Sofja Kovalevskaja

Sofja Kovalevskaja
Født		Софья Васильевна Корвин-Круковская 3. jan. 1850[1] Moskva (Det russiske keiserdømmet)[2][3][4][5]
Død		10. feb. 1899[6][7][3][8] (49 år) Spania[9][5][10] Hedvig Eleonora församling (Sverige)[6][3]
Beskjeftigelse		Matematiker, fysiker, romanforfatter, universitetslærer, kommunard, skribent
Akademisk grad		Ph.d. (1874–)
Utdannet ved		Georg-August-Universität Göttingen (–1874) (akademisk grad: ph.d.) Stockholms universitet Universitetet i Heidelberg (1869–)[11] Humboldt-Universität zu Berlin Universitat Miguel Hernández
Doktorgrads- veileder		Karl Weierstrass
Ektefelle		Vladimir Kovalevskij (1868–1883)[12][13][5][14]
Far		Vasily Vasilyevich Korvin-Krukovsky[5]
Mor		Yelizaveta Korvin-Krukovskaya
Søsken		Anna Jaclard[15]
Barn		Sofia Kovalevskaja[2]
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Sverige
Gravlagt		Norra begravningsplatsen (1891–)[16][17][18]
Medlem av		Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Det russiske vitenskapsakademi
Utmerkelser		Ridder av Palmes académiques
Arbeidssted		Stockholms universitet (1884–) (arbeidsområde: matematikk, verv eller stilling: universitetslærer)[19]
Fagfelt		Matematikk,[20] mekanikk,[20] differensialregning, matematisk analyse, partiell differensialligning, litteratur[20]
Doktorgrads- studenter		Emil Stenberg[21]
Kjent for		Cauchy–Kowalevski theorem integrable rigid body
Signatur
Sofja Kovalevskaja på Commons

Sofja Vasiljevna Kovalevskaja (russisk Софья Васильевна Ковалевская, opprinnelig Sofja Vasiljevna Korvin-Krukovskaja; født 3. januar^jul./ 15. januar 1850^greg. i Moskva, død 29. januar^jul./ 10. februar 1891^greg. i Stockholm) var en russisk matematiker. I 1889 ble hun den første kvinnelige professor i matematikk noensinne, da hun fikk en professorstilling ved Stockholms universitet.

Kovalevskaja var en kvinne med mange sider, og hadde betydning ikke bare innen matematikk. Hun hadde også suksess med sine Barndomserindringer, som ble publisert i 1889. Hun var dessuten politisk svært bevisst, og kjempet aktivt for kvinners rett til utdannelse.

Sofja Vasiljevna Korvin-Krukovskaja ble født som den andre datteren til Elisabeth Fjodorovna (født Schubert) og general Vassilij Vassilijevitsj Korvin-Krukovskij. Hennes mor var en kvinne med god dannelse, som hadde giftet seg med den tjue år eldre offiseren for å komme seg vekk fra foreldrenes hjem.^{[trenger referanse]}

Som vanlig var i hennes samfunnslag i datidens Russland, ble oppdragelsen av henne overlatt til en guvernante. Foreldrene sine så hun bare under måltidene, og på grunn av aldersforskjellen hadde hun heller ikke mye kontakt med søsknene sine – søsteren Anjuta var sju år eldre og broren Fedja fem år yngre.^{[trenger referanse]} Senere ble Anjuta likevel hennes nærmeste fortrolige, og takket være henne fikk Sofja kontakt med en intellektuell ungdomsbevegelse i Russland, de såkalte nihilistene, som også kjempet for kvinnefrigjøring, og som hjalp Sofja med å oppfylle drømmen om å studere i utlandet.^{[trenger referanse]}

Da Sofja var åtte år gammel, tok faren avskjed fra hæren og familien flyttet til landstedet Palibino i dagens Belarus. Her fikk hun også en ny guvernante, Miss Smith fra England, en svært restriktiv person,^{[trenger referanse]} som fra nå av hadde ansvaret for Sofjas oppdragelse og utdannelse.

Sonjas interesse for matematikk ble ikke vekket av hennes lærer, men på en helt annen og uvanlig måte. Da godset Palibino ble pusset opp, viste de seg at tapetet i barnerommet ikke lenger strakte til. Da det ville være for dyrt å skaffe nye tapeter, ble veggene i rommet ganske enkelt dekket med papir som hadde blitt funnet i husets loftsbod. Dermed ble Sofjas rom tapetsert med notater fra en forelesning i differensial- og integralregning, som hennes far hadde fulgt i sin ungdom. I timevis kunne hun se på disse uforståelige og hemmelighetsfulle tegnene, og hun forsøkte uten hell å forstå betydningen av dem.

Hennes interesse for matematikk ble først og fremst fremmet av en av onklene hennes, en av farens brødre, som leste lidenskapelig og var enda gladere i å fortelle om hva han leste. Han hadde riktignok ikke studert matematikk, men han hadde lest seg til mye kunnskap og likte å legge til sine egne tanker. Sofja hørte på hans matematiske utlegninger og var så fascinert at han ofte ikke var seg bevisst at han snakket med et barn. På denne måten hørte hun for første gang om sirkelens kvadratur og asymptoter, «som en kurve kommer nærmere og nærmere, men bare berører i det uendelige». Alt dette begeistret henne, selv om det var mye av det onkelen fortalte som hun ikke forstod.

Den elementære matematikkundervisningen hun fikk av sin polske privatlærer syntes hun til å begynne med var svært kjedelig, men gradvis begynte hun å fordype seg så mye i algebra og geometri at hun forsømte alt annet. Faren hennes ble så bekymret over dette at han forbød henne mer matematikkundervisning. Heldigvis klarte hun å tigge til seg en matematikkbok fra læreren, som hun leste i hemmelighet i senga om kvelden.

Da hun var femten, fikk hun en fysikkbok i hendene, som var skrevet av en nabo, professor Tyrtov. Hun forsøkte å lese den, men forstod ikke mye av de trigonometriske formlene i kapittelet om optikk. Da ingen ville forklare henne hva de betydde, bestemte hun seg for å forstå dem på egen hånd. Etter at hun hadde arbeidet seg gjennom boka på denne måten, snakket hun med Tyrtov om den. Til å begynne med ville han ikke tro på at hun hadde forstått innholdet, men hun beviste det til ham ved å forklare ham sin fortolkning av sinus. Han ble svært imponert og gikk sterkt inn for at Sofja skulle få undervisning i høyere matematikk.

På denne måten klarte Sofja å sette seg opp mot sin far, og fikk undervisning av professor Strannoljubskij i St. Petersburg.

På denne tiden var det ikke mulig for kvinner i Russland å studere, og det var ikke engang tillatt for dem å være tilhørere ved forelesningene. Av denne grunn bestemte mange kvinner seg for å dra til det «progressive» Vesten, for å studere der. I Russland, som samfunnsmessig og politisk var et av de mest tilbakestående landene i Europa, hersket en utopisk forestilling blant unge kvinner om kvinners likestilling i Vesten. De trodde at alt var mulig for kvinner i de vestlige landene, og mange russiske kvinner som av denne grunn forlot hjemlandet sitt, måtte skuffet fastslå at de også i Vesten måtte være foregangskvinner.

Selv å komme seg til Vest-Europa var ikke så lett, siden russiske kvinner ikke hadde egne pass. Dermed var det bare mulig å reise til utlandet sammen med faren eller ektemannen. For Sofja – en ung russisk kvinne som ønsket å studere mot farens vilje – var den eneste utveien å inngå et proformaekteskap med en progressiv ung mann, som var tilhenger av nihilistene og tilbød kvinnen et ekteskap for å gjøre det mulig å studere i utlandet.

Sofja hadde bestemt seg for at hun ville studere matematikk og naturvitenskap. Hun fant seg en ekteskapskandidat, studenten Vladimir O. Kovalevskij, og nok en gang nådde Sofja sitt mål mot farens vilje. Hun giftet seg med Kovalevskij i september 1868, og i april 1869 reiste de til Wien, hvor Vladimir ønsket å studere geologi. Han ble senere en kjent paleontolog.

Egentlig var ekteskapet kun ment å være et rent skinnekteskap, men i løpet av livet hendte det flere ganger at Sofja og Vladimir bodde og levde sammen og så for seg en felles framtid. Dette varte riktignok for det meste en kort tid. Slike faser gikk alltid over i andre, hvor de levde atskilt, og til og med tenkte på å skilles.

I Wien fikk Sofja tillatelse fra en fysikkprofessor til å delta på forelesningene hans. Imidlertid var byen for dyr for henne, og hun likte seg heller ikke så godt der. Derfor bestemte hun seg for i stedet å dra til Heidelberg.

Her måtte hun også innse at kvinner ikke kunne immatrikuleres. Men etter personlige samtaler med enkelte matematikk- og fysikkprofessorer, fikk hun til slutt lov til å begynne studiene sine i Heidelberg i sommersemesteret 1869, riktignok bare som gjest.

En av professorene i Heidelberg, Leo Koenigsberger rådet henne til å i stedet studere under en av datidens mest betydningsfulle matematikere, Karl Weierstrass. Vintersemesteret 1870, flyttet hun derfor til Berlin.

Selv om hun hadde svært gode anbefalelsesbrev fra professorene sine i Heidelberg, valgte Weierstrass å sette henne på prøve ved å gi henne et vanskelig problem hun skulle løse. En uke senere kom hun til ham på ny med løsningen av problemet. Han var svært imponert over løsningen hennes, og begynte å gjøre en innsats for henne. Men han kunne heller ikke utrette noe overfor den konservative forvaltningen, så han tilbød henne privattimer i stedet.

Hun studerte i Berlin i fire år. En gang i uka kom læreren hennes på besøk til den lille leiligheten hennes, og på søndag besøkte hun ham. På denne måten oppstod et nært forhold mellom dem, som nok gikk langt forbi et vanlig lærer–elev-forhold.

Etter at Sofja forklarte Weierstrass at ekteskapet hennes kun var pro forma, støttet han henne i arbeidet hennes med avhandlingen sin. Fra november 1872 arbeidet hun på denne avhandlingen. Sofja arbeidet det meste av tiden i den lille leiligheten sin, ofte inntil seksten timer om dagen, og forlot bare sjelden huset; hun hadde tilsynelatende ingen interesse for annet enn matematikk. Og så ble hun sommeren 1874 ferdig med tre arbeider, som hun kunne levere inn som sin doktoravhandling.

Men det skulle vise seg at å skrive ferdig avhandlingen var det minste problemet hennes. Komplisert ble det først når de måtte finne et universitet som var villig til å gi Sofja en doktorgrad. Til slutt bestemte Weierstrass seg for Universitetet i Göttingen. Selv om han selv ikke støttet studier for kvinner, satte han seg inn for Sofja, og oppnådde til slutt at hun kunne ta doktorgraden in absentia, det vil si uten disputas.

Ernst Schering som bedømte arbeidene hennes (Theorie der partiellen Differentialgleichungen, Gestalt der Saturnringe og Klasse Abelscher Integrale) slo fast at alle tre hadde blitt skrevet med svært stor fagkunnskap og flid, og at ett av dem ville ha vært tilstrekkelig for en doktorgrad. I august 1874 fikk hun tittelen sin summa cum laude.

Etter at hun avla doktorgraden, reiste Sofja hjem. Hun ønsket å undervise i Russland, men trengte en russisk magistereksamen for å kunne gjøre det. Men siden hun som kvinne ikke kunne bli tatt opp på universitetet, hadde hun heller ingen mulighet til å ta eksamenen. Den eneste muligheten hun ville ha for å undervise var i de lavere klassene på pikeskoler.

Ikke bare av denne grunnen vendte hun seg nå vekk fra matematikk. Hun forsøkte nå å føre et normalt liv; hun bodde igjen med sin ektemann, og forsøkte til og med å være en konvensjonell kone. For å bli økonomisk uavhengig viklet hun seg sammen med Vladimir inn i risikable grunnstykkespekulasjoner, som brakte familien på randen av ruin. Den 17. oktober 1878 satte hun sin datter til verden, som også ble døpt Sofja, men til vanlig ble kalt Fufa.

I 1880 bestemte Sofja seg for igjen å vende seg mot matematikk. Siden hun fremdeles ikke kunne finne en stilling i Russland, gikk hun seg tilbake til forskning. Hun oversatte sin tredje avhandling, som hun ikke hadde offentliggjort ennå, til russisk, og i begynnelsen av 1880 foredro hun om den ved den sjette kongressen for naturvitere og leger.

Selv om resultatene allerede var seks år gamle, hadde de ennå ikke blitt oppdaget av andre.

For å unnslippe sine kreditorer dro hun samme år sammen med sin mann og datter til Moskva og besøkte der regelmessig arrangementene til Moskvas matematiske selskap. Hun ble igjen så betatt av matematikk at hun bestemte seg for å oppdatere seg faglig, og dro for to måneder til Berlin for å komme i forbindelse med den aktuelle forskningen. Siden hun ikke lenger kunne hjelpe ham, forlot hun i mars 1881 sin mann, som i mellomtiden hadde gått inn i oljeindustrien og blitt finansielt fullstendig ruinert.

Med sin lille datter dro hun nå til Berlin, hvor hun umiddelbart gikk inn i arbeidet. På slutten av året dro hun til Paris, mens hennes datter ble brakt tilbake til Russland av barnepiken, og vokste opp hos Julia Lermontova, som var en god venninne av Sofja, og som også hadde vært sammen med henne under hennes studier i Heidelberg og Berlin.

I mai 1882 besøkte den svenske matematikeren Gösta Mittag-Leffler, som også var elev av Weierstrass, Sofja i Paris og presenterte henne for de viktigste franske matematikerne, og allerede i juli samme år ble hun valgt inn i Det matematiske selskapet i Paris. Et år senere holdt hun igjen et foredrag på den sjuende kongressen for naturvitere og leger. Etter at Vladimir i april 1883 begikk selvmord, noe som gikk sterkt inn på Sofja, fikk hun en enkes respektable status, og Gösta Mittag-Leffler, som allerede i flere måneder hadde forsøkt å finne en stilling til henne uten hell (for en kvinne som levde atskilt fra sin mann var det på den tiden helt umulig), kunne nå tilby henne en stilling som privatdosent i Stockholm. Hennes ankomst på slutten av 1883 ble skrevet om i alle avisene i Sverige – så uvanlig var det at en kvinne fikk et dosentur, og spesielt i et for henne fullstendig fremmed land.

I en artikkel av August Strindberg, som ble trykket i 1884, het det at å ha en kvinne som matematikkprofessor både er «skadlig, onyttig och obehaglig». Videre skrev han at det bare er Sveriges høflighet overfor det kvinnelige kjønn som kan forklare denne invitasjonen fra et land som selv har nok av mannlige professorer hvis kunnskap langt overstiger hennes.

Sofja mistet ikke motet av slike angrep. Det første semesteret holdt hun fremdeles foredragene sine på tysk, men allerede neste semester holdt hun dem på svensk.

Som julepresang fra Deres søster fikk jeg en artikkel av Strindberg, hvor han like klart som at to ganger to er fire, viser at en slik avskyelighet som en kvinnelig professor i matematikk, både er skadelig, unnyttig og ubehaglig. Jeg synes at han i grunnen har ganske rett, bare i en ting protesterer jeg, nemlig i det at Sverige skal ha et så stort antall matematikere som klart overgår meg, og at man bare har gitt meg denne stilling av galanteri.

i et brev fra Sofja til Mittag-Leffler

Mittag-Leffler, som var utgiver av det eneste matematiske tidsskriftet i Skandinavia, ga henne i oppgave å ta seg av artikler skrevet av russiske matematikere, og også tyske og franske. Siden hun viste seg å være flink til dette arbeidet, ble hun i 1884 medutgiver, og dermed den første kvinnen i redaksjonen til et vitenskapelig tidsskrift. Sommeren samme år fikk hun, takket være innsatsen til Mittag-Leffler, et ordinært professorat i Stockholm til tross for motstand fra flere professorer i ikke-naturvitenskapelige fag, riktignok først begrenset til fem år. Lønnen hennes var ikke stor, men hun var den første kvinnelige professoren i Europa siden Laura Bassi (1711–1778) og Maria Gaetana Agnes (1718–1799).

På slutten av 1887 ble Sofja kjent med Alfred Nobel, som også gjorde kur til henne; en affære ble det derimot ikke noe av. Inntil i dag går det et hardnakket rykte om at det ikke finnes noen nobelpris i matematikk fordi Kovalevskaja skal ha hatt et forhold til Nobel og forlatt ham til fordel for Mittag-Leffler. Imidlertid finnes det ikke noe grunnlag for dette ryktet, for Kovalevskaja hadde heller ikke noe forhold med Mittag-Leffler. Det er mer naturlig å anta at Nobel, som ønsket å gi utmerkelser til arbeid som ga «nytte for menneskeheten», ikke fant at matematikk har en slik umiddelbar nytte.

I 1886 lyktes det Kovalevskaja å løse et spesialtilfelle av problemet om rotasjonen av solide legemer rundt et fikspunkt. Den neste Bordin-prisen til Vitenskapsakademiet (for året 1888) – en av dets mest renommerte priser – ble skrevet ut for et bidrag «til teorien om bevelgelsen til et solid legeme om et fikspunkt». Dette ga Sofja muligheten til å vinne denne prisen som hadde en verdi på 3000 franc. Det at prisutlysningen spesielt angikk Sofjas arbeidstema, viser hvor mye hun ble støttet av matematikkolleger i hele verden. De menneskene som la stener i veien for henne, og som tvilte på hennes egenskaper, var som regel professorer i andre fag, eller helt utenforstående.

I mai 1887 døde Anjuta, Sofjas søster, etter lang og smertefull sykdom, hvor Sofja var hos henne så mye som mulig. Etter hennes død skrev Sofja:

Alt i livet synes meg så falmet og uinteressant. I slike øyeblikk duger matematikken bedre: man gleder seg over at det finnes en verden som eksisterer helt utenfor oss selv.

I tråd med dette utsagnet, fordypet hun seg helt i den siste ferdigskrivningen av arbeidet sitt for Bordin-prisen.

Arbeidene for denne prisen måtte sendes inn anonymt; navnene til innsenderne ble først kjent etter avgjørelsen hadde blitt tatt. Sofjas arbeid ble valgt, og ansett for å være så bra at prispengene ble forhøyet til 5000 franc.

Etter at hun mottok Bordin-prisen, begynte Sofja å skrive ned sine barndomserindringer. Boken ble utgitt julaften 1889 i Sverige, og ble med en gang en stor suksess.

Da hennes professorat utløp i 1889, forsøkte hun å få en stilling i Frankrike og i Russland. På samme tid arbeidet Mittag-Leffler med å få en stilling til henne i Stockholm, og lyktes i å gi henne et livslangt professorat i juni 1889. I Frankrike ble hun utnevnt til Officier de l’Instruction publique, noe som utover et flott diplom ikke hadde videre følger for henne. Heller ikke i Russland ble hun tilbudt noen stilling, men ble i stedet valgt til korresponderende medlem av Sankt Petersburgs vitenskapsakademi.

Hun fikk ikke lang glede av sin livstidsstilling, da hun den 10. februar 1891 døde av influensapandemien som da raste, og som kompliserte lungebetennelsen som hun hadde pådratt seg på en togreise på vei tilbake sammen med Maxim fra en ferie fra Nice.^[22]:255} Hun var akkurat blitt førtien år gammel, og nyheten om hennes tidlige død rystet matematikkollegene hennes i hele Europa.^{[trenger referanse]} Hun ble begravet i Solna på Norra begravningsplatsen, rett ved Stockholm.

Matematikeren Leo Koenigsberger skrev i Mein Leben, s. 116f.:

Jeg så fru v. Kovalevsky bare en gang igjen etter mer enn tjue år, da jeg etter min gjenutnevnelse fra Wien til Heidelberg fikk besøk av henne på tilbakereisen fra Petersburg til Stockholm, hvor hun pådro seg en alvorlig forkjølelse, hvilken hun ikke lenge etter, 41 år gammel, døde av. Da jeg kom tilbake fra en spasertur, fant jeg en dame i salongen sammen med min kone, som møtte meg med ordene «så lykkelig jeg er i å se Dem igjen, Herr Professor». Da jeg noe forlegent hilset henne, så hun godt at jeg ikke lenger kjente henne igjen – hun hadde fremdeles sin ungdommelige sjarm; hun lot meg gjette, men da jeg hjulpet av den russiske aksenten forgjeves lette i min hukommelse blant min kones slektninger, ga hun seg endelig til kjenne. Jeg ba henne bli med meg til mitt arbeidsrom, og det uviklet seg naturlig ganske snart en vitenskapelig samtale, som hun imidlertid førte med en viss trøtthett – det var et beveget liv formørket av skjebnens slag. Da jeg, foranlediget av enkelte bemerkninger fra hennes side, av full overbevisning sa min mening at hun kunne se tilbake på sitt liv med stolthet og tilfredshet – hun kom jo akkurat fra Petersburg hvor hun var blitt høyt feiret av akademiet – ga hun meg et svar som ga meg mye å tenke over, og som senere har hatt innflytelse på mange av mine beslutninger: «en kvinne er bare lykkelig når mennene ligger ved hennes føtter; kanskje ville jeg ha vært lykkeligere om jeg hadde blitt forfatterinne!»

• 1889: Barndomserindringer
• 1874: Zur Theorie der partiellen Differentialgleichungen, Reimer, Berlin 1874 (zugl. Dissertation, Universität Göttingen), Digitalisat
• 1993: Reinhard Bölling (utgiver) Briefwechsel zwischen Karl Weierstraß und Sofja Kowalewskaja, Berlin 1993

Den tyske Alexander von Humboldt-stiftelsen deler siden 2002 ut Sonja Kovalevskaja-prisen til unge, fremstående forskere. Fra 2002 til og med 2014 ble prisen delt ut annethvert år; siden 2015 deles den ut årlig.^[23]

I den nye bydelen Hagastaden i Stockholm har en gate fått navnet Sonja Kovalevskys Gata til minne om den tidligere professoren ved Stockholms universitet.^[24]

• Wilderich Tuschmann, Peter Hawig: Sofia Kowalewskaja. Ein Leben für Mathematik und Emanzipation. Lebensgeschichten aus der Wissenschaft. Birkhäuser, Basel, Boston und Berlin 1993, 184 S., ISBN 3-7643-2882-7
• Cordula Tollmien: Fürstin der Wissenschaft – die Lebensgeschichte der Sofja Kowalewskaja. Beltz & Gelberg 1995
• Ann Hibner Koblitz: A Convergence of Lives – Sofia Kovalevskaia: Scientist, Writer, Revolutionary. Birkhäuser, Boston 1983
• Rachmanowa, Alja: Sonja Kowalewski. Leben und Liebe einer gelehrten Frau, Rascher Verlag, Zürich 1950 (vergriffen)
• Reinhard Bölling Königin der Wissenschaft- Sofja Kowalewskaja zum 150. Geburtstag, Mitteilungen DMV, 2000, Nr.3

• En film om hennes liv ble laget av Lennart Hjulström i Sverige i 1983: Berget på månens baksida med Gunilla Nyroos som Sofja Kovalevskaja og Bibi Andersson som Anne Charlotte Leffler, Gösta Mittag-Lefflers søster.

Sofja Kovalevskaja har gitt navn til Sofja-Kovalevskaja-prisen som utdeles av Alexander von Humboldt-stiftelsen.

• Wikiquote: Sofja Kowalewskaja – sitater
• (de) Verk av og om Sofja Kovalevskaja i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Mathematikerinnen in Deutschland – Sofja Vasilyevna Kovalevskaya
• Sofja Kowalewskaja biografi og lenker
• Sofja Kowaleweskaja Selvbiografisk skisse, fortalt 1890, offentliggjort 1901, fullstendig tekst