Ljudmila Pavlitsjenko
| Ljudmila Pavlitsjenko | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Людмила Михайловна Белова 12. juli 1916[1][2]  Bila Tserkva | ||
| Død | 10. okt. 1974[2] (58 år) Moskva | ||
| Beskjeftigelse | Skarpskytter, historiker, militært personell | ||
| Utdannet ved | historisk fakultet ved Universitetet i Kiev (1937–1945) Universitetet i Kyiv | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti (1945–) | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Novodevitsjijkirkegården | ||
| Medlem av | OSOAVIAKhIM | ||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
Leninordenen (1943)
Helt av Sovjetunionen (1943) Gullstjernen (1943) Medaljen «For fortjenster i strid» (1942) Medaljen for forsvaret av Odessa Medaljen for forsvaret av Sevastopol Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen (1945) Leninordenen (1942) Medaljen «For fortjenster i strid» (1952) Voroshilov Sharpshooter (1939) | ||
Ljudmila Mikhajlovna Pavlitsjenko eller Lady Death[3] (1916–1974) var en sovjetisk skarpskytter i Den røde armé under den andre verdenskrig. Hun skal ha skutt og drept 309 fiendtlige soldater, og regnes med det som den mest suksessrike kvinnelige skarpskytteren i sovjetisk historie.
Hun tjenestegjorde under den tyske beleiringen av Odessa ettersommeren 1941 og slaget om Sevastopol (høsten 1941 til juli 1942). Etter å ha blitt skadet i strid av et bombekasternedslag ble hun evakuert til Moskva. Etter å ha kommet seg fra skadene ble hun instruktør for andre skarpskyttere i Den røde armé, og en offentlig talskvinne. I 1942 ble hun sendt til USA, Canada og Storbritannia. Etter krigen var over tok hun opp sine studier av historie og ble historiker i den sovjetiske marinen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ljudmila Mikhajlovna Pavlitsjenko (russisk: Людмила Михайловна Павличенко) ble født 12. juli 1916, i Bjelaja Tserkov, i det som var Det russiske keiserdømmet. Hun flyttet til Kiev med resten av familien i en alder av fjorten år. I Kiev ble hun med i en pistolklubb, og hun utviklet seg snart til en meget flink skytter.[4]
I sekstenårs alderen giftet hun seg med en doktor og fikk en sønn, Rostislav, men ekteskapet var kortvarig. Hun fulgte en kveldsskole, i tillegg til husarbeid.[5] På dagtid arbeidet hun på Kievs største våpenfabrikk, Arsenal.[5][6]
I juni 1941 var Pavlitsjenko 24 år gammel, og hun studerte historie på sitt fjerde år ved Kiev Universitet, da det nasjonalsosialistiske Tyskland innledet sin invasjon av Sovjetunionen med operasjon Barbarossa.[4][5]
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Pavlitsjenko var blant de aller første som meldte seg som frivillig soldat ved rekrutteringskontoret. Pavlitsjenko hadde muligheten til å bli sykepleier, men hun nektet fordi hun ville bli i hæren og kjempe for sitt land med våpen. Etter mye argumentasjon, og en prøve, hvor hun skjøt to rumenske soldater ble hun akseptert som skarpskytter i den røde armes 25. rifledivisjon.[4]
I det sovjetiske militæret ble hun en av cirka 2000 kvinner som ble satt inn som skarpskyttere.[5] Hun kjempet i omtrent to og en halv måned nær byen Odessa, hvor hun hadde 187 bekreftede drepte.[7] Da tyskerne fikk kontroll over Odessa ble hennes enhet trukket ut og sendt til Sevastopol på Krimhalvøya, hvor hun kjempet sammenhengende i mer enn åtte måneder. I mai 1942 ble løytnant Pavlitsjenko tilregnet drapene på 257 tyske soldater.[4] Hennes totale antall drepte under den andre verdenskrig kom på 309,[8] hvorav 36 fiendtlige skarpskyttere.[4]
-
Løytnant Ljudmila Pavlitsjenko som skarpskytter
-
Pavlitsjenko i USA i 1942
-
Pavlitsjenko mellom høyesterettsdommer Robert H. Jackson og Eleanor Roosevelt
-
Pavlitsjenko på sovjetisk frimerke fra 1943
-
Pavlitsjenko på sovjetisk frimerke fra 1976
I juni 1942 ble Pavlitsjenko såret av bombekasterild, fjerde gang som hun ble såret i kamp. På grunn av sin voksende berømmelse ble hun evakuert med en undervannsbåt, og sendt til rehabilitering. Hun ble deretter sendt til Canada og USA for et PR-besøk, og ble den første sovjetiske borger til å bli mottatt av en amerikansk president da Franklin Roosevelt ønsket henne velkommen i Det hvite hus. Senere ble Pavlitsjenko invitert av Eleanor Roosevelt til en rundreise rundt hele USA der hun skulle fortelle om sine erfaringer.[4]
Jeg bærer min uniform med stolthet. Den har Leninordenen på seg. Den har blitt dekket med blod i slag. Det er lett å se at med amerikanske kvinner så er det viktig om de har silkeundertøy under uniformen. Hva uniformen står for, har de igjen å lære.
Ljudmila Pavlitsjenko i et intervju med Time Magazine, etter påstander om at hun var lite fikst kledd.[4]
Etter å ha oppnådd graden major, kom Ljudmila Pavlitsjenko aldri tilbake i direkte kamp mot tyskerne, men i stedet ble hun satt inn som instruktør. Hun trente opp sovjetiske skarpskyttere frem til krigens slutt. I 1943 ble hun tildelt Den gyldne stjerne for ordenen Helt av Sovjetunionen, og hun fikk sitt portrett på et sovjetisk frimerke.[4]
Etter krigen ble hun ferdig med sin utdannelse ved universitetet i Kiev, og begynte på sin karriere som historiker. Fra 1945 til 1953 var hun ansatt som vitenskapelig assistent av den sovjetiske marinen. Hun var senere aktiv i den sovjetiske komité for krigsveteraner. Pavlitsjenko døde den 10. oktober 1974 i en alder av 58 år. Hun ble gravlagt i Moskva.[5]
To jubileumsmynter og flere frimerker ble senere utgitt i Sovjetunionen med Pavlitsjenkos portrett.[4]
Det gikk rykter om at hennes historie var et propagandapåfunn, dette blir imøtegått av veteraner, som mener det bunner i misunnelse, særlig fra mannlige offiserer som ikke aksepterte hennes uavhengige holdning.[9]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Lady Death : The Memoirs of Stalin's Sniper, 2018, Greenhill books, ISBN 9781784382704
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ TracesOfWar, oppført som Lyudmila Mykhailivna Pavlichenko, TracesOfWar person ID 68967[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, oppført som Lyudmila Pavlichenko, Find a Grave-ID 11928656, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «History's deadliest female sniper: 'Lady Death'». Sky HISTORY TV channel (på engelsk). Besøkt 20. oktober 2024.
- ^ a b c d e f g h i Gilbert King (21. februar 2013). «Eleanor Roosevelt and the Soviet Sniper». Smithsonian Magazine. Besøkt 2. april 2021.
- ^ a b c d e «Lady Death: Lyudmila Pavlichenko, the Greatest Female Sniper of All Time». mentalfloss.com (på engelsk). 6. desember 2018. Besøkt 20. oktober 2019.
- ^ Heroines of the Soviet Union 1941-45 av Henry Skaida, Osprey Publishing, 2003, ISBN 1841765988/ISBN 978-1841765983, side 31
- ^ Women and War: A Historical Encyclopedia from Antiquity to the Present originally from Ukraine av Arthur Bernard Cook, ABC-CLIO, 2006, ISBN 1851097708/ISBN 978-1851097708, s. 457
- ^ Davies, 2008, s. 235
- ^ Natalia Antonova (9. mars 2018). «The life and myths of Lyudmila Pavlichenko, Soviet Russia's deadliest sniper». Besøkt 3. mars 2021. «My own introduction to Pavlichenko occurred when my grandfather, a retired Soviet major general and WWII combat vet, traveled to visit our family after we had relocated to Charlotte, North Carolina from Kiev. I was a shy, lonely immigrant child, and my granddad, a tough guy who never forgot his Cossack roots in spite of his advancing age, wanted to tell me a story that would inspire me — about his contemporary, a pretty and brash and brave woman named Lyudmila. Although he never served with her, my grandfather left the question of whether or not he had met Pavlichenko unanswered. As many men of his generation and military background, his had secrets, and most of those secrets he did not like to share. According to my grandfather, who had access to a lot of insider information throughout his career, the rumor that Pavlichenko was nothing more than a propaganda myth actually started within the Soviet armed forces. He said that while Pavlichenko’s own account of her time at the front were sometimes doctored by Soviet military censors — a very common occurrence at the time — the woman herself was “the real deal.” My grandfather blamed the persistent rumor that Pavlichenko was a fraud on male resentment. There was also the fact that Pavlichenko repeatedly rebuffed the advances of her superior officers only furthered that resentment.»
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Davies, Norman: Europa i krig: 1939–1945, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
- Henry Sakaida: Heroines of the Soviet Union 1941–1945. Osprey Publishers ISBN 978-1-84176-598-3
- Jan Boger: Jäger und Gejagte. Motorbuch Verlag ISBN 3-87943-373-9
