London

London
Land		Storbritannia
Konst. land		England
Distrikt		Inndelt i 33 distrikter
Admin. grevskap		Stor-London
Seremon. grevskap		Stor-London
Status		By (formelt en region)
Ligger ved		Themsen Grand Union-kanalen
Grunnlagt		47 (Julian)
Postnummer		E
Retningsnummer		20
Areal		1 572 km²
Befolkning		8 799 728[1] (2021)
Bef.tetthet		5 597,79 innb./km²
Høyde o.h.		4 meter
London 51°30′26″N 0°07′39″V
London på Commons

London er hovedstaden i Storbritannia og England.^[2] London er byregionen med høyeste innbyggertall i Storbritannia. Med sin beliggenhet langs elven Themsen har London vært en sentral by siden den ble grunnlagt av romerne for to årtusener siden under navnet Londinium. Londons opprinnelige bykjerne, City of London, som i 2011 hadde 7 375 innbyggere på et areal på 2,9 km², er Englands minste by. Fra slutten av 1800-tallet av har London også blitt brukt om byregionen som har utviklet seg rundt denne bykjernen.^[3] Dette området utgjør regionen London, samt den administrative enheten Stor-London,^[4] ledet av borgermesteren i London og Londonforsamlingen.^[5]

London er i moderne tid et av verdens viktigste politiske og økonomiske og kulturelle sentre. Dette henger ikke minst sammen med at London var hovedstad for det britiske imperiet og dermed i nesten tre århundrer maktsenter for store deler av kloden.

Selve byen har omkring 9,1 millioner innbyggere (2018) ^[6], men regner man hele storbyområdet Londons pendlerbelte (London Metropolitan Area) kommer man opp i cirka 15 millioner. Byen ble tidligere regnet som den største i EU etter folketall.^[7]

Med London mener man vanligvis området kjent som Stor-London, som både er et grevskap og en region. Midt inne i dette området finner man City of London, som er et eget grevskap, lokalt kjent som the City eller the Square Mile. Det urbane området vokste kraftig i viktoriansk tid og igjen i mellomkrigstiden. I 1940-årene førte først andre verdenskrig, og deretter lovgivning omkring det grønne beltet, til at veksten stoppet opp.

Det finnes mange mulige definisjoner på området London, for eksempel postdistriktet, politidistriktet (Metropolitan Police District), området som har London-retningsnummer og Londons pendlerbelte. Disse har sjelden vært overlappende. Omkring 40 % av Stor-London dekkes av Londons postområder.^[8] Området med London-retningsnummer dekker et omtrent like stort område som Stor-London, men grensene avviker noe. En definisjon som har blitt tatt i bruk i mange sammenhenger er området innenfor ringveien M25, og grensen for Stor-London har i noen steder blitt flyttet for å tilpasse den til veien.

Byens nominelle sentrum er ved Charing Cross, like ved Trafalgar Square, på omkring 51°30′29″N, 00°07′29″W.

Hele det urbane området kalles ofte for en city ut fra en geografisk definisjon. Administrativt og formelt er dette ikke korrekt; Stor-London er en region som blant annet omfatter to cities, City of London og City of Westminster, flere towns (byer av lavere status), og andre områder. I engelsk dagligtale brukes The City om den første av disse, og mer spesifikt om byens finansdistrikt i en ikke-geografisk betydning.

Londons status som Storbritannias hovedstad har aldri formelt blitt tildelt eller godkjent skriftlig, men tilhører den uskrevne, sedvanebestemte delen av Storbritannias konstitusjon. Dette fulgte av at monarken flyttet fra den tidligere hovedstaden Winchester til London; i middelalderen var hovedstaden gjerne definert som den byen monarken bodde i.

Stor-London dekker et område på 1 579 km², hvilket gjør byen til en av verdens største etter areal. Et hovedelement i byens geografi er Themsen, som renner gjennom byen fra sørvest mot øst og er farbar for båter hele veien. Thames Valley er en flat dal avgrenset av slake åser som Parliament Hill, Addington Hills og Primrose Hill. Ettersom det ikke finnes noen naturlige begrensninger for byens vekst ut fra det historiske sentrum, har den beholdt en praktisk talt sirkulær form.

Themsen var engang langt bredere og grunnere, og rant gjennom myrlandskap. Gjennom omfattende bygging av diker har den blitt smalere. Mange av de mindre elvene som renner ut i Themsen i London, er lagt i rør. Themsen er en tidevannselv, og byen er derfor sårbar for oversvømmelser.^[9] På grunn av en senkning av landskapet – Storbritannia stiger i nord og synker i sør – har denne faren økt over tid. I 1974 begynte man byggingen av Thames Barrier ved Woolwich for å kontrollere vannstanden. Det antas at man kan få behov for enda en demning lenger ned i elven i nær fremtid. Themsen krysses av en rekke med broer og tunneler, som London Bridge.

Nullmeridianen, som lengdegradene regnes ut fra, går gjennom Greenwich i London. Siden 1884 har dette stedet vært utgangspunktet for all fastsettelse av lengdegradsposisjoner.

I kenozoikum var England tektonisk hevet langs gamle svakhetssoner fra den kaledonske fjellkjede og den varisciske fjellkjede lang tid i forveien. De hevede områdene ble så erodert, og mer sedimenter ble avsatt over Sør-England med bl. a. London Clay. Ved alpin orogenese for omkring 50 millioner år siden ble Londonbassenget dannet som synklinal og med Weald antiklinal i sør. Londonområdet består som følge av denne geologiske historien av unge, myke bergarter og med avleiringer etter siste istid øverst.

Klimaprofil for London
J	F	M	A	M	J	J	A	S	O	N	D
55   8 2	34   8 2	42   11 4	45   14 5	47   18 8	53   21 11	38   23 14	47   23 13	57   20 11	62   15 8	52   11 5	54   9 3
Temperaturer i °C Nedbør i mm Kilde: World Weather Information Service 2009-02-04

London har et temperert klima med regelmessig, lett regn gjennom hele året. Juli er varmeste måned, med gjennomsnittstemperatur ved Greenwich på 13,6 °C til 22,8 °C. Den kaldeste måneden er januar, med gjennomsnittlig 2,4 °C til 7,9 °C. Gjennomsnittlig årlig nedbør er 583,6 mm, og februar er normalt den tørreste måneden. Snø er uvanlig i selve London, selv om det regelmessig er snø i området rundt; dette skyldes at den ekstra varmen storbyen genererer gjør byen omkring 5 °C varmere enn omkringliggende områder på vinteren.

London var blant de ti største byene i Europa da folketallet passerte 100 000 på slutten av 1500-tallet. I 1750 var tallet nesten 700 000 og London hadde passert Paris. Med 960 000 mennesker i 1800 var London verdens største by, i et Europa der bare 23 byer hadde mer enn 100 000 innbyggere. Verdens mest folkerike var den inntil 1925, da den ble passert av New York. Det høyeste registrerte folketallet var 8 615 245 i 1939. Da gjenoppbyggingen startet etter andre verdenskrig, kom ikke befolkningstallet opp til førkrigsnivå igjen, blant annet fordi mange valgte å bosette seg i forsteder og nye byer.

I 2005 var beregnet antall innbyggere i Stor-London 7 517 700.^[10] Tar man med hele det urbane området, etter en tettstedsdefinisjon, blir tallet 8 278 251 ved folketellingen i 2001.^[11] Tar man med hele Londons pendlerbelte, et utvidet storbyområde, blir tallet mellom tolv og femten millioner avhengig av hvordan det defineres.^[12][13] London er rangert som verdens femtende største by både etter befolkning innenfor offisielle grenser og befolkning innenfor det urbane området.

Regionen dekker 1 579 km², hvilket gir en befolkningstetthet på 4 761/km². Dette er mer enn ti ganger så høyt som noen annen britisk region.

London er en av verdens dyreste byer å leve i, ved siden av Moskva og Tokyo.^[14]

Fødeland	Befolkning
Storbritannia	5 230 155
India	172 162
Irland	157 285
Bangladesh	84 565
Jamaica	80 319
Nigeria	68 907
Pakistan	66 658
Kenya	66 311
Sri Lanka	49 932
Ghana	46 513
Kypros	45 888
Sør-Afrika	45 506
USA	44 622
Australia	41 488
Tyskland	39 818
Tyrkia	39 128
Italia	38 694
Frankrike	38 130
Somalia	33 831
Uganda	32 082
New Zealand	27 494

Ifølge tall fra Office for National Statistics inkluderte befolkningen 2 288 000 utenlandsfødte i 2006, det vil si 31 %. Dette tallet hadde steget fra 1 630 000 i 1997.^[15]

Tabellen til høyre viser befolkningen inndelt etter fødeland, med de landene som er hyppigst forekommende. Tabellen oppgir kun fødeland, ikke etnisitet eller statsborgerskap. En viss andel av de som er oppgitt som født utenfor Storbritannia er barn av britiske borgere, for eksempel britiske soldater som gjorde tjeneste i Tyskland. Likeledes omfatter tallet for Storbritannia barn av utenlandske borgere. Skotter og walisere utgjør til sammen omkring 200 000 blant de britiskfødte.

London er en av de mest multikulturelle byer i den industrialiserte verden, med mer enn 300 morsmål og mer enn 50 etniske grupper med mer enn 10 000 personer. Mange av gruppene har samlet seg i visse bydeler, hvor deres tilstedeværelse er synlig blant annet i utvalget av butikker og spisesteder.

I folketellingen i 2001 ble det spurt om etnisitet:

• 71,15 % klassifiserte seg som hvite
  • 59,79 % hvite briter
  • 3,07 % hvite irer
  • 8,29 % «andre hvite» (særlig polakker, gresk-kyprioter, italienere og franskmenn)
• 12,09 % klassifiserte seg som indere, pakistanere, bangladeshere eller «andre asiater» (særlig lankesere, arabere og personer fra andre steder i Sørøst-Asia)
• 10,91 % klassifiserte seg som svarte
  • 7 % svarte afrikanere
  • 4,79 % svarte karibiere
  • 0,84 % som «andre svarte»
• 3,15 % som av blandet rase
• 1,12 % som kinesere
• 1,58 % som «annet» (særlig filippinere, japanere og vietnamesere)

Denne fordelingen er basert på befolkningens egne svar under folketellingen, noe som åpner for uklare definisjoner, men da antallet svar er meget høyt, må det antas at det gir et statistisk sett riktig bilde av befolkningssammensetningen.

Tilhørighet	Befolkningsandel
Kristne	58,2 %
Ikke-religiøse	15,8 %
Muslimer	4,1 %
Jøder	2,1 %
Sikher	1,5 %

London har tradisjonelt vært dominert av kristendom, og har et stort antall kirker; det er spesielt tett mellom kirkene i City of London. Den anglikanske kirke har to katedraler, St. Pauls katedral og Southwark-katedralen. Erkebiskopen av Canterbury har sitt sete i Canterbury i Kent, men hans offisielle residens er Lambeth Palace i London. Westminster Abbey er formelt sett et kongelig kapell, men fungerer som en «tredje katedral» for den anglikanske kirke. Den katolske kirke har også to katedraler i byen, Westminsterkatedralen og St. Georgs katedral. De fleste kristne er det først og fremst i navnet, og tallene for deltagelse i gudstjenester er lavere enn i andre deler av landet. De fleste andre kristne samfunn er også representert i London.

London har også betydelige innslag av islam, hinduisme, sikhisme og jødedom. Særlig bydelene Tower Hamlets og Newham har stor andel muslimer, og den største moskeen er Baitul Futuh Mosque. Hinduene er særlig synlige i Harrow og Brent, og i sistnevnte bydel finner man Neasden Temple, et av de største hinduistiske templer i Europa. Sikhene er mer spredd, men finnes særlig i østlige og vestlige bydeler. Et av de største sikhtempler utenfor India ligger i London. Flertallet av Storbritannias jøder bor i London, og det er større jødiske samfunn i Stamford Hill (som regnes som et av de mest ortodokse jødiske områder utenfor New York og Israel), St. John's Wood, Golders Green og Edgware.

London regnes blant et av verdens finansielle «kommandosentre» sammen med blant annet New York City og Tokyo.^[16]

Byen har den største omsetningen av noen europeisk by, og står for omkring 19 prosent av Storbritannias bruttonasjonalprodukt, i 2005 219 milliarder pund.^[17] Tar man med hele det urbane området, med omkringliggende byer, var resultatet 345 milliarder pund i 2005, det vil si omkring 30 prosent av BNP i Storbritannia.^[18]

London gikk over til en hovedsakelig tjenestebasert økonomi tidligere enn mange andre europeiske byer; denne overgangen skjedde særlig i årene etter andre verdenskrig. Det er flere faktorer som har gjort London til et så viktig økonomisk senter. Som hovedstad for det britiske imperiet hadde man et kontaktnett over hele verden som i stor grad er blitt bevart og utvidet. Engelsk er blitt et lingua franca i internasjonal handel, og engelsk kontraktsrett blir mye brukt i internasjonal handel. London er også en multikulturell by hvor utenlandske næringsdrivende kan finne en infrastruktur de er fortrolige med, og som har et skattenivå som er forholdsvis lavt (spesielt for utenlandske selskaper og organisasjoner). Nære og gode forhold til USA og mange asiatiske land spiller også inn. Lokale og nasjonale styringsorganer er innstilt på å sette næringslivets behov høyt (spesielt i City of London, hvor det er selskapene som velger medlemmer til City of London Corporation). Til slutt kan det nevnes at kommunikasjonsstrukturen er svært godt utbygd.

Mer enn 85 prosent av arbeidstagerne i Stor-London, ca. 3,2 millioner, arbeider innen tjenesteytende næringer, mens de resterende er jevnt fordelt mellom andre produksjons- og konstruksjonsnæringer.

Det er fem spesielt viktige forretningsdistrikter i byen: City, Westminster, Canary Wharf, Camden & Islington og Lambeth & Southwark.

Transport i London er underlagt borgermesteren. Hans forvaltning har allikevel begrenset kontroll over økonomiske forhold, og ingen kontroll over jernbanenettverket, bortsett fra jernbanelinjene som utgjør London Overground. Transport for London (TfL) har fått ansvaret for å administrere både undergrunnsbanen, bussnettet, drosjeløyver, Docklands Light Railway (DLR), London Overground og annen offentlig transport i byen.

Oysterkort benyttes som betalingsmiddel i kollektivtrafikken i Stor-London. Alle ruter til Transport for London, samt flere jernbaneselskaper som kjører lokaltrafikk innen Stor-London, godtar kortet. Med kortet blir billettprisen billigere enn ved bruk av kontanter.^[19] På busser i London er det ikke lenger mulig å betale med kontanter.

Kortet ble introdusert i juli 2003, og i juni 2010 hadde over 43 millioner kort blitt utsted. Mer enn 80 prosent av alle reisene foretatt på Transport for Londons ruter ble da betalt med Oyster-kort.^[20]

London har et stort t-banenett, London Underground. Dette er det eldste t-banenettet i verden, grunnlagt i 1863. Det har tolv linjer, og blir stadig utvidet. Det er daglig ca. fem millioner reisende i nettverket, hvilket gir godt over en milliard passasjerer årlig.^[21] Undergrunnsbanen er spesielt godt utbygget i sentrum og i de nordlige bydelene, mens man sørover er mer avhengig av jernbanenettet.

Jernbanetrafikken er fordelt på fjorten terminalstasjoner som er spredd rundt i det sentrale London. Det har siden begynnelsen av 1990-årene blitt arbeidet med en jernbaneforbindelse (Crossrail) som skal krysse byen mellom øst og vest, slik at passasjerene slipper å flytte seg med andre transportmidler mellom stasjoner for å krysse byen.

Docklands Light Railway (DLR) er et metrosystem med små, lette, førerløse togsett som særlig betjener det østlige London. I 2007 tok byens transportmyndigheter over kontrollen av et antall jernbanelinjer, som i dag er kjent som London Overground. Dette nettverket vil omsider kunne avlaste undergrunnsnettet ved hjelp av ruter som går i ring rundt de sentrale områdene. Utover pendler- og intercitytog er det også togforbindelse til Frankrike og Belgia.

En undersøkelse av pendlingsmønstre basert på utsjekkingsstasjoner for Oyster-kortene, viste at visse stasjoner har særlig mye innpendling. I ytre vest dominerer Hammersmith, Paddington, West Hampstead, Camden Town og Finsbury Park innpendlingen. I sentrum er Victoria, Waterloo, London Bridge og Liverpool Street de fire klart største stasjonene, men også Oxford Circus, Euston, Charing Cross, Elephant and Castle, Moorgate og Fenchurch Street har mye innpendling. I ytre øst dominerer Canary Wharf, Stratford og Barking, mens i syd har Wimbledon mest innpendling.

Syd for Themsen har man siden år 2000 bygget opp et sporveisnett fra Wimbledon via Croydon til Beckenham Junction. Det består av i alt fire linjer som betjener 39 holdeplasser totalt og er ca 28 km lang.

Bussnettet er svært omfattende, med mer enn 700 ruter. Det er over seks millioner passasjerer daglig, og i regnskapsåret som endte i mars 2005 var det blitt fraktet 1,79 milliarder passasjerer på Londonbussene.^[22] De første bussene i London kom i 1905.

Byen har åtte lufthavner, hvorav de fem største er London City Airport, Stansted, Luton, Gatwick og den største, London Heathrow Airport, som er en av verdens travleste lufthavner. De tre mindre flyplassene, Ashford, Biggin Hill, Northolt, har langt mindre trafikk. Ashford og Northolt har bare innenrikstrafikk, mens de andre seks er internasjonale flyplasser.

Mens de fleste velger kollektivtilbud i det sentrale London, er det i ytre bydeler biler som dominerer. Byen har flere ringveier: en indre ring som går rundt sentrum, North og South Circular Road i forstedene og M25 rundt Stor-London. Det var i 1960-årene planer om å forlenge flere motorveier inn i sentrale områder, men man gikk bort fra det meste av dette i 1970-årene. I 2003 ble det innført en rushtrafikkavgift, Congestion Charge, som skal minske personbiltrafikken i sentrum.

London består av 32 bydeler, hver styrt av sitt eget valgte bydelsstyre. I perioden 1986–2000 var det bydelene som styrte London, hver på sitt område, uten et felles bystyre. Det er fortsatt et visst lokalt selvstyre i bydelene. Hver bydel er for eksempel ansvarlig for renovasjon og en del andre offentlige tjenester. De er delt i to grupper, indre London og ytre London.

City of London er ikke en bydel på lik linje med de øvrige, men en selvstendig by beliggende midt i London. City of Westminster har også egen bystatus, men administreres som en vanlig bydel.

Den sentrale administrasjonen, Stor-Londons myndigheter (Greater London Authority), består av borgermesteren og Londonforsamlingen. Den ble innført i 2000.

London har et stort tilbud innen høyere studier, med en rekke universiteter og høyskoler. Det er omkring 378 000 studenter i byen,^[23] og byen er også et sentrum for forskning innenfor mange områder. Grunnskolesystemet er praktisk talt det samme som i resten av England, med en blanding av offentlige og private skoler.

University of London er med 125 000 studenter det største universitetet i Europa ut fra antall studenter.^{[trenger referanse]} Det består av tyve kollegier og flere mindre institutter som har en høy grad av autonomi, og studentene knyttes direkte til en av disse mindre enhetene. Noen av dem, som University College London (UCL), London School of Economics og London Business School, er blitt regnet med blant verdens beste læresteder; blant annet ble UCL rangert som nummer 8 og LSE som nummer 56 i QS World University Rankings 2023 ^[24]. Financial Times rangerte London Business School's MBA og EMBA-programmer som nr 1 i verden i 2009.^[25]

Det finnes også andre universiteter, som Brunel University, City University, London Metropolitan University, Middlesex University, University of East London, University of Westminster og London South Bank University. Noen av dem er svært gamle, mens andre er høyskoler som i 1992 fikk universitetsstatus.

Mange av museene i London er i tillegg til å være turistattraksjoner også sentrale innen forskning. Dette gjelder ikke minst Natural History Museum, Science Museum, Victoria and Albert Museum og British Museum. British Library er landets nasjonalbibliotek, med 150 millioner bind.

Da romerne kom til De britiske øyer, var det som skulle utvikle seg til London en liten landsby i trinovantenes område. Byen regnes gjerne som grunnlagt av romerne, ca. år 50 e.Kr., da under navnet Londinium. I 61 ble byen brent ned av ikenerne, men den ble raskt gjenoppbygget. Den eldste delen av byen lå nord for Themsen, særlig i dagens City of London. Byen ble tidlig 100-tallet hovedstad for provinsen Britannia.

Fra 800-tallet og utover ble byen gjentatte ganger herjet av danske og norske vikinger. I 846-848 var det faktisk vikinger som kontrollerte og patruljerte London. Den siste invasjonen fant sted i 1066, da Vilhelm Erobreren vant slaget ved Hastings og overtok makten.

I 1078 ble Tower of London påbegynt. På 1100-tallet ble Westminster sete for regjeringen og senere for parlamentet. Tower of London er Englands best bevarte middelalderfestning. Den mest sentrale delen av festningen, The White Tower, sto ferdig i 1097. The White Tower har opp gjennom årene vært kongebolig, fengsel, våpenlager og oppbevaringsted for kronjuveler.

I 1665 ble byen rammet av pest og 70 000 mennesker døde. Året etter rammet den store bybrannen London, og bare en femtedel av byen sto igjen etter at over 13 000 hus og 84 kirker var brent ned.

På slutten av 1800-tallet var London verdens største by, som senter for det britiske imperiet var den verdens ledende handels-, industri-, finans- og havneby.

Under den andre verdenskrig ble London hardt rammet av bombing. Store områder ble lagt i grus; både industri, offentlige bygg og boligområder ble rammet under Blitzen, da London og andre britiske byer ble bombet 57 netter på rad. Med skiftende intensitet varte bomberaidene helt til krigens sluttfase. Dette har bidratt sterkt til å forme dagens London. Tett befolkede slumområder i det østlige London ble hardt rammet på grunn av nærheten til industri og havner, og mange av de evakuerte som hadde mistet alt ble gitt nye hjem i offentlige boligområder i forstedene.

I 1965 ble byens område kraftig utvidet, ved at Stor-London, som er både grevskap og region, ble opprettet. Størsteparten av Middlesex og deler av Essex og Surrey ble da inkludert i byen.

6. juli 2005 ble et nytt kapittel innledet i Londons historie, ved at byen ble utpekt til å arrangere de olympiske sommerlekene for 2012. Det ble lagt ned et omfattende arbeid for å legge til rette for arrangementet. London har tidligere arrangert OL i 1908 og 1948.

Dagen etter, 7. juli 2005, ble London rammet av det største bombeangrepet siden andre verdenskrig. I angrepet mistet 52 mennesker livet og mer enn 700 ble skadet.

Det romerske Londinium var liten i forhold til dagens London. Den omfattet et område som omtrent svarer til City of London. Dette ble omgitt av en bymur, og på romersk vis ble det anlagt et tilnærmet rettvinklet gatenett. Den mest dramatiske hendelsen i denne perioden var nedbrenningen av byen i 61. Gjenoppbyggingen ser ut til å ha fulgt omtrent samme mønster. På denne tiden var det kun ett krysningssted over Themsen i London, en bro som ble bygget omkring år 46.

Med romernes tilbaketrekning fra Britannia på begynnelsen av det 5. århundre kom angelsakserne til makten i området. Hvor raskt forfallet av den romerske byen og fremveksten av det angelsaksiske London foregikk er uklart, men det synes klart at gatenettet ble stadig mer uregelmessig. Det kom etterhvert, særlig fra 800-tallet og utover, til mange kirker i byen. Det er verdt å merke seg at London ennå ikke hadde blitt rikets hovedstad. Med erkebispesetet i Canterbury og Winchester som kongens sete var London først og fremst et handelssentrum på grunn av Themsen, og ikke maktens by.

Etter normannernes erobring av England i 1066 endret dette seg. Tower of London ble et viktig kongelig slott, og Westminsterpalasset ble sete for regjeringen. Dermed begynte en ny fase i utviklingen av byen, med flere palasser, administrasjonssentre og kraftigere befolkningsvekst. Denne utviklingen foregikk ikke etter noen plan. De sentrale områder av London ble sterkt fortettet, med smale gater og høy befolkningstetthet. Utviklingen omfattet i liten grad de ytre deler av dagens London; inntil jernbanen kom var det fortsatt en dagsreise til Watford Gap som i dag ligger rett utenfor byens grenser. Områdene utenfor sentrum forble derfor stort sett landsbygd med noen spredte byer inntil det 19. århundre.

Etter at store deler av byen brant ned i 1666 begynte man straks å legge planer for en kontrollert gjenoppbygging. Det skulle bli rette gater for å lette trafikkpresset – allerede i hestekjerrenes tid hadde London store trafikkorker – og husene skulle ha større avstand og være bygget av mindre brennbart materiale for å hindre en ny storbrann. Det skulle også gjøres noe med sanitærforholdene, det hadde pesten året før vist nødvendigheten av. Men planleggingen dro ut, og på en tid hvor reguleringslover var vage eller ikke-eksisterende begynte befolkningen å bygge opp byen etter eget forgodtbefinnende. Gatenettet i City of London er derfor like uregelmessig som det hadde vært i middelalderen, og det er ikke få smug med kort avstand mellom husene som har overlevd. Det var naturlig at det ble slik; tomtegrensene var bestemt av det gamle veinettet, og så lenge myndighetene ikke grep inn i tide med virkemidler for å rette ut grensene bygde folk på sine branntomter.

Først i 1750 kom en ny bro over Themsen på plass, etter at London Bridge hadde vært enerådende siden romersk tid. På andre steder hadde man blitt rodd over av en av de mange ferjene som lå langs elvebredden. Flere broer skulle følge slik at byen ble knyttet tettere sammen.

Den neste store utviklingen kom i det 19. århundre, da jernbanen kom. Avstander betydde plutselig mindre, og man begynte å anlegge jernbanelinjer som kunne brukes av pendlere. Londons undergrunnsbane åpnet som verdens første i 1863, og selv om rutenettet var bare en ørliten del av dagens, betød det at pendlernes tid hadde kommet. London begynte å spre seg utover, utenfor Middlesex og inn i Surrey, Kent, Essex og Hertfordshire.

Etter første verdenskrig kom en ny fase i byens utvikling. I de ytre bydelene begynte man å anlegge store boligområder. Dette ble gjort særlig for å fjerne slumområdene på Londons østkant. Enkelte boligområder ble også anlagt spesifikt for å gi hjem til veteraner fra krigen. Folk ble også trukket inn til byen fra andre områder, og London vokste dermed både i areal og folketall. Denne utviklingen ble fornyet og forsterket etter andre verdenskrig, da behovet for gjenoppbygging var stort etter bomberaidene. Det er i det 21. århundre få områder innenfor Stor-Londons grenser som minner om landsbygd; inntil 1930-årene hadde man hatt flere gårdsbruk der det nå er moderne boligområder og handlegater.

I etterkrigstiden kom også de nye byene, byer som ble grunnlagt for å avlaste eksisterende, fortettede byer. I 1965 kom Milton Keynes, omkring en times kjøring nord for London, og en betydelig andel av befolkningen der har flyttet fra London. Man har også fått vekst i andre byer i takt med utflytting fra London. London hadde i den siste halvdelen av det 20. århundre et fall i befolkningstallet på omkring en million som følge av denne utviklingen.

I sentrum har man lenge vært tilbakeholdne med å bygge i høyden, fordi man ønsket å bevare byens profil. Stort press på eiendomsmarkedet, spesielt i City, har ført til at det har blitt lempet på disse restriksjonene. Flere skyskrapere har blitt reist siden 1970-årene, og det er planer om flere. Det har også blitt utført fornyelsesprosjekter flere steder, med det tidligere havneområdet Docklands som et av de mest kjente eksemplene.

I City of Westminster finner man West End. Dette området, som ligger rundt Leicester Square og Piccadilly Circus, er Londons viktigste underholdningsdistrikt med blant annet teatergaten Shaftesbury Avenue og kultursenteret Covent Garden. London regnes som en av de fremste musikal- og teaterbyer i verden. På østkanten, særlig i Shoreditch og Hoxton, finner man et underholdningsdistrikt med en noe mindre eksklusiv karakter. Den to kilometer lange Upper Street i Islington har flere barer og restauranter enn noen annen gate i Storbritannia.

Oxford Street regnes gjerne som Europas travleste handlegate. Med en lengde på nesten to kilomenter kan den også sies å være verdens lengste handlegate. Mer eksklusive butikker finner man særlig i Knightsbridge, med Harrods som den mest kjente. Det er også en rekke gatemarkeder, som Camden Market, Portobello Road Market og Borough Market.

Den store etniske spennvidden i byens befolkning betyr at man finner mat fra de fleste av verdens land. Noen områder er blitt gastronomiske sentre, som Chinatown med sine mange kinesiske restauranter, Brick Lane med mange bangladeshiske og Edgware Road med mange libanesiske og arabiske spisesteder. London har også svært mange indiske restauranter, med mattradisjoner fra alle deler av landet representert. Mange steder avslører restauranter og butikker hvilke etniske grupper som dominerer i området.

Tradisjonelle engelske puber finner man overalt i byen. Flere av dem er kjente og tradisjonsrike steder, som Ye Olde Cheshire Cheese hvor Samuel Johnson var stamgjest og Pillars of Hercules som Charles Dickens nevner i en av sine bøker.

Det er mange årvisse festivaler og hendelser. Karnevalet i Notting Hill er den karibiske befolkningens største fest. I november holdes Lord Mayor's Show, en flere århundrer gammel seremoni i forbindelse med utnevnelsen av ny overborgermester i City of London. Trooping the Colour i juni er en militær parade med mye pomp og prakt i forbindelse med monarkens offisielle fødselsdag.

London har vært scenen i mange litterære verker. Blant de forfatterne som sterkest forbindes med byen er Samuel Pepys, som i sin dagbok blant annet gir en øyevitneskildring av bybrannen i 1666, og Charles Dickens som beskrev skyggesidene i det viktorianske London. I James Boswells biografiske Life of Johnson foregår handlingen i London, og boken er kilden til et kjent sitat om byen: Samuel Johnson sa at «Når en mann er trett av London, er han trett av livet; for i London finnes alt livet kan ønske». Daniel Defoe var også fra London, og skrev i sin Journal of the Plague Year en skjønnlitterær beretning om pesten i London 1665. William Shakespeare tilbrakte store deler av sitt liv i byen, noe også hans samtidige kollega Ben Jonson gjorde. Arthur Conan Doyles romaner om Sherlock Holmes har satt tydelige spor, blant annet er adressen 221b i Baker Street hvor den fiktive hovedpersonen bodde innredet som museum. Tor Åge Bringsværd sin roman Den som har begge beina på jorda står stille foregår også i London.

Den britiske filmindustrien har vært sentrert omkring London, med større studioer i Pinewood, Shepperton, Elstree og Leavesden kort vei utenfor byen. Svært mange filmer har handling lagt til London. London Film Festival holdes hvert år i oktober.

Det er også en rekke skoler innen teaterkunst, som Central School of Speech and Drama, London Academy of Music and Dramatic Art og Royal Academy of Dramatic Art. Mange av de mest kjente britiske skuespillerne er utdannet ved en av disse høyskolene.

London er en av verdens musikkhovedsteder, både innen klassisk musikk og moderne musikkformer. Et av verdens fem største musikkforlag, EMI, har sitt hovedkvarter i byen.

Innen klassisk musikk har byen har flere verdenskjente konsertsaler og orkestre:

• Barbican Centre (London Symphony Orchestra)
• Cadogan Hall (Royal Philharmonic Orchestra)
• Royal Albert Hall (BBC Promenade Concerts)
• Royal Festival Hall (Philharmonia Orchestra, London Philharmonic Orchestra, London Sinfonietta)
• Wigmore Hall
• Fairfield Halls

Det er to store operahus i London: Royal Opera House og Coliseum Theatre. Man finner også Royal Ballet og English National Ballet, som opptrer på Royal Opera House, Sadler's Wells Theatre og Royal Albert Hall.

De største konsertarenaene innen moderne musikk er Earls Court Exhibition Centre og Wembley Arena. Det er også flere kjente, mer intime saler, som Brixton Academy og Hammersmith Apollo. Området rundt Charing Cross Road er kjent for å ha mange butikker som selger moderne instrumenter og lydutstyr.

Byen har, som landets største urbane område, vært sentral i utviklingen av britiske musikkstiler som drum and bass, UK garage, grime og dubstep.

Ifølge en undersøkelse foretatt blant 600 internasjonale DJ-er av DJ Magazine i 2006 hadde London tre av verdens beste nattklubber: Fabric, The End og Turnmills. I 2007 hadde Fabric falt til annenplass og The End til fjerdeplass. Seks andre klubber i London var med blant de femti beste.

London har vært vertskap for sommer-OL tre ganger, i 1908, 1948 og i juli 2005 ble byen tildelt sommer-OL 2012, og London ble den første byen som har arrangert OL tre ganger. I forbindelse med sommer-OL 2012 ble det bygd et nytt sportskompleks, Olympiaparken i London i Stratford i Øst-London. London var også stoppested for fakkelstafetten til sommer-OL 2008, og også vertskap for British Empire Games i 1934.

Fotball er Londons mest populære idrett med seks klubber i Premier League (Arsenal, Chelsea, Crystal Palace,Tottenham Hotspur, Fulham og West Ham), og fem klubber i de lavere divisjonene i The Football League (Brentford, Millwall, Queen's Park Rangers, Charlton Athletic, AFC Wimbledon). En undersøkelse av Twitter-meldinger etter geografisk område viser at byen er svært delt hva gjelder favorittlag. I vest dominerer Chelsea, i nord Arsenal og i sør Crystal Palace. I øst er det svært delt, med blant annet bitter rivalisering mellom Millwall og West Ham. Men også Charlton har mange fans i øst.

Fotball har vært spilt i London siden middelalderen; den første dokumentasjonen for dette er fra 1314, da spillet ble forbudt. I det 16. århundre skal Richard Mulcaster, rektoren på St Paul's School, ha organisert den tidlige mobbfotballen til et regulert spill med lag og dommere. Londonborgeren Ebenezer Cobb Morley var i 1863 blant grunnleggerne av Football Association, og var en av de første som foreslo et styrende organ innen idretten. Han skrev de første moderne fotballreglene i sitt hjem i Barnes.

London har også fem rugbyklubber i Aviva Premiership (Harlequins, London Irish, London Wasps, London Welsh og Saracens); riktignok er det bare Harlequins og Saracens som har egen hjemmebane i Stor-London mens de andre tre leier baner av fotballag utenfor London: London Irish spiller i Reading, London Wasps spiller i Wycombe og London Welsh spiller i Oxford. Byen har flere rugbylag i lavere ligaer.

Wembley Stadium er den nasjonale fotballarenaen, og er også finalebane for FA-cup, Ligacup, Football League Trophy og FA Trophy. Twickenham Stadium er den nasjonale rugbyarenaen, med en kapasitet på 82 000 tilskuere.

De viktigste cricketbanene er Lord's i St John's Wood og The Oval i Kennington.

Wimbledon Tennis Championships er et av de mest kjente årlige idrettsarrangementene i London. Andre årvisse arrangementer er London Marathon med rundt 35 000 deltagere og Oxford vs. Cambridge Boat Race på Themsen mellom Putney og Mortlake.

• Palace of Westminster, som huser parlamentet og omfatter det berømte klokketårnet med klokken «Big Ben».
• St. Pauls katedral, fullført i 1708, er domkirken til det anglikanske bispedømmet London.
• City of London, med sine finansinstitusjoner.
• Tower Bridge, en av verdens mest karakteristiske broer.
• Tower of London, tidligere kongelig residens, også fengsel; en rekke henrettelser fant sted her, blant annet to av Henrik VIIIs dronninger.
• Buckingham Palace, nåværende residens for det britiske kongehus.
• British Museum, et av verdens mest berømte museer.
• Imperial War Museums, et stort militærmuseum.
• Madame Tussauds, vokskabinett med en rekke verdensberømtheter.
• Piccadilly Circus, sentral plass og gatekryss med lang historie.
• Trafalgar Square, stor plass i byens midte, til minne om sjøslaget ved Trafalgar i 1805.
• Westminster Abbey, tradisjonell kroningskirke og siste hvilested for landets monarker.
• London Zoo, dyrehage.
• Portobello Road Market, et av mange utendørs markeder i byen.
• Tate Gallery, Storbritannias nasjonalgallerier for kunst.
• The London Dungeon, en attraksjon som skremmer.
• London Eye, pariserhjul som strekker seg hele 135 meter opp i luften.
• Big ben, det store klokketårnet i byen.

• Tor Åge Bringsværd. London. 2003 ISBN 82-430-0250-2
• Richard Collier. Byen som ikke ville dø. 1960 (Om andre verdenskrig)
• Richard Herrmann. Paradisveien. 1968 ISBN 82-02-10702-4
• Richard Herrmann. Bak den svarte døren : Historie, mennesker og politikk i Downing Street. 1970
• Richard Herrmann. Mine gleders by : historien om London gjennom to tusen år. 1983 ISBN 82-02-16164-9
• Evy Hvidsten og Erik Gabrielsen. 100 gode puber i London : real ale, real people and real atmosphere. 2002 ISBN 82-02-21442-4
• London på en annen måte. Henry Notaker (red.). 1988 ISBN 82-02-10894-2

• (en) Offisielt nettsted
• (en-GB) Offisiell blogg
• (en) London – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) London – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) London hos Wikivoyage
• Kronjuvelene
• Rustningskammeret
• Palace of Westminster
• Westminster Abbey
• St. Pauls katedral
• Teater
• Trafalgar Square
• British Museum
• London transport information
• London Eye