[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Harald Hardrådes saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harald Hardraades saga-Tittelfrise-G. Munthe

Harald Hardrådes saga er den tiende sagaen i sagasamlingen Heimskringla, skrevet av den islandske skalden og høvdingen Snorre Sturlason rundt 1230. Sagaen handler om den norske kongen Harald Sigurdsson, med tilnavn Hardråde («hard-styrer»), sønn av den østlandske småkongen Sigurd Syr og yngre halvbror av Olav den hellige. Harald var norsk konge i 20 år, fra 1046 til 1066.

Om sagaen

[rediger | rediger kilde]

Harald Hardrådes saga består av 101 kapitler fordelt på ca. 75 side. Sagaen handler om Haralds voksne liv, først i tjeneste som kriger i Bysants, og deretter som konge i Norge. For opplysninger om Haralds barndom må vi konsultere Olav den helliges saga, hvor Harald er omtalt både som barn[1] og som ungdom[2] i forbindelse med broren Olav Haraldsson (den hellige). Harald Hardådes saga inneholder i tillegg til fortellingen forholdsvis mange skaldekvad, blant andre av brødrene Bolverk og Tjodolv Arnorsson, og av Stuv skald. Harald skal dessuten selv ha diktet noen kvad; Snorre gjengir et omkved fra et av dem,[3] og flere vers han skal ha diktet før slaget ved Stamford bridge.[4]

Sagaen starter med Haralds flukt fra Norge etter slaget på Stiklestad. Bare 15 år gammel var Harald med i slaget på broren Olavs side. Olav ble som kjent drept, og Harald ble skadet, men greide å rømme. Etter at en av Olavs menn hjalp i skjul på en gård langt fra folk, dro han til Sverige, og deretter til Gardarike (lå i det som senere ble Belarus, Russland og Ukraina) Her ble han noen år og arbeidet for kong Jarisleiv av Kyiv.[5] Deretter reiste Harald til Miklagard (nå Istanbul), hvor han tok tjeneste for keiser Mikael Katalaktes.[6] Snorre forteller at Harald ble en respektert kriger, og var både i Serkland (Midtøsten og Nord-Afrika), på Sikiløy (Sicilia)[7] og i Jorsalaland (Jerusalem).[8]

I 1045 dro Harald igjen til Gardarike, hvor han ble gift med Jarisleivs datter Ellisiv.[9] Deretter reiste han til Sverige, hvor han inngikk vennskap med Svein Estridsson (Ulvsson), som senere ble dansk konge. Snorre forteller at siden «alle svearne var Sveins venner, (...) ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også».[10] Nå ville Harald og Svein ta opp kampen om å få både Norge og Danmark. De reiste rundt i Danmark og herjet da Harald fikk bud fra nevøen Magnus den gode. Magnus var da norsk konge, og tilbød onkelen Harald forlik og deling av riket, noe Harald ville takke ja til.[11] Dette likte Svein dårlig, og mente Harald brøt avtalen de to hadde. Samme natt ble Harald utsatt for drapsforsøk fra en av Sveins menn, men hadde forutsett angrepet og kommet unna.[12] Nå møtte Harald Magnus, og de inngikk vennskap og avtalte å dele kongeriket mellom seg. Magnus var relativt fattig etter å ha hatt store utgifter til leidang, så det hjalp nok at Harald var blitt svært rik under tjenesten sin i utlandet. Snorre skriver at «alle som så på syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda».[13]

Harald og Magnus styrte riket sammen frem til Magnus døde i 1047.[14] Nå ble Harald enekonge. Året etter giftet han seg med Tora Torbergsdatter. I den forbindelse forteller Snorre også om Haralds barn. Med Ellisiv hadde han døtrene Maria og Ingegjerd, og med Tora fikk han sønnene Magnus og Olav (senere kong Olav Kyrre).[15] I sagaen forteller Snorre også om Haralds innsats som kirkebygger. Han fullførte nevøen Magnus' kirke i Trondheim, i tillegg til en Mariakirke og en Gregoriuskirke.[16] Han skal ifølge Snorre også ha grunnlagt Oslo.[17]

I Trøndelag var det den mektige Einar Tambarskjelve som hersket. Forholdet mellom ham og Harald var dårlig, og fikk både Einar og sønnen hans brutalt overfalt og drept.[18] Harald ønsket også å vinne Danmark, og kjempet flere slag mot Svein Estridsson. Det siste slaget mellom dem stod ved Niså i Danmark. Her fikk Haralds menn seier.[19] Harald er kanskje mest kjent for sin deltakelse og fall i det berømte slaget ved Stamford Bridge, som stod 25. september 1066. Dette slaget forteller Snorre om på slutten av sagaen. Harald forsøkte å erobre også England, men ble drept av en pil i strupen under slaget.[20] Kapitlene i sagaen etter Haralds død handler om forholdene i England og Vilhelm Erobreren, som ble engelsk konge etter slaget ved Hastings, bare 19 dager etter Haralds fall.[21] Vilhelm klarte altså det Harald hadde mislyktes i. Sagaens siste kapittel handler om Haralds sønner, Magnus og Olav. Begge ble konger etter farens død, men Magnus døde bare tre år senere, slik at den yngre broren Olav ble enekonge.[22]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 33
  2. ^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 196, 198, 209
  3. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 15
  4. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 91
  5. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 1-2
  6. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 3
  7. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 5
  8. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 12
  9. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 17
  10. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 18
  11. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 21
  12. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 22
  13. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 24
  14. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 28
  15. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 33
  16. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 38
  17. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 58
  18. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 44
  19. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 61-65
  20. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 92
  21. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 96-97
  22. ^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 101

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Snorre Sturlasson, Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1979

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata