Hibernia

Hibernia er det klassiske navnet for øya Irland. Navnet Hibernia er tatt fra greske geografiske skrifter. I løpet av sjøreisene til Pytheas fra Massalia til nordvestlige Europa en gang rundt 320 f.Kr. kalte han øya for Ierne (skrevet Ἰέρνη). Geografen Klaudios Ptolemaios kalte øya Iouernia (skrevet Ἰουερνία) i sin bok Geographia (ca 150 f.Kr.). Det er sannsynlig at romerne så en forbindelse mellom disse historiske navnene og det latinske navnet hibernus, i betydning «vinterlig», «kjølig».

Iouernia var en gresk alterasjon av det Q-keltiske navnet *Īweriū fra hvor det muligens irske navnene Ériu og Éire oppsto fra. Den opprinnelige meningen av navnet er antatt å være «overveldende land» eller «rikholdig land».

Øya Irland ble aldri erobret og underlagt Romerriket slik England ble det. Det betydde at romersk innflytelse var begrenset til Romersk Britannia og andre provinser som var underlagt romersk militær kontroll.^[1] Den romerske historikeren Tacitus har referert til en ekspedisjon til Irland av eller ved general Gnaeus Julius Agricola i år 82 e.Kr. Han er rapportert i et avsnitt å «krysset vannet», vannet i denne konteksten er ukjent. Det er kanskje en referanse til utforskning med skip.

Resten av avsnittet handler utelukkende om Irland. I henhold til Seneca den yngre var Agricola av den mening at Irland burde bli erobret av kun en legion og en moderat mengde med støttetropper, løselig burde 6000 mann være nok. Det ble også gjort referanser om en irsk konge som hadde flyktet fra øya og som søkte tilfluktssted. Agricola ga ham trygghet i håp om at det kunne gi offisiell grunn til en mulig invasjon.

Richard Warner, en historiker for Ulster, har teoretisert at Túathal Techtmar, til tross for at denne irske kongen er betraktet som mytisk, kan likevel ha vært en historisk skikkelse og som dro til Britannia sammen med andre landflyktige for å få romersk militær støtte. Om det er noe hold i denne hypotesen kan romerne likevel ha hatt en større innflytelse i sørøstlige Irland enn hva som historikere generelt har antatt.^[2] Generelt har den manglende romerske innflytelsen i Irland betydd at landet har bevart sin oldtidskultur i langt større grad enn kontinentale land som eksempelvis Gallia (Frankrike).^[3] Isteden for romersk erobring av Irland er det indikasjoner i romerske tekster på at irske ekspedisjoner i større og mindre grad herjet romerske provinser i Britannia. Misjonæren og helgenen Patrick av Irland, forfatter av det første dokument som ble skrevet på Irland, var en romersk britoner som ble tatt til fange av irske pirater.^[1]

I det første århundret var gresk og romersk kunnskap om Irland tynn. Geografene Strabo og Pomponius Mela har beskrevet et kaldt land som var bebodd av ville mennesker som spiste kjøttet av deres døde fedre i et land, til tross for kulden, hvor beitemarkene var så smakfull og frodig at krøtter vokste stort om de kunne spise så mye de orket. I løpet av det andre århundret ga geografen Klaudios Ptolemaios koordinater for et overraskende detaljert kart over Irland som navnga stammer, byer, elver og nes. Denne informasjonen ble antagelig satt sammen fra en rekke forskjellige kilder, men demonstrerte økende kunnskap og interesse for Irland.

Irsk skriftlige historie nevner ikke Roma i det hele tatt. Heller ikke er det blitt avdekket at romere ble referert til ved et annet navn. Mangelen på skriftlige historie betyr ikke at romerne fra Romersk Britannia ikke hadde samhandling med Irland. Arkeologer har funnet et betydelig borgkompleks ved Chester (Deva Victrix) i nordvestlige England som det har blitt spekulert om det var et planlagt sentrum for å invadere og styre Irland fra, eller som en militær base for å håndtere irske angrep.

Fra tidlig av i de arkeologiske nedtegnelser har det vært gjensidig handel og bosetninger mellom Britannia, Gallia, Spania og Irland. Betydelig britonsk bosetning i sørvestlige Irland skjedde i tiden rundt år 1. Ptolemaios har nedtegnet på 100-tallet navn på irske stammer som er enten identisk eller lignet på navn på stammer i Gallia og Britannia, noe som er antydning om gjensidig bosetning, særlig av brigantere og belgere.

På denne tiden var Irland som vestlige og midtre Europa hjem for flere keltisktalende folk. Et antall historikere har argumentert at folkene i Irland og Britannia delte en bredere keltisk arv. Øya Anglesey utenfor Wales, walisisk Ynys Môn, synes å ha vært et sentrum for druider og druidisk religion. Andre historikere har derimot bestridt at en keltisk homogen felleskultur noen gang har eksistert.^[4]

Transport og kommunikasjon skjedde hyppig langs elver og kysten og hvor Irskesjøen var en del av dette nettverket. Da Julius Cæsars kortvarig invaderte sørlige England i 54 f.Kr. mottok han underkastelse fra mange stammer, etter sigende også fra de såkalte folket orcadianere på Orknøyene, nord for Skottland. Kommunikasjon kunne gå over lange strekninger, men om noen irlendere kjente til romerne på denne tiden er usikkert og ligger i det historiske mørket.

Roma overførte ofte sin makt hinsides egne grenser. Det er mulig og sannsynlig at romersk makt over Irlands naboer også hadde betydning og effekter på Irland. Ved år 51 f.Kr. var Gallia blitt erobret av romerne og med permanent befestning av Britannia som begynte etter den andre invasjonen i år 43 e.Kr. England og Wales ble underlagt Romerriket i 350 år. Opprør av de underlagte britonske stammene kan ha ført til økt utvandring og bosetning fra Britannia til Irland, og redusert bosetning i den motsatte retning. Hendelser som ødeleggelsen av de druidiske helligedommene på Anglesey i år 60 av den romerske general Suetonius Paulinus kan ha vært en stor nok hendelse til at det ble merket på Irland.

Fire hundre år med romersk tilstedeværelse i Romersk Britannia var knyttet til oldtidens Hibernia med jevn og uavbrutt handel, selv om den var i meget liten skala. Klaudios Ptolemaios gjorde på 100-tallet et kart over Hibernia med informasjon om elver, fjell og folk som demonstrert kunnskap om Irland som antagelig må ha hatt sin opprinnelse fra romerske undersøkelser og handel med små handelssteder fra øyas sørlige og østlige kyst.^[5]

I Irland er det i arkeologiske undersøkelser funnet svært få romerske levninger. Ingen veger har blitt identifisert som romeske. Men i på sørøstkysten av Irland er det blitt avdekket en del graver i romersk stil og en god del romerske gjenstander. I en gruppe med graver på Lambay utenfor kysten av Dublin har det blitt avdekket romerske brosjer og dekorative metallgjenstander i en stil som også er funnet i nordlige England fra slutten av det første århundret. Dette kan være både levninger fra irlendere som har hatt kontakt med England og brigantere som hadde flyktet fra represalier fra et opprør som ble knust i år 74.

Tre steder på Irland har alle framskaffet tidlig og sent romersk arkeologisk materiale: jordbrukskomplekset ved Tara, den nordlige bygdeborgen ved Clogher og tilsvarende sørlige borgen ved Cashel. Tara og Clogher har ingen innfødt funn av tilsvarende tid. Hver av de tre stedene ble hovedsteder for et nytt kongedømme og hver av kongedømmenes tradisjoner plasserer deres opprinnelse i Britannia. Britonske bosettere som innvandret kan forklare de tradisjoner som enten var blitt støttet av eller flyktet fra romersk innflytelse.

Ved Drumanagh, 25 km nord for Dublin, ble et stort område på rundt 200 000 m² identifisert i 1995 som mulig romersk. Det består av en halvøy forsvart av tre rader av parallelle jordvoller på landsiden. Stedet synes å ha vørt en havn eller et brohode.^[6]

Den romersk historikeren Tacitus har nevnt at Agricola mens han var guvernør av Romersk Britannia (årene 78-84 e.Kr.) underholdt en irsk prins i landflyktighet, og tenkte på ham i sammenheng med en mulig erobring av Irland.^[7] Hverken Agricola eller hans etterkommere kom noen gang til å angripe og erobre Irland, men nyere års arkeologiske forskning har utfordret forestillingen at romerne aldri satte sin fot på Irland.

I år 82 lot Agricola, i egen person eller indirekte med ansvar for, å «krysse vannet» og beseire folk som var ukjente for romerne inntil da. Tacitus forteller i kapittel 24 av sin biografi over Agricola ikke hvilket vann som ble krysset, men mange forskere har foreslått Clyde eller Forth. Resten av kapittelet handler utelukkende om Irland. Agricola befestet kysten mot Irland, og Tacitus minnes at hans svigerfar ofte hevdet at øya kunne bli erobret av en enkelt legion og støttetropper. Selv om erobringen aldri skjedde mener en del historikere at den nevnte kryssingen kan ha vært en mindre utforskning av Irland.^[8]

Romerske og romano-britonske gjenstander har hovedsakelig blitt funnet i Leinster, mest kjent er et befestet sted på en forhøyning ved Drumanagh, rundt 24 km nord for Dublin, og gravsteder på Lambay rett utenfor kysten av Dublin, begge steder innenfor det området hvor Túathal Techtmar etter sigende skal ha gått i land. Andre steder assosiert med Túathal er Tara og Clogher hvor det også er funnet romerske levninger. Om dette er bevis eller antydninger på handel, diplomati eller militær aktivitet er et spørsmål om tolkninger. Det er mulig at romerne ga støtte til Túathal, eller noen som ham, for å gjenerobre kongsmakten på et irsk område for således å skaffe seg en vennligsinnet område som kunne støtte en romersk invasjon, eller forhindre irsk piratvirksomhet på motsatt side av Irskesjøen.^[9] Den romerske poeten Juvenalis (død 135 e.Kr.), som kan ha tjenestegjort i Britannia under Agricola, skrev at «våpen hadde blitt tatt bortenfor kystene av Irland»,^[10] og sammenfallet av datoer er påfallende. Alternativt har det blitt foreslått at romerske handelsmenn reiste over for å opprette eller delta ved et ordinær «handelsmarknad».

Romerske mynter, en del konvertert til pendanter, og romano-britonske brystnåler har blitt funnet lagret som votivgaver ved Newgrange.^[11]

I henhold til Phillip Rance har en del stammer på Hibernia, som ble kalt for attacotti (gammelirsk aithechthúatha) fra sørlige Leinster fungert som Foederati (allierte) av Romerriket, og kjempet sammen med romersk legionærer i andre halvdel av 300-tallet.^[12]

Romersk kilder nevner herjinger og piratvirksomhet på britisk jord av to grupper av folk som er assosiert med Irland: scotti og attacotti. Opprinnelsen og meningen av navnene scotti og attacotti er ikke kjent. Sistnevnte forsvant sammen med romerne på 400-tallet. Scotti hadde betydningen gælere for misjonæren og helgenen Adomnán på slutten av 600-tallet, men ikke for den irske munken og helgenen Columbanus tidligere på 600-tallet. Han benyttet isteden det eldre begrepet iberi. Scotti er kanskje en føderasjon av ulike stammer på Ulster, og at attacotti kanskje var det samme i Leinster.^[13]

Túathal var i henhold til irske myter en overkonge av Irland. Han var sønn av overkonge Fiacha Finnfolaidh. Hans far ble veltet og drept i et opprør ledet av kongen av Ulster. Túathals mor, som var datteren av kongen av Alba (som må henvise til Britannia på denne tiden ettersom Alba ble navnet på Skottland senere), flyktet til Britannia med sin sønn. Tyve år senere kom han tilbake til Irland, beseiret sin fars fiender i en rekke med slag og la under seg hele landet. Han ble overkonge ved Tara og der hadde han et råd hvor han etablerte lovene. Han annekterte områder fra hver av de andre fire provinsene for å etablere en sentral provins på Irland, Mide (Meath). Fire festninger ble bygget, hver for de fire områdene i landet.

Det har vært spekulert om han var den første egentlige overkonge av Irland. Dateringen irsk historie og mytologi i de første århundre e.Kr. er preget av feil, men den mest populære forestillingen er at Túathal ble sendt i landflyktighet i år 56 e.Kr. og regjerte fra rundt 80 til 100, uten at det skal oppfattes som hverken nøyaktige og eksakte årstall.

Den romerske historikeren Tacitus, som nevnt over, har skrevet at Agricola hadde med seg en irsk høvding da han senere hadde en ekspedisjon til Irland. Poeten Juvenalis hadde henvisninger til «bortenfor kystene av Irland». Utgravninger i Irland har vært forsøkt knyttet til fortellingen om Túathal.

Overkongen Brian Boru (ca. 941-1014) baserte sin tittel på å være keiser av det irske folk som på latin var «Imperator Scottorum», som uttrykkelig var å være keiser av øya Irland. Fra 1172 ble herredømme over Irland gitt til kongen av England med tilleggstittelen «Dominus Hibernie» (sic, for Hiberniae; også «Dominus Hybernie»), herre av Irland. Kongeriket Irland skapte tittelen «Rex Hiberniae», konge av Irland, for anvendelse i latinske tekster. I 1642 var mottoet for Det Irske Forbund, en katolsk administrasjon som styrte det meste av Irland fram til 1659; Pro Deo, Rege et Patria, Hibernia Unanimis, det vil si «For Gud, Konge og Fedreland, Irland er Forent».

På 1700-tallet ble Hibernia benyttet på irske mynter og av selskaper som forsikringsselskapet Hibernian Insurance Company (i dag Hibernian Group som igjen ble Aviva Group Ireland). Navnet ble populært med suksessen til Det irske patriotpartiet. På en tid da palladiansk arkitektur og formgivning ble adoptert i nordlige Europa var Hibernia et nyttig ord for å beskrive Irland med overtoner av klassisk stil og belevenhet, særlig av den velstående landadelen som hadde lært latin på skolen. Royal Exchange i Dublin ble bygget i årene 1769–1779 med den utskårne inskripsjonen «SPQH» for Senatus Populusque Hibernicus – Senatet og folket i Irland.^[14] Royal Hibernian Academy, en kunstinstitusjon i Dublin, ble grunnlagt i 1823.

Hibernia er et ord som sjelden blir benyttet i dag med henvisning til Irland.^[15] Det er tidvis benyttet som navn på organisasjoner og ulike andre ting, eksempelvis: Hibernia National Bank, Hibernian Insurance Group, Ancient Order of Hibernians, magasinet The Hibernian, Hibernia College, fotballklubben Hibernian FC, de britisk krigsskipene HMS Hibernia, oljefeltet Hibernia, og moderne utledninger fra latin som Respublica Hibernica (Den irske republikk) og Universitas Hiberniae Nationalis (National University of Ireland).

Den sammensatte formen Hiberno- har forblitt mer vanlig som i hiberno-norrønt, hiberno-engelsk, hiberno-skotsk, hibernofil (tilhenger av irsk kultur) etc.