Kâzım Karabekir

Kâzım Karabekir
Født		1882[1][2] Küçükmustafapaşa (Det osmanske rike, Fatih)[3]
Død		26. jan. 1948 Ankara
Beskjeftigelse		Militært personell, politiker, forfatter
Embete		Medlem av Tyrkias store nasjonalforsamling
Utdannet ved		Ottoman Military College Kuleli Military High School
Parti		Det republikanske folkepartiet (1923–1924) Progressive Republican Party (1924–1925)
Nasjonalitet		Tyrkia Det osmanske rike
Gravlagt		Turkish State Cemetery
Signatur
Kâzım Karabekir på Commons

Kâzım Karabekir (født 23. juli 1882 i Konstantinopel, død 26. januar 1948 i Ankara^[4][5][6][7]) var en tyrkisk general og politiker.

Han tjenestegjorde i første balkankrig, i første verdenskrig og i den tyrkiske frigjøringskrigen.

Da første verdenskrig sluttet var han kommandant på den osmanske fronten i Kaukasus. Før sin død var han president i den tyrkiske nasjonalforsamlingen.

Karabekir ble født i 1882 som sønn av den osmanske generalen Mehmet Emin Pasja i Kontantinopel. Karabekir-familien stammer fra middelalderens Karamanid-dynastiet i det sentrale Anatolia.^[5]

Karabekir bodde ulike steder i Det osmanske rike som følge av farens plikter i det militære. Han og moren vendte tilbake til Konstantinopel i 1893 etter at faren døde i Mekka og de slo seg ned i området ved Zeyrek-moskeen. Etter å ha avsluttet videregående skole det følgende året, begynte han på Kuleli militærskole året etter, hvor han gikk ut i 1899. Han fortsatte sin utdannelse ved den osmanske militære krigsskolen, hvor han 6. desember 1902 gikk ut som den beste i sin klasse.

Etter kort tid ble han i januar 1906 overført til den osmanske tredje arme i området rundt Bitola i Makedonia. Der ble han involvert i kamper mot greske og bulgarske motstandskjemperer. For sin innsats ble han i 1907 forfremmet til graden seniorkaptein, en grad som ligger mellom kaptein og major. motstandskjempere. I de følgende årene tjenestegjorde han i Konstantinopel og deretter i andre arme i Edirne.

15. april 1911 søkte Kâzım om å endre familienavnet fra Zeyrek til Karabekir. Frem til dette, ble han kalt Kâzım Zeyrek, etter stedet hvor han bodde med sin mor, noe som var vanlig i Det osmanske rike da familienavnet ikke var vanlig. Fra da av kalte han seg Karabekir, etter sine forfedre.

I løpen av sin tjeneste i Edirne, ble Karabekir forfremmet til major 27. april 1912. Han deltok i første balkankrig mot Bulgaria, men ble tatt som krigsfange under beleiringen av Edirne 22. april 1913. Han forble i krigsfangenskap fram til våpenhvileavtalen ble undertegnet 21. oktober 1913.

Før utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde Karabekir først en periode i Konstantinopel, før han ble sendt til en del europeiske land, som Østerrike, Tyskland, Frankrike og Sveits. I juni 1914 vendte han hjem, da krigssituasjonen ble mer overhengende og sannsynlig.

Tilbake i Konstantinopel ble Karabekir etterretningsansvarlig ved den osmanske generalstaben. Like etter ble han forfremmet til oberstløytnant. Etter kort tid ved den sørøstlige fronten ble han sendt til Dardanellene. Som sjef for 14. divisjon kjempet Karabekir ved slaget om Gallipoli i sommermånedene i 1915. I oktober samme år ble han utnevnt til stabssjef for første arme i Konstantinopel.

Han ble senere overført til frontavsnittet i Mesopotamia hvor han sluttet seg til den osmanske 6. arme. For sin suksessrike deltakelse i Gallipoli ble han dekorert i desember 1915 både av osmanernes og tyskerne og ble midlertidig forfremmet til oberst. I april 1916 tok han over kommandoen av det osmanske 18. korps, som hadde en viktig seier over de britiske styrkene, ledet av general Charles Townshend gjennom Beleiringen av Kut i Mesopotamia.

Karabekir ble deretter utnevnt til kommandant over det osmanske 2. korps på Kaukasusfronten hvor han hadde bitre kamper mot russiske og armenske styrker i nesten ti måneder. 23. februar 1917 sørget han for at de osmanske styrkene i Kut ikke ble beleiret da de britiske styrkene erobret byen under den britiske fremrykkingen mot Bagdad. I september 1917 ble han utnevnt til brigadegeneral.

I henhold til Freden i Sèvres, som avsluttet første verdenskrig ga sultan Mehmet Vahdettin Karabekir ordre om å overgi seg til Ententemaktene, noe han imidlertid nektet. Han ble stående i regionen og sikret Erzurum, med en kavaleribrigade for Mustafa Kemal og hans patriotiske gruppe som gjennomførte Erzurum-kongressen i byen i perioden 23. juli til 4. august 1919. Han sluttet seg til Mustafa Kemals bevegelse med sin 18 000 store styrke og tok kommandoen på den østlige fronten i den tyrkiske frigjøringskrigen .

Tidlig i september 1920 gjennomførte Karabekir den første militære operasjonen mot Den demokratiske republikken Armenia. Det hadde vært mindre sammenstøt i Olti-regionen, men da de offensive aksjonene praktisk talt ikke medførte noen reaksjoner fra de allierte, iverksatte Karabekir en større offensiv 28. september da han sendte fire divisjoner over grensen til Armenia med mål om å erobret den strategisk viktige befestningen Sarikamish.^[8] Sarikamish falt den følgende dagen, og tyrkerne førte offensiven videre. Den armenske motstanden falt sammen i løpet av oktober, og tyrkerne erobret Kars 30. oktober og okkuperte Alexandropol, et viktig senter i den nye armenske republikken, 6. november.^[9] En våpenhvile ble inngått 18. november og forhandlinger ble gjennomført mellom Karabekir og den armenske utenriksministeren Alexander Khatisyan i byen. Til tross for at Karabekirs vilkår var veldig strenge, hadde ikke den armenske delegasjonen noe annet valg enn å godta disse. Karabekir satte sin signatur under fredsavtalen Alexandropoltraktaten, som ble undertegnet 2. og 3. desember 1920.^[10]

Han ble deretter medlem av den nydannede tyrkiske nasjonalforsamlingen i Ankara og var også med på å undertegne vennskapsavtalen Karsavtalen med Sovjetunionen 23. oktober 1921 som endelig slo fast grensene i Kaukasus etter første verdenskrig.

Republikken Tyrkia ble proklamert etter at de greske styrkene i det vestlige Anatolia var slått. Kâzım Karabekir Pasja flyttet til Ankara i oktober 1922, og fortsatte arbeidet i parlamentet som representant fra Edirne. Han var fortsatt fungerende kommandant for den østlige hæren da han ble valgt inn som representant fra Istanbul 29. juni 1923. Seks måneder senere ble han utnevnt til inspektør for første arme. Det tyrkiske parlamentet tildelte ham den høyeste tyrkiske ordenen Uavhengighetsordenen for hans fortjenester i det militæret og i politikken under Den tyrkiske frigjøringskrigen. Han ble pensjonert fra den militære tjeneste 26. oktober 1924.

Det hersket politiske uenigheter mellom Karabekir og Mustafa Kemal angående gjennomføringen av reformprogrammet, en av de mest viktige saken her var avskaffelsen av kalifatet. Det var enig at dette skulle avskaffes, men var uenige om hva som var det rette tidspunktet. Mustafa Kemal insisterte på at dette måtte gjøres umiddelbart, mens Karabekir ville ta hensyn til at det sto britiske militære styrker ved Tyrkias sørøstlige grenser, og gjorde krav på kontrollen over Kirkuk. Karabekir hevdet det var uklokt å avskaffe kalifatet før dette spørsmålet var løst. Dette kom samtidig med at kurderne begynte å gjøre opprør mot den tyrkiske regjeringen. I forbindelse med denne uroen, godtok den tyrkiske regjeringen at Kirkuk og de nærliggende områdene ble en del av den nye staten Irak, som var et britisk mandatområde. Slike politiske problemområder skapte også politiske spenninger mellom Karabekirr og Mustafa Kemal.

27. november 1924 var Karabekir, blant stifterne av Det progressive republikanske partiet (Terakkiperver Cumhuriyet Fırkası) og ble partiets første leder. Senere ble de nye partimedlemmene anklaget for å være ansvarlig for uroen i den kurdiske prokalifiske Sheikh Said-uroen og attentatet mot Mustafa Kemal i İzmir, slik at regjeringen la ned partiet 5. juni 1925. Karabekir ble fengslet samme med en rekke partimedlemmer. Som følge av disse begivenhetene ble alle forbindelser mellom Karabekir og Mustafa Kemal brutt.

Karabekir trakk seg da fra alt politisk arbeid, og konsentrerte seg i stedet om å skrive sine memoarer fra Den tyrkiske frigjøringskrigen og gjennomføringen av reformprogrammet. Etter at Mustafa Kemal (da kalt Atatürk) døde i 1938, ble Karabekir rehabilitert av sin nære venn İsmet İnönü.

I 1939 vendte Kâzım Karabekir tilbake til parlamentet og politisk arbeid da han ble representant fra Istanbul. Han ble valgt til parlamentets president 5. april 1946. Han døde i embetet 26. januar 1948 i en alder av 66 år som følge av et hjerteinfarkt. Han ble begravet på den statlige gravlunden i Ankara.

Kâzım Karabekir etterlot seg hustruen İclal og de tre døtrene Hayat, Emel og Timsal. Hans store fire-etasjers palé i Erenköy-strøket i Kadıköy -distriktet i Istanbul, hvor han bodde i nesten 15 år, ble i 2005 omgjort til et museum.

• Ankara'da Savaş Rüzgarları (Winds of War in Ankara), 448 pp.
• Bir Düello ve Bir Suikast (A Duel and An Assassination), 272 pp. ISBN 975-7369-39-X
• Birinci Cihan Harbi 1–4 (World War I 1–4), 4 books 1320 pp. ISBN 975-7369-21-7
  • Birinci Cihan Harbine Neden Girdik? (Why Did We Enter the World War I?), 199 pp. 1st book ISBN 975-7369-21-7
  • Birinci Cihan Harbine Nasıl Girdik? (How Did We Enter the World War I?), 464 pp. 2nd book ISBN 975-7369-22-5
  • Birinci Cihan Harbini Nasıl İdare Ettik? (How Did We Manage the World War I?), 272 pp. 3rd book ISBN 975-7369-23-3
  • Birinci Cihan Harbini Nasıl İdare Ettik? (How Did We Manage the World War I?), 384 pp. 4th book ISBN 975-7369-24-1
• Cumhuriyet Tarihi Set 1 (History of the Republic Set 1), 13 books
• Cumhuriyet Tarihi Set 2 (History of the Republic Set 2), 12 books
• İstiklal Harbimiz 1–5 (Our War of Independence 1–5), 5 books
• Paşaların Kavgası (Struggle of the Pashas)
• Paşaların Hesaplaşması (Revenge of the Pashas)
• Cehennem Değirmeni 1–2 (Windmill of Hell 1–2), 2 books
• İzmir Suikastı (Assassination in İzmir)
• Çocuklara Öğütler (Advice to Children)
• Hayatım (My Life)
• İttihat ve Terakki Cemiyeti 1896–1909 (Committee of Union and Progress 1896–1909)
• Ermeni Dosyası (Armenian Dossier)
• İngiltere, İtalya ve Habeş Harbi (British, Italian and Ethiopian War)
• Kürt Meselesi (Kurdish Problem)
• Çocuk, Davamız 1–2 (The Child, Our Problem 1–2), 2 books
• İstiklal Harbimizin Esasları (Principals of Our War of Independence)
• Yunan Süngüsü (Greek Bayonet)
• Sanayi Projelerimiz (Our Industrial Projects)
• İktisat Esaslarımız (Our Principals of Economy)
• Tarihte Almanlar ve Alman Ordusu (Germans in the History and German Army)
• Türkiye'de ve Türk Ordusunda Almanlar (Germans in Turkey and in the Turkish Army)
• Tarih Boyunca Türk-Alman İlişkileri (Turkish-German Relations Throughout the History)
• İstiklal Harbimizde İttihad Terakki ve Enver Paşa 1–2 (Union Progress and Enver Pasha in Our War of Independence)
• İstiklal Harbimizin Esasları Neden Yazıldı? (Why Was the Principals of Our War of Independence Written?)
• Millî Mücadele'de Bursa (Bursa During the War of Independence)
• İtalya ve Habeş (Italy and Ethiopia)
• Ermeni Mezalimi (Armenian Outrage)
• Sırp-Bulgar Seferi (Serbian-Bulgarian Campaign)
• Osmanlı Ordusunun Taarruz Fikri (Attack Concept of the Ottoman Army)
• Erkan-i Harbiye Vezaifinden İstihbarat (Intelligence from the Service at General Staff)
• Sarıkamış, Kars ve Ötesi (Sarıkamış, Kars and Beyond)
• Erzincan ve Erzurum'un Kurtuluşu (Liberation of Erzincan and Erzurum)
• Bulgaristan Esareti - Hatıralar, Notlar (Captivity in Bulgaria - Memories, Notes)
• Nutuk ve Karabekir'den Cevaplar (The Address and Replies From Karabekir)

• (en) Kâzım Karabekir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons