Folkekirke

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

En folkekirke er et kirkesamfunn som prinsipielt omfatter hele folket, men som ikke trenger å være en statskirke.^[1] I Danmark og Norge er henholdsvis Den norske kirke og den danske statskirken definert å være «folkekirke» i landenes grunnlover.^[2] Folkekirken er også selve navnet på statskirken i Danmark, men vil ifølge vanlig lovtolkning opphøre å være en folkekirke hvis mindre enn halvparten av befolkningen er medlemmer.^[3] I Norge har Den norske kirke fra år 2012 blitt omtalt som «Norges folkekirke» i Grunnlovens §16.^[4]

Uttrykket folkekirke er kjent i skandinaviske språk, og har sitt historiske opphav fra protestantisk tysk mark på 1800-tallet (Volkskirche). I visse sammenhenger i de historisk statskirkelige nordiske landene kan folkekirkelig betegne en streben etter en kirke med «lav terskel», «stor takhøyde» som er «åpen og inkluderende». ^{[trenger referanse]} Folkekirkeligheten i denne mening kan deles inn i en tradisjonell form og en progressiv form. Den tradisjonelle legger vekt på kirkens rolle og muligheter som tradisjonsbærer i samband med for eksempel dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse eller årets høytider: Det vil si i de sammenhenger der allmenheten tradisjonelt mest etterspør kirkens medvirkning.^{[trenger referanse]} Den progressive folkekirkeligheten etterstreber en modernisering av kirken og kjennetegnes av en påtagelig åpenhet for nye påvirkninger. Fra utviklingen i samfunnet eller fra andre religiøse tradisjoner enn luthersk kristendom.^{[trenger referanse]}

I Norge, der uttrykket benyttes i Grunnloven, er det ingen presis «autorisert» definisjon. Men forståelser innebærer en kirke som vil favne hele folket.

Hva begrepet folkekirke betyr er ikke nærmere definert i noen norsk lov. Så et hvilket som helst kirkesamfunn står fritt til omtale seg som en folkekirke.^[5] Det er også foreslått at folkekirke innebærer at kirken er til for folket, noe som kan forstås som å være i motsetning til det å være til for et bestemt teologisk syn.^{[trenger referanse]}

Folkekirken er navnet på statskirken i Danmark. Kirken har siden reformasjonen i Danmark-Norge vært evangelisk-luthersk og var frem til 1814 organisatorisk sammenvevd med kirken i Norge. I Danmark er Folkekirken administrativt underlagt Kirkedepartementet og sammenvevd med statsadministrasjonen på mange områder.

Begrepet folkekirke brukes om Den norske kirke i kirkeloven av 1996, som i § 1 sier at lovens formål «er å legge til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge.» Kirkemøtet har definert Den norske kirke som «en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.»

I Den norske kirke er dåpen kriteriet for medlemskap. Kirken er landsdekkende og i tillegg til det som faller inn under alle trossamfunn, ivaretar den offentlige oppgaver i henhold til lover og avtaler, f.eks. når det gjelder gravplassforvaltningen. Dette betyr ikke at det er sammenfall mellom kirke og folk, til tross for nær forbindelse både historisk og aktuelt. Kirkemøtet i Den norske kirke har understreket at begrepet folkekirke ikke skal brukes ekskluderende eller diskriminerende.^{[trenger referanse]}

Norges konge må være medlem av kirken.^[6]

Svenska kyrkans selvforståelse betegnes ofte som «folkkyrklig».^{[trenger referanse]} Folkekirketanken hadde man fra 1880-tallets Tyskland, og den fikk i Sverige et særlig gjennomslag hos socialdemokraterna.^{[trenger referanse]} Det var biskopen Einar Billing som først formulerte tanken i Sverige, men den ble senere et alternativ til statskirketanken i sosialdemokraten Arthur Engbergs regi. Også kirkefolk som Billing, og andre folkekirketalsmenn som Manfred Björkquist innen Ungkyrkorörelsen, var mot et elitistisk styre av kirken, og anså at bare Gud skulle være overordnet i folkets kirke.^[7] Folkekirketanken ble senere det verdigrunnlag som Svenska kyrkan tok seg an. Fra 1950-tallet ble det vektlagt hvordan folket via de politiske riksdagspartiene burde engasjere seg i, og ta ansvar for, kirken. Drivende for denne linje var teologen lic. Karl-Manfred Olsson. Hans linje fikk meget sterkt gjennomslag, først gjennom sosialdemokratenes oppslutning om den, og deretter gjennom øvrige partier. Disse tok nå sete i kyrkofullmäktige og kyrkoråd. Alternativet ble högkyrkligheten.

Ved begynnelsen av 1900-tallet var den lutherske såkalte lundensiska högkyrkligheten sterk, dens fremste talsmann var biskop Gottfrid Billing i Lund. På 1930-tallet vokste en ny høykirkelighet frem, som skulle kritisere den partipolitisk influerte folkekirkeligheten. Alternativ til riksdagspartienes engasjement i kirkepolitikken ble de upolitiske nomineringsgruppene i kyrkomötet, blant dem Partipolitiskt obundna i Svenska kyrkan, forkortet POSK, samt Öppen kyrka, Frimodig kyrka, Gabriel med flere. En lang rekke andre slike valgkorporasjoner oppstod på bispedømmenivå. Mange av dem er ikke kritiske til folkekirkelighetens teologi, men avviser dens partipolitiske metoder.^{[trenger referanse]}

I Sverige reguleres Svenska kyrkan i Lag om Svenska kyrkan (Kyrkolagen). Selv om kirken ikke er en del av statsforvaltningen er den således likevel styrt av staten i visse deler, ved det at Kirkeloven regulerer Svenska kyrkans grunnleggende funksjon og organisasjon. I denne loven angis blant annet at Svenska kyrkan skal være en demokratisk styrt folkekirke. Svenska kyrkan inntar således en mellomstilling, ikke statskirke, men heller ikke fullt ut en frittstående kirke.

• Kjell Bluckert: The Church As Nation. A Study in Ecclesiology and Nationhood. 2000.