Suzannah Ibsen

Suzannah Ibsen
Foto: J. Leeb
Født		Suzannah Daae Thoresen 26. juni 1836[1] Herøy i Møre og Romsdal
Død		3. apr. 1914[1] (77 år) Kristiania
Beskjeftigelse		Dramatiker, lyriker, skribent, oversetter
Ektefelle		Henrik Ibsen
Far		Hans Conrad Thoresen
Mor		Sara Margrethe Daae
Søsken		Johan Herman Thoresen
Barn		Sigurd Ibsen
Nasjonalitet		Norge[2]
Gravlagt		Vår Frelsers gravlund (ukjent–) (Oslo)[3]

Suzannah Ibsen (født Suzannah Daae Thoresen; 1836–1914) var gift med Henrik Ibsen fra 1858 til hans død i 1906. Sammen fikk de sønnen Sigurd Ibsen, som blant annet var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905.^[4]

Suzannah Daae Thoresen ble født 26. juni 1836 i Herøy i Møre og Romsdal. Hennes foreldre var sokneprest Hans Conrad Thoresen (1802–1858) og hans andre hustru Sara Margrethe Daae (6. april 1806–10. mai 1841) datter av presten Johan Christopher Haar Daae. Moren Sara ble født i Norddal der faren var sogneprest. Hun var søskenbarn av embetsmann og politiker Ludvig Daae (1829–1893) som overtok Solnør etter sin far. Den unge Ivar Aasen var hos prosten Thoresen i Herøy i 2 år og reiste til Solnør for å bli huslærer for Suzannahs søskenbarn året før Suzannah ble født. Moren døde i barselseng og farens ugifte søster Marie Susanne Daae (1794-1871) fungerte da som mor for de fem morløse barna og styrte huset på prestegården.^[5][6] Faren giftet seg med familiens danske guvernante, Magdalene Thoresen (1819–1903). Suzannahs tante Marie Susanne forlot da Herøy og slo seg ned hos broren og nevøen på Solnør.^[5]

Hennes kusine Margrete Giørwel Daae var mor til Dikken Zwilgmeyer (1853-1913) og Ludvig Daae Zwilgmeyer (1855-1910).^[7][8][9] Da familien Zwilgmeyer flyttet til Kristiania var Suzannah Ibsen og Ivar Aasen hyppige gjester og husvenner.^[10]

Familien flyttet til Bergen hvor Hans Conrad Thoresen ble prost i Korskirken. Suzannah Ibsens stemor ble senere en berømt forfatter.

Suzannah Ibsen døde 3. april 1914 i Kristiania.^[11]

Etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble Henrik Ibsen invitert til prostefruens litterære salong i Bergen, og det var da han først møtte og ble forelsket i husets datter, 19år gamle Suzannah. Henrik Ibsen var på denne tid sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, (i det samme Komediehuset på Engen som senere huset Den Nationale Scene. Suzannah var glad i å lese og Thorsen-familien hadde et omfattende bibliotek.^[12]

Henrik Ibsen ble første gang invitert hjem til Thoresen-familien i Bergen i januar 1856 og de ble gift 18. juni 1858 få dager etter at hennes far ble begravet.^[13] Deres eneste barn, Sigurd Ibsen, ble født 23. desember 1859. Karoline Bjørnson fortalte senere Francis Bull at det i Kristiania i 1860 ble gjengitt med forferdelse at Suzannah kort etter fødselen hadde sagt til sin mann: «Nå vil jeg ikke ha flere barn.» Det ble dengang oppfattet som den rene ugudelighet.^[14] Sigurd Ibsen giftet seg med Karoline og Bjørnstjernes datter Bergliot. Tancred Ibsen var hennes barnebarn.^[15]

Hun har vært beskrevet som sin manns litterære konsulent, og skal dessuten ha tjent som inspirasjon for mange av de sterke og ubøyelige kvinneskikkelser som er å finne i hans forfatterskap.^{[trenger referanse]} I 1858 oversatte hun Gustav Freytags Graf Waldemar til norsk for å hjelpe Kristiania norske Theater, hvor ektemannen den gang slet i motvind som kunstnerisk direktør. Stykket ble spilt tre ganger, 25., 27. og 29. september 1861.

Parets oldebarn, Jon Bille, fortalte til Johannes Møllehaves kone at hans oldefar først skrev en versjon av Et dukkehjem hvor Nora blir hos Helmer. Suzannah var uenig i at Nora kunne bli i et så sørgelig ekteskap, og ropte: «Nora går!» Ibsen ropte: «Nora blir!» Etter to uker på dette viset ropte Suzannah: «Enten går Nora, eller så går JEG!» Ibsen kjente sin kone og valgte versjonen der Nora går. Da ble iallfall Suzannah i sitt ekteskap. Og versjonen der Nora blir, kom i bruk i Tyskland, der man ikke ville godta at en gift kone forlot sine barn.^[16]

Henrik Ibsen kalte gjerne sin hustru for «Ørnen», en forklaring på kjælenavnet kan trolig leses ut av en passus i det historiske dramaet Hærmændene paa Helgeland (1858):

Hm, sæt en Ørn i Bur og den vil bide i Stængerne

• enten de saa ere af Jern eller Guld.

Hærmændene paa Helgeland, 2. akt, 1. scene.

Som en takk til Suzannah for alt hva hun hadde betydd for hans dramatiske arbeider, forfattet Henrik Ibsen diktet Tak (1871), som hvis det leses baklengs, blir «Kat». Tittelen skal henspille til hennes andre klengenavn, «katten»:

Hendes sorg var de vånder,

som knudred min sti, -
hendes lykke de ånder,
som bar mig forbi.

Hendes hjem er her ude
på frihedens hav,
hvor digterens skude
kan spejle sig af.

Hendes slægt er de skiftende
skikkelsers rad,
som skrider med viftende
flag i mit kvad.

Hendes mål er at tænde
mit syn i glød,
så ingen fik kende,
hvo hjælpen bød.

Og just for hun venter
ej tak engang,
jeg digter og prenter
en takkens sang.

• Eva Braathen Dahr: Fruen fra Bergen.
• Erik Henning Edvardsen: «Ibsen får et anfall av nervefeber» (s. 61-65) og «Blant sjøfolk og loser i Gamlebyen» (s. 65–68). Ibsens Christiania. N.W. Damm & Søn. Oslo 2003. ISBN 82-496-0657-4.
• Astrid Sæther: Suzannah – fru Ibsen. Gyldendal 2008. ISBN 978-82-05-35366-4.