Ferrari 250 GTO

Ferrari 250 GTO
Produsent		Ferrari
Produsert		1962–1964
Designer		Sergio Scaglietti
Forgjenger(e)		Ferrari 250 GT Berlinetta SWB
Efterfølger(e)		Ferrari 275 GTB
Lengde		4 325 millimeter
Bredde		1 600 millimeter
Høyde		1 210 millimeter
Akselavstand		2 400 millimeter
Ferrari 250 GTO på Commons

Ferrari 250 GTO var en sportsbil fra den italienske bilprodusenten Ferrari, bygget for bruk i motorsport tidlig på 1960-tallet.

Sifrene i modellnavnet henviser til motorens volum, i kubikkcentimeter for hver av de 12 sylinderne, mens GTO står for «Gran Turismo Omologato», som på italiensk betyr at dette er en homologert såkalt «Grand Tourer»-bil.

Da bilen var i produksjon måtte hver enkelt kjøper godkjennes av Enzo Ferrari personlig. I årene 1962 og 1963 ble totalt 36 biler produsert, mens det ble produsert 3 av den senere Series II i 1964. Senere ble fire Series I-biler gitt karosseriet fra Series II, men den totale produksjonen er altså 39 eksemplarer.

250 GTO ble utviklet for å delta i motorsport. Den var basert på 250 GT SWB, og sjefsingeniør Giotto Bizzarrini installerte i stedet V12-motoren på 3.0 liter fra 250 Testa Rossa i chassiset fra 250 GT SWB. Karosseriet ble designet og utviklet i samarbeid med designeren Sergio Scaglietti, men etter at Bizzarrini og de fleste andre ingeniørene fikk sparken etter en konflikt med Enzo Ferrari ble utviklingen av bilen overlatt til den nye ingeniøren Mauro Forghieri, som arbeidet sammen med Scaglietti for å få bilen ferdig.

Resten av bilen var typisk for 1960-tallets Ferrarier: Håndsveiset rørramme, A-arm hjuloppheng foran, skivebremser og felger fra Borrani. Girkassen med fem trinn var nyutviklet til Ferraris racingbiler, og metallstykket som definerer girmønsteret ble til en tradisjon man kan finne i Ferraris modeller den dag i dag. Interiøret var ekstremt enkelt, og bød ikke engang på et speedometer. Mange av bryterne var hentet direkte fra Fiat 500, mens de originale stoffsetene var sydd sammen av arbeidsbukser, og det ble sagt at Ferraro hadde et ekstremt hastverk med å få bilen i produksjon.

FIAs regler for sportsbilracing hadde et krav om minst 100 eksemplarer produsert for at bilen skulle kunne homologeres i GT-klassen. I strid med denne regelen produserte Ferrari kun 39 eksemplarer av 250 GTO, herav 33 "vanlige", tre med den større 4.0-liters motoren fra 330, ofte kalt 330 GTO og lett gjenkjennelig på grunn av en bul i panseret – samt tre Type 64-biler, med oppdatert karosseri. Av ukjente grunner fikk bilen dog fortsatt tillatelse til å konkurrere i GT-klassen.

Bilen debuterte i 12-timersløpet på Sebring i 1962, med amerikaneren Phil Hill bak rattet, daværende verdensmester i Formel 1, samt belgiske Olivier Gendebien. Til tross for at de i utgangspunktet var irriterte fordi de kjørte i GT-klassen fremfor i prototypeklassen med de enda heftigere Testa Rossa-modellene imponerte førerparet både seg selv og alle andre ved å fullføre på en 2.-plass bak Testa Rossa-bilen til Joakim Bonnier og Ludovico Scarfiotti. 250 GTO vant konstruktørmesterskapet i 1962, 1963 og 1964.

250 GTO var blant de siste frontmotoriserte bilene som var konkurransedyktige i motorsportens øvre nivåer. Før det ble populært med såkalte vintage-løp, hvor eldre modeller konkurrerer mot hverandre, forsvant 250 GTO fra motorsportens arena. Enkelte biler ble brukt i regionale løp, mens mange ble brukt som gatebiler.

Fra sent på 1970-tallet og frem mot slutten av 1980-tallet steg verdien på klassiske biler drastisk, og 250 GTO, som blir ansett for å være modellen som mest av alle portretterer ånden bak merket Ferrari, ble den dyreste av alle Ferrari-modeller. Ifølge en artikkel i Times Online ble en 250 GTO beslaglagt av FBI fra en dømt narkotikaselger solgt på en lukket auksjon i 1988 for omkring 2 millioner amerikanske dollar.^[1] I 1989, da prisene lå på sitt høyeste, ble en 250 GTO solgt til en japansk kjøper for 14,6 millioner amerikanske dollar pluss kommisjon. I 1991 hadde markedet kjølnet noe, og en GTO ble solgt på en auksjon i Las Vegas for 5,5 millioner amerikanske dollar, mens eksemplaret som hadde skiftet hender for 13,3 millioner dollar fem år tidligere ble i 1994 solgt for bare 3,5 millioner. I 2008 kjøpte en britisk mann en 250 GTO, tidligere eid av Lee Kun-hee, på auksjon for rekordstore 15,7 millioner britiske pund.

Nettopp bilens sjeldenhet og høye verdi gjorde at en rekke replikautgaver av 250 GTO ble bygget på mer vanlige Ferrari-chassis. Det er kjent at flere kopier skal ha vært tilbudt for salg som ekte modeller, og da Lord Brocket ble dømt for forsikringssvindel i 1996 ble det klart at han hadde utgitt sin replika for å være en ekte bil. Han hadde dog ikke solgt den.

Nylig holdt auksjonshuset RM Sotheby's et arrangement under Monterey Car Week i USA der en helt spesiell Ferrari ble budt fram.

Det var en 1962-modell 250 GTO, én av de 36 som i sin tid ble laget, og med noe som er svært viktig for verdien: En suksessrik racinghistorie.

Bilen vant det nasjonale mesterskapet i Italia i 1962, med seier i ni av ti løp. Den vant også sin klasse i Targa Florio i 1963 og 1964.

Den hadde et prisestimat på «over 45 millioner dollar», tilsvarende 368 millioner kroner. Det skulle vise seg å stemme. Da hammeren falt for siste gang, var summen 48,4 millioner dollar, 402 millioner kroner. Tre budgivere skal ha bydd over hverandre i ti minutter før salget var klart.

Flere ekstreme salg

Det betyr at Ferrarien ble den desidert dyreste bilen som noensinne er solgt på auksjon.

Ifølge Top Classic Car Auctions var det en Ferrari 250 GTO fra samme år, 1962, som inntil dette var den som hadde oppnådd høyest pris. Den ble solgt for 312 millioner kroner i 2014 av auksjonshuset Bonhams.

• Ferrari 250
• Ferrari 250 GT Drogo - «Brødbilen», en 250 SWB modifisert av Giotto Bizzarrini og Piero Drogo for Giovanni Volpi, som ville utfordre 250 GTO.

• (en) Ferrari 250 GTO – kategori av bilder, video eller lyd på Commons