tilhengere har markert seg ved både lovlige og ulovlige demonstrasjoner i Norge, som i 2007 da 20-30 PKK-tilhengere møtte opp i Oslo med slagvåpen for å sabotere en lovlig demonstrasjon mot PKKs handlinger^[58] eller som i 1999 da Abdullah Öcalan ble fengslet.^[59]

22. juni 2019 ble en norsk borger fra Stavanger arrestert i Tyrkia, for å ha tilknytting og drevet aktiv arbeid for PKK i Norge.^[60][61]

Også i Danmark har det forekommet drap på tidligere PKK-medlemmer. Dette gjelder eksempelvis drapet på Mustafa Tangüner.^[49][50] PKK er fortsatt veldig aktiv i Danmark. I 2012 ble 8 PKK-medlemmer arrestert av danske myndigheter, og det har vist seg at flere millioner kroner har blitt overført fra Danmark til PKK.^[62][63]

Det finnes flere kurdiske TV-kanaler i Skandinavia med sympati for PKK. En av dem, ROJ TV, ble dømt i Danmark på grunn av terrorvirksomhet. Retten slo fast at kanalen var finansiert og kontrollert av terrororganisasjonen PKK og dømte den til å betale en bot 5,2 millioner danske kroner.^[64] Etter det har Eutelsat og Intelsat avbrutt samarbeidet med ROJ TV og kanalen kan nå følges kun via Internett. Den Danske Bank har dessuten sperret kontoen deres.^[65]

Omtrent samtidig med dette har PKK-vennlige^{[trenger referanse]} Sterk TV begynt sine sendinger i Norge.

PKK-organisasjonen fikk et alvorlig tilbakeslag da lederen Abdullah Öcalan ble kidnappet og bortført fra den greske ambassaden i Kenya. Aksjonen ble utført av tyrkiske agenter med støtte fra CIA og Mossad. PKK-lederen hadde tidligere blitt arrestert i Roma, men myndighetene i Italia nektet å utlevere ham til Tyrkia, som først måtte garantere at Öcalan ikke skulle bli henrettet. Öcalan sitter i dag fengslet på øya Imrali utenfor Istanbul.

Abdullah Öcalan er fortsatt PKKs overhode, men har ikke lenger kontroll over organisasjonens daglige virksomhet. Den reelle ledelsen ligger i stor grad hos den militære kommandanten i Qandil, Murat Karayılan. Han er også leder for PKKs sivile organisasjon KCK (nettverket av kurdske lokalsamfunn).

• Marcus, Aliza (2007). Blood and Relief: The PKK and the Kurdish Fight for Independence. New York: New York University Press. 
• Bjarke Friborg (1999). FRA KKP TIL PKK: Om den kurdiske nationale bevægelse i Tyrkiet 1917-1999 (på dansk). Bergen: Universitetet i Bergen. 
• Barnhart, Stephen R. (2002). International terrorism and political violence. Trafford Publishing. ISBN 978-1553692430. 

• Offisielt nettsted
• (en) PKK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Kurdistan Workers Party
• Kurdistan.no, Rådet for Kurdernes Rettigheter
• UDI- praksisnotater om asylsøknader fra Tyrkıa
• Hva er PKK?