Slaget ved Zenta

Språkvask: uoversatt

Slaget ved Zenta eller Slaget ved Senta ble utkjempet den 11. september 1697 like sør for Zenta (serbisk Senta, i dagens Serbia), på østsiden av elven Tisza. Det var et stort slag i Den store tyrkiske krig (1683–1699) og et av de meste avgjørende nederlagene i osmansk historie. I et overraskende angrep utslettet habsburgske keisertyrker den osmanske arméen som var i ferd med å krysse elven. Med et tap på bare noen hundre mann påførte keiserarméen osmanene et tap på rundt 30 000 mann, mens resten ble spredt. Som følge av slaget mistet Det osmanske riket kontroll over Bosnia, men i det lange løp var seieren til habsburgerne ved Zenta et avgjørende steg som presset Det osmanske riket til Freden i Karlowitz (1699). Denne stoppet den osmanske kontrollen over store deler av Sentral-Europa. Etter denne avtalen ble det habsburgske kongedømmet Ungarn gjort større og omfattet landområder som en gang hadde tilhørt det middelalderske Kongedømmet Ungarn. (På 1500-tallet ble kongedømmet Ungarn delt mellom Habsburgmonarkiet (jfr. Kongelige Ungarn), Det osmanske riket (se Osmansk Ungarn) og Det austungerske kongedømmet med senter i Transilvania).

Etter at den habsburgske hovedstaden ble reddet med slaget ved Wien i 1683, hadde Østerrike stor suksess, og i 1688 var Beograd og det meste av Den pannoniske sletten okkupert av habsburgerne. Men siden krigen mot franskmennene krevde flere soldater, og den nye storvesiren omorganiserte og gav nytt liv til den osmanske hæren, endte suksessen. Beograd ble gjenerobret av osmanene i 1690, og felttoget året etter ble stort sett uavgjort.

Østerrikerne ble ledet av prins Eugene av Savoie, som for første gang hadde selvstendig kommando, og det ble det første av en rekke spektakulære felttog for prinsen.

Prins Eugene ble øverstkommanderende for den ungarske hæren den 5. juli 1697. Arméen hans besto av 70 000 mann, men bare 35 000 var klare for kamp. Krigskassen var tom, og Eugene måtte låne penger for å betale lønn og opprette et fungerende medisinsk apparat.

Den habsburgske arméen bestod av tyske, østerrikske og ungarske infanteri- og kavaleristyrker (om lag 7 000 soldater). Takket være Pfalzgreve Paul Eszterházy kjempet Ungarn i de osmanske-habsburgske krigene med 20 000 soldater. Lettkavaleri fra Serbia deltok også i koalisjonen, samt enheter av lokale kroater og serberer som var en del av de østerrikske enhetene.

Da meldingene kom om at sultanen og arméen hans var i Beograd, valgte Eugene å sende alle tilgjengelige soldater fra Øvre Ungarn og Transilvania og starte å flytte soldatene sine mot Petrovaradin. Etter dette hadde Eugene en armé på 50 000 til 55 000 mann mot osmanene. Den 18. juli, i landsbyen Kolut, mønstret Eugene styrkene sine. Han dro med styrkene sine til Petrovaradin via Sombor. I løpet av august bød Eugene til slag i området nær festningen til Petrovaradin, men osmanaerne som prøvde å starte en beleiring, nektet å gå til kamp. I september flyttet osmanene nordover i et forsøk på å erobre festningen i Szeged og keiserarméen fulgte etter.

I den osmanske arméen under Imre Thököly var det noen få Kuruc-kavalerister, som hovedsakelig kjempet side om side med østerrikerne. Thököly ledet det osmanske kavaleriet i slaget.

Etter at Cafer Pasha (Djafer Pasha) ble erobret av keisarkaveleriet gav sultanen opp planen om å beleire Szeged og valgte å vende tilbake til vinterkvarter nær Timişoara. Da Eugene fikk vite om denne bevegelsen, valgte han å tvinge frem et slag.

Den 11. september 1697 prøvde den osmanske arméen å krysse elven Tisa (Tisza, Theiß) nær Zenta (Senta) og visste ikke at keiserarméen var i nærheten. Keiserarméen klarte derfor å ta fienden fullstendig på senga og gikk til angrep mens osmanene krysset elven. Etter et intensivt artillerbombardement gikk mange av de habsburgske dragonene av hestene og gikk frem til vollen som omringet den osmanske leiren hvor de utvekslet skudd med fienden. De osmanske soldatene bak skyttergravene trakk seg i stor uorden til broen, men det ble for trangt om plassen. Det østerrikske artilleriet siktet seg inn på de osmanske soldatene og massakrerte de. Venstreflanken til keiserarméen gikk til angrep, kom seg mellom den osmanske venstreflanken og broen og avskar fluktruten deres. Samtidig gikk keisertyrkene til angrep fra fronten og etter en vill nærkamp brøt habsburgerne gjennom grøftene rundt den osmanske leiren. Inne i leiren var nedslaktinga fryktelig. Keisersoldatene gikk ubøyeleg til angrep. Bare om lag tusen osmanske soldater kom seg unna. Mer enn 10 000 osmanske soldater druknet i Tisa og opp mot 20 000 osmanske soldater ble massakrert på slagmarken.

Slaget var en utrolig seier for Østerrike. De hadde selv bare tapt rundt 500 mann, mens osmanene hadde tapt 30 000 mann og de tok sultanens harem, 87 kanoner, skattekisten og statsfanen til Det osmanske riket. Ifølge Prinz Eugen (1960, biografi) av Alexander Lernet-Holenia, tok østerrikerne til og med en rekke kameler. Den osmanske arméen ble spredt og østerrikerne fikk full kontroll over Bosnia, hvor Sarajevo ble plyndret.

Med vilkårene i Freden i Karlowitz i 1699, tvang østerrikerne sultan Mustafa II til å slutte fred med keiseren og avstå Transilvania og de osmanske eyaletene Buda, Eger og Kanizsa, ble senere omgjort og integrert i de habsburgske provinsene Fyrstedømmet Transilvania, Kongedømmet Ungarn og Kongedømmet Slavonia.

Mange av keisersoldatene fikk lønn etter det blodige slaget. John dere la Feld (som ledet slaget for prins Eugene) ble etter slaget greve i Det tysk-romerske riket.

• Joachim Bahlcke: Die Schlacht bei Zenta und die Eroberung Sarajevos 1697. In: Ostdeutsche Gedenktage. Persönlichkeiten und historische Ereignisse, Jg. 33 (1997), S. 287–293.