Michiel de Ruyter

Michiel de Ruyter
Michiel de Ruyter, malt av Ferdinand Bol i 1667
Født		24. mars 1607[1][2][3][4] Vlissingen[2]
Død		29. apr. 1676[1][2][4][5] (69 år) Siracusa[2] Falt i strid
Beskjeftigelse		Sjøoffiser
Ektefelle		Anna van Gelder (1652–)[6]
Far		Adriaan Michielszoon[7]
Mor		Aelken Jansdochter de Ruyter[7]
Barn		Margaretha de Ruyter[2][7] Aelken (Alida) de Ruyter[7]
Nasjonalitet		De forente Nederlandene
Gravlagt		tomb of Michiel de Ruyter
Utmerkelser		Sankt Mikaels orden
Kallenavn		bestevâer («bestefar»)
Troskap		De forente Nederlandene
Våpenart		Staatse vloot
Militær grad		Admiral,[8] kaptein[8]
Deltok i		første, andre og tredje anglo-nederlandske krig
Våpenskjold
Michiel de Ruyter på Commons

Michiel Adriaenszoon de Ruyter (født 24. mars 1607 i Vlissingen, død 29. april 1676 ved Siracusa) var en nederlandsk admiral. Han ble også kalt bestevâer, som betyr bestefar.

Michiel de Ruyter er den mest kjente sjøhelten i Nederlands historie. Han spilte en viktig rolle i de tre første anglo-nederlandske krigene, videre deltok han i flere kriger i Østersjøen og kjempet mot sjørøvere i Middelhavet. De Ruyter vekslet mellom å være i statens og private rederes tjeneste. I en periode drev han også selvstendig aktiv hvalfangst.

Han giftet seg tre ganger og fikk seks døtre og tre sønner, stebarn medregnet. En sønn og to døtre døde som barn, den andre sønnen, Engel de Ruyter, gikk inn i admiralitetet og nådde viseadmirals grad.

Michiel var det fjerde av tretten barn av ølbærer Adriaen Michielszoon og Aagje Jansdochter, og navnet hans var da også opprinnelig Michiel Adriaenszoon (Adriaenssønn). Etternavnet «De Ruyter» tok han i voksen alder (1633). Faren satte ham i tjeneste som lærling i repslageriet hos brødrene Lampsens i 1617. Akkurat som på skolen, ble han også her bortvist på grunn av dårlig oppførsel. Gutten ville gjerne ut i sjømannslære, og han reiste ut som yngstemann på et av brødrene Lampsens skip 3. august 1618. De Ruyter var ikke dårlig i lesning og skrivning, selv om språket hans hadde mange zeeuwse ord og vendinger. Allerede som 15-åring var han skipper, dengang den høyeste rang for en underoffiser på et skip.

I 1622 tok en onkel seg av Michiel. Han var «ruiter» (rytter) i Fyrst Maurits' hær, og sammen med onkelen gjorde Michiel tjeneste under Maurits av Nassau, fyrste av Orange, som konstabel eller busschieter (ordene betyr både muskettskytter og kanonér) i kampene under den spanske beleiringen av Bergen op Zoom. 2. oktober deltok Michiel i befrielsen av byen, som forøvrig var den hans mors familie kom fra. 1622 var også året da han for første gang tok hyre og dro på tokt med et krigsskip, men det er ikke kjent hvor lenge han ble i marinen denne første gangen. Han ble tatt til fange av spanjoler, men unnslapp og gikk hjem til Nederland sammen med et par kamerater.

Mellom 1630 og 1653 skjedde mye i hans liv. Frem til 1631 var De Ruyter agent for handelshuset Lampsens fra Vlissingen i Dublin, og antagelig stammer en historie fra denne tiden om hvordan han en gang avverget et angrep av kapere fra Dunkerque ved å smøre inn skipsdekket med smør. Selv om nederlandske kilder ikke forteller nærmere om hva han gjorde i disse årene, er det kjent at han snakket irsk flytende, og at han av og til reiste med handelsskipene til Middelhavet eller Barbareskkysten. I denne tiden kalte han seg «Machgyel Adriensoon», han tok senere sin mors hevdnavn, «de Ruyter».

16. mars 1631 giftet han seg for første gang. Bruden het Maayke Velders og var datter av en bonde. Ekteskapet kom ikke til å vare lenge, hun døde i barselseng 31. desember samme år og deres datter, Aaltje, døde 18. januar 1632. I 1633 og 1634 ble han hyret som styrmann under kaptein Jochem Janssen ombord på hvalfangstskipet «de groene leeuw» som tilhørte «Noordse Compagnie», skipet seilte til Jan Mayen. I 1635 tok han igjen hyre som styrmann, denne gangen for et tokt til Svalbard.

1. juli 1636 giftet han seg igjen, denne gangen med Neeltje (Cornelia) Engels (født 1607), datter av en rik embetsmann. 27. september 1637 fikk de sønnen Adriaen, som døde i 1655. Senere kom Cornelia (Neeltje) (1639–1720), et barn som døde etter tre dager (1641), Aelken (Alida) (1642–79) og Engel (1649–83). De Ruyter selv hadde nå en formue på flere tusen nederlandske gylden og borgerskap i byen Vlissingen. På grunn av hans erfaringer som sjømann og soldat ble han gitt kommandoen over et «direksjonsskip» (ned.: directieschip) med en bestykning på ti kanoner eid av Lampsens, et rederi fra Vlissingen. Et direksjonsskip var et privateid krigsskip, og Lampsens sendte dette ut for å hjelpe den svake krigsflåten mot kaperne fra Dunkerque. 23. april 1637 forlot skipet Vlissingens havn og gjorde en meget god innsats mot disse sjørøverne.

I 1640 ble han kaptein på det Lampsens-eide handelsskipet Vlissinge, og med dette gjorde han flere tokt til Vestindia (Karibia) og Brasil. Han foretok jevnlig rettelser og oppdateringer av sjøkartene for områdene han seilte til.

Etter at krigen mellom Spania og Nederland-Portugal brøt ut i 1641, tok Zeelands admiralitet kontakt med ham og tilbød ham stillingen som schout-bij-nacht og kaptein på skipet «de Haze». Dette var et handelsskip bygget om til krigsskip, bestykket med 26 kanoner. Med dette skipet foretok han et tokt under ledelse av admiral Gijsels for å støtte portugiserne i deres opprør mot Spania i 1641. Den nederlandske flåten, med de Ruyter som tredje mann i kommandorekken, slo tilbake en kombinert flåte av skip fra Spania og Dunkerque i en trefning ved St. Vincente 4. november 1641. Dermed forhindret han at den nederlandske flåten ble tilintetgjort.

Etter krigen gikk han tilbake til sivil skipsfart som kaptein på handelsskip og kjøpmann både for Lampsen-rederiet og for seg selv. Fra 1644 til og med 1651 reiste han flere ganger på handelsreiser til Middelhavet, Marokko og Karibia (Vestindia) med sitt eget skip, «Salamander», for egen regning. Han tjente godt, og respekten for ham økte blant de andre nederlandske kapteinene siden han regelmessig kjøpte fri kristne slaver med sine egne midler på disse reisene.

25. september 1650 døde Neeltje, hans annen kone og etterlater seg mann og fire barn. Som en følge av dette bestemmer de Ruyter seg for å slutte å seile. Halvannet år senere, 9. januar 1652, gifter han seg for tredje gang. Denne gang med kapteinsenken Anna van Gelder og slår seg til ro på land som rentenist. I hennes forrige ekteskap har Anna fått to barn, Grietje og Jan (1647–73)^[9] og i ekteskapet med Michiel de Ruyter får hun døtrene Margaretha (Grietgen) (1652–1688) og Anna (1655–66).

I 1652 ba Zeelands admiralitet ham om å vende tilbake til aktiv tjeneste da den første anglo-nederlandske krigen brøt ut, og dermed begynte hans egentlige karriere i marinen. 29. juli var de Ruyter tilbake i aktiv tjeneste for provinsen som kommandant for en hjelpeeskadron utstyrt for private midler (directieschepen). Han ble visekommandør under Witte de With; i en periode da de With var fraværende ledet han en eskadron som slo den engelske admiralen George Ayscue i slaget ved Plymouth 23. august 1652.

Dette var De forente Nederlandenes første seier i denne krigen, og takket være den gikk De Ruyter fra å være en hvemsomhelst til å være en sjøhelt. Etter dette kommanderte han en eskadre i slaget ved Kentish Knock, slaget ved Dungeness, slaget ved Portland og slaget ved Nieuwpoort. Han førte kommandoen selv og ble dermed kalt kommandør. Under slaget ved Ter Heijde var han den eneste kommandanten som nådde skipet «Brederode» og fikk se øverstkommanderende Maarten Tromps lik; han ga Egbert Bartolomeusz Kortenaer da det rådet at han burde holde Tromps død hemmelig.

Etter krigen sa han nei til å bli kommandant fordi han ikke anså seg selv god nok og dessuten fryktet problemer med Witte de With og Johan Evertsen dersom ansiennitetsprinsippet ikke ble fulgt, selv om Johan de Witt gjorde det klart hvor gjerne man så at han tok imot tilbudet. Jacob van Wassenaer Obdam ble da den nye kommandanten, og De Ruyter forble i marinens tjeneste, selv om han avslo muligheten til å bli van Wassenaer Obdams nestkommanderende. Den 2. mars 1654 ble han utnevnt til viseadmiral i Amsterdams admiralitet.

I 1655 flyttet han og familien til Amsterdam, og i juli samme år reiste han med en skvadron på åtte skip som eskorte for en konvoi på femtifem handelsskip til Middelhavet. Skipet «’t Huys Tydtverdryff» var hans flaggskip. Ordrene hans gikk ut på å forsvare nederlandsk handel. Underveis traff de en engelsk flåte under ledelse av Robert Blake, men unngikk stridigheter. Etter å ha senket flere piratskip og ført fredsforhandlinger med Salé returnerte han hjem i mai 1656.

På samme tid bestemte Staten-Generaal seg for å intervenere i krigen i Norden ved å sende en flåtestyrke under hans kommando til Østersjøen. Bakgrunnen for dette var at man var blitt skeptiske til Karl X Gustav av Sveriges ekspansjonsplaner. Etter at Karl hadde invadert Polen og kronet seg selv til konge der, var Østersjøen under svensk kontroll. Ombord på «Tijdverdrijf» ankom de Ruyter Øresund 8. juni og ventet der på admiral Jacob van Wassenaer Obdam. Etter at van Wassenaar Obdam hadde tatt kommandoen over flåten seilte den videre til Danzig og befridde byen uten kamp 27. juli. Fredsavtalen ble underskrevet en måned senere. Før flåten forlot Østersjøen fikk de Ruyter og de andre offiserene audiens hos kong Frederik III av Danmark. Senere vokste et vennskap frem mellom monarken og de Ruyter.

I 1657 og 1658 ledet de Ruyter aksjoner mot Portugal, og i 1659 hadde han kommandoen over en hjelpeflåte som skulle assistere admiral-løytnant Jacob van Wassenaer Obdam. Van Wassenaer Obdam var blitt sendt til Østersjøen i 1658 for å hjelpe danskene mot den svenske aggresjonen og i tillegg beskytte handelen i Østersjøområdet. 8. november stod det blodige slaget i Øresund som ble vunnet av den nederlandske flåten og København ble befridd. Svenskene var ikke overvunnet, og Staaten-Generaal bestemte seg for å fortsette å støtte danskene. De Ruyter fikk kommandoen over en ny flåte og befridde byen Nyborg på Fyn i 1659. Som takk for dette ble han adlet av kong Frederik III av Danmark, og fikk også rett til å handle med Norge. Han opprettet i 1660 handelskompaniet «Noordkaapse Compagnie» som blant annet drev med hvalfangst frem til 1664.

Mellom 1661 og 1663 hadde de Ruyter konvoitjeneste i Middelhavet, der han kjempet mot barbareskpirater og greide å fremtvinge en avtale med dem. Denne avtalen ble brutt nesten umiddelbart etter at han hadde forlatt farvannet, hvorpå han i 1664 på nytt ble sendt til Middelhavet for å løse problemet.

Da han kom til Middelhavet viste det seg at det var viktigere oppgaver som måtte løses først, engelskmennene hadde erobret de små nederlandske faktoriene (slavestasjonene) i Vest-Afrika. I all hemmelighet ble De Ruyters flåte sendt ut for å gjenerobre de nederlandske områdene. Uventet fant han på Gullkysten Jan Compagnie, en barndomsvenn fra Vlissingen. Som barn hadde Jan Compagnie blitt tatt som slave og transportert fra Afrika til Zeeland, nå arbeidet han for WIC i landet han hadde blitt bortført fra.

De Ruyter gjenerobret de nederlandske stasjonene som admiral Robert Holmes hadde okkupert, og la de engelske faktoriene i ruiner som straff for britenes erobring av de nederlandske. Deretter krysset De Ruyter Atlanterhavet for å angripe de britiske koloniene i Amerika.

I slutten av april 1665 ankom han Barbados i Karibia og ledet flåten på tretten skip fra flaggskipet Spiegel. De trakk inn i Carlisle Bay, der mange av skipene som lå for anker ble ødelagt, og utvekslet ild med de engelske batteriene. Det lyktes ikke de Ruyter å nedkjempe de engelske batteriene, og etter å ha konstatert at hans egne fartøy var blitt skadet trakk han seg tilbake til den franske øyen Martinique. Etter at skipene var reparert, satte han kursen nordover til den nederlandske kolonien Sint Eustatius med forsyninger. På veien dit erobret han flere engelske skip. Skadene på skip og mannskap var for store til at han ville gå til angrep på New York (tidligere Ny Amsterdam) for å gjenerobre Ny-Nederland. Han seilte isteden til Newfoundland og underveis tok han flere engelske fiskebåter. I 1665 erobret han St. John's i dagens Canada og holdt byen i en kort periode.

Mens De Ruyter hadde vært på tokt, hadde det skjedd mye i republikken De forente Nederlandene. Denne krigen begynte i koloniene et år før den brøt ut i Europa. På vei tilbake til Europa fikk de Ruyter høre om det store nederlaget den nederlandske flåten hadde lidt i slaget ved Lowestoft. Flåten hadde mistet sin øverstkommanderende, Van Wassenaer og man hadde gitt Cornelis Tromp en midlertidig utnevnelse. Raadspensionaris Johan de Witt (republikkens høyeste embedsmann) gikk i mellom, og 11. august ble de Ruyter utnevnt til admiral-løytnant over landets samlede flåte, marinens øverstkommanderende. Innen admiralitetet i Amsterdam delte han denne rangen med fire andre. Tromp og de Witt stod på hver sin side når det gjaldt synet på hvem som skulle være stattholder, Tromp var for å la dette embetet holdes av huset av Oranje – de Witt var mot. Slik fikk de Ruyter i Cornelis Tromp en nestkommanderende som gjorde sitt beste for å adlyde kommando, men som egentlig ikke kunne det, den samme situasjonen som det hadde vært mellom Maarten Tromp og Witte de With.

Når det gjaldt modernisering av flåten fortsatte de Ruyter på det han hadde begynt på i tiden da han var rådgiver for kommandør Jacob van Wassenaer Obdam. Han ledet flåten i øvelser i formasjonsseiling, i etterfølging av den engelske admiralen Robert Blakes taktikk, og innførte et kommunikasjonssystem med signalflagg. Frem til disse endringene ble foretatt hadde en sjøkrig fortrinnsvis vært en ukoordinert kamp mellom skip.

12. august 1665 deltok han i slaget på Bergens våg. En nederlandsk handelsflåte med verdifull last hadde søkt tilflukt i Bergens nøytrale havn etter at de ble oppdaget av engelskmennene, som deretter hindret flåten i å reise videre. Takket være dansk støtte, ble disse skipene befridd. De Ruyter ble mottatt som en helt da flåten ankom Delfzijl.

I 1666 ble flaggskipet «De Zeven Provinciën» tatt i bruk, og fra dette skipet kommanderte han flåten da den beseiret engelskmennene i det firedagers sjøslaget som fant sted mellom 11. og 14. juni 1666. Under dette slaget mistet Nederland 4 skip, mens England mistet 10. Nederland tapte det følgende slaget, det todagers sjøslaget, og tapet førte til en reell splittelse mellom de Ruyter og Tromp. Under en mindre trefning senere samme år ble de Ruyter alvorlig syk etter at han hadde pustet inn røyk fra brennende lunter. Det var en periode usikkert om han kom til å overleve, men han frisknet nok til slik at han kunne gjenoppta rollen som flåtens øverstkommanderende. På denne tiden var Tromp falt helt i unåde.

En av de mest kjente aksjonene som de Ruyter kun spilte en mindre rolle i, blant annet på grunn av sykdommen, var raidet på Medway i 1667 (også kalt toktet til Chatham). Dette raidet skadet den engelske flåten, både med hensyn til penger og anseelse. Ikke bare mistet de flaggskipet sitt, men flere landbatterier som beskyttet seilingsløpet ble ødelagt og den nederlandske styrken kom nær London der det oppsto panikk, og dette endte krigen.

De nederlandske skipene seilte opp elven Medway (en sideelv til Themsen) til Chatham, der et landingsteam av det nylig opprettede Korps Mariniers stod klart til å senke kjettingen som sikret elveinnseilingen. En av kapteinene, Jan van Brakel, tilbød sine tjenester slik at han kunne rehabilitere seg, han var falt i unåde etter at han hadde latt sine mannskaper plyndre Sheerness.

Van Brakel hadde kommandoen over tre skip, sitt eget – «de Vreede» (no.: freden) – og to brannskip («Suzanna» og «Pro Patria») «Pro Patria» ble stukket i brann, seilte over kjettingen og fortsatte mot den engelske flåten som lå for anker. Det engelske flaggskipet «Royal Charles» ble forlatt av vaktmannskapet. Det ble erobret og tatt med tilbake til Nederland. Kun «Monmouth» slapp uskadd fra nederlendernes angrep. Da Monck så katastrofen som utspilte seg, beordret han de øvrige seksten krigsskipene som lå lengre oppe i elven senket slik at de ikke skulle falle i fiendens hender. Etter dette slaget ble en fredsavtale undertegnet i Breda. Noe som ikke er allment kjent er at ideen til toktet opp elven Medway kom fra Johan de Witt. De Ruyter forventet problemer, fortrinnsvis i forbindelse med ukjente grunnforhold i elven, men utførte oppdraget. Som tilsynsfører og representant for Staten-Generaal ble Cornelis de Witt, Johan de Witts bror, oppnevnt. Planene ble lagt av admiral-løytnant Willem Joseph van Ghent.

Mellom 1667 og 1671 holdt Johan de Witt de Ruyter i Nederland, mot hans vilje, for slik å forhindre at han skulle dø i kamp. I november 1669 prøvde en tilhenger av Tromp å drepe de Ruyter med en brødkniv i entreen til hans eget hus. På denne tiden hadde de Ruyter en formue på omtrent 250 000 gylden.

Michiel de Ruyter var en personlig venn av Johan de Witt og ble beskyldt for å ha villet overgi flåten til Frankrike. Vilhelm III av Oranien-Nassau, Nederlands nye overhode, greide å forsone De Ruyter og Cornelis Tromp (som hadde vært en av de viktigste deltagerne i mordkomplottet mot brødrene de Witt) ved å gi Tromp et hemmelig løfte om at han skulle få etterfølge de Ruyter som flåtens øverstkommanderende. Dette skjedde i 1679.

Ved å utnytte vindretningen og kunnskap om grunnforholdene langs kysten forhindret De Ruyter den tallmessig sterkere, kombinerte engelske og franske flåten i å gå i land i Zeeland eller Holland under denne krigen, både i kriseåret 1672 (slaget ved Solebay) og i 1673 i det doble slaget (slaget ved Schooneveld og slaget ved Kijkduin). På denne tiden hadde hvert enkelt admiralitet i republikken De forente Nederlandene minst en admiral-løytnant, og for å markere De Ruyters posisjon som øverstkommanderende ble han i februar 1673 forfremmet til general-admiral-løytnant (ned.: luitenant-admiraal-generaal), som var en rang opprettet spesielt for ham. Den nye stattholderen Vilhelm III av Oranien ble da general-admiral. I kriseåret 1672 ble brødrene Johan og Cornelis de Witt myrdet, og 6. september samme år ble en folkemengde hisset opp til å ramponere de Ruyters hus. Anna van Gelder var mens dette stod på alene hjemme med en av døtrene og en niese, Michiel var på sjøen. Da situasjonen ble truende, ba hun om hjelp fra sønnen Jans svigerfar som var kaptein i borgervakten. For å roe gemyttene ba Anna ham å lese et brev fra Michiel for folkemengden, der han sa at han jaktet på fienden. Borgervakten greide deretter å spre folkemengden.

19. juli 1674 ankom han Martinique i Karibia ombord på flaggskipet «Zeven Provincien». Han hadde kommandoen over atten krigsskip, ni forrådsskip og femten troppetransportskip med 3 400 soldater. Angrepet på Fort Royal mislyktes, og de få franske forsvarerne fikk en mulighet til å forsterke forsvarsverkene. Neste dag viste det seg at han ikke kunne komme inn i havnen fordi de franske troppene hadde blokkert den. Likevel gikk de nederlandske troppene i land uten støtte fra skipenes kanoner og led store tap i et forsøk på å innta fortet som lå på toppen av steile klipper. Etter to timer returnerte angrepsstyrken til skipene, 148 hadde mistet livet og 318 var såret. På fransk side var 15 av forsvarerne drept. Etter så store tap, og uten fordelen av overraskelsen, bestemte De Ruyter seg for å seile nordover til Dominica og Nevis før han satte kursen til Europa.

Etter at den tredje engelsk-nederlandske krigen sluttet i 1674, inntok Frankrike områder som tidligere hadde hørt inn under den spanske kronen.

I 1676 ble han sendt ut for å bistå Spania i striden mot den franske okkupasjonen av Sicilia og Napoli som inntil da hadde vært under spansk herredømme. De Ruyter mente at hans flåte ikke var sterk nok, men reiste likevel. I 1676 kjempet han to ganger mot en fransk flåte under admiral Duquesnes kommando, under slaget ved Agosta og slaget ved Palermo. Under det siste slaget fikk han høyrefoten knust og fremre del av venstrefoten skutt bort av en kanonkule. En uke senere. 29. april, døde han av sårfeber ombord på flaggskipet «d'Eendraght» i bukten ved Siracusa på Sicilia. Liket ble balsamert og lagt i en blykiste for å bli ført tilbake til Nederlandene.

De Ruyter var meget respektert av sine sjømenn og soldater som ga ham kallenavnet Bestevâer (bestefar), både på grunn av hans mangel på respekt for hierarki (han kom selv fra enkle kår) og at han ikke var redd for å ta på seg oppgaver som kunne være både farlige og kreve mot, selv om han av natur var forsiktig. Denne respekten strakk seg også utenfor republikken De forente Nederlandene. Da liket ble ført hjem til Nederland ga den franske kongen Ludvig XIV ordre om at saluttskudd skulle avfyres langs den franske kysten.

Først 30. januar 1677 ankom skipene Hellevoetsluis i Zuid-Holland, vinteren hadde vært streng og gjort seilasen vanskelig. 16. februar ble kisten bragt inn til Amsterdam, der Hollands Staten-Generaal skulle betale for statsbegravelsen. Opprinnelig var det meningen at han skulle begraves i Oude kerk i Amsterdam, men gravstedet man hadde der var ikke stort nok til å bygge en gravkjeller. Dermed måtte gravkjelleren plasseres i Nieuwe kerk, der graven fremdeles kan sees. Først fem år senere ble gravminnet ferdigstilt. Det ble tegnet og laget av billedhuggeren Rombout Verhulst fra den Haag. Det er plassert der hvor høyalteret stod før reformasjonen. Over gravkjelleren står en inskripsjon på latin: Intaminatus Fulget Honoribus (no.: Han som utmerker seg i usmittet ære).

Staten-Generaal inviterte flere av datidens kjente nederlendere til å bivåne begravelsen. Invitasjonen er underskrevet av H. Bontmantel (1613–1688) som var WICs representant i Amsterdam, medlem av Amsterdams styre (schepen) og dessuten byens historieskriver.

18. mars 1678 fant statsbegravelsen sted, og en lang gravferdsprosesjon gikk gjennom byen. Først kom de fire offiserene som stod under de Ruyter i rang, fulgt av to kompanier soldater fra byvakten, ti byvektere, fire trompetister, kommandant Boot med det store admiralsflagget med De Ruyters våpen og i hver av de fire kvartene ble hans utmerkelser og hertugkrone vist. Etter dette kom sørgehesten og kisten båret av 36 bud som byttet på å bære kisten. Utenfor budene seksten skipskapteiner, fire hovedoffiserer, admiral-løytnanter og viseadmiraler. Etter kisten kom Constantijn Huygens som representerte prinsen av Oranje, representantene for republikkens admiraliteter og Engel de Ruyter og andre medlemmer av familien. Etter familien fulgte representanter fra Spania og Danmark, medlemmer av «Staten van Holland en West-Friesland» (se Staten-Generaal, konsulene fra Spania, Genova og mange andre).

Etter slagene han utkjempet ved Sicilia i 1676 fikk han en hertugstittel posthumt av kong Karl II av Spania, Napoli og Sicilia, men dette adelsdiplomet ble aldri utgitt. I sin fars sted ble Engel senere utnevnt til baron.

• De Ruyter er fremdeles en «kjent nederlender». I 2004 kom han på syvendeplass da det nederlandske folket stemte over hvem som fortjente tittelen «den største nederlender». Blant navnene var også Pim Fortuyn, Wilhelm av Oranje, Johan Cruijff, Antoni van Leeuwenhoek og Rembrandt.
• Den nederlandske marinen har hatt flere skip oppkalt etter Michiel de Ruyter, og gater oppkalt etter ham finnes i flere nederlandske byer.
• 24. mars 2007 er det 400 år siden Michiel de Ruyter ble født i Vlissingen. Til minne om dette er 2007 utropt til Michiel de Ruyterår. Fra mars til desember ble det organisert flere ulike aktiviteter.

• A. van der Moer, De luitenant-admiraal-generaal. Een beknopte levensbeschrijving van Michiel Adriaenszoon de Ruyter, ISBN 90-5194-201-X
• David Marley, Wars of the Americas: A Chronology of Armed Conflict in the New World, 1492 to the Present, ABC-CLIO, Santa Barbara, 1998 (pp. 159, 165, 177–179). ISBN 0-87436-837-5
• Gerard Brandt: Het leven en bedryf van den heere Michiel de Ruyter, 1687 ISBN 90-6103-401-9
• J.C.M. Warnsinck, Twaalf doorluchtige zeehelden. PN van Kampen & Zoon NV, 1941
• J.C.M. Warnsinck, Van Vlootvoogden en Zeeslagen, PN van Kampen & Zoon, 1940
• Oliver Warner, Great Sea Battles, Spring Books London, 1973
• P.J. Blok, Michiel Adriaansz. de Ruyter (1928)
• Roger Hainsworth and Christine Churches, The Anglo Dutch Naval Wars 1652-1674, Sutton Pub Ltd, 1998
• Ronald Prud’homme van Reine, Rechterhand van Nederland. Biografie van Michiel Adriaenszoon de Ruyter, (Amsterdam 1996), ISBN 90-295-3486-9

• (en) Michiel de Ruyter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bataviawerf (word-dokument)
• Stiftelsen de Ruyter (nederlandsk)
  • Fødsels- og dødsdata for Michiel de Ruyters koner og barn
• Stiftelsen for feiringen av 400-års jubileet for Michiel de Ruyters fødsel (nederlandsk)
• Michiel de Ruyters biografi på Nederlands Scheepvaartmuseums nettsted (engelsk)
• Flaggskipet «Zeven Provinciën» bygges på nytt ved Bataviaverftet i Lelystad (engelsk)
• Michiel de Ruyter (spillfilm), http://www.imdb.com/title/tt2544766/