Scillyøyene

Scillyøyene
Vist i Cornwall
Land		Storbritannia
Konst. land		England
Region		Sørvest-England
Adm. grevskap		Intet
Seremonielt grevskap		Cornwall
Status		Enhetlig myndighet
Ligger ved		Keltersjøen
Adm. senter		St. Marys
Areal		16,34 km²[1]
Befolkning		2 281[2] (2022)
Bef.tetthet		139,62 innb./km²
Høyde o.h.		51 meter
ONS-kode		15UH
Scillyøyene 49°56′10″N 6°19′22″V
Scillyøyene på Commons

Scillyøyene, eller på norsk Syllingene,^[3] (engelsk: Isles of Scilly, kornisk: Ynysek Syllan) er en øygruppe beliggende 45 km vest av kysten til Cornwall i England. Øygruppen tilhører England, og er en del av det seremonielle grevskapet Cornwall, men er en enhetlig myndighet (unitary authority). Administrasjonssenteret ligger på øya St. Marys. Det totale arealet er 16,32 km². Det bor 2 162 mennesker der (2002). Det meste av arealet og en tredel av bygningene tilhører hertugdømmet Cornwall,^[4] som arves av den britiske tronfølgeren.

Navneformen The Scilly Isles blir noen ganger brukt, men lokalbefolkningen setter liten pris på den på grunn av ordspillet som ligger i den (The Silly Isles, «De tåpelige øyene»).^{[trenger referanse]}

Øygruppen består av fem bebodde øyer og omkring 140 mindre holmer. De ligger omkring 45 km utenfor Land's End, Englands vestligste punkt. Man antar at det så sent som i romersk tid var bare én øy, som har blitt erodert ned. Ved ekstremt lavvann er det mulig å vasse mellom noen av øyene. Man mener at dette kan være en av kildene til legender om sunkne landområder i Storbritannia, som historien om Lyonesse.^{[trenger referanse]}

De fem bebodde øyene (folketelling 2001) er:

• St. Marys (1 666)
• Tresco (180)
• St. Martins (142)
• St. Agnes
• Bryher (St Agnes og Bryher tilsammen 165)

Klimaet er svært mildt, hvilket betyr at det er mulig å dyrke blomster som spirer betraktelig tidligere enn på fastlandet. Dette har ført til at øyenes viktigste jordbruksprodukt er avskårne blomster, spesielt påskeliljer. Samtidig ligger øyene utsatt for vinterstormer fra Atlanterhavet. Dette fører til at det kan være store forskjeller i vegetasjon på en og samme øy. Mest tydelig er dette på Tresco, der Abbey Gardens med sitt subtropiske klima er en frodig oase på den beskyttede sørsiden av øya, mens det på nordsiden bare vokser lyng.

Scillyøyene har vært bosatt siden steinalderen og dens historie har siden vært å skaffe seg utkomme fra øyenes landområder og sjøen rundt. Jordbruk og fiske eksisterer den dag i dag, men hovedaktiviteten er nå turisme.

Scillyøyene kan være de samme øyene som ble besøkt av fønikere i oldtiden og som kalte dem for Cassiterides (fra gresk Κασσίτερος, «Tinnøyene»), og som ble nevnt av oldtidens greske geografer. Imidlertid inneholder øyengruppen i seg selv ikke mye tinn, men det kan være at øyene ble brukt som utpost fra fastlandet.

Det er sannsynlig at øyene fram til relativt nyere tid var langt større da flere av dem var sammensluttet til en øy som ble kalt for «Ennor». Høyere havnivå oversvømmet den midtre sletten en gang rundt 400-500 f.Kr.^[5] Bevis for en eldre og større øy inkluderer blant annet en beskrivelse fra romersk tid som betegner Scilly som «Scillonia insula» i entall som om det var en enkelt øy eller en øy langt større enn de andre. Det er også funnet levninger av en forhistorisk gård ved Nornour som nå er et lite berglendt skjær og altfor lite for jordbruk.^[6][7]

Ved fjære er sjøen grunn nok til at folk kan gå mellom en del av øyene. Dette er muligens en av kildene til fortellinger om land som har sunket ned i havet, eksempelvis Lyonesse i den arthurianske legende. Murer fra oldtiden er synlig nedenfor fjæregrensen ved en del av øyene, eksempelvis på øya Samson. En del stedsnavn på det utdødde språket kornisk synes å reflektere bortenfor kystlinja og tidligere landområder.^[8] Faktisk har hele sørlig England langsomt sunket i motsetningen til Skottland som var dekket av iskappen under istiden: dette har ført til rias (druknede elvedaler) langs kysten av sørlige Cornwall, eksempelvis elvene Fal og Tamar.

Utenfor kysten og midtvegs mellom Land's End (sørligst odden i Cornwall) og Scillyøyene er det antatte stedet for det mytiske tapte landet Lyonesse som er referert til middelalderens arthurlitteratur. Dette kan være et folkeminne om en oversvømmelse, men legenden er også felles blant alle britonske folk. En parallell legende og antagelig beslektet er det tapte landet Ys i Bretagne.

I år 995 ble Olav Tryggvason konge i Norge. Han ble født rundt 960, og som voksen herjet han kystene og byene i Vest-Europa, og kjempet i flere kriger. Ifølge Snorre Sturlason i Olav Tryggvasons saga hadde kongen vært «på hærferd i fire år fra han dro fra Vendland til han kom til Syllingene». Syllingene er det norske navnet på Isles of Scilly. I år 986 skal han ha møtt en spåmann der: «Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene, fikk han høre at det var en spåmann der på øya som kunne forutsi ting som skulle hende, og mange mente at det gikk ofte som han sa.» Olav først forsøkte å lure spåmannen ved å kle en av sine menn opp, men spåmannen avviste denne mannen, og da tvilte ikke Olav på at spåmannen kunne sine ting. Spåmannen sa til Olav:

«Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på svaret mitt, så kan du ta dette til merke: Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe.»^[9]

Fortellingen fortsatte slik som spåmannen hadde sagt. Olav ble angrepet av en gruppe opprørere da Olav kom tilbake til skipene sine. Så snart han hadde frisknet fra sårene sin lot han seg døpe på Syllingene. Da han dro fra øyene, hadde han besluttet å slutte å herje kristne byer. Isteden levde han i England og Irland en tid, før muligheten kom til å dra til Norge, hvor han gjorde sitt kongskrav gjeldende. Olav Tryggvason var den første konge i Norge som med harde midler tvang nordmennene til oppgi hedensk tro, og således bidro til å knytte Norge til resten av det kristne Europa. I henhold til Snorre skjedde dette vannskillet i Norges historie på Syllingene.

I 1066 ble England erobret av normannerne fra Normandie, og etter hvert som normannisk overherredømme spredte seg over England kom også Scillyøyene under sentralisert styre. Rundt tyve år senere, i 1086, ble en omfattende undersøkelse av land og folk i England utført, nedtegnet i Dommedagsboken. Scillyøyene ville ha dannet en del av «Exeter Domesday» som omfattet Cornwall, Devon, Dorset, Somerset, og Wiltshire.

På midten av 1100-tallet ble det rapportert om angrep av vikinger på Scillyøyene, som ble kalt for Syllingene (norrønt Syllingar) av nordboerne.^[10] I henhold til nedtegnelsen i Orknøyingenes saga dro Svein Asleivsson «sørover under Irland og tok en lekter som tilhørte en del munker på Syllingene og plyndret den».^[10] (kapittel LXXIII)

«... de tre høvdingene, Svein, Torbjørn og Eirik, dro på et herjingstokt. De dro først til Suderøyene [Hebridene], og hele vegen vestover til Syllingene hvor de fikk en stor seier ved Maríuhöfn [Mariashavn] på Columbasmesse [9. juni], og tok mye bytte. De dro deretter tilbake til Orknøyene.»^[10]

«Maríuhöfn» som bokstavelig betyr «Mariashavn». Dette stedsnavnet finnes på Island, men det er uklart hvilken havn på Scillyøyene det kan henvise til. Den største øya på øygruppen er dog St. Mary's, og i den grad sagaen er riktig er det ganske sikkert denne øya som ble herjet av nordboerne.

En del historikere mener at det er sannsynlig at Cornwall, og muligens også Syllingene, kommer under den engelske krone mot slutten av regimet til kong Adalstein. I tidligere tider var en av øyene bosatte av en gruppe eremitter (spåmannen som Snorre introduserte ble nevnt som en «eneboer»). Kong Henrik I av England ga øya til klosteret i Tavistock i Devon som etablerte et priorinnekloster på Tresco, den nest største av øyene, og klosteret besto fram til den engelske reformasjonen.^[11]

Helt i begynnelsen av 1300-tallet sendte abbeden ved nonneklosteret av Tavistock Abbey i Devon:

«hevder at de holder bestemte øyer i sjøen mellom Cornwall og Irland hvor den største er kalt Scilly som skip passer mellom Frankrike, Normandie, Spania, Bayonne, Gascogne, Skottland, Irland, Wales og Cornwall: og, ettersom de føler at i tilfelle av en krig bryte ut mellom kongene av England og Frankrike, eller mellom noen av de andre stedene nevnt, ville de ikke ha nok makt til å hevde rett til disse seilerne, de ber at de kanskje kan utveksle disse øyene for landområder i Devon, sier at kirkene på øyene bevilget dem.»^[12]

William le Poer, kronfogd av Scillyøyene, er nedtegnet i 1305 som bekymret for de omfattende skipbrudd på øyene, og sendte en underskriftskampanje til kongen. Navnene som ble lagt ved viste et mangfold av opprinnelser, eksempelvis Robert og Henrik Sage (engelske), Richard de Tregenestre (kornisk), Ace de Veldre (fransk), Davy Gogch (mulig walisisk eller kornisk), og Adam le Fuiz Yaldicz (spansk?).

Det er ikke kjent hvilket tidspunkt når øyenes beboere sluttet å snakke kornisk, men språket synes å ha hatt en nedgang allerede i løpet av middelalderen. Øyene synes å ha mist det gamle språket før deler av Penwith på fastlandet, og denne utviklingen står i kontrast til språkutviklingen på fjerne steder i Irland og Skottland.

I løpet av den engelske borgerkrigen erobret parlamentarikerne øyene, men garnison gjorde rett etterpå mytteri og ga øyene tilbake til rojalistene. Ved 1651 hadde den rojalistiske guvernøren John Grenville benyttet øyene som base for kaperfart på skip fra samveldet og Holland. Det var i løpet av denne perioden at Trehundreogtrettifemårskrigen mellom Scillyøyene og Nederlandene begynte. I juni 1651 erobret admiral Robert Blake øyene for parlamentarikerne.

Blakes første angrep på Old Grimsby feilet, men med de påfølgende angrepene greide han å ta øyene Tresco og Bryher. Han fikk satt opp et kanonbatteri på Tresco for å kunne beskyte øya St. Mary's, men en av kanonene eksploderte, drepte mannskapet og såret Blake. Det neste batteriet var mer suksessfylt. Senere forhandlet Grenville og Blake fredsbetingelser som gjorde det mulig for rojalistene å overgi seg med ære. Parlamentarikerne begynte deretter å befeste øyene. De bygde Cromwell's Castle, en kanonplattform og festningsverk på vestsiden av Tresco ved å bruke materialer fra en tidligere kanonstilling lengre opp i åsen. Selv om sistnevnte var et ynkeligere kystartilleri datert tilbake til 1550-tallet, er levningene i dag referert til som King Charles's Castle.

Øyene synes å ha vært hyppig plaget av muslimske barbareskpirater i denne tiden.

På 1800-tallet hadde øyene sin maritime storhetstid. Strendene som i dag besøkes av turister ble da brukt til skipsbygging, og havnene var fulle av fiskebåter og handelsskip. En gammel tradisjon som holdes i hevd er kapproing mellom de fem øyene med raske båter – «gigs», med 6 eller 7 mann ombord. Det fortelles at tradisjonen stammer fra kappløpene om å komme først fram til skipsvrak for å redde lasten.

Siden 1539 ble Scillyøyene administrert som en del av hertugdømmet Cornwall. En tidlig guvernør av Scilly var Thomas Godolphin, og dennes sønn Francis fikk en bygsel på øyene i 1568. De ble kalt for guvernører av Scillyøyene, og familien Godolphin og deres slektninger i familien Osborne beholdt denne posisjonen fram til 1834. I 1834 overtok Augustus John Smith bygselen fra hertugdømmet for 20 000 pund. Smith opprettet tittelen Lord Proprietor («Herreeier») for seg selv, og mange av hans vedtak var meget upopulære blant beboerne. Bygselen forble hos familien inntil den gikk ut for de fleste av øyene i 1920, men selv i dag holdet eiendomsboet Dorrien-Smith fortsatt bygsel på øya Tresco.

• 1568−1608 Francis Godolphin (1540–1608)
• 1608−1613 William Godolphin av Godolphin (1567−1613)
• 1613−1636 William Godolphin (1611−1636)
• 1636−1643 Sidney Godolphin (1610−1643)
• 1643−1667 Francis Godolphin av Godolphin (1605−1667)
• 1667−1712 Sidney Godolphin, 1. jarl av Godolphin (1645−1712)
• 1712−1766 Francis Godolphin, 2. jarl av Godolphin (1678−1766)
• 1766−1785 Thomas Osborne, 4. hertug av Leeds (1713−1789)
• 1785−1799 Francis Osborne, 5. hertug av Leeds (1751−1799)
• 1799−1834 George Osborne, 6. hertug av Leeds (1775−1838)
• 1834−1872 Augustus John Smith (1804−1872)
• 1872−1918 Thomas Algernon Dorrien-Smith
• 1918−1920 Arthur Algernon Dorrien-Smith

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Isles of Scilly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Isles of Scilly Tourist Information Centre Website
• Isles of Scilly Area of Outstanding Natural Beauty Website