Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester

Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester
Relieff i Kammeret til Representantenes hus i USA.
Født		23. mai 1208 Montfort-l'Amaury (Kongeriket Frankrike)
Død		4. aug. 1265 (57 år) Evesham (Worcestershire, Kongeriket England)
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Lord High Steward
Ektefelle		Eleanor of Leicester (1238–)[1][2]
Far		Simon IV av Montfort
Mor		Alix de Montmorency
Søsken		Amaury VI av Montfort Guy de Montfort, Count of Bigorre Amicie de Montfort
Barn		7 oppføringer Eleanor de Montfort Henry de Montfort Guy de Montfort, Count of Nola[3] Amaury de Montfort, Canon of York[3] Simon VI de Montfort Peter de Montfort[3] Richard de Montfort[3]
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Evesham Abbey
Våpenskjold
Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester på Commons

Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester (født 23. mai 1208, død 4. august 1265), var en fransk-engelsk adelsmann, kjent for å være den vesentligste lederen av adelens opposisjon til kong Henrik III av England. Etter opprøret i 1263 og 1264 ble Montfort den faktiske herskeren av England og som innkalte indirekte det første valgte parlament i middelalderens Europa. Av den grunn er Montfort i dag regnet som en av forløperne til dagens moderne parlamentariske demokrati.

Montfort var den yngste sønnen til Simon de Montfort, en fransk adelsmann og korsfarer, og Alix de Montmorency. Hans bestemor på farsiden var Amicia de Beaumont, den eldste medarvingen til jarledømmet Leicester og en stor eiendom eid av hennes far Robert de Beaumont, 3. jarl av Leicester, i England, men kong Johan av England ville ikke tillate at en fransk undersått kunne holde eierskap av en slik stor besittelse i England.

Som gutt fulgte Montfort sine foreldre i løpet av hans far krigføring mot katarene. Han var sammen med sin mor ved beleiringen av Toulouse i 1218, hvor hans far ble drept etter å ha blitt rammet i hodet av stein kastet av en mangonell (kastemaskin). Ved sin fars død ble faren etterfulgt av Montforts eldre bror Amaury. En annen bror, Guy, ble drept i beleiringen av Castelnaudary i 1220. Da han selv var en ung mann deltok han antagelig i albigenserkorstoget tidlig på 1220-tallet.

I 1229 kom de to brødrene Simon og Amaury til en ordning hvor Simon avga alle sine rettigheter i Frankrike og Amaury oppga alle sine rettigheter i England. Fri for alle forpliktelser overfor den franske konge kunne Simon de Montfort med hell søke sin engelske arv som han mottok året etter, skjønt han tok ikke full besittelse av den for flere år, og ble ikke formelt anerkjent som jarl.

Simon var en fjern slektning av kong Henrik III; hans stamfar Simon I de Montfort var far til Bertrade de Montfort som var oldemor på farsiden til kong Henrik II av England.

I januar 1238 giftet Simon de Montfort seg med Eleanor, datter av kong Johan og Isabella av Angoulême, og søster av kong Henrik III. Mens dette ekteskap skjedde med kongens godkjennelse, ble bryllupet i seg selv utført i all hemmelighet og uten å konsultere de store baronene, noe et ekteskap av slik betydning krevde. Eleanor hadde tidligere vært gift med William Marshal, 2. jarl av Pembroke, og hun sverget en ed på evig kyskhet ved hans død, skjønt hun var kun 16 år på den tiden, og eden ble således brutt da hun giftet seg med Montfort. Erkebiskopen av Canterbury, Edmund Rich, fordømte ekteskapet av denne grunnen. Den engelske adelen protesterte mot at kongens søster giftet seg med en utlending av beskjeden rang; mest kjent var Eleanors bror, jarl Rikard av Cornwall, som gikk til opprør da han fikk høre om ekteskapet. Kong Henrik kjøpte til sist Rikards godkjennelse for 6000 mark og freden var blitt gjeninnført.

Forholdet mellom kong Henrik og Montfort var hjertelig i begynnelsen. Henrik lånte ham sin støtte da Montfort dro til Roma i mars 1238 for å søke pavens godkjennelse for sitt ekteskap. Da Simon og Eleanors første sønn ble født i november 1238 (til tross for ondsinnet rykter, ble barnet født mer enn ni måneder etter bryllupet), ble han døpt av Henry i ære av hans kongelige onkel. I februar 1239 ble Montfort endelig forfremmet til jarledømmet Leicester. Han fungerte også kongens rådgiver og var den ene av ni gudfedre til Henriks eldste sønn, prins Edvard som kom til arve tronen som Edvard I av England.

Kort etter at prins Edvard ble født begynte kongen og Simon å bli mindre gode venner. Simon skyldte en stor sum penger til Thomas II av Piemonte, greve av Flandern, onkel av dronning Eleanor, og Simon hadde oppgitt Henrik som sikkerhet for betalingen. Kong Henrik har øyensynlig ikke blitt informert om dette, og da han oppdaget at navnet hans hadde blitt brukt, ble han rasende. Den 9. august 1239 konfronterte kongen Simon de Montfort, kalte ham en bannlyst og truet med å fengsle ham i Tower of London. «Du forførte min søster,» skal kong Henrik ha sagt, «og da jeg oppdaget dette ga jeg henne til deg, mot min vilje, for å unngå skandale.» Simon og Eleanor flyktet til Frankrike for unnslippe kongene raseri.

Etter å ha annonsert om sin hensikt å dra i korstog to år tidligere skaffet Simon seg midler og reiste til Det hellige land, men det synes ikke som om han kom i kamp der.

Den høsten forlot han Syria og reiste til Frankrike hvor han gikk med i kong Henriks krigstokt i Poitou (Se Saintongekrigen). Krigen ble en total fiasko, og en sterkt forbitret Simon de Montfort erklærte at Henrik burde ha blitt innestengt slik Karl den enfoldige ble det. Som sin far var Montfort en hard og hensynsløs soldat og en dyktig militær administrator. Hans krangel med kong Henrik kom grunnet kongens bestemmelse om å overse den økende misnøye innenfor riket, forårsaket av en kombinasjon av en rekke faktorer, inkludert sult og en følelse blant de engelske baronene om at kong Henrik var for rask til gi begunstigelser til sine slektninger i Poitou og inngifte i Savoia.

I 1248 tok Montfort igjen opp korset med den hensikt å følge Ludvig IX av Frankrike til Egypt, men etter gjentatte bud fra kong Henrik og Rådet ga han opp dette prosjektet for isteden å kunne ta posisjonen som guvernør i det lavt befolket og fiendtlig stemte hertugdømmet Gascogne. Bitre klager kom fra den hardhet som Montfort utøvet sin makt over seigneurs, lensherrene, og de stridende fraksjonene i kommune. Henrik svarte på klagene og satte i gang en formell undersøkelse på Montforts administrasjon. Simon de Montfort ble formelt frikjent for anklagene, men hans redegjørelse ble dratt i tvil av kongen selv, og Montfort trakk seg tilbake i vemmelse til Frankrike i 1252. Den franske adelen tilbød ham regentskapet av riket, som da var ledig grunnet at dronning Blanka av Castilla, men han foretrakk isteden å gjøre fred med kong Henrik, noe som kom i stand i 1253, i lydighet til formaningene til den døende Robert Grosseteste.

Han hjalp kong Henrik i saken med misnøyen i Gascogne, men deres forsoning var svært hul, og i parlamentet av 1254 ledet Montfort opposisjonen som ikke ville etterkomme kongens krav på økte tilskudd. I 1256-57 da misnøyen til de fleste samfunnsklassene toppet seg ble Montfort formelt tilsluttet til den kongelig sak. Han tok på seg, sammen med dronningens onkel, Peter II av Savoia, den vanskelige sak å frigjøre kongene fra de forpliktelser han hadde gitt til paven med referanse til Sicilias krone. Kongens skrivere nevner for denne datoen navnet Montfort i vennlige benevnelser. Men ved «gale parlamentet» i Oxford i 1258 opptrådte Montfort side ved side med jarlen av Gloucester som ledere av opposisjonen. Det er sagt at Montfort var motvillig til å godkjenne oligarkisk konstitusjon som ble skapt ved forskriftene i Oxford, men hans navn opptrer på listen av de femten som utgjorde det øverste styre over administrasjonen. Det er bedre grunner til å tro at han mislikte den smale klasseånd som de triumferende baronene benyttet i sin seier; og at han ville gledelig ha inngått et kompromiss med de moderate rojalistene. Men kongens suksess i å skille baronene og i fostre en reaksjon, gjorde slike prosjekt håpløse. I 1261 trakk kongen tilbake sin godkjennelse av konstitusjon i Oxford. I fortvilelse forlot Simon de Montfort landet.

Simon de Montfort kom tilbake til England i 1263 på invitasjon fra baronene som nå var overbevist om at kongen var motstander av alle reformer; og gikk til opprør med den hensikt å gjeninnføre den form for regjering som konstitusjon i Oxford hadde fremmet. I løpet av noen få uker synes det som om rojalistene var i ferd med å bli knekket, men Montfort gjorde den tabbe å akseptere kongens tilbud om å underkaste voldgiftsdommen til kong Ludvig IX av Frankrike. Ved Amiens i januar 1264 besluttet den franske kongene at konstitusjon i Oxford var ulovlig og ikke gyldig. Montfort som hadde blitt igjen i England i påvente av avgjørelsen, fortsatte krigen, og utsatte seg da for anklagelser av mened, hvor den eneste unnskyldningen som kan fremmes til hans forsvar er den hypotese at han blitt forledet til å tro på et ekte kompromiss.

Selv med støtte fra noen byer og noen få av de yngre baronene triumferte Montfort i slaget ved Lewes den 14. mai 1264 på grunn av sin hans egen overlegne lederskap. Både prins Edvard og Rikard av Cornwall ble tatt til fange. Montfort benyttet denne seieren til å opprette en regjering hvor hans rykte som en statsmann ville stå eller falle. Det svake punktet i hans ordning var etableringen av et triumvirat, bestående av ham selv, den unge jarlen av Gloucester, og biskopen av Chichester. Dette feilskjæret ble dog mildnet av at han samtidig etablerte et gjennomgående parlamentarisk kontroll over den utøvende myndighet hvor triumviratet ikke var unntatt. Parlamentet av 1265 (De Montforts parlament) som han sammenkalte var ikke den første samling i England, men hva som adskilte det var at Montfort insisterte på at representantene skulle være valgte. Ridderne som representerte grevskapene hadde blitt sammenkalt til en del tidligere parlamenter som ikke hadde krevd at de var utvalgt ved valg. Montfort sendte ut representanter til hver grevskap og til en utvalgt liste av borougher hvor han ba hver til å sende to representanter. Det er fra dette hvor den moderne ideen om et demokratisk representativt parlament er avledet. Listen over borougher som hadde rett til å velge et medlem vokste langsom i århundrenes løp etterhvert som kongene delte ut flere kongelige charter. Det siste charter ble gitt til Newark i 1674.

Retten til å stemme i parlamentariske valg for grevskapenes valgkretser var ensartet gjennom hele landet, ga rett til en stemme til alle de som eide selveie av land til en årlig rente på 40 shillinger («Forty-shilling Freeholders»). I boroughene varierte stemmeretten og de enkelte borough hadde forskjellig ordninger.

Reaksjonen mot hans regjering kom fra baronene enn fra folket; og grenseherrene mot Wales var særlig motstandere av Montforts allianse med Llywelyn ap Gruffydd, prins av Wales. Få hensyn til engelske interesser ble vist i Traktaten i Pipton, noe som forseglet denne alliansen den 22. juni 1265.

Mange av de baronene som opprinnelig hadde støttet ham begynte nå å føle at Montforts reformer hadde gått alt for langt, og mange av hans fiender vendte hans triumf til katastrofe. Prins Edvard greide å rømme fra fangenskapet, og Montforts allierte, Thomas de Clare, forlot ham og med seg hans garnison. Til tross for han var støttet av walisisk infanteri som ble sendt av hans allierte Llywelyn ap Gruffydd, var Montforts styrker betydelig redusert. Prins Edvard angrep Montforts styrker ved Kenilworth og tok til fange flere av Montforts allierte. Simon de Montfort hadde selv krysset elven Severn med sin hær med den hensikt å samles med sin sønn Simon. Da han så den hæren som ventet på ham ved Evesham trodde Montfort opprinnelig at den tilhørte hans sønn, men det viste seg at den var ledet av prins Edvard som benyttet seg av Montforts bannere som han hadde erobret ved Kenilworth for å lede Montfort inn i en felle.

Slaget ved Evesham ble det endelige nederlaget til Simon de Montfort i møte med prins Edvard, den senere Edvard I av England, som ledet sin fars styrker den 4. august 1265 i nærheten av byen Evesham i Worcestershire. Simon de Montfort møtte en hær som var dobbelt så stor som hans egen. Fra inne i kirken i Evesham ledet Montfort det siste angrep som førte fram til hans egen død. Etter et angrep oppover en bakke mot de overlegne motstanderne ble Montforts hær fullstendig knust. Slaget ble snart en massakre. Slaget har blitt beskrevet som «mordet ved Evesham for det var ikke noe slag». Montfort selv ble drept og hans lik mishandlet og kuttet opp i småbiter som ble sendt til de herrene som oppnådd mest. Selv om slaget gjeninnførte kongens selvstyre fortsatte det med spredt motstand fram til Dictum (diktatorisk avgjørelse) i Kenilworth ble signert i 1267.

Montforts hode ble sendt til Wigmore Castle av Roger de Mortimer, 1. baron Wigmore, som en gave til sin hustru Maud.^[4] Slike levninger ble siden funnet gravlagt under alteret til klosteret Evesham Abbey. Det ble besøkt som et hellig sted av mange vanlige folk inntil kong Henrik ble klar over det. Han erklærte at Simon de Montfort ikke fortjente noen grav på hellig grunn og fikk hans levninger nedgravd på nytt under en ubetydelig tre. Levningene fra noen av hans soldater ble funnet ved en nærliggende landsby til klosteret Cleeve Prior etter å ha forsøkt flykte fra slaget.

Matthew Paris har rapportert at biskopen av Lincoln, Robert Grosseteste, en gang sa til Montforts eldste sønn Henry: «Mitt kjære barn, både du og din far vil møte deres død en dag, og ved en form for død, men den ville være i navnet til rettferdighet og sannhet.»

Evesham Abbey og stedet for Montforts grav ble ødelagt under oppløsningen av Englands klostre på 1500-tallet. I 1965 ble en minnestein nedlagt på stedet hvor det alteret av ordstyreren for Underhuset, sir Harry Hylton-Foster og erkebiskopen av Canterbury, Michael Ramsey. Se inskripsjon nedenfor.

I årene som fulgte Montforts død ble hans grav hyppig besøkt av pilegrimer. Det var et forsøk å få ham helgenforklart, men det førte ikke fram. I dag er Simon de Montfort hovedsakelig husket for den første som innkalte et direktevalgt parlament og er vurdert som en av fedrene til det moderne demokrati. Han kan ha hatt en mer romantisk arv; Roger Godberd, en av Montforts kapteiner som overlevde Evesham, kjempet videre til han ble tatt til fange i 1272 som en banditt eller opprør i eller rundt området i Sherwoodskogen. Godberd er en av kandidatene til legenden om Robin Hood.^[5][6] Napoléon Bonaparte beskrev Simon de Montfort som «en av de største engelskmenn», skjønt det kan argumenteres for at han var fransk.^[7]

Forskjell lokale æresbevisninger har blitt dedikert hans minne, og han har gitt navn gjentatte ganger: De Montfort Hall, en konserthall i Leicester er navngitt etter ham, det samme er det nærliggende De Montfort University. En statue av Montfort er en av fire som smykker klokketårnet i Leicester. Et relieff av Montfort smykker veggen i Kammeret til Representantenes hus i USA. De Montforts banner er beskrevet som «Våpenskjold til ære for Hinckley», vist glassmaleri i Chartreskatedralen i Frankrike, og er benyttet av byen Hinckley, en del av hans jarledømme i Leicestershire, i deres eget byskjold. Det danner også deler av klubbmerket til byens fotballklubb Hinckley United F.C.^[8] En skole^[9] og en bro som ligger nordøst langs motorvegen A46 i Evesham er også navngitt etter ham.

Sharon Penmans roman, Falls the Shadow, er en fiktiv gjenfortelling av Montforts liv fra han kom til England og fram til hans død. Fortellingen om Montfort er også fokuset på den andre delen av The Brothers of Gwynedd Quartet av Edith Pargeter (som skrev under navnet Ellis Peters). De fire bøkene forteller historien om Llewellyn, prins av Wales, som giftet seg med Simon de Montforts datter Eleanor, og om hans tre brødre.

Simon de Montfort og Eleanor fikk syv barn sammen, mange av dem ble kjent på egen hånd:

1. Henry de Montfort (november 1238-1265)
2. Simon II de Montfort (april 1240-1271)
3. Amaury de Montfort, kannik av York (1242/1243-1300)
4. Guy de Montfort, greve av Nola (1244–1288). Elizabeth Woodville, dronningkonsort av Edvard IV av England, var en av Guys etterkommere
5. Joanna de Montfort (født og døde i Bordeaux mellom 1248 og 1251).
6. Richard de Montfort (død 1266)
7. Eleanor de Montfort (1252–1282). Hun giftet seg med Llywelyn ap Gruffudd, prins av Wales, innfridde en enighet som hadde blitt gjort mellom jarl Simon de Montfort og Llywelyn. Eleanor, frue av Wales, døde den 19. juni 1282 ved det kongelige walisiske hjem Garth Celyn, Aber Garth Celyn, på nordkysten av Gwynedd, fødte en datter, Gwenllian av Wales. Etter Llywelyns død den 11. desember 1282, ble Gwenllian tatt til fange av kong Edvard I av England og tilbrakte resten av sitt liv innelåst i en nonnekloster.

Det siste egentlige medlem av slekten som bar navnet de Montfort var:

• Marie-Jean-Baptiste-Benoît de Montfort (1784–1839), 2. marki av Chardonnay, sire de La Marne, de La Malloniere, de Bicherel, som giftet seg med D. Joana de Lima Barreto Coelho (London, 1814), med etter hverandre.

• Labarge, Margaret Wade: Simon de Montfort (London: Eyre & Spottiswoode, 1962)
• Maddicott, J. R.: Simon de Montfort, 1996

• Simon de Montfort's Rebellion Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine., en samtidig fortelling av Matthew av Westminster
• Parliament: The political institution, lenken krediterer Simon de Montfort for å ha skapt det første representative (valgte) nasjonale parlament i England
• Genealogy, slektsforskning