Norsk lundehund

Norsk lundehund
lundehund, måstadhund
Hundetype		spisshund, urhundtype
Opprinnelse		Norge
Egenskaper		brukshund, familiehund
Livsløp		11–14 år
Størrelse		liten (6–7 kg)
Passer for		erfarne, tur- og friluftsinteresserte
Anerkjennelser
FCI		Gruppe 5, seksjon 2 (FCI #265)
AKC		Non-sporting (FSS)
CKC		Hounds
KC		Hound
UKC		Northern Breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Norsk lundehund (FCI #265^[1]), også kalt lundehund og måstadhund, er en gammel og relativt småvokst norsk spisshund med helt spesielle anatomiske adapsjoner og forutsetninger for å ta seg fram i ulendt berglendt terreng. Adapsjonene er, blant annet, 6 klør på hvert bein, "tommel" for godt grep, ekstra tåputer for ytterligere godt grep, ekstremt bøyelig nakke- og skulderledd. Disse tilpasningene gjør Lundehunden til en usedvanlig god klatrer i glatte og bratte fuglefjell , og det gir hunden egenskapen til å snu seg rundt i Lundefuglen sine huler. Utover det, mangler Lundehunder en, eller to jeksler både i over- og underkjeven, noe som gjør den ekstremt egnet til å bære både fugl og egg uten å skade fangsten. Alt dette er noe som gjorde den ypperlig egnet for jakt på lunde (Fratercula arctica), en pelagisk dykkende sjøfugl som blant annet hekker på utilgjengelige plasser langs Norskekysten. Norsk lundehund regnes i dag som en av verdens mest sjeldne og eksklusive hunderaser. Faktisk så eksklusiv at National Geographic finner det interessant å skrive om den i sitt reisemagasin.^[2] Lundehunden har, slik rasen er i dag, rødbrun pels med sorte og hvite tegninger og sort snute.

Det har versert flere teorier om lundehundens opprinnelse. Noen^[hvem?] har ment at buhund kan ha vært en viktig progenitor for den. Buhunden er imidlertid større og sterkere, så man må i så tilfelle tenke seg at selektiv avl på små individer med spesielle anatomiske abnormiteter har dannet grunnlaget for utviklingen av lundehunden. Dette er imidlertid ikke bevist. En annen teori er at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den kanskje er en etterkommer av en forhistorisk urhund som benevnes med det vitenskapelige navnet Canis forus i litteraturen. I så fall må lundehundens røtter gå tilbake til tiden like etter siste istid. Det finnes imidlertid ingen vitenskapelig dokumentasjon som støtter en slik teori. En tredje teori er at lundehunden nedstammer fra østlige urhunder som kom til Nordkalotten med de første menneskene. Rasens ekstreme anatomi er til støtte for denne teorien, siden flere av lundehundens mange anatomiske særtrekk også er kjent blant urhunder, men heller ikke denne teorien lar seg dokumentere i dag. Det er imidlertid sannsynlig at dagens nordlige spisshunder har sitt opphav fra slike tidlige hunder, noe funnet av den 7 000 år gamle varangerhunden understøtter.

De første skrevne kilder vi har om jakt på lunde går tilbake til slutten av 1500-tallet, men typen kan være mye eldre enn det.^[3] Alle nålevende lundehunder kan henledes til Værøy, ei øy på cirka 18 km² i flateinnhold som ligger ytterst i Lofoten. ^[3]

Petter Dass beskriver lundefangst med hund i det dikteriske verket Nordlands Trompet i årene 1675–1695, blant annet på sidene 64–77 i kapittelet om «Helgelands Beskrivelse». Hendelsen foregår på Lovund i Nord-Helgeland. Det var vanlig at bøndene på Lovund og Røst holdt 10–12 lundehunder hver omkring 1830. Mot slutten av 1800-tallet ble lundefangst med hund byttet ut med mer moderne teknikker, som bruk av nett. Det førte til stor reduksjon av bestanden av lundehund.

I 1940 fantes kun omkring 50 lundehunder, alle lokalisert til den vesle grenda Måstad på Værøy i Lofoten, i Værøy kommune i Nordland.^[4] I 1939 ble det sendt én hannhund og tre tisper fra Måstad til en oppdretter på Hamar.^[4] Dette bidro sterkt til rasens redning, siden alle hundene i Måstad døde av valpesyke i 1943,^[4] etter å ha blitt smittet av en tysk schäferhund. Da fantes det imidlertid lundehunder på Hamar, men de fleste av disse døde også senere av valpesyke. Bare én hund overlevde. Før dette skjedde hadde imidlertid noen av hundene blitt sendt fra Hamar til Måstad.^[4] Disse ble rasens redning og alle dagens lundehunder er etterkommere av de få hundene som ble sendt fra Hamar til Måstad i 1944.^[4] På 1960-tallet flyttet imidlertid folk ut fra Måstad, hvis siste innbygger flyttet derfra i 1978.^[4]

Norsk lundehund ble godkjent som selvstendig rase av Norsk Kennel Klub (NKK) i 1943. Noen få entusiaster kom sammen og dannet Norsk Lundehund Klubb (NLK) i 1962. Klubben har som formål å fremme rasen. NLK er i dag offisiell raseklubb for Norge og tilsluttet NKK.

I en tid var bestanden av lundehunder i Norge så lav at eksport ikke var tillatt. Først etter at antallet hunder passerte 200 ble det åpnet opp for eksport igjen. Utover på 1980-tallet økte antallet, og omkring 1990 var det mer enn 500 individer i Norge. I 2012 var antallet økt til cirka 580 hunder nasjonalt og rundt 1 400 internasjonalt, hvorav de fleste befinner seg i Europa og rundt 200 i USA. Per 1. januar 2020 var det 722 lundehunder i Norge, fordelt på 359 tisper og 363 hannhunder.^[4]

Lundehundens svært begrensende genetiske variasjon har ført til innavlsdepresjon og behov for genetisk fornyelse. Hunderasen har gjennomgått to flaskehalshendelser siden andre verdenskrig og sliter i øyeblikket med lav fruktbarhet, kortere levealder og større sårbarhet for sykdom. Dette førte etter vært til et ønske om et nytt krysningsprosjektet, der nye blodslinjer fra andre raser blir tilført lundehunden, noe som etter hvert ble til en realitet. Om det vil føre til tap av egenskaper gjenstår å se.

Det pågår i øyeblikket et krysningsprosjektet med norsk lundehund, i regi av NLK og NKK etter mandat fra NKK datert 16. juni 2020. NLK søkte NKK om godkjennelse for krysningsprosjektet den 1. september 2013 og fikk det godkjent av NKK i brev av 14. januar 2014. Det skal krysses i tre andre raser; norsk buhund, islandsk fårehund og norrbottenspets. Formålet med krysningsprosjektet er å tilføre norsk lundehund større genetisk variasjonen, for å bedre hunderasens helse og velferd. man håpet blant annet å kunne redusere risikoen for å utvikle mage-/tarmlidelser, deriblant intestinal lymfangiektasi (IL), samt å bedre rasens fertilitet og immunforsvar.^[5]

Foruten at lundehunden har minst seks tær på hver fot, har den også ører som kan lukkes og foldes og en rekke andre anatomiske særtrekk. Mange av disse særtrekkene finner man ellers kun hos ville hunder. Muskulaturen i ytre del av øret fungerer for eksempel slik at denne hunden kan lukke øret for skitt og sand, slik at det indre øret beskyttes. Muskulatur, sener og leddbånd i buken er så fleksible at lundehunden kan bøye armene ut så mye som 90 grader fra kroppen, og derav få bedre feste under klatring i fjellene. Det øverste nakkebeinet er dessuten forbundet med hodeskallen på en slik måte at lundehunden kan legge hodet sitt rett bakover på ryggen, slik at hodet blir liggende oppned. Slike anatomiske særtrekk finner man ellers hos ny-guinea syngehund, borneohund og dingo. Et annet særtrekk er at lundehunden mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, på lik linje med den urnordiske varangerhunden.

Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Kroppen er rektangulær. Hannene blir cirka 35–38 cm i mankehøyde, og tispene cirka 32–35 cm. Vekten på en hannhund er cirka syv kilogram, mens tispene veier cirka ett kilogram mindre. Disse tallene finner man i rasestandarden. Det er likevel et faktum at mange hunder, særlig hanner, var adskillig større(kan også ha vært blandingshunder). En stor hannhund kunne være opp mot 11 kilo. Disse store og kraftige hannene ble tidligere brukt under jakten på tolen – lundefuglens årsunger. Når disse skulle forlate reiret om høsten, kastet de seg ut fra klippene høyt over vannet. Mange av dem, flere hundre, nådde ikke vannet; de slo seg i svime mot steinene, og disse var det hundenes oppgave å hente. Hundene sprang opp og ned fjellsiden i fjorten dager og hentet tole, som da den var svært fet og mør, var en delikatesse. Lundehunder har også blitt brukt mye til å finne lundefuglegg, og er derfor eksepsjonelt flinke til å finne og hente disse uten å knuse dem.

Dekkhårene er tette og strie, mens underpelsen er bløt og isolerende. Fargen er normal rødbrun til gulbrun, med sorte hårspisser og hvite tegninger. Voksne hunder er ofte mer markert sorte i overpelsen enn unghunder.

Norsk lundehund ble opprinnelig avlet som jakthund og typen har flere spesielle adapsjoner for å jakte på lunde, men fuglearten har vært totalfredet i Norge siden 1989. Lunden er Norges vanligste sjøfugl, men den en gang så tallrike arten har hatt sterk tilbakegang gjennom tre generasjoner (tilsvarende cirka 65 år). I dag er lundehunden derfor først og fremst en god og gøyal sosial følgesvenn og familiehund, som, til tross for at den er sjelden, alt oftere er å se rundt på hundeutstilling. Den har imidlertid god nese og kan godt trenes som ettersøkshund.^[6] Hunden er utholdende, men langsom og nøye i søket.^[6] Som de fleste spisshunder av denne typen er den også en god vakthund, som naturlig vil varsle når det kommer fremmede.^[6]

Lundehunden er årvåken, energisk og livlig, og hengiven og trofast mot dem den kjenner.

Lundehunder blir ofte gitt urnorske navn fra mytologien. Pelsen trenger i likhet med andre hunderaser jevnlig kontroll og vedlikehold, men den er lettstelt.

Hunderasen er genetisk disponert for å utvikle mage-/tarmlidelser, som intestinal lymfangiektasi (IL).^[5]

• Nordiske hunderaser

• Espelien, Ingvild, red. (2012). Lundehundboka (1. utg.). Forlaget Vigmostad & Bjørke. s. 256. ISBN 9788241908637. 

• (en) Norwegian Lundehund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Lundehund – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Norsk Lundehund Klubb Arkivert 10. juli 2009 hos Wayback Machine.
• The international Community for the Norsk Lundehund
• Norwegian Lundehund Association of America (NLAA)