Kolerapandemien 1839–1856

Kolerapandemien 1839–1856, eller den tredje kolerapandemien, var en pandemi av kolera som herjet mellom 1839 og 1856.^[1] Den er kjent som den tredje av flere kolerapandemier i Asia og Europa på 1800- og 1900-tallet, og den etterfulgte den andre kolerapandemi og ble etterfulgt av den fjerde kolerapandemi.

Pandemien begynte i Bengal i 1839 og spredt seg derfra til Sørøst-Asia og Øst-Asia. Sannsynligvis bidro britiske soldater og handel til spredningen gjennom første opiumskrig som brøt ut i 1840.^[1] I løpet av de påfølgende fire–fem årene spredte kolerasmitten seg videre fra Kina til Sentral-Asia, Afghanistan og Persia. Fra Bengal fant koleraen vegen til Mumbai og i 1846 videre til Mesopotamia og Aden.^[1] Pilegrimer fra Mekka førte med seg smitte til Egypt i 1848 og videre til Nord-Afrika de to neste årene. Via Astrakhan og Orenburg nådde pandemien Moskva i september 1847. I 1848 var Nord-Europa og Vest-Europa rammet. Fra Europa brakte skip fra franske og tyske havner koleraen til USA, først til New York og New Orleans.^[1] I 1849 ble Panama rammet. Pandemien rammet i 1850 også Colombia, Cuba og Jamaica og mellom 1852 og 1855 også andre steder i Karibia. I 1855 ble Brasil rammet.^[1]

Under denne pandemi ble det i London konstatert av legen John Snow at smittespredningen der hadde sammenheng med på bristende hygiene ved en vannpunpe i Broad Street. og dette ble et epidemiologisk gjennombrudd som gav opphav til forståelsen av hygienens betydning. Dette gav store reformer for folkehelsen og for ettertidens byplanlegging.

I desember 1848 ble Bergen rammet av koleraepidemien, og en av de første som ble smittet var distriktslegen i Nordhordland. Sykdommen spredte seg også til Manger prestegjeld og videre. Det ble innført karantenebestemmelser og opprettet egne koleralasaretter for å begrense smittespredning.^[2] I Bergen ble det registrert 619 koleradødsfall før epidemien var over.^[3]