Kjedegir

Et kjedegir^[1][2] er en type drivverk som gir utveksling ved hjelp av et kjede og minst to drev, og er vanlig som gir på sykler hvor det er minst ett drev på kranken (hvor det tilføres kraft) og ett drev på drivhjulet (hvor den overførte kraften driver hjulet rundt, og dermed sykkelen fremover).

Et kjedegir kan i sin enkleste form ha ett drev foran og bak (ettgirssykkel), eller være flerdelt ved å kombineres med navgir (se egen artikkel) eller avhoppsgir (omtalt i denne artikkelen). Navgir er som regel en type planetgir, mens avhoppsgir er en type flerdelt kjedegir hvor kjedet flyttes mellom ulike drev for å endre utveksling mellom inngående og utgående løp, slik at sykkelens forflytning per pedalomdreining endres, eller enkelt sagt hvor «tungt» gir man har. Kjedegiret består av mekaniske armer som løfter eller dytter et kjede fra et drev av én størrelse til et drev av en annen størrelse, vanligvis med et forgir som flytter kjedet mellom 2 eller 3 krankdrev fremme ved kranken, og et bakgir som flytter kjedet mellom 7 til 12 drev på en krans på baknavet.

Kjedegir er svært vanlig på moderne sykler, og et velsmurt kjedegir har høyere effisiens enn navgir, men krever også mer vedlikehold sammenlignet med sykler som har rett kjedelinje eller beltedrift. Kjedegir, som er et godt innarbeidet ord i norsk sykkelterminologi,^{[trenger referanse]} kalles noen ganger for avhoppsgir^[3] eller derailleur. Det franske ordet dérailleur ble opprinnelig brukt for å beskrive avsporing av et tog fra jernbaneskinnene.^[4][5][6]

Kjedegiret ble funnet opp på slutten av 1800-tallet. Den franske sykkelturisten, skribenten og sykkelambassadøren Paul de Vivie (1853–1930) som skrev artikler under pseudonymet Velocio, fant i 1905 opp et 2-delt bakgir av kjedegirstypen som han benyttet da han la ut på vei i Alpene.

Før kjedegiret måtte syklisten gå av sykkelen og skifte hjul eller drev på sykkelen for å endre giring. Enkelte konstruksjoner var slik at syklisten kunne snu sykkelhjulet, som da hadde tannhjul av forskjellig størrelse på hver side, et såkalt flippfloppnav. I 1928 kom «Super Champion Gear» («Osgear») og Vittoria Margherita på markedet, etterfulgt av Campagnolo Cambio Corsa. Disse ble etterfulgt av girarmer med parallellogramdesign. I 1937 ble kjedegir for første gang benyttet i Tour de France, og rytterne kunne dermed endre utveksling i bakkene uten å bytte hjul. Kjedegir ble ikke vanlig på landeveissykler før i 1938 da Simplex introduserte sitt gir- og skiftersystem med vaier. I 1949 introduserte det italienske selskapet Campagnolo modellen Gran Sport, en oppdatert versjon av tidligere mindre kommersielt vellykkede løsninger. Dette blir ansett for det første moderne bakgiret av kjedegirstypen.

I 1964 fant det japanske selskapet Suntour opp det mer funksjonelle bakgiret med skråstilt parallellogram, som gjorde det mulig for bakgiret å holde en jevnere avstand til tannhjulene på kjedehjuls­enheten ettersom giret beveget seg sidelengs. Da patentene utløp begynte andre produsenter å produsere gir med denne konstruksjonen. Alle dagens bakgir av kjedegirstypen benytter et skråstilt parallellogramdesign.

Før 1990-årene var det mange produsenter av kjedegir, deriblant Simplex, Huret, Galli, Mavic, Gipiemme, Zeus, Suntour og Shimano. Etter at Shimano i 1985 introduserte sine komplette girgrupper som krevde kompatible skiftere, girarmer, kranksett, krankdrev, kjeder, vaiere og vaierhylser ble de andre selskapene utkonkurrert én etter én. Enkelte selskaper, for eksempel Mavic, refokuserte på andre produkter, mens andre som Suntour gikk konkurs. I USA oppsto det enkelte mindre produsenter som laget høykvalitets girarmer, deriblant Paul, Proshift og White Industries. Disse er idag samlerobjekter. Per 2010 leverte Shimano, Campagnolo, samt siden 2006 amerikanske SRAM, kjedegir for landeveissykler. Shimano og SRAM lager også kjedegirsystemer for terrengsykler. Suntour, Sun Race og andre mindre produsenter har også introdusert sine moderne kjedegir med begrenset gjennomslag.

Moderne kjedegir består typisk av bevegelige girarmer (et bakgir på kjedestagets girøre og et forgir på seterøret) som fjernopereres mekanisk gjennom en bowdenvaier koblet til en girhendel som oftest montert på styret (eller på eldre sykler med spaker på underrøret eller styrefremspringet). Når syklisten opererer hendelen vil endringen i vaierstrekk flytte girarmen sideveis. Tråkkes det samtidig på pedalene vil kjedet gripe tak i tenner på et drev plassert til siden for det opprinnelige drevet, og rotasjonen medfører at kjedet flyttes fra det opprinnelige drevet til et drev på siden som er mindre eller større.

Med kjedegir må drivverket være i bevegelse for å kunne byttet gir,^[7] mens navgir i motsetning kan gire mens sykkelen står i ro. På begge systemene kan det ofte være nødvendig slippe opp litt på pedaltrykket for at girskiftet skal gå lett.

Kjedegir omtales i blant som et uvendig girsystem, i motsetning til navgir som er et innvendig girsystem.^[8] Å klassifisere kjedegir som utvendig er imidlertid upresist, ettersom det finnes flere eksempler på innvendige kjedegir (Honda RN-01 G-cross,^[9][10] med flere^[11]). Kjedegir kan dermed være både innvendige og utvendige, men er konvensjonelt utvendige girsystem.

• Shimano
• SRAM Corporation
• Campagnolo
• Sun Race Sturmey Archer
• Token
• Acros (5rot)
• Suntour
• Simplex
• Vittoria
• Mavic
• Precision Billet (Proshift)
• Paul Components
• Joe's
• White Industries

• Sykkelgir
• Liste over sykkeldeler