Hymenaios

Hymenaios
Hymenaios, mosaikk i rom 3 av Neptuns bad, Ostia Antica, Latium, Italia
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Ὑμέναιος
Foreldre		Dionysos og Afrodite og andre tradisjoner
Aspekt		Bryllup
Symboler		Fakkel
Tekster		Sapfo Vergil Ovid
I andre mytologier		Hymenaeus (romersk mytologi)

Hymenaios (gresk: Ὑμέναιος; latin: Hymenaeus) eller Hymen (gresk: Ὑμήν) var i henhold til gresk mytologi og antikkens skikker en gud for bryllup, ekteskaplige seremonier, inspirerende fester og sanger. Beslektet med gudens navn, en hymenaios er en sjanger innen gresk lyrisk poesi som ble sunget under brudens prosesjon ved brudgommens hus hvor guden er tiltalt. Det i motsetning til epithalamion som ble sunget ved terskelen av bryllupet.

Hymenaios skulle være med på alle brylluper. Hvis han ikke gjorde det, kunne ekteskapet angivelig ende katastrofalt, slik at grekerne ville løpe omkring og rope hans navn høyt i håp om at han var tilstede. Hymenaios skal ha ledet mange brylluper i mytisk tid, den gang for alle de greske guddommer og deres barn.

Det var antatt at Hymenaios var tilstede ved hvert eneste bryllup. Om han så ikke var det, sto ekteskapet i fare for å bli katastrofalt. For å unngå en sådan skjebne sprang antikkens grekere under bryllupsfesten rundt og ropte ut hans navn for å sikre seg. Hymenaios ble feiret ved mange bryllup i antikken ved å synge sanger av ukjent opprinnelse, som ble kalt for hymenaios. En Hymen o Hymenae, Hymen ble komponert av den romerske dikteren Gaius Valerius Catullus.

I det minste siden den italienske renessansen ble hymenaios eller hymen generelt representert i kunsten som en ung mann som bar en blomsterkrans på hodet og bar en brennende fakkel i den ene hånden. Han er høyere og med et mer alvorlig uttrykk en Eros.^[1]

Hymenaios ble nevnt av poeten Sapfo og i Evripides' drama Trojanerinner. Han er også nevnt i Vergils Æneiden. Han er nevnt i hele sju skuespill av William Shakespeare: Hamlet,^[2] Stormen, Stor ståhei for ingenting,^[3] Titus Andronicus, Perikles, Timon fra Athen, og Som dere vil ha det, hvor han forener seg med paret mot slutten av stykket:

«'Tis Hymen peoples every town;

High wedlock then be honoured.

Honour, high honour, and renown,

To Hymen, god of every town!»

Han var tenkt som en sønn av Dionysos og Afrodite; eller i andre tradisjoner, av Apollon og en av musene. Andre tradisjoner igjen ga ham en legendarisk opprinnelse. I et av de bevarte fragmentene av Megalai Ehoiai, forsøksvis tilskrevet Hesiod, er det fortalt at guden Magnes «hadde en sønn av bemerkelsesverdig skjønnhet, Hymenaios. Og da Apollon så gutten, ble han grepet av kjærlighet for ham, og ville ikke forlate Magnes' hus.»^[4]

Aristofanes' Freden avsluttes med Trygaeus og koret synger bryllupssangen med den gjentatte frasen «Å Hymen! Å Hymenaeus!»^[5] et typisk refreng for en bryllupssang.

Hymenaios er også nevnt i kapittel 20 av William Makepeace Thackerays roman Vanity Fair (Forgjengelighetens marked).^[6]

I henhold til en senere attisk romansetradisjon var Hymenaios en ungdom i Athen fra de lavere samfunnsklasser og av en slik skjønnheten at hans trekk var feminine. Han ble forelsket i en datter til en av de rikeste i byen, men hun ville ikke bli oppmerksom på ham og han fulgte henne på avstand. Da hun reiste til Eleusis for å delta i Demeters festival, forkledde han seg som en pike og fulgte etter henne. Mens han var sammen med den andre unge pikene, ble de overfalt av pirater som fraktet ungmøyene av sted. Om natten da piratene falt i søvn, sto Hymenaios opp og drepte dem alle. I triumf fraktet han de unge damene tilbake til Athen og krevde at ettersom han hadde reddet dem alle, måtte han få den han elsket som brud. Athens borgere gikk med på dette; deres bryllup og ekteskap ble lykkelig, og av denne grunn ble han husket i senere bryllupssanger, som ble oppkalt etter ham.^[1][7]

En del andre tradisjoner hevder at han var en vakker yngling som ble drept på sin bryllupsdag da huset hans raste sammen, og siden ble han husket i bryllupssanger. En annen tradisjon hevder at i bryllupet til gudene Dionysos og Ariadne sang han bryllupssangen, men mistet stemmen.^[1] I Ovids Metamorfoser er han framstilt som en sønn av Argos og Perimele.^[1]

Den antatte betydningen av Hymenaios er «den som knytter sammen», eller bokstavelig «den som syr [to sammen]».^[8] I overført betydning og i den mytologiske tradisjon fikk navnet betydningen «bryllupssang». Den opprinnelige betydningen, «den som syr», går til sist tilbake til indoeuropeiske *syu-men-, fra rotordet *syu-, «å binde, sy».^[8] På 1600-tallet oppsto det franske ordet hymen, som lingvistiske beslektet, men antagelig ikke direkte knyttet til den greske guden. Franske hymen, som gikk inn engelsk, og siden også til norsk, kommer fra medisinsk latin, igjen fra greske hymen i betydningen membran, hvilket er en tynn hinne, men fikk den særlig betydningen som jomfruhinne, som er det norske ordet, skjønt hymen eksisterer også på norsk.^[9][10]

Det er antatt at ordet hymne et avledet fra hymenaios i betydningen «bryllupssang». Hymne er fra rundt 1000-tallet fra gammelfranske ymne og angelsaksiske ymen, som begge er fra latinske hymnus, igjen fra greske hymnos, «sanger for å prise gudene». Det er benyttet i den greske bibeloversettelsen Septuaginta for det ulike hebraiske ord i betydningen «sanger som priser gud». Det er en mulig variant av hymenaios i betydningen «bryllupssang», eller fra indoeuropeisk rotord *sam-, «å synge».^[11] Det kan være to ord som har utviklet seg, berørt hverandre og deretter skilt lag igjen.

Antikke kilder

• Ovid: Medea og Metamorfoser, 12.
• Vergil: Æneiden, 1
• Gaius Valerius Catullus: Dikt 62.

• «Lethe», den mytologiske elven, hos Theoi Project
• «Lethe», daimon for elven, hos Theoi Project
• «Lethe» i Encyclopædia Britannica, 1911, via Wikisource