Kaj Skagen

Kaj Skagen
Født		23. okt. 1949 (75 år) Strandebarm kommune
Beskjeftigelse		Forfatter
Søsken		Sølve Skagen
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Riksmålsforbundets litteraturpris (1991) Neshornprisen (2015)

Kaj Skagen (født 23. oktober 1949 i Strandebarm^[1]) er en norsk forfatter. Kaj Skagen mottok siden 1977 Statens garantiinntekt for kunstnere.^[2]

Skagen har «helt siden debuten vært noe av en enfant terrible i den litterære og politiske debatten i Norge, på grunn av sine synspunkter så vel som sin måte å presentere dem på», skriver Eivind Tjønneland i Norsk biografisk leksikon.^[3] 

Foreldrene var kunstmaleren og læreren Kaare Johan Skagen (1911–94) og læreren Mary Emilie Skagen (1917-2004).^[4] Han er bror av filmkunstneren Sølve Skagen og professor i pedagogikk Kaare Skagen.

Skagen var elev ved Kragerø gymnas, og i 1968-69 ved Forsøksgymnaset i Oslo. 20 år gammel debuterte han som forfatter med novellen «Det regner i byen i natt» i Magasinet for Alle.^[5] Han var i 1969 formann i Elevutvalget for Oslo og Omegn (EU), men tok tidlig avstand fra den norske maoismen, for eksempel i artikkelen «SUF – en ulv i fåreklær».^[6] Skagen var litteraturkritiker i Arbeiderbladet fra 1970 til 1975.^[3]

Tidsskriftet Arken ble stiftet i 1978 av Stein Jarving, Kaj Skagen og Jan Bojer Vindheim. Initiativtagerne ville skape et bredt forum for det som den gang var på offensiven under begrepet «motkultur», med blikket rettet mot økologi og anarkisme.^[7] Arken skulle være et organ for tanker som ble tenkt innenfor den anti-autoritære, ikke-marxistiske delen av 1960-tallets ungdomsopprør. Kaj Skagen var fra begynnelsen av og i de seks første årene tidsskriftets ansvarlige redaktør. Fra 1985 ble tidsskriftet redigert av Kaj Skagen og Peter Normann Waage i fellesskap, etter at Waage hadde hatt redaktøransvaret i 1984. Tidsskriftet utviklet seg til å et alment kulturtidsskrift med bredt interesse- og nedslagsfelt, men med en frittstående antroposofisk orientering.^[8]

Skagen debuterte i 1971 med Gatedikt, som sammen med etterfølgeren Vi som arver maskinene (1972) representerte (etter Jan Bojer Vindheim) et frembrudd av den anarkistiske og hippieorienterte motkulturen i norsk offentlighet.^[9] Skagen utga sin tredje diktsamling Dikt i 1977, og sin fjerde og foreløpig siste, Sarosperiodene, i 2009.

Hans første essaysamling, Mellom partikontoret og supermarkedet (1973) søkte et tredje standpunkt mellom en fordummende konsumkultur og en autoritær kapitalismekritikk.^[3] Han fikk Riksmålsforbundets litteraturpris i 1991 for essaysamlingen Natt til dommedag.

Romanene En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) forteller om en gruppe opposisjonelle ungdommers liv i Oslo rundt 1970, konsentrert om hovedpersonen Jonas Ødes leting etter vennskap, kjærlighet og livsmening. I 1982 vant Skagen Gyldendals store romankonkurranse med Broene brenner (delt førstepris med Jon Michelet og Nils Johan Rud).^[10]

Romanen Himmelen vet ingenting (1988) omhandlet et selvmord i forbindelse med konflikter i et sentralt kulturmiljø. Et samlet litteraturkritikerkorps leste romanen som en beskrivelse av en konflikt i Gyldendal Norsk Forlag, der en av redaktørene tok sitt eget liv.^[11]

Romanen Hodeskallestedet (1994), som har undertittelen «Adalbert Morgenstjernes erindringer fra det tyvende århundre», er formet som et erindringsverk langt i munnen på vegetarkokken og skraphandleren Adalbert Morgenstjerne. Handlingen spenner over det tyvende århundre fra det gamle Østerrike-Ungarn og det industrielle gjennombruddet på Rjukan under første verdenskrig, og til de norske etterkrigsårene, som formidles gjennom fortellingen om pietisten, radikaleren og mystikeren Tristian Ruglebarm, som etter hvert blir romanens hovedperson. Et hovedtema er Adalbert Morgenstjernes opplevelser fra et mysteriesenter ved Dornach i Sveits, åpenbart modellert etter det første Goetheanum bygget av antroposofen Rudolf Steiner, som har stått modell for romanens Der Doktor, et universalgeni som gjør et tragisk og umulig forsøk på å redde den europeiske sivilisasjon fra undergangen ved å bringe en esoterisk verdensanskuelse til gjennombrudd. Litteraturkritikeren Henning Hagerup kalte romanen en «superb og overraskende roman».^[12]

I kampskriftet og essaysamlingen Bazarovs barn (1983) holdt han et oppgjør med den toneangivende, kulturradikale og marxistisk orienterte delen av norsk samtidslitteratur. Boken, som gikk i seks opplag, skapte en langvarig debatt etter hans kraftige utfall mot det han oppfattet som samtidens herskende forfattersjikt i Norge, så som Erling Gjelsvik (som han nå er nabo og god venn med), Espen Haavardsholm, Liv Køltzow, Knut Faldbakken. Skagen unnså seg ikke for å kalle Faldbakken «en åndslivskatastrofe på to ben», noe som sikret ham overskriften «Amok med kjøttøks» i Verdens Gang.^[13] Skagen påpekte her hvordan kulturradikalerne oppfattet seg selv som «en opposisjon», mens det i realiteten var de som var «herskerne», så autoritære at folk med annet ståsted ble satt utenfor eller skremt fra å si sin mening.

I 2015 utga Skagen Rudolf Steiner-biografien Morgen ved midnatt. Ved siden av å være en biografi, er boken også en verkanalyse ved at Steiners skrifter, artikler og foredrag frem til 1902 blir lagt frem, til dels i stor detalj.^[14]

Skagen rettet i 1990 et kritisk blikk mot miljøkonsekvensene av oppdrettsnæringen med artikkelen «Requiem for Salmo Salar».^[15] Skagen tok til orde mot bombingen av Serbia i et langt innlegg på Dagsrevyen.^[16][17] Han startet en debatt i Norge om steinerskolene med artikkelen «Slik dør Steinerskolen», trykket i tidsskriftet Steinerskolen i 2003, hvor han mente steinerpedagogikken var i ferd med å forsvinne fra skolene. I 2009 kritiserte han i flere artikler Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe, Sin egen herre.^[18][19][20] I en artikkel i Klassekampen hevdet Skagen at Rem hadde feiltolket Bjørneboes forhold til antroposofien, og at han heller ikke hadde sett sammenhengen mellom Bjørneboes individualisme og samfunnsengasjement.^[21] Skagen har siden 2009 vært tilknyttet Dag og Tid som kommentator.

• 1. pris i Gyldendal Norsk Forlags store romankonkurranse 1982.
• Riksmålsprisen, 1991.
• Det Norske Akademis pris, 2015.^[22]
• Neshornprisen, Klassekampens kulturpris, 2015.^[23]

• 1971: Gatedikt
• 1972: Vi som arver maskinene
• 1977: Dikt
• 1987: Fremmed følge
• 2009: Sarosperiodene

• 1975: En lykkejegers bekjennelser
• 1976: En elv under gaten
• 1978: Barføtt gjennom Europa
• 1982: Broene brenner
• 1988: Himmelen vet ingenting
• 1994: Hodeskallestedet ^[24]
• 2002: Livets tre. Legender
• 2019: Himmelen vet ingenting
• 2023: Bergakrypten

• 1980: Notater om virkeligheten
• 1983: Bazarovs barn. Grunner og avgrunner i norsk litteratur
• 1984: Jens Bjørneboe om seg selv
• 1985: Retten som ingen kunne målbinde, En forsvarstale for Arne Treholt
• 1991: Natt til dommedag
• 1996: Metafysikk eller selvmord. Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien
• 1998: Ørkentaler
• 2009: Den nødvendige utopi. Antroposofiske essays^[25]
• 2015: Morgen ved midnatt. Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont
• 2018: Norge, vårt Norge. Et lands biografi.^[26]
• 2018: Gralssøkeren. Rudolf Steiners idémessige utvikling 1895-1902
• 2019: Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949-2019

Skagen oversatte Leonard Cohens romaner Yndlingsleken (1972) og Skjønne tapere (1973) til norsk.

• (no) Offisielt nettsted
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Kaj Skagen