Kyse

Hodeplagg i form av løse hetter, luer og hatter med hakebånd har en lang historie. I middelalderen var for eksempel kveif, kalt coif på engelsk, en vanlig knyttelue som ble båret av menn, kvinner og barn. De rike hadde kyser av lin, de fattige av ull. Andre hodeplagg i gotikken var turbanliknende hatter, hetter og hodelin. Middelalderkysene utviklet seg i litt forskjellige retninger som ulike typer trange, hodeformede luer og hårkapper for kvinner. I renessansen og barokken ble små kyser ofte båret under større hatter og hodeplagg, gjerne på bakhodet, med rynker i nakken og snor under haken. I likhet med hatter og frisyrer økte kvinnenes hetter og kyser i størrelse og fikk ulike former på 1700-tallet, blant annet under louis-seize på slutten av århundret.

Små, lette kyser ble gjerne brukt innendørs og hjemme for å holde håret på plass, mens større eller kraftigere varianter var for utendørs bruk. I mange europeiske bondedrakter ble små kyser brukt av kvinner, særlig om vinteren og da gjerne av foret, vattert, ofte svart stoff. Slike tradisjonelle «bondekyser» er beholdt i flere folkedrakter og bunader, blant annet Askøybunaden.^[3] I dag er plagget oftere brukt av spedbarn.

I direktoriestilen i overgangen til 1800-tallet fikk kvinnene store kyser med bremmen bøyd nedover eller framover og bånd under haken. Disse overdådige kysehattene var altså egentlig en justerbar hette med brei, vifteformet brem.^[2] De ble i ulike varianter høyeste mote i den vestlige kvinnedrakten i første halvdel av 1800-tallet, særlig i biedermeierperioden,^[2] og holdt seg som populært hodeplagg for alle kvinner fram til omkring 1900. Slike damehatter hadde bredere brem foran som rammet inn ansiktet i en trakformet bue. Ellers kunne de være ustyrt med blonder og rysjer, lange, brede bånd, store sløyfer og annet. Hatter, kyser og turbaner kunne også pyntes med fjær og kunstige blomster og frukter.

De største kysehattene ble populært kalt «kyss meg om du vil» eller «kyss meg om du kan» avhengig av hvor stor bremmen var. De omtales vanligvis som bonnet på engelsk og bahytt på svensk.

Moteriktige kysehatter ble mindre i siste halvdel av århundret, men hadde fortsatt brem og pull skåret i ett, hakebånd og pynt. Kyser med en kant eller kappe påsydd bak ble kalt nakkehatt. På 1880-tallet ble kysene små og flate og festet på toppen av hodet. På begynnelsen av 1900-tallet ble kyser bare brukt av eldre kvinner eller sammen med svart sørgeslør.