Den sovjetiske okkupasjonssonen

Den sovjetiske okkupasjonssonen (tysk: Sowjetische Besatzungszone, SBZ eller Ostzone) var en av fire allierte okkupasjonssoner i Tyskland etter 1945. I SBZ ble Den tyske demokratiske republikk (DDR) etablert i 1949.^[1][2]

Til SBZ hørte store deler av det landområdet som tidligere ble omtalt som Midt-Tyskland og en stor del av Mark Brandenburg, Mecklenburg og Vorpommern. Sonen omfattet landområdet øst for Elben samt Sachsen og Thüringen. Landområdene umiddelbart øst for linjen Oder-Neisse ble overlatt til Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen.^[3] Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av det allierte kontrollrådet. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk (i oktober 1949).^[4]

Ansvaret for de fire sonene var delt mellom de fire allierte maktene Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike, etter avtaler inngått på Jaltakonferansen og Potsdamkonferansen. I henhold til Potsdamavtalen av 2. august 1945 skulle de enkelte soner styres etter instruks fra okkupasjonsmaktens regjering.^[5] Ved London-avtalene fra 1943 og 14. november 1944 var stormaktene enige om at Berlin skulle skilles ut som et særskilt område som skulle okkuperes og administreres av stormaktene i fellesskap. Det okkuperte Tyskland som helhet skulle administreres av de fire okkupasjonsmaktene i fellesskap gjennom en kontrollkommisjon.^[6] Senere ble Berlins status som fellesområde (eller «særområde») eller del av den sovjetiske sonen et av de store stridstemaene mellom de tidligere allierte. I juni 1945 var de fire stormaktene enige om at alle skulle ha militære styrker utplassert i Berlin. Da forholdet mellom okkupasjonsmaktene forverret seg ble det spørsmål om vestmaktene hadde rett til frie adkomstveier til Vest-Berlin, dette kulminerte med Berlin-blokaden i 1948.^[7]

I offisiell, vesttysk språkbruk ble DDR lenge efter sin opprettelse fremdeles omtalt som Sowjetische Besatzungszone (SBZ), i tråd med Hallsteindoktrinen.^[7] Efterhvert ble også Midt-Tyskland vanlig. I 1973 gikk man fra offisielt hold over til å bruke betegnelsen DDR, selv om mange i Vest-Tyskland, ikke minst ledende medier, konsekvent skrev navnet i anførselstegn frem til omveltningene i DDR etter Berlinmurens fall.

En del av de omkring ni millioner tyskerne som ble fordrevet fra områdene øst for Oder-Neisse slo seg ned i sonen. Også fra Tsjekkoslovakia kom det fordrevne.^[8][6] De fleste fordrevne slo seg likevel ned i vestsonen.^[7] Potsdamavtalen ga Sovjetunionen anledning til å oppfylle sitt krav om krigserstatning i sin okkupasjonssone. Polens krav skulle dekkes av Sovjetunionens kvote.^[9][5] Innenfor sin sone gjennomførte okkupasjonsmakten en omfattende jordreform der jord ble overført fra godseiere («junkere») til småbønder.^[8] Walter Ulbricht, i spissen for en gruppe tyske kommunister som hadde vært i eksil i Sovjetunionen, kom med et sovjetisk DC-3 fly fra Moskva til østsonen 30. april 1945 og satte straks i gang med å organisere et sosialistisk system i sovjetsonen.^[6] Wolfgang Leonhard, som bare noen få år enere forlot området, var det yngste medlemmet av Ulbricht-gruppen. Østsonen var den minst industrielt utviklede delen av Tyskland. Omkring 3 til 6 % av tysk jern og stål ble produsert i øst, og områdets viktigste naturressurs er brunkull, kali og uran.^[10]