[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Svalefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Hirundinidae»)
Svalefamilien
Taksvale (Delichon urbicum)
Nomenklatur
Hirundinidae
Vigors, 1825
Populærnavn
svalefamilien,[1]
svaler
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
OverfamilieSylvioidea
Økologi
Antall arter: 88[2]
Habitat: terrestrisk, nær våtmarker, innsjøer og elver
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Antarktika
Inndelt i

Svalefamilien (Hirundinidae) eller svaler er en gruppe med sangfugler (Passeri) i ordenen spurvefugler (Passeriformes). Svalene er tilpasset jakt på flygende insekter og er insektetere. Fuglene er svært flygedyktige og tilbringer mye tid på vingene. Tre av artene hekker i Skandinavia.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Sandsvaler (Riparia riparia) er typiske kolonihekkere som bygger reder i steile sandskråninger nær større elver.

Svaler er små til mellomstore i størrelse (typisk 11,5–23 cm lange) og har strømlinjeformet kroppsbygning med lang, kløftet eller kvadratisk stjert og lange, avspissede vinger med lange håndsvingfjær (de ytre fjæra på vingene) og korte armsvingfjær (de indre fjæra på vingene). Hos nesten alle artene er lemmene svært korte og har dårlig utviklet muskulatur, mens føttene er små og tilpasset å holde seg fast, snarere enn å gå med dem. Svalehodet er tilpasset kroppen i størrelse og ganske rundt i formen. Artene har velutvikla syn og relativt store øyne. Nebbet er kort, flatt og bredt og godt tilpasset (har stort gap) det å fange insekter i flukt.

Elvesvaler (Pseudochelidoninae) er imidlertid et unntak. Disse artene, to i antallet, har velutvikla lemmer, som egner seg bra til å gå på bakken med. Svært lite er imidlertid kjent om den ene av dem, som enten er kritisk truet av utryddelse eller alt utryddet.

Utbredelse og habitat

[rediger | rediger kilde]

Svaler har en kosmopolitisk utbredelse, men er fraværende i Antarktika. Mange arter er trekkfugler, som trekker mellom sommer- og vinterbeiter, mens andre er standfugler.

Tre arter er vanlig i Skandinavia; låvesvale (Hirundo Rustica), sandsvale (Riparia riparia) og taksvale (Delichon urbicum) hekker alle i både Danmark, Sverige og Norge. I tillegg hender det at amursvale (Cecropis daurica) gjester oss. Dessuten er det registrert minst ett besøk her av klippesvale (Ptyonoprogne rupestris). Den ble observert i Hernar utenfor Bergen i tidsrommet 5.-7. mai i 2011.[3]

Svalene lever i nesten alle åpne naturtyper, men noen få lever også i tett skogkledde områder. De fleste artene finnes ofte i nærheten av vann. Artene er terrestriske og habitat svært variert, men som insektetere er spesielt våtmarksområder, innsjøer og elver livsviktige næringsområder for de insektene fuglene spiser.

Økologi

[rediger | rediger kilde]
Låvesvale
(Hirundo rustica)
Låvesvale - sang
(Hirundo rustica)
Hvitbrynsvaler
(Tachycineta leucorrhoa)

Svaler er sosiale fugler, men de tilbringer mye av tiden på vingene på jakt etter mat. Artene er hurtige og har svært god manøvreringsevne. De lever av insekter som fuglene fanger i flukt. Det store gapet er åpent mens fuglene flakser rundt og jager byttet. Til tross for at svalene er små kan de seile litt på oppdriften under flukt, noe som ikke ellers er vanlig for så små fugler. Svaler hviler typisk gruppevis på tak, strøm- og telefonledninger eller på andre høye plasser. Det er svært sjelden å observere dem på bakken.

Hekkeplassene er gjerne de samme år etter år. Mange arter hekker i kolonier, mens andre hekker mer spredt. Redene bygges som regel på utilgjengelige plasser, som rasmark (bratte klippevegger og fjellformasjoner, steile sandskråninger og elveskrenter), hule trær eller under takmøner og broer og lignende. Ulike arter har imidlertid ulike preferanser for hvor redene bygges og hvordan de konstrueres. Et viktig element når artene velger reirplass er tilgangen på flygende insekter, som er hovedføden, og nærhet til ferskvann (elver, innsjøer og våtmarksområder). Mange arter trenger også tilgang på byggemateriale, som fuktig leire og søle.

Arter som hekker i tempererte strøk er typisk trekkfugler, som migrerer til varmere strøk når tilgangen på insekter kollapser om høsten. Låvesvaler som trekker til og fra Norge flyr en distanse på cirka 10 000 km i hver retning.[4] Før fuglene krysser over områder med liten eller ingen tilgang på mat (for eksempel Sahara og Middelhavet), hviler de og spiser seg opp der det er mulig, for å ha fettreserver nok til å klare trekket. Mange arter trekker imidlertid ikke, men lever som standfugler i Afrika, der det største artsmangfoldet også finnes. Dit trekker også de fleste av trekkfuglene for å overvintre. Dette har ledet forskerne til å tro at svalene som familiegruppe må ha oppstått på dette kontinentet.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Svalene fordeler seg i to underfamilier; Pseudochelidoninae (elvesvaler) og Hirundininae (alle andre svaler). Elvesvalene skiller seg fra alle andre svaler, gjennom å ha større føtter og relativt mer kraftfulle lemmer, som i mye større grad egner seg til å gå på bakken med. Det er derfor ikke uvanlig at elvesvalene tilbringer tid på bakken.[5]

I engelsk språk skiller man mellom arter med kløftet stjert (såkalte swallows) og arter med mer kvadratisk stjert (såkalte martins), men slik differensiering savner universell vitenskapelig støtte. Dette kommer blant annet til uttrykk i slekten Petrochelidon, som inkluderer begge typene. Noen skiller i også ut sagsvalene (Psalidoprocne) som ei distinkt gruppe innen svalene, men også dette savner støtte. Sagsvalene har kvadratisk stjert. Av artene som hekker i Norge har bare låvesvala kløftestjert, men den sjeldne gjesten amursvale tilhører også kløftestjertsvalene.

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger IOC World Bird List.[6] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF).[1][7] Norske navn i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Annet

[rediger | rediger kilde]

Svalenes atferd har i Skandinavia gjennom århundrer blitt tillagt betydning som sannsigere for været. Man har hevdet at «svalene flyr høyt mot godvær, men lavt når det blir dårlig vær». Årsaken til denne atferden kan forstås ved at insektene lar seg påvirke av høytrykk og lavtrykk, og svalene følger maten. Jo høyere trykk og tørrere luft, dess høyere flyr insektene, og omvendt. Hvorfor vet man ikke med sikkerhet, men det har trolig med luftfuktighet og termiske forhold å gjøre. Flygende insekter vil normalt søke å unngå for høy fuktighet. Når det regner søker de derfor beskyttelse i vegetasjonen på bakken, men når bakken varmes opp av sola synker luftfuktigheten, mens oppdriften øker. Da søker insektene til høyere luftlag.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Swallows (Hirundinidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.hirund2.01
  3. ^ Julian Bell (2011) Klippesvale for første gang i Norge. Svalene våre, 2014-02-13. Besøkt 2015-06-29
  4. ^ Miljødirektoratet. 2013-05-02. Lang reise for liten fugl. Arkivert 26. april 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 2015-06-30
  5. ^ Gaunt, Abbot (1969). Myology of the Leg in Swallows. Auk 86(1): 41–53.
  6. ^ a b Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2015. IOC World Bird List (v10.1). doi: https://doi.org/10.14344/IOC.ML.10.1
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svalefamilien&oldid=24383881»