[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Nils Arne Eggen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nils Arne Eggen
Eggen i 2010
Født17. sep. 1941[1]Rediger på Wikidata
Orkdal
Død19. jan. 2022[2][3]Rediger på Wikidata (80 år)
Orkdal[4]
BeskjeftigelseFotballspiller, fotballtrener Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges idrettshøgskole
BarnKnut Torbjørn Eggen
NasjonalitetNorge
GravlagtOrkdal kirke[5]
Utmerkelser
12 oppføringer
Olavstatuetten (1994)
Sportsjournalistenes statuett (1997)
Sør-Trøndelag fylkes kulturpris (1997)
Solprisen (1998)
Kniksenprisen for årets trener (1990)
Årets Kniksen (1997)
Kniksens hederspris (2002)
Årets trønder (2002)
Idrettsgallaens hederspris (2002)
Trondheim bys hederspris (2017)[6]
Norsk Fotballtrenerforenings hederstegn med diplom (2017)[7]
NIVs Ærespris (2002)
PosisjonForsvarsspiller
Klubber
År Klubber
​ Orkdal
1960–1963​ Rosenborg
1964–1966​ Vålerenga
1966–1969​ Rosenborg
Landslag
År
1963–1969		 Lag
Norge		 Kamper (mål)
29 (0)
Trenerkarriere
1971–1972 Rosenborg
1973–1974 Norge U-21
1974–1977 Norge
1976 Rosenborg
1978–1982 Rosenborg
1983–1985 Orkdal
1986–1987 Moss
1986–1987 Norge U-21
1988–1997 Rosenborg
1999–2002 Rosenborg
2010 Rosenborg
2011–2016 Orkla
Nils Arne Eggen på Commons

Nils Arne Eggen (1941–2022) var en norsk fotballspiller, fotballtrener og lektor.

Som spiller vant han tre seriegull og ett cupgull. Som trener var han den mestvinnende norske fotballtrener gjennom tidene med 15 seriemesterskap og seks cupmesterskap. Ett av seriemesterskapene som trener var for Moss, resten med Rosenborg Ballklub, hvor han var trener i seks perioder:[8] 1971–1972, 1976, 1978–1982, 1988–1997, 1999–2002 og 2010. Seks sesonger ledet han Rosenborg til The Double,[9] og sju sesonger ledet han Rosenborg til Mesterligaens gruppespill.

Nils Arne Eggens sportslige suksess ga han en unik status i trøndersk idrett. Hans idéer om 4-3-3, artig og angrepsvillig fotball, og godfotsteorien har inspirert mange fotballtrenere til å spille etter hans filosofi i Norge og utlandet. I 2020 ble Eggen kåret til trøndersk idretts mest innflytelsesrike person, foran olympiske mestere som Hjalmar Andersen og Petter Northug.[10]

Idrettskarriere

[rediger | rediger kilde]

Fotballspiller

[rediger | rediger kilde]

Nils Arne Eggen begynte sin karriere da han var 15 år gammel som forsvarsspiller på Orkdal Idrettslag. Etterpå flyttet han til Trondheim og valgte Rosenborg som klubb. Sin debut for RBK fikk han våren 1960, i en pinseturnering i Mo i Rana, der motstanderen var Stålkameratene. Han var med på å vinne cupen for RBK i 1960. I 1963 flyttet han til Oslo og spilte for Vålerenga der han var med på å vinne serien i 1965.

Året etter flyttet han tilbake til Trondheim og spilte igjen for Rosenborg der han var med på å vinne to seriemesterskap i 1967 og 1969, og han ble kåret til årets spiller i 1967.[11] Eggen spilte 29 A-landskamper for Norge.

Skihopper

[rediger | rediger kilde]

Eggen var også en habil skihopper i sin ungdom. Han vant 16-årsklassen i Bekkelagsrennet – «guttenes holmenkollrenn».[12]

Trenerfilosofi

[rediger | rediger kilde]

Fra 1966 til 1973 var Nils Arne Eggen lektor ved «reformgymnaset» Ringve gymnas i Trondheim. Foruten å ha ansvaret for klasser som klasseforstander, underviste han i norsk, samfunnsfag og gymnastikk.[13]

Ifølge Eggen selv var ikke veien fra læreryrket til fotballtrener, eller fotballærer som han selv kalte det, spesielt lang. Det handlet for ham i stor grad om å ha de riktige pedagogiske og didaktiske evnene og å sette dem i system. Eggens evne til å se og lytte, og å oppfatte et potensial hos spillere ble etter hvert en av hans viktigste egenskaper som trener.[14] I tillegg hadde Eggen en såkalt open door policy, som innebar at spillerne alltid kunne komme og snakke med ham om det var noe.[15]

I tillegg til å være en god pedagog var Eggen opptatt av at man måtte spille på hverandres styrker i stedet for hverandres svakheter. Denne tankegangen fikk etter hvert navnet Godfotteorien, og etter hvert skrev Eggen en bok om dette.

«Du blir god ved å gjøre de andre gode» er et uttrykk Eggen brukte når han beskrev sin fotballfilosofi.[16] Prinsippet har vært grunnlag for sosialantropolog Erling Hoff Leirviks forskning på «Rosenborg-rytmen». Han finner støtte for prinsippet i holistiske teorier. Helheten er nedfelt i delene og den individuelle kreativitet fungerer til beste for organisasjonen. For at dette skal fungere må det være trygghet mellom de som spiller sammen.

Trenerkarriere

[rediger | rediger kilde]

Eggen var eksponent for offensiv fotball som trener for blant annet landslaget, U-21, Moss og spesielt Rosenborg. Størst suksess hadde han med Rosenborg, som han vant serien med 14 ganger (1971, 88, 90, 92–97, 99–2002 og 2010). Denne rekken av seiere er helt unik både i Norge og internasjonalt. Eggen forvandlet Rosenborg fra en middelmådighet i Norge til en respektert klubb i Europa i løpet av 1990-tallet.

I 1964 flyttet Eggen til Oslo for å utdanne seg til å bli lektor, samtidig som han spilte for Vålerenga og det norske landslaget, før han returnerte til Trondheim i 1966. Han la opp som fotballspiller allerede i 1969, kun 26 år gammel. Han ble derimot overtalt til å bli værende i Rosenborg som ungdomstrener. Dette sammenfalt med at engelske George Curtis kom til Rosenborg, som skulle få stor innflytelse på Eggens trenerkarriere. Til tross for seriegull i 1969 og 2. plass året etter, måtte Curtis gi seg som hovedtrener på grunn av misnøye med kjedelig fotball; Curtis’ defensive sone-tilnærming til fotball gjorde at Rosenborg etter 1970-sesongen hadde kun 15–5 i målforskjell etter 18 kamper.

Curtis’ sorti åpnet muligheten for Nils Arne Eggen i Rosenborg. Til tross for at han kun var 29 år, hadde han trenererfaring gjennom å ha vært en del av Curtis’ trenerteam. Med Tor Røste Fossen som assistent beholdt Eggen mye av det han likte med Curtis’ forsvarsspill, men omformerte laget til en 4-3-3-formasjon med et mer offensivt fokus. Sesongen 1971 endte med en sensasjonell double, selv om de fikk en dårlig start.[17][18]

Sesongen 1972 endte derimot med en skuffende 4. plass,[19] og Eggen og Rosenborg skilte lag.

Eggen ble deretter trener for det norske U-21 landslaget i 1973, og trener for herrelandslaget i 1974. Han trakk seg derimot i 1977 etter at Norge ikke klarte å kvalifisere seg for verdensmesterskapet i 1978. I løpet av denne perioden var han også trener igjen i Rosenborg i 1976.

Eggen var trener for Rosenborg for en tredje gang mellom 1978 og 1982, uten å vinne noen titler.

I forbindelse med at hans kone Karin tilbrakte tid på en institusjon i Modum, ble Eggen i 1986 trener for fotballklubben Moss.[20] Dette var en periode som skulle vise seg å bli begynnelsen på hans moderne fotballeventyr. Klubben hadde vunnet cupen i 1983, men rykket ned fra 1. divisjon i 1985. Sesongen 1986 endte med direkte opprykk til øverste divisjon, før han førte dem helt til topps i norsk fotball med seriegull i 1987.[21] Det var klubbens første og foreløpig eneste seriemesterskap,[22] og regnes som en av Eggens største prestasjoner som trener.[22]

Etter en ny kort periode som U-21 landslagstrener, returnerte Eggen til Rosenborg i 1988. Dette skulle bli starten på hans to mest suksessrike perioder som trener for Rosenborg. Med unntak av et pauseår i 1998, var Eggen trener i frem til 2002. I løpet av denne perioden ledet han Rosenborg til tolv seriemesterskap og fem cupmesterskap, samt sju gruppespill i den europeiske Mesterligaen.

Til tross for hele 20 nasjonale titler, er det nettopp den europeiske delen av hans karriere i Rosenborg som er mest kjent. Mellom 1995 og 2002 deltok Rosenborg i UEFA Champions League åtte ganger på rad (Nils Arne Eggen var trener i sju av dem, Trond Sollied i 1998), som var rekord frem til 2004.[23] Det beste resultatet kom i 1996/1997-sesongen, da de kom helt til kvartfinalen.

Sommeren 1995 klarte Rosenborg å kvalifisere seg til Mesterligaen for første gang etter en høydramatisk kvalifiseringsrunde mot tyrkiske Besiktas. Gruppespillet endte med tredjeplass og 6 poeng av 18 mulige. Motstanderne var Spartak Moskva fra Russland, polske Legia Warszawa og engelske Blackburn.

Rosenborg mest kjente resultat i Champions League-perioden på 1990-tallet kom allerede neste sesong, den 4. desember 1996. Etter å ha blitt rundspilt og tapt 1–4[24] på Lerkendal tidligere samme høst, hadde ikke spillerne store forventninger til bortekampen mot Arrigo Sacchis AC Milan.[25] Den italienske klubben hadde vunnet Champions League ett og et halvt år før, og laget besto av store fotballnavn som gullball-vinner George Weah, Franco Baresi, Paulo Maldini, Dejan Savicevic, Alessandro Costacurta, Marcel Desailly, Edgar Davids, Christophe Dugarry og Roberto Baggio. I forkant av kampen reiste laget til Frankrike for å trene i varmere vær.[26] Ifølge Eggen trente laget knapt på forsvarsspill, men fokuserte heller på kontringer og det å stå høyt. Han hadde også lagt merke til et spesielt angrepsmønster AC Milan ofte gjentok som begynte med pasning ut mot høyre kant. Eggen hadde bedt Harald Martin Brattbakk om å snappe den ballen så fort han så at pasningen fikk dårlig vinkel. Det var på nøyaktig denne måten at Rosenborg skapte angrepet som endte med Vegard Heggems scoring. Kampen endte med 2–1-seier og avansement til kvartfinalen mot regjerende mester Juventus. AC Milan røk dermed ut. Etter kampen var Rosenborgs spillere ivrige etter å bytte drakter med Milan-spillerne, men ble ignorert og italienerne gikk rett i garderoben. Derimot kom Milan-eier og tidligere statsminister Silvio Berlusconi ned på banen og hentet ut Milan-spillernes drakter.[25] På vei ut av stadion ble RBK-bussen møtt med applaus av sinte Milan-supportere som var kommet for å vise sin misnøye med eget lag.[25] Kvartfinalen mot Juventus endte med 1–3 sammenlagt etter 1–1[27] på Lerkendal og 0–2-tap i Torino.[28] Juventus endte opp med å nå finalen for andre år på rad, der de som store favoritter tapte mot Borussia Dortmund.[29]

Året etterpå, i 1997, kom bragden som Eggen selv har referert til som sin største. I minusgrader på Lerkendal Stadion slo Rosenborg selveste Real Madrid 2-0[30][31] etter scoringer av Roar Strand og Harald Martin Brattbakk. Også her hadde RBK blitt rundspilt og tapt 1–4 i den forrige gruppekampen. På motstanderlaget sto spillere som Raul, Clarence Seedorf, Fernando Hierro og Fernando Morientes. Nils Arne Eggen selv, som ble båret på gullstol av spillerne etter kampen, har sagt selv at han synes at dette var en særdeles større prestasjon enn Milan-kampen året før fordi han anså Real Madrid som et vesentlig bedre lag enn Milan.[32] Real Madrid endte opp med å vinne Mesterligaen samme sesong.[33] Rosenborg var det eneste laget som slo dem. Gruppespillet den sesongen endte derimot opp med en svært bitter exit. I motsetning til tidligere sesonger hvor de to beste lagene i hver av de fire gruppene gikk videre (som Rosenborg gjorde sesongen før), var turneringen nå utvidet til å ha seks grupper hvor alle gruppevinnerne og kun de to beste andreplasslagene gikk videre til kvartfinalen. Rosenborg lå godt an til å gå videre som beste toer i siste kamp, men røk ut etter at Olympiacos utlignet på frispark helt på tampen.[34] Dermed røk RBK ut med sine 11 poeng.[35] Bayer Leverkusen og Juventus gikk videre med forholdsvis 13 og 12. Rosenborg hadde gått videre med 13 poeng om de hadde vunnet den siste kampen.

Etter nok en bitter exit fra Mesterligaen høsten 1998 (hvor både RBK, Juventus og Galatasaray endte opp med 8 poeng hver) var Eggen tilbake ved roret i 1999 etter at Trond Sollied hadde vært vikar. Dette året deltok også Molde i Mesterligaen - for øvrig den eneste gangen Norge har hatt to lag i Mesterligaen i samme sesong.[trenger referanse] Sesongen anses også som en av Rosenborgs beste i Europa, til tross for at de ikke kom like langt som i 1996/97-sesongen. Rosenborg endte opp som gruppevinner for første gang etter å ha tatt 11 poeng.[36] 3–0-seieren på bortebane mot daværende Bundesliga-leder Borussia Dortmund[37] anses som en av de beste kampene et norsk fotballag noen gang har spilt.[38] Dessverre for Rosenborgs del betydde dette derimot ikke at de gikk direkte til kvartfinalen. Også foran denne sesongen hadde UEFA innført et nytt format. Denne gangen var 32 lag kvalifisert, og turneringen inneholdt et andre gruppespill. Det første gruppespillet gikk på samme måte som i de foregående sesongene, men fra nå av ble de 8 gruppevinnerne og de 8 gruppetoerne plassert i fire nye grupper bestående av to vinnere og to toere fra det første gruppespillet. Her havnet Rosenborg i gruppe med regjerende sølvvinner Bayern München og kommende mester Real Madrid, i tillegg til ukrainske Dynamo Kyiv. Her endte Rosenborg opp med kun ett poeng på seks kamper. Formatet med to gruppespill ble avviklet etter 2002/03-sesongen.

De tre neste sesongene i Europa endte alle med exit i gruppespillet. I 2000/01 havnet Rosenborg nok en gang i gruppe med den kommende vinneren av turneringen, Bayern München. Her endte RBK på 3.-plass, som på grunn av formatendringene fra året før betød spill i UEFA-cupen i stedet. Her endte Rosenborg enda en gang opp med å møte en kommende finalist: Deportivo Alavés.[39][40] Sammenlagt endte det 2–4 til spanjolene. Eggens to siste Mesterliga-sesonger som trener for RBK endte begge opp med kun fire poeng og sisteplass i gruppa. I 2001 gjestet Juventus Lerkendal nok en gang, i tillegg til Porto og Celtic. Denne høsten vant RBK kun én kamp i gruppespillet. Mesterliga-høsten 2002 skulle bli Eggens siste. Denne sesongen vant derimot ikke RBK noen av kampene, men spilte uavgjort fire ganger. I det første oppgjøret overkjørte RBK Inter Milan,[41] men endte kun opp med ett poeng på grunn av to mål av argentinske Hernan Crespo.

Eggen annonserte sommeren 2001 at 2002-sesongen kom til å bli hans siste som trener.[42] Han ble erstattet av Åge Hareide.

Eggen fikk også oppmerksomhet for sine mange postulater og uvanlige pressekonferanser i forbindelse med Mesterligaen.

I november 2004 ble Nils Arne Eggen ansatt som rådgiver i Rosenborg, men valgte midtveis i klubbens dårlige 2005-sesong å forlate stillingen, da det ifølge ham selv «ikke hadde fungert tilfredsstillende».[43] Eggen fortsatte som ressursperson for Rosenborg, men på en langt mer beskjeden og tilbaketrukket måte. Den 29. mars 2006 annonserte han imidlertid at han avviklet det formelle samarbeidet med klubben.[43]

Da Rosenborg i 2009 jobbet med å finne Erik Hamrens erstatter, ble Nils Arne Eggen ansett for å være en meget aktuell kandidat. Den 20. mai 2010 ble det klart at Eggen skulle fungere som midlertidig hovedtrener for Rosenborg frem til Jan Jönsson tok over treneransvaret i trondheimsklubben f.o.m. 1. januar 2011, på grunn av at Erik Hamren forlot Rosenborg for å bli svensk landslagstrener.[44] Den 6. juni 2010 spilte Rosenborg den første kampen i Eggens nye trenerperiode; Dette var en hjemmekamp på Lerkendal med Kongsvinger som motspiller. Det endte med en overbevisende 4–0-seier, hvor Rosenborg ledet med tre mål etter bare 11 minutter. Dette var også Kongsvinger-spiller og RBK-legende Vidar Riseths siste kamp som profesjonell fotballspiller.[45] Sesongen endte med Eggens 14. og siste seriegull og Rosenborgs 22. Som den første klubben i historien gikk Rosenborg gjennom en hel sesong uten å tape en eneste kamp.[46] I tillegg hadde de etter 2010-sesongen gått gjennom to strake sesonger uten å tape på bortebane, da klubbens eneste tap i den foregående 2009-sesongen kom på hjemmebane mot Start.[47] Men til tross for seriegull og null tap i serien, inkluderte Rosenborgs 2010-år også flere skuffelser. Laget gikk på et knepent 1–0-tap mot Ståle Solbakkens FC København i 4. og siste kvalik-runde i Champions League, og måtte derfor nøye seg med spill i UEFA Europa League. Her møtte de regjerende Europa League-mester Atletico Madrid fra Spania, tyske Bayer Leverkusen og greske Aris. Gruppespillet endte i skuffelse med kun tre poeng, uten å ha scoret et eneste mål på bortebane. Oppgjøret mot Bayer Leverkusen ble Eggens siste hjemmekamp som Rosenborg-trener noensinne. Den ble spilt i 16 minusgrader og endte med 1–0-tap.[48] Også Norgesmesterskapet endte med fiasko denne sesongen. I semifinalen gikk Rosenborg på et pinlig 2–3-tap mot 1. divisjons-laget Follo. NRK kalte det for tidenes cupbombe.[49]

Nils Arne Eggen var fra november 2011 til april 2016 hovedtrener for Orkla.[50]

Meritter

[rediger | rediger kilde]

Som spiller

[rediger | rediger kilde]

Rosenborg

Vålerengen

Individuelt

Som trener

[rediger | rediger kilde]

Rosenborg

Moss

Individuelt

  • Kniksenprisen: (6) 1990, 1994, 1995, 1996, 1997, 1999
  • Kniksens Hederspris: 2002

Utmerkelser og hedersbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Eggen ble tildelt Olavstatuetten i 1994. Han fikk Sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn i 1997. Han fikk samme år Sør-Trøndelag fylkes kulturpris.[51] I 2003 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.[52] I 2015 ble han utnevnt til «Årets Trysil-Knut».[53] I forbindelse med Rosenborg Ballklubs 100-årsjubileum i mai 2017 mottok han den nyopprettede Trondheim bys hederspris.[54] I desember 2020 ble han tildelt den historisk første kulturprisen i den sammenslåtte kommunen Orkland, som hans gamle hjemkommune Orkdal er en del av.[55]

I 2014 ble plassen utenfor Lerkendal stadion tildelt navnet Nils Arnes plass.[56] I 2019 ble en statue av Eggen avduket samme sted.[57] Eggen var til stede ved begge anledninger.

I 2022 ble det bestemt å bygge en idrettshall med fotballbane i full størrelse ved Orkdal vidaregåande skole, hvor lektor Eggen underviste i flere år. Hallen skal få navnet Nils Arne Eggen Arena. Samme år ble en strekning av Fv65 fra Bårdshaug til Forve omdøpt fra Øyolv Avlessons veg til Nils Arne Eggens vei.[58]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • 2005 – Godfotarven (sammen med Knut Torbjørn Eggen og Jens O. Simensen)
  • 2001 – Dikt i garderoben (redigert diktantologi sammen med Ola By Rise)
  • 1999 – Godfoten : samhandling – veien til suksess (sammen med Sverre M. Nyrønning)
  • 1985 – Kroppsøving i videregående skole

Familie

[rediger | rediger kilde]

Nils Arne Eggen ble født inn i en familie med seks eldre brødre, som alle var a-lags spillere for fotballklubben Orkdal.[18] Hans far het Knut og hans mor het Gunvor.[59]

I 1957, i en alder av 16, mistet Nils Arne sin 14 år eldre bror Torbjørn i en drukningsulykke.[60]

Nils Arne Eggen var gift og fikk tre barn. Hans kone Karin Pauline Eggen tapte kampen mot kreft i 2011, i en alder av 71. De hadde vært gift i 53 år. Hans eldste sønn, Knut Torbjørn Eggen, var også fotballspiller og -trener. Han var oppkalt etter sin bestefar Knut og sin onkel Torbjørn.[60] Hans to andre barn heter Kristin og Trygve. Han var også bestefar til Ranheim-spilleren Christian Eggen Rismark og Lars Eggen Rismark som spiller for Kolstad Håndball.[61]

Året etter at Karin Pauline gikk bort, døde også deres eldste sønn, Knut Torbjørn. Han hadde hele sitt liv vært åpen om at han slet med angst. I sønnens begravelse talte en gråtkvalt Nils Arne om at sønnens frykt for å leve til slutt ble større enn frykten for å dø.[62] Han var opptatt av å referere til sønnens angst som sykdom, som gjorde det lettere å komme over hans dødsfall.[63]

I 2019 mistet Nils Arne også ett av sine barnebarn.[64]

Død

[rediger | rediger kilde]

Nils Arne Eggen døde i sitt hjem i Orkdal den 19. januar 2022, omgitt av sin familie.[65] Hans dødsfall ble mottatt med stor sorg i det norske fotballmiljøet. Han ble gravlagt den 28. januar fra Orkdal kirke. I tillegg til hans familie var mange norske fotballpersonligheter til stede i begravelsen.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ transfermarkt.com, Transfermarkt spiller-ID 306092, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Adresseavisen, Steffen Stenersen, «Nils Arne Eggen er død», utgitt 19. januar 2022, besøkt 19. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ VG, Øyvind Herrebrøden, Yngve Gjerde, «Nils Arne Eggen (80) er død», utgitt 19. januar 2022, besøkt 19. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Nils_Arne_Eggen, verkets språk bokmål, besøkt 19. januar 2022, «Død 19. januar 2022, Orkdal»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ NRK, Johannes Børstad, Odd Rune Wolden, «Fotballegenden Nils Arne Eggen gravlegges», utgitt 28. januar 2022, besøkt 28. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.adressa.no, besøkt 26. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.fotballtreneren.no[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Hovedtrenere i Rosenborg Ballklub siden 1967». rbkmedia.no. Besøkt 9. februar 2022. 
  9. ^ - Å bli seriemester i Norge ett år, er ingen prestasjon. nettavisen.no (31. oktober 2011)
  10. ^ Birger Løfaldli (19.01.2022). «Ingen var uerstattelige. Han var unntaket.». Adressavisen. Besøkt 12.02.2023. 
  11. ^ «Årets Spiller 1962-96:». VG. Arkivert fra originalen 31. oktober 2004. Besøkt 17. november 2015. 
  12. ^ I.F. Ørn - 100 år. I.F. Ørn. 1997. s. 77. ISBN 8299426308. 
  13. ^ Bratholm, Eva (20. januar 2022). «Nils Arne var en fantastisk lærer». midtnorskdebatt.no. Arkivert fra originalen 21. januar 2022. Besøkt 9. februar 2022. 
  14. ^ «En samtale mellom Nils Arne Eggen og Ola By Rise | Godfot-filosofien». Besøkt 21. februar 2022. 
  15. ^ «Godfoten - samhandling - veien til suksess (lydbok) | ARK Bokhandel». www.ark.no. Besøkt 8. februar 2022. 
  16. ^ «Godfoten». Dagens Medicin (på norsk). 14. september 2011. Besøkt 9. februar 2022. «TRENERLEGENDEN Nils Arne Eggen utga i 1999 boken «Godfoten», med undertittelen «Samhandling - veien til suksess». Eggen vant seriegull på rekke og rad med Rosenborg og laget markerte seg i Europas gjeveste fotballturnering, Champions League. | Eggens visjoner om samhandling ble virkeliggjort av RBK-laget. Som enkeltspillere var de ikke briljante. Men under Eggens ledelse fulgte de en klar plan - et fastlagt mønster - og alle jobbet de etter trenerens mantra: «Du blir god ved å gjøre de andre gode».» 
  17. ^ Berre, Tor (9. april 2008). «Sesongen 1971». NRK. Besøkt 9. februar 2022. 
  18. ^ a b Kings, When We Were. «53. Rosenborg BK 1996 – When We Were Kings – Podcast». Podtail (på norsk). Arkivert fra originalen 9. februar 2022. Besøkt 9. februar 2022. 
  19. ^ «altomfotball.no: Eliteserien, 1972». TV 2. Besøkt 9. februar 2022. 
  20. ^ Saltvedt, Jan Petter (28. januar 2022). «Lederen, treneren – men mest av alt pappaen». NRK. Besøkt 9. februar 2022. 
  21. ^ Haarstad, Thomas (21. januar 2022). «Den ene gangen Eggen var stum». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 9. februar 2022. 
  22. ^ a b «- Særdeles høggeli». mossfk.no (på norsk). Arkivert fra originalen 9. februar 2022. Besøkt 9. februar 2022. 
  23. ^ «Futbol Mundial 16/09/2009: Rosenborg». YouTube. Besøkt 9. februar 2022. 
  24. ^ «Rosenborg - AC Milan (mesterliga 1996/97)». YouTube. Besøkt 8. februar 2022. 
  25. ^ a b c «Milan - Rosenborg - San Siro 4.desember 1996». YouTube. Besøkt 8. februar 2022. 
  26. ^ «En samtale mellom Nils Arne Eggen og Ola By Rise | Godfot-filosofien». YouTube. Besøkt 8. februar 2022 – via Rosenborg Ballklub. 
  27. ^ UEFA.com. «Rosenborg-Juventus 1996 History | UEFA Champions League». UEFA.com (på engelsk). Besøkt 8. februar 2022. 
  28. ^ «Juventus - Rosenborg Quarter Finals March 19, 1997 UEFA Champions League 1996-97». YouTube. Besøkt 8. februar 2022. 
  29. ^ «DORTMUND 3-1 JUVENTUS: #UCL 1997 FINAL FLASHBACK». YouTube. Besøkt 8. februar 2022 – via UEFA. 
  30. ^ UEFA.com. «Rosenborg-Real Madrid | UEFA Champions League 1997/98». UEFA.com (på engelsk). Besøkt 11. mars 2022. 
  31. ^ «Rosenborg - Real Madrid (mesterliga 1997/98)». Besøkt 11. mars 2022. 
  32. ^ NRK (31. oktober 2005). «Rosenborg - Real Madrid 2-0». NRK. Besøkt 11. mars 2022. 
  33. ^ UEFA.com. «Juventus-Real Madrid | UEFA Champions League 1997/98». UEFA.com (på engelsk). Besøkt 12. oktober 2022. 
  34. ^ play.tv2.no https://play.tv2.no/programmer/fakta/hvit-tornado-1718473.html. Besøkt 11. mars 2022. 
  35. ^ . UEFA https://www.uefa.com/uefachampionsleague/history/seasons/1997/groups/. Besøkt 16. november 2024. 
  36. ^ . Soccer24.com.  Teksten «https://www.soccer24.com/europe/champions-league-1999-2000/standings/#/GxmUnWe4/table/overall» ignoreres (hjelp);
  37. ^ «Borussia Dortmund - Rosenborg 0-3 | Champions League 1999/00». Besøkt 11. mars 2022. 
  38. ^ «Fakta og børs: Bo. Dortmund - Rosenborg 0-3 (0-1)». www.vg.no. Besøkt 11. mars 2022. 
  39. ^ . UEFA.  Teksten «https://www.uefa.com/uefaeuropaleague/match/66367--rosenborg-vs-alaves/ » ignoreres (hjelp);
  40. ^ . UEFA.  Teksten «https://www.uefa.com/uefaeuropaleague/history/seasons/2000/ » ignoreres (hjelp);
  41. ^ «Rosenborg - Internazionale Milano 2-2 | Champions League 2002/03». Besøkt 11. mars 2022. 
  42. ^ «Eggen gir seg neste år». www.vg.no. Besøkt 11. mars 2022. 
  43. ^ a b «Eggen tilbake til RBK». ABC Nyheter (på norsk). 10. desember 2008. Besøkt 20. januar 2022. 
  44. ^ «Jönsson klar for RBK». www.aftenposten.no. 26. juli 2010. Besøkt 9. februar 2022. 
  45. ^ «Kongsvinger - Rosenborg - 31.10. 2010». rbkmedia.no. Rosenborg Ballklub. Besøkt 8. februar 2022. 
  46. ^ «Historiske, suverene Rosenborg». TV 2 (på norsk). 7. november 2010. Besøkt 8. februar 2022. 
  47. ^ «Overtidsdrama da RBK tapte». www.vg.no. 4. oktober 2009. Besøkt 8. februar 2022. 
  48. ^ «RBK ikke kalde nok i 16 minusgrader». www.vg.no. 1. desember 2010. Besøkt 9. februar 2022. 
  49. ^ Strømnes, Svein (22. september 2010). «Follo med tidenes cupbombe». NRK. Besøkt 8. februar 2022. 
  50. ^ «Minnene om æresmedlemmet vil alltid være med oss» (på norsk). Orkdal Idrettslag. 19. januar 2022. Besøkt 16. november 2024. 
  51. ^ Mottakere av Sør-Trøndelag fylkeskommunes kulturpris (1976-2012) (PDF). Hos Wayback Machine; stfk.no. 29. august 2013. Besøkt 22. mai 2023.
  52. ^ «Tildelinger av ordener og medaljer». www.kongehuset.no (på norsk). Besøkt 10. desember 2023. 
  53. ^ Trysil-Knut prisen 2015 tildeles Nils Arne Eggen. Destinasjon Trysil (26. august 2015)
  54. ^ «Nils Arne Eggen fikk historisk hederspris». Adresseavisen. 19. mai 2017. Arkivert fra originalen 22. mai 2017. Besøkt 20. mai 2017. 
  55. ^ «Får historisk pris - Nils Arne Eggen er tildelt Orkland kommunes kulturpris». Avisa Sør-Trøndelag. 9. desember 2020. Besøkt 9. desember 2020. 
  56. ^ Egge, Julie Haugen (24. august 2014). «Nils Arnes plass offisielt åpnet». NRK. Besøkt 19. januar 2022. 
  57. ^ Stuve, Håkon Østmoe Brandsnes, Fredrik (16. juni 2019). «Eggen om statuen: - Jeg er bare et symbol». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 19. januar 2022. 
  58. ^ Catharina Morken (28. september 2022). «(+) Sju stemte imot at veien skulle få Nils Arnes navn»Betalt abonnement kreves. Avisa Sør-Trøndelag. Besøkt 15. november 2022. 
  59. ^ «Knut Eggen – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 9. februar 2022. 
  60. ^ a b «Eggen forteller om sin døde bror». www.vg.no. Besøkt 9. februar 2022. 
  61. ^ «Nils Arne Eggen på plass for å se barnebarnet spille rekordkamp». TV 2 (på norsk). 2. november 2019. Besøkt 10. januar 2021. «– Det er artig at han kommer på kamp. Han følger mye med på TV også, sier Lars Eggen Rismark (28) om morfar Nils Arne Eggen (78).» 
  62. ^ «Her er Nils Arne Eggens tale til sønnen». www.vg.no. 1. mars 2012. Besøkt 8. februar 2022. 
  63. ^ «Ny bok om Eggen: Slik taklet han den store tragedien». www.aftenposten.no. 2. oktober 2018. Besøkt 8. februar 2022. 
  64. ^ Vik, Øystein (8. februar 2020). «(+)Brann-spilleren har opplevd selvmord og tidlig død i nær familie. – Det er brutalt». adressa.no (på norsk). Besøkt 9. februar 2022. 
  65. ^ «Nils Arne er død». rbk.no. Rosenborg Ballklub. 19. januar 2022. Besøkt 8. februar 2022. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Nils Arne Eggen – sitater

Forrige mottaker:
Vebjørn Rodal 		Sportsjournalistenes statuett: Årets idrettsnavn
Sammen med Hanne Haugland
(1997)
 Neste mottaker:
Bjørn Dæhlie
Forrige mottaker:
Anne Grosvold 		VGs «Årets navn»
(1997)
 Neste mottaker:
Egil «Drillo» Olsen
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nils_Arne_Eggen&oldid=24813419»